Støres kvasibeklagelse

Ap-leder Jonas Gahr Støre hadde ikke sin beste dag onsdag da det ble kroken på døra for Oslo-OL 2022. I et forsøk på å slå politisk mynt på Høyres nei til å gå videre med OL-saken, ga han prosessen som ledet fram til avgjørelsen, karakteristikken "patetisk", et begrep som nå mest forbindes med "forakt".

Ikke bare Høyrefolk har reagert. Både KrF-leder Knut Arild Hareide og SV-leder Audun Lysbakken tar avstand fra Støres karakteristikk og berømmer Høyre for å ha kjørt en god og ryddig prosess. "Det står respekt av Høyres behandling, og dette er langt fra uverdig for Stortinget", sa Hareide mens Lysbakken var imponert over at Høyre ikke svingte partipisken og synes det var flott at regjeringen ikke tvang gjennom behandling av saken.

Også innenfor Ap er det tydelig at mange har følt seg beklemt over partilederens uttalelse. Aps stortingsrepresentant Rigmor Aasrud røpet nok både sin egen og mange partifellers oppfatning da hun i NRK-debatten i går kveld besvarte et spørsmål om Støres uttalelse med kommentaren "det får stå for hans regning". Det er ikke hvem som helst, men sin egen partileder, Aasrud avfeier på denne måten.

Etter hvert skjønte Støre tydeligvis at han hadde bommet, og prøvde seg på en beklagelse, som hadde form av en ikke ukjent type kvasibeklagelse: " Dersom noen har blitt støtt av at jeg brukte ordet patetisk, så beklager jeg det." I stedet for å beklage det han faktisk sa, velger han altså å beklage det noen har følt på grunn av hva han sa. Hvorvidt noen hadde grunn til å føle seg støtt, er ikke saken her. Støre hefter ikke for folks følelsesliv. Han hefter for hva han har sagt. 

(Foto: Adressa.)

Ahmadinejad og Støre på konferanse

FNs rasismekonferanse er i gang i Geneve. Konferansen er en oppfølging av en konferanse i Durban i Sør-Afrika 2001, og kalles derfor Durban II. Møtet skal gjennomgå utviklingen og oppfølgingen av prinsipperklæringen om og aksjonsplanen for bekjempelse av diskriminering og rasisme, som ble vedtatt av 168 land i Durban. Denne konferansen endte i bitterhet etter uttalelser som ble sett på som antisemittiske fra flere statsuavhengige organisasjoner.
Stortingspresident Thorbjørn Jagland karakteriserte konferansen som ”en festival i antisemittisme og fordømmelse av Vesten”.

Til Durban II hadde i Iran utformet et resolusjonsforslag som fikk støtte av 58 land i Organisasjonen for islamske land. I Irans resolusjonsutkast ble krenkelse av religion sidestilt med rasisme og antisemittisme og Holocaust bagatelliseres, bare for å nevne noe. Utkastet til sluttdokument er revidert, et arbeide bl a Norge har deltatt i. Blant annet er referansene til religiøse krenkelser er fjernet. Men fremdeles inneholder teksten deler av språket fra Durban I-konferansen.

En rekke land har liten tro på konferansen og har derfor trukket seg, forståelig nok. Det gjelder bl a land som USA, Canada, Israel, Nederland og Australia. Sverige og Storbritannia sender kun delegater på lavere nivå, ikke ministre. Norge, Sør-Afrika, Benin, Kamerun, Nigeria, Tanzania, Portugal og Qatar stiller med utenriksminister eller viseutenriksminister.

At land som Iran, og dette landets klakører, skulle stå i spissen for arbeid mot rasisme, er en vits. Irans president, Mahmoud Ahmadinejad, mannen som har uttalt at Holocaust aldri har funnet sted, er den eneste av lederne fra de største landene som deltar på konferansen. I dag har han talt på konferansen. Det gikk som en kunne vente. Han skjelte ut Israel og USA på en måte som fikk flere land til å reise og forlate salen i protest, bl a Finland, Frankrike og Danmark. Norges utenriksminister ble sittende. Han hadde ordet rett etter Ahmadinejad, ga svar på tiltale, slik han hadde lovet på forhånd og tok sterk avstand fra hans uttalelser.

Som nordmann føler jeg meg ikke vel ved at vår utenriksminister sitter og hører på en mann som Mahmoud Ahmadinejad slynge ut av seg rasismebeskyldninger mot andre land, mens han selv er president i et land som hører til verstingene når det gjelder menneskerettigheter. Gahr Støre burde ikke ha ”kastet glans” over denne konferansen. Han burde ha holdt seg hjemme. Norge burde ha gjort som mange andre land, nøyd seg med å være representert på embetsmannsnivå, slik bl a KrF har foreslått.

