Skuffende valgdeltagelse – interessant resultat

Kanskje det mest overraskende – og avgjort mest skuffende ved dette valget – var den dårlige valgdeltagelsen. Under hele valgkampen og helt fram til valgdagen har mediene formidlet et inntrykk av en meget stor interesse for å stemme. Det viste seg å være nærmest fullstendig bom. Valgdeltagelsen endte på snaut 63 prosent, en nærmest ubetydelig oppgang fra 2007, da den samlede valgdeltakelsen ved kommunestyre- og fylkestingsvalget var på 61,7 prosent. Alle de store ordene om å slutte opp om demokratiet viste seg altså å være litt for store ord. Valgforskeren Frank Aarebrot mener den dårlige deltagelsen skyldes at frustrerte SV-velgere og Frp-velgere lot være å stemme.

I min hjemby, Drammen, lå valgdeltagelsen faktisk under landsgjennomsnittet, 61,2%. Her stilte Ap med en innvandrer som ordførerkandidat, en kandidat som fikk mye oppmerksomhet også i riksmediene. Men han falt igjennom. Ap gikk faktisk tilbake i Drammen og endte på under 30%, mens Høyre fikk en formidabel framgang og nesten halvparten av alle stemmene. Drammen har en relativt stor innvandrerbefolkning, men det ser ikke ut til å ha hjulpet Ap’s ordførerkandidat. Det er tankevekkende.

Med Frp’s og SV’s kraftige tilbakegang kan vi slå fast at ytterfløyene i norsk politikk er kraftig svekket. Sentrumspartiene kom sånn noenlunde helskinnet igjennom valget, men bare Venstre hadde framgang. I og med at SV og Frp er svekket, kan imidlertid sentrumspartiene bli meget interessante i tiden som kommer, spesielt inn mot stortingsvalget i 2013. Til sammen er Venstre og Krf nå større enn Frp, og skulle Sp også finne veien tilbake til sentrum, noe Borten Moe kanskje vil lykkes med, har disse tre partiene nå nærmere 19 prosent, mens Frp bare har litt over 11 prosent. Det er ikke lenge siden Carl I Hagen hoverte over ”småpartiene”, som han mente knapt hadde livets rett. Nå er situasjonen at Frp mer eller mindre vil forsvinne inn i ”skyggenes dal”, mens både Høyre og Ap vil bringe sentrumspartiene i fokus ved frierier etter beste evne.

Litt overraskende kanskje, at ikke Krf gjorde det litt bedre. Knut Arild Hareide var et friskt pust i valgkampen og stod fram som en sjarmerende og slagferdig debattant med noe så sjeldent i partilederkretser som selvironi. Muligens har han lagt et bra grunnlag for framgang ved stortingsvalget i 2013.

Kristin Halvorsen klarte ikke å vekke særlig interesse under valgkampen, men var smart og frekk nok til å kuppe valgkvelden med meldingen om at hun vil gå av som partileder til våren. Dermed klarte hun likevel å bringe seg selv i fokus, og med den kostnad at mange vil oppfatte det som at velgerne har ”kastet” henne. Det blir spennende å se hvor lenge SV våger å holde fast ved en regjeringsdeltagelse som langsomt og sikkert har ”spist” opp partiet.

Bevegelse bort fra ytterpartiene

Det er bare noen dager igjen til kommunevalget, og det begynner å tegne seg et rimelig klart bilde av hvilken retning det bærer. Ap ogHøyre kommer til å gjøre et godt valg, og ytterpartiene SV og Frp blir valgets store tapere. Resultatet av skolevalget forsterker inntrykket. Ap her en formidabel opptur. Det er ingen overraskelse. Uansett om man liker uttrykket ”sympatieffekt” eller ikke, kan det ikke være noen tvil om at den tragedien som rammet Ap-ungdommen 22. juli har gjort noe med mange når det gjelder forholdet til Ap. AUF har fått berettiget sympati og medfølelse i hele befolkningen, og kanskje spesielt blant de unge, som uansett eventuelt partipreferanse har identifisert seg sterkt med sine jevnaldringer som ble direkte rammet av terroren. Det har vært flott å se. Og det ville vært underlig om ikke dette også førte til økt oppslutning for Ap ved skolevalget. Dermed ikke sagt at det kun dreier seg om sympati. Jeg tror AUF-lederen har rett i at situasjonen har gitt Ap en mulighet til å markere viktige verdier, som riktig nok de fleste av oss står sammen om, men som i de siste ukene i særlig grad er blitt knyttet til Ap.

