Oslo-lekene i 1952

I dag er det 60 år siden de 6. olympiske vinterleker ble åpnet i Oslo. Prinsesse Ragnhild åpnet lekene under en seremoni på Bislett. I alt samlet lekene 694 deltakere fra 30 nasjoner. Tyskland og Japan deltok i OL for første gang siden 2.verdenskrig, men bare 3 østeuropeiske land var med: Polen, Ungarn og Tsjekkoslovakia. De norske arrangørene ønsket ikke at to tyske ledere som også var ledere under OL i Berlin i 1936, skulle komme, men måtte bøye seg etter press fra IOC. De to tyskerne løste saken selv ved å bli hjemme.

Publikumsmessig ble lekene en kjempesuksess med over 500.000 betalende tilskuere. Det var nesten ti ganger så mange som under lekene i St. Moritz fire år før. Verken før eller senere har det vært så mange på et hopprenn i Holmenkollen.

Jeg husker det hele som om det skulle ha vært i går. Landsfolkeskolen den gang var så viselig ordnet at vi gikk hver annen dag på skolen. Det ga rikelig anledning til å sitte klistret til radioen og følge overføringene fra øvelsene. Tror jeg fortsatt kan nevne navnet på de fleste medaljevinnerne. Norge fikk mange og ble beste nasjon med 7 gull og i alt 16 medaljer, USA på annen plass med 4 gull og 11 medaljer. Katastrofalt dårlig resultat for svenskene, som i St. Moritz toppet medaljestatistikken sammen med Norge, men denne gangen måtte nøye seg med fire bronsemedaljer og 10. plass blant nasjonene.

Hjallis var selvfølgelig det store navnet med sine tre gull. Vi gutta på Lillehammer syntes liksom vi kjente ham. Hjallis lå mye på Lillehammer og trente, og han var ikke for stor til å gi oss smågutta litt instruksjon. Skigullet til Brenden, Slåttvik, som nylig hadde flyttet til Lillehammer, og fremfor alt gull og sølv til Bergmann og Falkanger i hopp var også helt utrolig stort. Jeg glemmer heller ikke Stein Eriksens fabelaktige gull i storslalom.

Etter Oslo-lekene ble aktiviteten i slalomløypene og hoppbakkene i Lysgårdsbakken enda mer populært enn det hadde vært. Vi bodde nærmest der oppe i vintermånedene. Lite drømte jeg vel den gangen om at den utrolige opplevelsen med dobbelt norsk i OL-hopp skulle gjenoppleves, denne gangen «live». Hvorhen? Jo, nettopp i Lysgårdsbakken 42 år senere! Av alt jeg har opplevd på en idrettsarena kan ingen ting måle seg den opplevelsen!

Sølv et edelt metall

Sølv er et edelt metall, sier dikteren. Det samme får de si i den norske OL-leiren i dag. Sølv til Kjetil Jansrud i storslalom og sølv til Hedda Berntsen i skicross er flotte prestasjoner. Det er hyggelig når idrettsutøvere overgår seg selv når det gjelder. Amerikanerne har en vidunderlig evne til å gjøre det. Men i dag så vi også et par nordmenn gjorde det samme. Fra en 11. plass etter første omgang i storslalom kjørte Kjetil Jansrud en meget sterk annen omgang og tok sølvet foran Aksel Lund Svindal, som med bronse i denne øvelsen nå har medalje i alle valører fra dette OL. Jansrud kjører ofte gode annenomganger. Den dagen han skjerper seg og kjører en god førsteomgang også, er han en vinner. Skal vi foreslå neste VM?

Men vi så også at norske utøvere underpresterte i forhold til det en med en viss rett kunne ha forventet. Bøkko gikk vel egentlig litt taktisk dårlig i par med luringen Bob de Jong, som så ofte før la seg like bak parkameraten og ”parkerte” ham i siste del av løpet. Diskvalifikasjonen av Sven Kramer må oppleves utrolig bittert for nederlenderen, spesielt fordi han ble forledet av sin egen lagleder til å gå inn i feil bane.