Les Støres tale her.
Se også intervju med Janne Haaland Matlary i Dagbladet.

Oppdatering: Jødiske ledere gir ros både til EU-diplomatene som forlot salen i protest under talen og Jonas Gahr Støre som ble sittende og tok til motmæle.

Gahr Støre til topps i Ap?

Jona Gahr Støre har gjort det klart at han ikke er kandidat til stillingen som generalsekretær i NATO. Han sier at han velger å prioritere norsk politikk, regjeringen og stortingsvalget.
Avklaringen fra utenriksministeren blir satt i sammenheng med at Støre kunne ødelegge Thorbjørn Jaglands sjanser valgt som Europarådets generalsekretær.

Denne begrunnelsen høres rimelig ut. Men det skulle nå forresten bare mangle. Thorbjørn Jagland har bestemt seg for å si farvel til norsk politikk. Han har sagt fra seg gjenvalg til Stortinget fordi han sikter inn mot jobben i Europarådet. Gahr Støre derimot, sa sist høst ja til å stå på sikker plass på Oslo Aps stortingsvalgliste. Dermed har også han tatt et valg. Man gir ikke et slikt ja, for allerede i neste sving å si nei til det samme.

Så kan man undre seg over utenriksministerens valg. Gahr Støre har kapasitet til store internasjonale oppgaver. Om det ikke skulle bli NATO-sjef, så finnes det mange andre der han kunne vært kandidat. At han så tar sjansen på heller å bli vanlig stortingsrepresentant til høsten med traurig verv i landbrukskomiteen eller lignende, kan jo forundre. Hvis han da ikke sikter mot å gå helt til topps i Ap og dermed på sikt også bli statsminister. Taper Ap valget til høsten, er det slett ikke sikkert Stoltenbergs posisjon forblir urokket.

Stortingsrepresentant eller NATO-sjef?

Jonas Gahr Støre nevnes som kandidat til å overta som generalsekretær i NATO når Jaap de Hoop går av til sommeren. Ingen bør bli overrasket over en så dyktig mann som Gahr Støre blir kandidat til en internasjonal toppstilling. Det overraskende er at Gahr Støre lot seg nominere på sikker plass på Arbeiderpartiets stortingsliste til høsten. Det må vel bety at han tar sikte på en politikerkarriere her hjemme, og heller ønsker å bli stortingsrepresentant med traurig verv i landbrukskomiteen eller lignende fremfor en interessant internasjonal toppjobb.

Willoch og Levin

Det burde ikke være vanskelig å slå fast at Kåre Willoch ikke er noen rasist. Men det burde være like klart at Willoch var lite skjønnsom i ordbruken når han kunne få seg til å si at han ikke så lyst på muligheten for at Obama ville føre en annen politikk i Midtøsten fordi Obama hadde valgt en jøde som stabssjef. Med sin velkjente mangel på evne til å innrømme feil satt det langt inne for Willoch å innrømme at han burde ha ordlagt seg annerledes. Han har ingen grunn til å bli overrasket over at uttalelsen utløste reaksjoner. På denne bakgrunn mener jeg nok at de mange som har kastet seg over Mona Levin etter at hun satte rasismenavnet på Willochs uttalelse, godt kunne ha dempet seg noe. Det må kunne sies – uten at man dermed fratar Willoch hans innsikt og på mange måter sakssvarende analyse av situasjonen i Midtøsten.

Mona Levin skriver i en kronikk i Aftenposten i dag at hennes anliggende har vært å fokusere på den voksende antisemittismen i Norge, ”den som rammet meg tungt da jeg var barn, den som rammer andre uskyldige barn i dag av samme grunn – bare fordi de er jøder – den som får unge jødiske par som vil stifte familie til å emigrere fordi de ikke våger å bo her, den som fører til at en jødisk embetsmann i Oslo blir slått ned på åpen gate, eller at en kommuneansatt leder kan kreve at en arbeidstager fjerner sin David-stjerne, fordi «den er så provoserende».
Mona Levin forteller også om Jødisk Museum i Oslo som sendte ut informasjon til alle videregående skoler i østlandsområdet om museumsbesøk. En lærer svarte, under fullt navn, at han vil besøke museet når Palestina er fritt. Levin spør: ”Har en lærer her i landet lov til å ta et slikt standpunkt på vegne av en offentlig skole, koble en 150 år lang del av norsk historie med en politisk situasjon i dag? Kan han unnlate å la sine elever få kunnskap om dette – før Palestina er fritt?”
Dette er de forstemmende fakta som vi alle burde ta inn over oss, Kåre Willoch og Kristin Halvorsen inkludert. Sistnevnte sier det er uforståelig at det er mulig å bruke karakteristikken rasist om Kåre Willoch og spør hva er det som utløser så sterke følelser. Halvorsen prøver ikke en gang å besvare spørsmålet, og viser med det at hun ikke tar tilstrekkelig inn over seg alvoret i de tendenser til antisemittisme og jødehat som Mona Levin forteller om.

