”The buck stops here!”

Justisminister Knut Storberget har ikke akkurat hatt noen stor uke. Det er blitt riper i lakken, en må vel nesten si at det ble en bulk også, bl a på grunn av et par politiske medarbeidere som ikke helt har skjønt hva jobben deres består i. Hvorvidt flausene vil innvirke på de politiske meningsmålingene på sikt, får tiden vise. Men Storberget selv har i hvert fall skjønt at det er han som har ansvaret. Det skal han ha ros for. Kanskje har han lest om Harry S. Truman, som jeg skrev om på bloggen sist onsdag.

Truman var USA’s president i de første årene etter 2. verdenskrig. Han er bl a kjent for sine kraftfulle taler og et til dels saftig språk, som han lærte da han i sin ungdom arbeidet og levde blant anleggsarbeidere ved Santa Fe Railroad. Han var kort og effektiv i sin direkte uttrykksmåte, noe hans berømmelige svar på invitasjonen til hans egen presidentinnsettelse er et godt eksempel på.

Et annet eksempel er teksten på et lite bordskilt han hadde på arbeidspulten sin i Det Ovale Rom i Det Hvite Hus. Bordskiltet var laget av valnøttre og hadde en glassplate med denne påmalte teksten: ”The buck stops here!”. På baksiden stod: ”I’m from Missouri”, for at han ikke skulle glemme hvor han kom fra. ”The buck stops here” refererer til uttrykket ”passing the buck”, som betyr å dytte ansvaret eller skylden over på en annen. Truman ønsket å fortelle alle som kom inn på hans kontor at presidentens jobb var å ta avgjørelser og at det endelige ansvaret alltid lå hos ham.

Truman refererte flere ganger til bordskiltet i sine taler, bl a i avskjedstalen til det amerikanske folk i januar 1953: "The President - whoever he is - has to decide. He can't pass the buck to anybody. No one else can do the deciding for him. That's his job.”

”Hvis været tillater …”

TV-kanalen C-SPAN som har spurt 65 historikere om å bedømme Barack Obamas 42 forgjengere i presidentembetet. I likhet med tidligere rankinger kommer 200-årsjubilanten Abraham Lincoln på topp med George Washington og Franklin D. Roosevelt på de neste plassene. Lincoln skårer best på fem av de ti målene som er brukt i vurderingen, og er nr to eller tre på de øvrige. Neppe mange blir overrasket over at nylig avgåtte George W. Bush ligger på nederste del av listen med bare seks presidenter etter seg. Men kanskje stusser noen over at en president som Harry S. Truman er nr fem på listen, bare slått av de tre nevnte samt Theodore Roosevelt, men foran John F. Kennedy. Truman var visepresident og måtte overta da Franklin D. Roosevelt døde i april 1945.

Jeg har alltid hatt sans for Harry S. Truman. Han er den eneste presidenten etter 1896 som ikke har hatt collegeutdannelse, og ble av mange betraktet som et kjedelig ”gudsord fra landet” da han overtok etter den velutdannede Franklin Roosevelt som førte amerikanerne ut av depresjonen og ledet nasjonen under 2. verdenskrig. Men det Truman manglet i høyere utdannelse, tok han igjen i folkelighet, handlingskraft og effektiv administrasjon.

I 1934 ble bondesønnen fra Missouri senator i Washington og i 1944 Roosevelts visepresidentkandidat da Roosevelt gikk for sin fjerde presidentperiode. Roosevelt ble gjenvalgt, men døde få måneder senere. Truman var fullstendig uforberedt på oppgaven. Han hadde snakket med Roosevelt bare to ganger etter at han tiltrådte som visepresident. Han sa han følte det som om månen, stjernene og alle planetene hadde falt ned over ham. I 1948 stilte han til valg som ordinær presidentkandidat. Ingen levnet ham den minste sjanse. Det var opplest og vedtatt at republikanernes kandidat, den populære New York-guvernøren Thomas E. Dewey, ville vinne lett. Mens Dewey førte en heller slapp valgkamp, klemte Truman til med en 50 000 km lang ”whistlestop”-turne (jernbanekampanje). Fra togets plattform holdt han kraftfulle og intense taler i et saftig og folkelig språk til folk som møtte opp på stasjonene.

Etter valgdagen forkynte The Chicago Herald Tribune over hele forsiden: ”Dewey Defeats Truman”. Men opptellingen viste at Truman hadde vunnet 39 stater mot Deweys 16. Bildet av Truman der han med sitt bredeste glis holder Chicago-avisen opp for fotografene, er ett av amerikansk politikks mest kjente. Bildet er gjengitt både på frimerke og på en Truman-statue.

Da Truman i 1952 forlot Det Hvite Hus, var hans popularitet blant velgerne helt på bånn. Han skåret faktisk lavere på popularitetsmålingene enn Richard Nixon gjorde da han gikk av i skam i 1974. Men hvis det kan være til noen trøst for George W. Bush, så rangerer altså ettertiden Truman blant de aller beste presidentene. Rehabiliteringen startet allerede i 1960-årene, og fra 1999 har han inntatt femteplassen på C-SPAN-rangeringene.

Truman flyttet tilbake til hjembyen Independence i Missouri. Huset han bodde i er nå museum. I Independence ligger også “Harry S. Truman Presidential Library and Museum”, som Truman arbeidet for å reise etter at han hadde gått av. Museet inneholder en unik samling av dokumenter og gjenstander fra Trumans liv og særlig fra hans viktige presidentår. Her finnes også dokumentsamlingene etter flere av hans statsråder og andre medarbeidere. Noe av det jeg minnes best etter et besøk for noen år siden, er noe så prosaisk som et lite kort med svar på en invitasjon. Da Truman skulle innsettes i presidentembetet januar 1949, fant Washington-byråkratiet i sin visdom ut at invitasjonskortet som gikk ut til alle gjestene, også skulle sendes til den nyvalgte presidenten. En mann med mindre sans for humor enn Truman, hadde vel funnet dette noe fornærmende. Men Truman udødeliggjorde episoden ved å sende et svarkort med påskriften: "Weather permitting, I hope I attend".