Heller ikke kombinertgutta leverte varene. Et skuffende langrenn, spesielt av Tande, ga ikke Moan en sjanse til å være med å kjempe om medaljene. En femteplass i lagkonkurransen var langt unna forventningene. Våre deltagere i den gamle norske paradegrenen har ikke fått det til i dette mesterskapet. Enda verre gikk det for Finland, som bare ble nr 7. Dette OL har i det hele tatt vært en sportslig katastrofe for finnene. Innspurten, der Østerrike og USA kjempet om seieren, viste hva gode ski har å bety. I forhold til Østerrikes ankermann Stecher, virket det nesten som USAs ankermann hadde sandpapir under skiene.

En sur fjerdeplass til damene i skiskytterstafetten. Uten tabben av Eikeland på standplass kunne det faktisk blitt bronse. Flatland gikk en meget bra etappe, og Berger slo Helena Jønsson klart på sisteetappen. Men skiskytterdamene har all ære av innsatsen. Det er ikke mange ukene siden at de presterte så dårlig at Ola Lunde sa rett ut på TV at Norge burde overveie ikke å sende noe damelag til OL.

Var det noen som tvilte?

Etter alt presset og medieutskjellingen Petter Northug har vært utsatt for de siste dagene, ville det ikke ha vært overraskende om han ikke hadde lykkes i dagens lagsprint. Spesielt fordi mange også har betvilt om han virkelig er i form. Endog Thomas Alsgård har flere ganger ytret en slik tvil som kommentator i NRK, samtidig som han har ”sikret” seg ved også å si at han fortsatt hadde tro på at Northug ville gjøre det bra.

I dag ga Petter Northug svar på tiltale til alle som måtte ha tvilt. Etter en suverent gjennomført siste runde, der han lurte russeren ved å late som han var sliten, knuste han så vel russeren som de andre konkurrentene på oppløpet og tok gullet sammen med Øystein Pettersen. Nå behøver han ikke tenke på å legge opp. For en revansj! Noen har ønsket å avblåse diskusjonen om Northugs stavbrekk på 30 km hadde betydning for hans muligheter på den distansen. I dag viste Northug at han hadde grunn til å mene at uhellet frarøvet ham sjansen. 50 km står igjen. Jeg sier ikke mer.

Sveriges Theodor Peterson sa før lagsprinten at han skulle slå Petter Northug i en spurt i finalen. Men Peterson var totalt utenfor på sin siste runde i seminfinalen og Sverige klarte ikke å kvalifisere seg for finalen. Peterson falt og brakk staven i første runde. Men Hellner tok lett igjen feltet, og Peterson hadde alle muligheter på sisterunden. Men han hadde ikke en sjanse og ble bare nr åtte. Så kan han selvfølgelig skylde på at han brakk staven. ”Fall knäckte svenska sprintduon”, er overskriften i Svenska Dagbladet. Javel? Husker jeg ikke feil, var det også en annen som for et par dager brakk staven og mente at det var en viktig grunn til at han ble slått, noe mange såkalte ”eksperter”, bl a Gunde Swan mente ikke hadde noen som helst betydning for resultatet. - Det er tydeligvis flere enn Northug som kan beskyldes for å være arrogant for dem som ønsker å bruke slike karakteristikker om ambisiøse idrettsutøvere.

Sverige gjorde etter alt å dømme en tabbe i damesprinten ved ikke å sette sin beste spurter, Charlotte Kalla, på siste etappe. Tyskland vant overraskende foran Sverige, som var min favoritt. Fall preget også damefinalen. Astrid Uhrenholdt Jacobsen ble involvert i et fall i første bakken og mistet så mye i forhold til teten at Norge aldri kom med i medaljekampen. Uten uhellet? Neppe gull, men uten uhellet hadde de nok vært med på en helt annen måte, og jeg tipper at de gikk glipp av en bronse.