Et jødisk ektepar gir Levin rett og sier at de kjenner mobbingen av jøder på kroppen akkurat nå: ”Willoch tilhører den politisk korrekte eliten i majoritetsbefolkningen. Når han setter en minoritet i bås på den måten han har gjort, setter han minoriteten i en offerrolle. Men offerets reaksjon blir ikke tatt på alvor. Tvert imot bidrar han til en konsensus om at dette ikke kan være så farlig.”
Levin skriver videre:
«Mona Levin elsker Israel,» sa Willoch i TV. Hva vet han om det? Jeg elsker Norge, for det er mitt fedreland, her har familien min bodd siden før 1880. Jeg er glad i Israel som jeg er glad i Italia, og særlig er jeg glad i Sverige, for takket være svenskene er jeg i live i dag – det var minutter om å gjøre at jeg var blant dem som ble sendt med Donau fra Akershuskaia i 1942. Donau er troppetransportskipet Max Manus sprengte, og som vises i all sin veltede velde i Drøbaksundet mot slutten av filmen. Om bord i den var storparten av min familie i november 1942. Jeg har ikke familie i Israel, og fordi så mange i både mors og fars familier endte i Auschwitz, har jeg ikke hatt noen stor familie i Norge heller.”
Mona Levin framhever utenriksminister Jonas Gahr Støre som et eksempel til etterfølgelse: ”Han har stått opp for de norske jødene og fremmer en form for Israel-kritikk som jeg som norsk jøde finner uproblematisk." – Enig. Etter det som har skjedd, ville det gjort godt om Kåre Willoch hadde erkjent at det ikke var så rart om norske jøder reagerte på hans uttalelser, strukket ut en hånd og i likhet med Gahr Støre stilt opp for de norske jødene, som er en meget utsatt minoritet i det norske samfunnet. Han behøvde ikke avstå fra sin saklige Israelkritikk for det.

Jonas Gahr Støre på Stortinget

Jonas Gahr Støre stiller som kandidat for Oslo Arbeiderparti ved stortingsvalget neste år. Gahr Støres kandidatur har vært omdiskutert. Venstresiden i Oslo Ap har ikke ønsket ham. De mener han står for langt til høyre. Dessuten betyr hans kandidatur at det antagelig blir tre menn først på listen. Det kommer ikke til å bli tatt nådig opp blant Ap-kvinnene. De har allerede sagt i fra. Jens Stoltenberg skal naturligvis stå først. Jan Bøhlers plass blant de tre første synes også udiskutabel. Det kan neppe være aktuelt å plassere Gahr Støre på en fjerdeplass eller dårligere. Ap kan ikke risikere at han ikke blir innvalgt. Det ville være ytterst pinlig for partiet.

Gahr Støre er populær. Ap håper sikkert på at han skal bli en velgermagnet. Mulig det. Skjønt, det er ikke så sikkert. Gahr Støre kommer fra velstående familie på beste vestkant i Oslo. Han startet valgkampen med å stille på møte i Gamle Oslo Arbeiderparti på Grønland i går kveld. Det er sannsynligvis en av de få gangene han har beveget seg på Oslo østkant. Med sin sobre og akademiske stil er det vanskelig å forestille seg Gahr Støre som agitator på Youngstorget. Det er heller ikke lett å se hvordan Gahr Støre vil klare seg når Siv Jensen setter de populistiske premissene i valgdebattene.

VG opplyser at Gahr Støre i 1988 søkte jobb som politisk rådgiver i Høyre. Den gangen satt Ap med makten og Gro Harlem Brundtland var statsminister. Støre fikk jobben i Høyre, men takket nei av personlige grunner. Kort tid senere ble han hanket inn av Gro Harlem Brundtland for å jobbe for henne. I 1995 meldte han seg inn i Arbeiderpartiet. Gahr Støre er sympatisk og meget dyktig. Men den politisk-ideologiske troverdigheten kan ikke akkurat sies å være spesielt overbevisende.

Gahr Støre tror at de rød-grønne vil vinne valget og at han derfor kommer til å fortsette som utenriksminister. I hvert fall kan han ikke si noe annet. Men sjansene for at han må nøye seg med å bli vanlig stortingsrepresentant, er nok mye større. Det kan vel tenkes at når han om vel et år sitter med traurige saker i landbrukskomiteen på Stortinget, vil komme til å tenke på at det nok hadde vært mer interessant med en toppjobb i FN eller noe liknende.