Om Ap vil få en tilsvarende økning i oppslutningen ved kommunevalget, tror jeg er mer tvilsomt. 15. august skrev jeg på denne bloggen at den politiske stemningen i favør av Ap som vi så de første ukene etter 22. juli, allerede da var i ferd med å vende tilbake til det ”normale”, men at Ap mest sannsynlig ville få en god del stemmer blant unge mennesker, kanskje spesielt fra unge som ellers ikke ville ha stemt. Skolevalget bekrefter dette. Resultatet vil dermed også ganske sikkert føre til en viss oppgang for Ap.

At Frp opplever en skikkelig nedtur på målingene, er ikke overraskende. Partiet slet allerede før 22. juli. Forsøket på å kjøre fram Hagen-kortet viste seg fort å være totalt mislykket. Pussig partiet ikke har forstått at Carl I Hagen har hatt sin tid. Selv om forsøkene på å gjøre partiet ”medansvarlig” for terroraksjonen er grovt urimelige, ligger det i sakens natur at et parti som i den grad har gjort innvandrerfare til et stort poeng i sin agitasjon, har liten appell i dagens situasjon.

SV’s nedtur er enda større. I skolevalget ble partiet merenn halvert. Det er tydelig signal om hvor det bærer for Kristin Halvorsens parti. SV blir rett og slett spist opp av Ap. Verken bussaksjon eller et nærmest panisk frontalangrep på Frp’s leder i Aftenposten i dag, vil gjøre noen særlig forskjell. Å fortelle det norske folk at Siv Jensen umulig kan bli statsminister etter det som har skjedd i sommer, er vel kanskje ikke så veldig opplysende om hva som er SV’s politikk. Kristin Halvorsen har vært merkelig svak i valgkampen og har heller ikke holdt seg for god til å bruke klassisk hersketeknikk, en øvelse som hun gjennom årene har vært flink til å arrestere andre for. På NRK-radio i forrige uke brukte hun mot statsråd Ola Borten Moe at han er en ”fersk” statsråd som må ”få lov til å prøve seg litt”. En slik uttalelse fra en erfaren mannlig partileder om en yngre, kvinnelige politiker, ville skapt et rabalder uten like.

De såkalte mellompartiene ser ut til å komme noenlunde helskinnet igjennom, kanskje til og med en liten oppgang både for Venstre og for Krf. Både Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande er i ferd med å gjøre en solid valgkamp. Hareide imponerte stort i den første partilederdebatten. I debatten etter regjeringens utspill om kontantstøtten, rotet han seg litt bort i kommentarene til et håpløst forslag fra Bergen Krf om kommunal kontantstøtte, et forslag som er helt fjernt fra realitetenes verden. Krf står seg på å forvalte denne ”gavepakken” fra de rødgrønne på en bedre måte i valgkampen. Selv om de store mediene er rørende enige om at det storartet å kvitte seg med kontantstøtten, har Krf mange gode argumenter som det burde være lett å nå fram med, spesielt hos småbarnsforeldre.

Velgerne gir Frp svar?

Valgkampen er i gang, og Frp med Carl I Hagen i spissen har åpenbart satset på å ta scenen fra første stund. Forsøket har falt ytterst dårlig ut. Det ene utspillet verre enn det andre. Det skulle være nok å nevne hans meget ufølsomme forslag om å begrense terroretterforskningen. Som vanlig svarer Hagen på kritikken med å hevde at han er blitt misforstått.

Ikke rart at hans egne reagerer. Lokale Frp’ere går nå ut og sier at Hagen torpederer partiets valgkamp med sine utspill og at han er blitt en belastning for partiet.

Velgerne ser også ut til å gi partiet svar. Den siste politiske meningsmålingen som ble offentliggjort av TV2 i dag, viser at Frp har falt ned på 12,7 %. Partiet får bare fem prosents oppslutning blant kvinner. Spesielt alvorlig for Frp er at det bare er femte største parti blant ungdom, slått av blant andre KrF, som får en hyggelig oppmuntring på denne målingen med en framgang på 1,3 prosentpoeng.

Ap går tilbake med 1,6 prosentpoeng og Høyre tilsvarende opp. Muligens gir denne målingen et signal om at den politiske stemningen allerede nå er i ferd med å falle tilbake til det ”normale”. Det er selvfølgelig alt for tidlig å si noe om i hvilken grad Ap-sympatien etter terroraksjonen vil vare ved helt fram til valget. Mest sannsynlig vil Ap få stemmene til en god del unge som ellers ikke ville ha stemt. Men hva det endelige resultatet vil bli, er kanskje mer usikkert enn noen gang før. Det som er helt sikkert, er at Carl I Hagen ikke blir ordfører i Oslo.