Utrolig hyggelig at det ble en medalje på hopperne. Anders Jacobsen taklet nervepåkjenningen han ble utsatt for ved å måtte vente lenge på toppen før sistehoppet, og leverte akkurat det hoppet som skulle til for å snyte finnene for bronsen.

Avdeling for de "kjepphøye"

Den tidligere skistjernen Gunde Svan sier ifølge VG at Northug har vært "kjepphøy" med sine uttalelser, og at Northug selv uten uhellet ikke ville hatt en sjanse mot Hellner i spurten. Kanskje det? Men det forekommer meg at den gode Svan her er like kjepphøy som det han beskylder Northug for å være.

Klok Northug

Pressen har i et døgn forlangt syndsbekjennelse og botsøvelser av Petter Northug fordi han ikke stiller foran mikrofonen akkurat når mediene forlanger det. På en pressekonferanse i dag stilte han ”skolerett” for medienes selvbestaltede voktere av reglene for god oppførsel. Men Northug viser at han ikke bare er en usedvanlig dyktig idrettsutøver, men han er også en klok mann. Med god grunn var han utrolig skuffet etter at han fikk ødelagt avslutningen av skiathlom-øvelsen i går. Han sier at han etter skuffelsen trengte tid for seg selv for å evaluere og bearbeide skuffelsen i sitt eget sinn før han stilte opp foran mikrofonene. ”Når det butter i mot er det min måte å takle dette på”, sier han.

Går det ikke an å respektere det? Northug kjenner tydeligvis seg selv, og var klok nok til å vente med å si noe, en klokskap mediene åpenbart ikke er i stand til å forstå. Jeg tipper Northug vet at i den sinnsstemning han var i rett etter løpet, kunne han lett komme til å si ting han ville angre på. Derfor ga han seg selv den tid han trengte for å kunne svare på en god og fornuftig måte. På pressekonferansen svarer han klokt og sindig, og bebreider ingen for at det gikk galt, men kritiserer bare seg selv. Når alle som har dømt ham for ”dårlig oppførsel” nå har fått den beklagelse de av en eller annen grunn mener de har krav på, håper jeg de kan la Northug få lov til å konsentrere seg om det han er i Vancouver for å gjøre. Hvis han presterer godt i resten av mesterskap, skal han i hvert ikke behøve å takke verken sutrete medier eller snusfornuftige PR-eksperter.

For øvrig kunne det nå kanskje være på sin plass å rette oppmerksomheten mot bl a trener Djupviks uttalelse rett etter løpet i går, der han gikk til det oppsiktsvekkende skritt å gi etter for hylekoret og kritiserte Northug for åpen mikrofon. Slik oppfører ikke en leder seg. En leder skal utad forsvare sine. Mener han at noen av dem han leder har gjort noe galt, tar han det på tomannshånd med vedkommende.

Oppdatering: Johan Rylander i Göteborgposten skriver om Northug-debatten og kommenterer bl a den norske treneren Morten Aa Djupvik uttalelse om at Northug opptrådte arrogant: ”Det är tuffa ord, som aldrig svenska medier skulle ha yppat mot exempelvis Helena Jonsson.” – Nettopp.

Svensk kjempetriumf!

Tretti kilometer skiathlon ble en fantastisk triumf for svensk langrenn med gull til Marcus Hellner og bronse til Johan Olsson. Løpet innvarsler en ny måte å gå fellesstart på. Olsson gikk ut på fristil-delen i rakettfart, svenskene bak gikk taktisk meget klokt og bremset farten så godt de bare kunne. Det så ut til å lykkes, men kort før mål ble Hellner tatt igjen. Petter Northug måtte bytte stav og ble hektet av, og dermed var det duket for Hellner, som gikk inn til en klar seier. Hellner tapte en medalje på oppløpet på 15 km, og tok nå et fortjent gull. Fryktelig uflaks for Northug, som ikke orket å snakke med pressen.

