Det reageres sterkt på at de aller fleste av voldsdemonstrantene som nærmest gjorde Oslo sentrum til en krigssone under opptøyene i Oslo i begynnelsen av januar, ikke blir rettsforfulgt. Politiet opplyser at av 122 sakene er alle henlagt - med unntak av ti saker. Bare to er domfelt eller tiltalt, åtte er under etterforskning. En representant for Oslo Handelsstands Forening mener det er helt uakseptabelt at voldshandlingene og hærverket ikke får følger.
Jeg forstår reaksjonen, selv om voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk sikkert har et poeng når hun sier at viktigere enn straffen er det at demonstrantene blir fulgt opp med tiltak som gjør at de kommer ut av problemene de har. Men Bjørnebekk sier også at for noen kan det å ikke få en reaksjon og samtidig ha opplevd opptøyene som spennende, være en trigger til å delta i nye aksjoner. De kan ha fått et kick, og hvis det ikke kommer en reaksjon i etterkant, kan det bidra til at de gjør det samme igjen. Problemet er at allmenheten ikke alltid føler seg like overbevist om at den oppfølgingen voldsforskeren mener er så viktig, virkelig skjer.
Uansett – den manglende strafferettslige oppfølgingen av lovbrudd som vi stadig opplever, er et problem i vårt samfunn. I mitt lokalmiljø har vi nå en sak som dessverre er litt for typisk. En kjøpmann tok en tyv på fersken. Mannen knuste ølflasker, begikk annet hærverk og stjal varer. Tyveriet ble videofilmet. Han ble stoppet med tyvgodset, men nektet. En vekter var vitne til det som skjedde. Politiet ble tilkalt og fikk bevismaterialet. En måned senere fikk kjøpmannen melding fra politiet om at saken er henlagt ”etter bevisets stilling”. Du leste riktig: etter bevisets stilling.
Politiet begrunner avgjørelsen med at de har så mye på denne mannen fra før at en ulovlig handling fra eller til ikke gjør noen forskjell med hensyn til en eventuell straffeutmåling. Men politiet erkjenner at begrunnelsen ”etter bevisets stilling” kanskje ikke var den mest vellykkede. Det kan man jo være enig i. Og man forstår kjøpmannen som spør om det har noen hensikt å anmelde slik forhold når det ikke fører til noen verdens ting.
2 kommentarer:
Det faktum at politiet faktisk gikk til arrestasjon av 122 demonstranter, viser at de tok ulovlighetene temmelig alvorlig.
At politiet strafferettslig forfølger kun 10% av disse, kan ha med tilgang på holdbare bevis å gjøre.
At en person ble anholdt for å ha løpt nedover Karl Johan med en flaske i hånden, sparket i en vegg, ristet i et gateskilt, eller befant seg i en gruppe som ikke løste seg opp på politiets ordre - er for det første ikke nødvendigvis et lovbrudd. Eller det kan være vanskelig å føre bevis for at lovbruddet fant sted.
Dessuten er det sannsynlig at de fleste reelle lovbryterne kom seg bort fra politiet, i og med at disse sannsynligvis var rimelig godt organisert.
Det er ikke utenkelig at 90% av de anholdte faktisk ikke begikk lovbrudd. Eller i alle fall, ikke beviselig lovbrudd. Hvis politiet satt på mer uomtvistelig bevismateriale i disse sakene, tror jeg de ville anvendt det.
Det må være takhøyde for ytringer i saker som engasjerer; men selvsagt med en tydelig grense mot hærverk og andre ulovligheter.
Spørsmålet er vel om ikke kategorien/begrepet "henlagt på grunn av bevisets stilling," bør byttes ut med noen som er mer forståelig, i alle fall i disse tilfellene hvor det er begått en straffbar handling og det finnes bevis.
Et betydelig problem rundt dette er at personer som er beviselig uskyldige i en forbrytelse de har blitt beskyldt for, også kan oppleve at saken blir henlagt på grunn av bevisets stilling.
Legg inn en kommentar