Angrende Venstrevelgere

Det er ikke måte på hvor mange som etter valget beklager at det gikk så dårlig med Venstre og at Sponheim ikke ble gjenvalgt. Jeg har også selv skrevet at jeg håper Venstre vil reise seg igjen, men i motsetning til mange andre som nå er så lei seg, har jeg aldri stemt Venstre. Mange tidligere Venstrevelgere har imidlertid sviktet Venstre denne gangen. Sympatien for Venstre kommer bl a til uttrykk ved at det strømmer nye medlemmer til Venstre etter valget.

Mitt spørsmål blir da, hvor var alle disse sympatisørene da valget skulle tas? Tårene som nå felles for Venstre, ligner litt på de krokodillenes. Mange har stemt ”taktisk”, sies det. Ja vel. men alle som svikter det partiet de er mest enig med og stemmer et annet parti ut fra en eller annen taktisk vurdering, må vite at de rammer sin ”egentlige” partipreferanse. De bør derfor ikke være overrasket over at det gikk dårlig for Venstre.

Tidligere stortingsrepresentant Paul Chaffey, skrev i en kommentar i Dagsavisen rett før valget at han pleier å råde folk som spør at de bør glemme taktikken og stemme på det partiet de er mest enige med, uavhengig av om partiet er stort eller lite, og uavhengig av hvem som vil samarbeide eller sitte i regjering med partiet. Dette fordi velgerne påvirker bare Stortingets sammensetning, og det er viktig at Stortinget har en sammensetning som reflekterer befolkningens verdier og holdninger. Jeg er helt enig og følger rådet i praksis. Hadde alle Venstresympatisørene som nå sviktet Venstre, gjort det samme, ville ”Venstreulykken” ikke skjedd.

Brunt på is

Mange småpartier stilte lister ved stortingsvalget, blant disse også et par ”brune” partier på ytterst høyre fløy, Norgespatriotene og Vigrid, som vakte en del oppsikt under valgkampen gjennom sin deltagelse ved enkelte skoledebatter. Jeg noterer med glede at de to partiene ikke fikk mer enn henholdsvis 184 og 174 stemmer. En kan under seg over hvordan det kan ha gått til at begge partier har klart å mønstre 500 underskrifter. Lederen av Norgespatriotene sier at han nå legger partiprosjektet på is på ubestemt tid. Gjør det – og la det bli liggende i isen!

Uten sammenligning for øvrig – et annet parti som heller ikke akkurat imponerte med sin oppslutning, var Kristent Samlingsparti. Partiet stilte lister i 17 fylker og fikk i alt ca 4.900 stemmer, dvs 0,2 prosent av stemmene. I Oslo fikk partiet 279 stemmer med Jan-Aage Torp på toppen av listen. Partiet dokumenterte med andre ord også denne gangen at det kun fungerer som et rent demonstrasjonsparti. Vi har hørt lite fra partiet etter valget. På partiets nettsted står det ikke ett eneste ord om valgresultatet. Det sier vel det meste. Kanskje også ledelsen i dette partiet gjorde klokest i å tenke i retning av is, eller enda bedre, legge det ned.

Fortsetter omtrent som før

Det ble fortsatt rød-grønn regjering. Vi lever sikkert godt med det, så lenge det varer. Etter forrige valg var det mange som ikke trodde de rødgrønne vil klare å holde i hop i fire år. Jeg var blant dem som tvilte, og tok feil. Jeg melder tvilen også denne gangen. Årsaken er naturligvis at SV ble så kraftig redusert at regjeringstvilen uvilkårlig vil melde seg. Allerede i dag antyder SV-veteranen Rolf Reikvam at SV kan bryte ut av regjeringen. Dersom SV ikke får gjennomslag for en mer human asylpolitikk og en strategi for tilbaketrekning av de norske styrkene fra Afghanistan, så bør partiet vurdere å trekke seg ut av regjeringen, sier Reikvam.

Det blir sikkert en kamp innad, der Kristin Halvorsen ikke vil gi seg så lett. For hun har virkelig fått smaken på godstolen i Finansdepartementet og de store limousinene. Alle hennes kommentarer om at ”den rødgrønne politikken vant valget” er egnet til å bortforklare SV’s braknederlag, men er til innvortes bruk for å begrunne fortsatt regjeringsdeltagelse. At det var SV som berget det rødgrønne flertallet er med respekt å melde noe tøys. Det var Ap som til tross for SV’s store tilbakegang sikret fortsatt Jens-regjering, sammen med et Sp som holdt stand.

Under alle omstendigheter blir SV’s innflytelse i regjeringen svekket, uansett om Jens i dag ikke vil snakke om et svakt SV. SV har i dag fem statsråder og Sp fire. En trenger ikke være mye til spåmann for å si at SV i løpet av høsten også bare vil ha fire. Om partiet setter SV’s stilling inn på at hun fortsatt skal ha Finans, skal bli spennende å se.