Veldig hyggelig at det ble medalje til Olsson, som var den som ga dette løpet en nerve vi knapt har opplevd tidligere. Han vant en taktisk medalje. All grunn til å gratulere Sverige med en strålende triumf, virkelig en stor bragd. Hyggelig for svenskekungen at han var på plass. Løpet avslørte også norsk distanselangrenns store svakhet, vi har bare Northug, og det ble antalig Norges bane denne gangen. Northug hadde ingen som kunne være med i teten og hjelpe til, slik svenskene hadde. Her er det bare å skjerpe seg – også taktisk. Nå må også norske løpere lære at med fellesstart er langrenn langt på vei blitt en ”lagidrett” og at sykkeltaktikk nå er blitt en del av langrennssporten.

Etter tre store gulldager, ble denne lørdagen en nedtur. Heller ikke hopperne lykkes. Selv om Anders Jacobsen var maksimalt uheldig med forholdene i første omgang, viste et mislykket hopp i 2. omgang at han ikke er stabil nok til å kjempe om medaljene.

Det glimrer i enda mer i gull!

Gullmedaljene renner inn for Norge. Marit Bjørgen lekte med konkurrentene i skiathlom konkurransen. Hun gjorde akkurat som hun ville, ledet det meste av løpet og hadde full kontroll. Tre norske jenter blant de seks beste. Men idretten er brutal. Kristin Størmer Steira var med hele veien, og hadde bronsen i lomma fem meter fra mål, men gjorde en feil. Hun strakk ikke fram benet slik Kovalcyk gjorde. Dermed ble det på nytt en fjerdeplass til Størmer Steira. I forrige OL ble det tre fjerdeplasser. Det er nesten så en hadde ønsket at gullet til Bjørgen kunne veksles inn i en medalje til Størmer Steira.

Men det er nærliggende å spørre: trener ikke de norske løperne på slike innspurter? Det er faktisk en egen teknikk som må trenes inn for å vinne med den nødvendige skolengden: Hodet tilbake og beinet i full strekk framover, nettopp slik Kovalcyk gjorde, mens Størmer Steira kom med hodet først og krokete ben. Dette har vi sett mange ganger før, og nettopp denne teknikken kan være forskjellen mellom medalje og ingenting.

Svenske Kalla var aldri med i kampen om medaljene, og ble grundig slått. Men Anna Haag var med. Da alle trodde at hun var hektet av, kom hun tilbake like før løperne kom inn på stadion og tok en flott sølvmedalje. Om ikke en sensasjon, så i hvert fall litt overraskende.

Det glimrer i gull

Det glimrer i medaljer på norske bryst i Vancouver, og det glimrer i gull! Ett på onsdag, to i går, og dagen i dag startet med gull til Aksel Lund Svindal. Norges fjerde i dette OL, og det fjerde på rad for Norge i superG i OL. Lund Svindal var storfavoritt og innfridde. En fantastisk idrettsmann! Morsomt er det også at Lund Svindal åpenbart koser seg i OL. Han er ikke mer affektert enn at han sier han synes det er stort å delta i OL. Han vil ha med seg fellesskapsopplevelsene, og stilte derfor også opp i den norske troppen som deltok i åpningsseremonien dagen før utforkonkurransen, noe Kjetil Andre Aamodt ikke syntes var så lurt. Men Lund Svindal tok sølv i utfor, og nå altså gull i superG. Han har nå gull i internasjonale mesterskap i fire grener.

Svensken Patrick Järbyn falt, men hadde ikke hatt en sjanse mot Lund Svindal. Patrick Järbyn avsluttet nok med dette fallet sin alpinkarriere. Svenskene suger fortsatt på bronsekaramellen som Anja Persson ga våre venner i øst i går. Kanskje får de en gullkaramell i langrennene senere i dag? Skjønt, i dameklassen stiller det bl a en polakk og ei norsk gulljente. Og morgen stiller bl a en sveitser, en tsjekker og en nordmann som liker å slå svensker.

Snakk om revansj!