Statsministeren som referanse?

De siste dagene har vi fått fortalt en historie om spillet bak kulissene da en av medie-Norges viktigste stillinger skulle besettes, konsernsjef i A-pressen. Det var Kåre Valebrokk som i en kommentarartikkel i Aftenposten fortalte historien om hvordan statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre lot seg bruke som referanser for en søker som hadde vært statssekretær i Stoltenbergs tidligere regjering. Stoltenberg og Støre møtte opp i et hemmelig møte hos styrelederen for A-pressen, Knut Brundtland, for å anbefale Jan Erik Larsen. Her møtte også sjefen for Telenor, som er hovedaksjonær i A-pressen sammen med LO.

Både Stoltenberg og Gahr Støre bagatelliserer saken. Støre sier at når han blir bedt om å stille opp for å gi sin vurdering som referanse, så gjør han det. Nei, Støre, det er nettopp det du ikke gjør! Du og Stoltenberg bekler de to viktigste politiske posisjonene i Norge, og da kan dere ikke la dere bruke som referanser for søkere til topposisjoner i næringslivet, og spesielt ikke i en medieorganisasjon.

Jeg anser det som en selvfølge at den aktuelle søkeren har spurt de to om de var villige til å være referanser. I hvert fall er det vanlig folkeskikk. Stoltenberg og Støre burde da ha forklart at det kan de ikke, så lenge de sitter i de politiske posisjonene de gjør. Når så ikke skjedde, burde det i hvert fall ha ringt ei klokke i deres hoder når Brundtland innkalte til hemmelig møte.

Her har Stoltenberg og Støre gjort ei blemme, som er alvorlig nok, ikke minst på bakgrunn av Ap's lite beundringsverdige historie i saker av denne art. Begge hadde gjort klokt i å innrømme det. Detaljene omkring møtet viser med all ønskelig tydelighet at hele ”settingen” måtte skape en atmosfære av press overfor Telenor-direktøren, som ikke ønsket Larsen i stillingen. At Telenor-sjefen ikke lot seg presse, taler til hans fordel. At styreleder Brundtland på det aktuelle tidspunktet ikke en gang hadde møtt Larsen, sier det meste om styrelederens vurderingsevne.

Støre på topp

Kåringer av ”årets navn” er over oss. I dag er det Aftenposten som offentliggjør en gallup der velgerne er blitt bedt om å gi statsrådene karakter. Slike meningsmålinger skal naturligvis tas med mange klyper salt. Visse ”urettferdige” tendenser går igjen hvert eneste år. For eksempel at statsrådene i de mindre departementene som regel kommer dårlig ut. Videre favoriseres åpenbart partilederne i regjeringen ved det faktum at de gjennomgående er oftere i mediene enn andre.

På denne bakgrunn er det forunderlig hvor ukritisk de avisredaksjonene som bestiller slike undersøkelser er til resultatene. De presenteres som selve ”sannheten”, og bare små endringer over tid tolkes uten motforestillinger. Sammenligninger kan halte. For eksempel vil de store partienes representanter i regjeringen være favorisert av den enkle grunn at de har langt flere sympatisører blant de som svarer enn de små partienes representanter. Det samme innvendingen kan reises mot å sammenligne ulike regjeringer. Når den sittende regjering får en høyere gjennomsnittsskåre enn den forrige regjeringen, kan et være grunn til å minne om at den forrige regjeringen var en mindretallsregjering med atskillig færre velgere bak seg enn den sittende.

Men når det er sagt, er sikkert Jonas Gahr Støres suverene topp-plass ikke tilfeldig. En må bare si seg enig med den kommunikasjonseksperten som i en kommentar til målingen sier at Støre har kvaliteter som Stoltenberg ikke har. I motsetning til regjeringssjefen inngir Støre stor tillit. Han er tvers igjennom saklig, og snakker med tyngde på en måte som folk forstår. Støre framstår som en leder man kan stole på. Det er mer enn hva man kan si om Stoltenberg, som stadig dokumenterer at han er en svak leder.

Det kan heller ikke være tilfeldig at Sylvia Brustad inntar bunnplasseringen blant statsrådene. Bare spør velgerne i Buskerud, som er i harnisk over hennes håndtering av sykehussaken i fylket. Hun blir til og med slått av fornyings- og administrasjonsministeren, som på grunn av sitt beskjedne og lite medieeksponerte departement ikke har en sjanse i slike kåringer.

At Giske ligger i bunnsjiktet kan i hvert fall ikke skyldes at han ikke er synlig mediene. Kanskje snarere tvert imot. Velgerne begynner vel å se at det er nettopp i mediene han er. Ja, for i det departementet han skal styre, er han etter sigende sjelden å se.