Endelig gull til Norge! Marit Bjørgen hadde egentlig ikke tenkt å gå sprinten i OL. Men formen er god, og hun stilte opp. Hun var suveren i prologen, og fortsatte å dominere i kvartfinalen og semifinalen. Finalen ble tøffere, men dette var et løp hun ville vinne! Bjørgen var overlegen i stakingen på oppløpssiden vant et suverent gull. Snakk om fortjent gull, og for en revansj for jenta som har hatt så mye motgang de siste årene! Bare fjerde plass til svenskene.

De norske gutta gjennomførte en solid prolog. Alle kunne se at de hadde ristet av seg depresjonen etter den elendige åpningsdistansen, og vi satt med en bestemt følelse av at i dag hadde de bestemt seg for å revansjere seg. Northug gikk en kontrollert prolog, gikk rolig ut og satte opp farten etter hvert. Det virket overbevisende. Jønsson var favoritt, og da jeg så hvordan han gikk ut i prologen, var det vanskelig å forstå hvem som skulle kunne hamle opp med ham i denne OL-sprinten.

Men de norske sprintgutta Hattestad og Northug knuste Emil Jønsson i semifinalen og slo ut storfavoritten! Finalen ble underlig. Nordmennene lot seg fullstendig overrumple av de to russerne som gikk knallhardt ut, og når et par av nordmennene så ble involvert i kazakstanerens fall, hadde de ingen sjanse til gullet. Men Northug reiste kjerringa og tok bronsen. Northug er på gang. Litt av en nedtur for svenskene, som ikke hadde en eneste mann i finalen. Sterk laginnsats av Norge, som hadde til sammen fem løpere i de to finalene.

Igjen opplever vi en fryktelig arrangørtabbe. I en skarp sving i damesprintløypa hadde arrangørene unnlatt å sikre et meget farlig område. Nettopp der skled favoritten Petra Majdic utfor under oppvarmingen og slo seg kraftig da hun falt langt ned i ei kløft der det var beinhardt. Majdic gjennomførte prologen og klarte å kvalifisere seg. Alle kunne se at hun hadde store smerter, men stilte likevel opp videre, kjempet seg til finalen med et nødskrik. Etter å ha klart bronse, ble hun båret ut av stadion. Bittert for en løper som har vært suverent best de siste årene.

Utur hadde også Anja Persson i utfor. Hun gjorde en stor feil like før mål, falt stygt og mistet antagelig en sølvmedalje. Men som en må si også om den norske snøbrettkjøreren Helene Olafsen, som falt fra en medalje i går - det gjelder å holde seg på bena!

Svenskene gikk på en stjernesmell også i ishockey, der det damelaget tapte hele 13-1 mot Canada.

Lund Svindal skuffer aldri

Aksel Lund Svindal gjorde det igjen. Han er en idrettsmann som har en fabelaktig evne til å skjerpe seg når det virkelig gjelder, og er en mann for de store anledninger. Slik også denne gangen. Sju hundredels sekund skilte ham fra gullet i utfor, nesten like nær som Kjetil Andre Aamodt var under Lillehammer-OL, da Tommy Moe slo Aamodt med bare fire hundredeler. Men du verden, sølv i alpinsportens Formel1 var utrolig bra, Norges fjerde i OL-utfor. Favorittene fra Østerrike og Canada lykkes ikke. Sveits fikk sitt andre gull i dette OL ved Didier Defagos seier. Hyggelig for Defago, men personlig synes jeg det hadde vært enda hyggeligere om Didider Cuche hadde vunnet. Det ville ha vært høyst fortjent. Det amerikanske uromomentet Bode Miller tok bronsen, bare fire hundredeler bak Lund Svindal. Uhyre jevnt, altså.

Tre medaljer så langt til Norge. Men mange venter nok nå på det første gullet. Canada slapp å vente lenge. Vertsnasjonen fikk sitt første OL-gull på hjemmebane i dag ved Alexandre Bilodeau i kulekjøring.

Grattis Sverige!

Grattis til Charlotte Kalla og Sverige med gull på 10 km fristil. Kalla har en strålende flott teknikk som det er en nytelse å se på, og hun vant en fortjent seier. Svensk presse er med god grunn høyt oppe. Marit Bjørgen tok bronsen og er sikkert fornøyd med det, tatt i betraktning hvor mye hun har slitt de siste par årene. I likhet med Kalla vil hun sikkert være med å kjempe om medaljene også i de andre øvelsene. Hvordan det er mulig for Kristina Smigun-Vähi enda en gang å dukke opp og ta medalje uten å ha deltatt særlig mye de siste årene, kan en bare undre seg over. Sverige tok også 4. plassen ved Anna Haag og kommer til å bli sterke i stafetten.

OL i mitt hjerte

Jeg innrømmer det gjerne, jeg er vinter-OL-entusiast. Ikke noen idrettsopplevelse kan måle seg med vinter-OL. Interessen stammer fra barndommen. Som 10-åring levde jeg med i vinter-OL i St Moritz i 1948, som om jeg skulle ha vært der. Lite ante jeg da at OL 46 år senere skulle komme nettopp til min lille hjemby ved nordenden av Mjøsa.

Jeg satt klistret til radioen og hørte sendingene fra St Moritz. Skolen var den gang så viselig ordnet at vi gikk annenhver dag. Men så ville tilfellet at favorittøvelsen, hopp, gikk på en dag jeg skulle på skolen. Aldri har jeg vært så glad for å få en aldri så liten forkjølelse. Jeg la nok på en smule da jeg skulle beskrive sykdomssituasjonen for min mor, åpenbart tilstrekkelig til at jeg fikk bli hjemme. Det er det nærmeste jeg kom skulking i løpet av 12 års skolegang. Med hodet omtrent inne i den gamle radioen, som tyskerne nærmest hadde slitt ut da de konfiskerte den under krigen, hørte jeg Petter Hugsted, Birger Ruud og Thorleif Schelderup ta alle medaljene, mens kanskje den beste av dem alle, Georg Thrane, måtte følge konkurransen fra tribunen. Han ble satt ut av laget dagen før til fordel for Birger Ruud. Dramatikk var det også da gullvinneren på 5000 skøyter, Reidar Liaklev, sprakk på 10.000. Han var storfavoritt, men klarte ikke høyden, måtte bryte løpet og gullet gikk til en svenske, Åke Seyfarth, slik det – til vår store ergrelse – så ofte har skjedd også senere. Men la gå, vi vant også 500 og 1500 i St Moritz, så skøytegutta innfridde. Verre var det i langrenn, der var svenskene suverene.

Samme året var det NM på ski i Lysgårdsbakken i hjembyen Lillehammer. Det var stort å få se de store gutta på nært hold. Da vant en annen av Ruud-gutta, Asbjørn, seniorklassen, og en Trondheimsgutt vi skulle få se mer til, Arnfinn Bergmann, juniorklassen. Vintersportsbyen Lillehammer ga i det hele tatt rikelig anledning til nærkontakt med de store vinteridrettsutøverne, ikke minst skøyteløperne. ”Sporsen” på Lillehammer hadde alltid god is tidlig på vinteren, og både de norske og mange utenlandske stjerner, bl a amerikanerne med gullvinneren på 500 i 1952, Ken Henry i spissen, lå der og trente. Her var også engelskmannen Johnny Cronshey, som presterte å bli nr to etter Hjallis i VM i 1951. Stjernene var den gang ikke finere på det enn at de slapp oss smågutta nært inn på livet, og de ble i sannhet både våre helter og venner. Ja, Hjallis, som ofte trente på Lillehammer, var ikke snauere enn at han instruerte oss i skøyteteknikk. Og vi møtte dem på kafeene og i gatene, der de slo av en prat både med smågutter og voksne.

Da OL kom til Oslo i 1952, kunne ikke lykken vært større. Og for et OL! Norge ble beste nasjon med sju gull. Jeg tror jeg fortsatt kan regne opp de fleste medaljevinnerne fra disse lekene, og da ikke bare de norske! Da Simon Slåttvik skulle sloss om gullet i kombinert, samlet alle elevene ved Søre Ål skole seg ved radioen. Simon, som var nordlending, hadde flyttet til Lillehammer, og bodde i skolekretsen vår, og der ble han boende til han døde i 2001. Simon tok gullet foran sin gode venn, gullvinneren fra 1948, finnen Heikki Hasu, som var en fremragende langrennsløper, men som på langt nær kunne matche Slåttvik i bakken.

Oslo-OL var nær, men likevel var reisen for lang til at vi kunne være til stede på arenaene. Men hva gjorde det når vi hadde den legendariske Finn ”Niff” Amundsen ved radiomikrofonen på Bislett og Kirkvaag og Halfdan Hegtun i Holmenkollen. Ingen som hørte det, kan glemme ”Niffs” beskrivelse av rundetidene til Hjallis og hans ”bevarremegvel!” når Hjallis gikk i mål, slik vi heller ikke glemmer Kirkvaags ”der kommer han, dere!” da Brenden dukket opp ved mål tidlig nok til å ta gullet på 18 km.

Ingen ting kunne overgå dette, trodde vi. Men så var det nettopp det som skjedde. Hadde noen sagt til oss på begynnelsen av 1950-tallet at vinter-OL skulle komme til Lillehammer, ville vi vel trodd at vedkommende var ”gæ´ærn”. Men det umulige ble gjort mulig. Når en har trådt sine barneski i Lysgårdsbakken, kan ingen idrettsopplevelse måle seg med det å få være til stede i Lysgård´n 25. februar 1994 da Norge tok dobbeltseier i hopp ved Espen Bredesen og Lasse Ottesen. En historisk dag for alle nordmenn som liker vinteridrett. Etter konkurransen dro jeg rett ned til postkontoret i Lillehammer, klistret et OL-frimerke på billetten og fikk datostemplet med OL-stempel. Slik sikret jeg meg en skikkelig sportslig-filatelistisk godbit!

Jeg er ikke i Vancouver, og samme kan det være. Jeg har opplevd mitt OL. Men jamen skal jeg følge med – på TV denne gangen. Riktignok lager ikke TV så gode bilder som dem jeg fikk ved radioapparatet i 1948, men det får være. Interessen er nesten like stor.

Vancouver – jeg er klar. OL kan begynne!

P.s. For dere som er mine ”følgere” og ikke er så interessert, ber jeg om forståelse for at det kan bli litt mer blogging om OL i dagene framover. For å si det med en liten omskriving av pave Johannes Paul II, av alt uviktig her i livet er vinter-OL det viktigste.

For slappe reaksjonsmåter

Jeg gleder meg veldig til vinter-OL, men merker også at jeg blir litt sint og arg. Årsaken er dagens melding om at hele 30 utøvere er blitt nektet start i OL etter å ha testet positivt i dopingkontroller. Idrettspresidenten tror ikke det er noen nordmenn blant de som er tatt. La oss håpe hun har rett. Men saken er like trist for det, selv om det blant de 30 kanskje også er noen som har hatt for høye blodverdier som har naturlige årsaker. Samtidig er jeg enig med Dagbladets Esten O. Sæther, som skriver i en kommentar at hver eneste avsløring er gledelig, fordi det viser det viser at man er på rett vei i jakten på jukserne.

Enkelte har før OL sagt at de håper på et dopingfritt OL. Utestengelsen av de som nå er tatt før OL, vil hjelpe, Men det ville være naivt å tro at det ikke finnes deltagere som har dopet seg. Det satses store ressurser på å bekjempe svineriet, men tydeligvis ikke nok. Senest i går hørte vi sveitsernes norske langrennstrener fortelle at laget hans ikke har vært testet på lang tid, og han ønsket seg flere kontroller. Vi får håpe grunnen er at man først og fremst satser på å kontrollere de som det erfaringsmessig er størst grunn til å mistenke.

Men et hovedproblem er at det fortsatt mangler mye på at lederskapet i idretten, spesielt i enkelte land, har sterke nok antiholdninger til juksingen. Dessuten har man etter min mening for svake reaksjonsmåter. To års utestengelse er naturligvis alt for lite til å virke tilstrekkelig skremmende. Noen vil antagelig aldri la seg skremme fra å prøve, spesielt fordi det alltid vil finnes fagfolk som er villige til å gjøre det de kan for å være i forkant i utviklingen av nye dopingmetoder. Men maksimalt streng reaksjonsmåte ville utvilsomt skremme flere. Dessuten ville alle som holder seg unna juksingen og alle vi andre, slippe å se juksemakerne mer som aktive på arenaene. For øvrig forstår jeg heller ikke hvorfor man ikke tar fra alle som blir tatt for doping, alle de medaljer og titler de har vunnet, uansett om de er vunnet lenge før de ble tatt for å jukse. Mika Myllylä er et eksempel, han vi alle hyllet under ski-VM i Trondheim, men som senere viste seg å være en juksemaker. Det ville være en reaksjonsmåte som virkelig ville svi og som utvilsomt ville få mange til å tenke seg om mange ganger før de prøver seg.

Oppdatering:
Gerhard Heiberg sier at ingen av de 30 utøverne har testet positivt, men IOC har bedt dem om å ikke stille til start fordi de mistenker at de kan være dopet.
Se også:
En russisk leder sier at ingen russere er involvert.
Vi får se.
Lite konkret fra WADA
Forvirring etter dop-pressekonferanse

Pinlig og uverdig fakkelstafett

De olympiske sommerlekene i Bejing er i ferd med å få skikkelig trøbbel. Årsaken er naturligvis at CIO klarte å gjøre den tabben å legge lekene til en by i et diktaturland uten å stille krystallklare betingelser om at menneskerettighetene skal respekteres. Ifølge en rapport fra Amnesty International har menneskerettighetssituasjonen i China ikke bare forverret seg etter at landet fikk OL, men situasjonen har forverret seg på grunn av OL.

Den forestillingen som nå utspiller seg i forbindelse med fakkelstafetten er både pinlig og uverdig. Helt siden fakkelen ble tent under demonstrasjoner i Hellas for en tid tilbake, har fakkelbærerne løpt mellom en mur av politifolk. Vi ser mennesker som demonstrerer for det tibetanske folkets soleklare rettigheter, bli slått rett i bakken av politifolk som verner fakkelen. I London i går lykkes mennesker som kjemper for menneskerettigheter for det tibetanske folk nesten å slukke den olympiske ilden. Nå ventes store demonstrasjoner når ilden kommer til Paris. Slik vil det ganske sikkert fortsette. Hvordan det vil bli når fakkelstafetten kommer til Tibet, tør vel arrangøren knapt tenke på. Det vil si, kanskje er det nettopp det de gjør, og planlegger det slike regimer har for vane, nemlig knallharde tiltak for å kneble alle meningsytringer som ikke behager makthaverne.

Ikke rart at idrettslederne som nå er samlet i Bejing begynner å tvile. Den norske idrettspresidenten ber IOC om å vurdere å stanse fakkelstafetten. Men hva mener hun selv? Mener hun den bør fortsette eller ikke? Det går an å mene - som Esten O. Sæther i Dagbladet - at OL-fakkelen bør gå videre som en daglig påminnelse til de kinesiske makthaverne om deres undertrykkelse av mennesker. På den annen side må en spørre: Skal vi oppleve at mennesker kanskje blir slått til døde i skyggen av en fakkelild? Hvem er det politiet beskytter under fakkelstafetten? Opplever vi nå at det er viktigere å beskytte den olympiske ild enn menneskeliv?

Situasjonen kaller på idrettsledere som våger å ta et standpunkt for mennesker som undertrykkes på det groveste. Også statsminister Stoltenberg ligger lavt. Det minste han kunne gjøre var å gå inn for en boikott av åpningsseremonien for slik i hvert fall å påføre de kinesiske makthaverne et prestisjenederlag som ville svi skikkelig.