Valgets store overraskelse var Venstres sammenbrudd. Riktignok fikk vi et lite varsel gjennom et par lokale Hordalandsmålinger, som ga vonde signaler til Sponheim. Men ingen meningsmålingsinstitutter klarte å fange opp nederlaget. Venstre har åpenbart ikke noe grunnfjell partiet kan stole på. Det ligger vel i venstre-liberalismens natur at det er litt for mye som kan aksepteres, Sponheims forsikringer om at han står oppreist til tross. Venstre-liberalister svikter når de finner det for godt, slik Venstre også har sviktet i viktige verdispørsmål i siste stortingsperiode.

Fryktelig sårt for Sponheim, som konstaterer at bare 0,2 prosent mer til Venstre hadde gitt ikke-sosialistisk flertall. Men det er ingen grunn for noen til å hovere, slik Hagen så smålig gjorde i natt. Venstre har reist seg før, og gjør det sikkert igjen, uten Sponheim, som vil bli savnet. Jeg håper i hvert fall det. For vi trenger et sterkt sentrum. Når Sp for lengst har sviktet, står et svekket Krf tilbake som det partiet som først og fremst skal holde liv i sentrum. Her må det jobbes hardt. Og Krf tåler ikke særlig mer årelating. Fortsetter nedgangen neste valg, er sperregrensen farlig nær, og da kan toblokksystemet være etablert for godt. Det vil ikke være bra.

Til tross for at de ikke-sosialistisk partiene fikk nesten femti tusen stemmer mer enn de rødgrønne, fikk altså de siste flest mandater. Urettferdig, kan man si. Kanskje til og med en smule udemokratisk. Men slik er valgordningen. Og en hundre prosent rettferdig ordning er det vel ikke mulig å få til.

Endringen i mandatfordelingen ble ikke stor. Tretten mandater flyttet på seg – og de flyttet seg mot høyre. Hvorvidt det vil få noen betydning for politikken er vel mer tvilsomt, bortsett fra at SV får mindre innflytelse i regjeringen. Men den har vel egentlig ikke vært så stor de siste fire årene heller.

Vi fortsetter altså omtrent som før.

Ekspertene spår, velgerne rår

Det har vært en underlig valgkamp. Underlig fordi debatten i så liten grad har dreid seg om saker, men desto mer om regjeringsspørsmålet. Vårt Land (papiravisen) har intervjuet tidligere toppolitikere, og alle er enige om at det viktigste har havnet i bakgrunnen. Det gjelder saker som klimaspørsmålet, menneskeverdet, utenrikspolitikk og faren for atomkrig, velferdsstatens framtid m.m. Den saken som ifølge meningsmålinger er viktigst for velgerne, skolen, har vært lite framme.

Partilederne klager over at de har brent inne med ”hjertesakene”, ifølge Dagbladet. Navarsete synes, naturlig nok, at de har vært alt for lite om distriktspolitikken, noe Aarebrot er enig i. Akkurat like lite overraskende er det at Siv Jensen ville hatt mer om asylpolitikken, Sponheim mer klimapolitikk, Stoltenberg mer utenrikspolitikk, Dale mer pensjonspolitikk, mens Høybråten som vanlig ikke blir spurt av Dagbladet.

Så kan man diskutere hvorfor det er blitt slik. Mange vil kanskje skylde på mediene. TV har stor betydning, og vi husker alle hvordan TV-kanalene la opp til en ensidig Jens-Jensen-konfrontasjon, som folk var trøtte av nesten før den startet. Heldigvis klarte man å smadre denne regien. Det største ansvaret har imidlertid partiene selv. Knapt noen har klart å formulere sin visjon for hvilken retning de vil at samfunnsutviklingen skal ta. Hvordan ser de for seg Norge 5, 10, 20 år fram i tiden?

Stoltenbergs mantra om de ”stoooore pengene” og om skattnivået, som etter hans mening åpenbart har funnet sin endelige løsning ettersom han verken vil senke eller øke skattene, begeistrer neppe mange. Ditto Solberg. I likhet med Stoltenberg mener tydeligvis også hun at temaet skatt er det som skal få oss til å løpe til valgurnene. Siv Jensen er for billigere bensin, brennevin og folk flest, og begeistrer visstnok noen, men heldigvis ikke mange nok. Sentrumspartiene og SV prøver tross alt å tenke litt mer visjonært, om hva slags samfunn vi vil ha, om vår viktigste arena for et godt liv - familien, om vår tids største trussel, klima- og miljøkrisen. Men ingen av disse partiene er sterke nok til å nå fram med sitt budskap.

Derfor vil vi våkne opp i morgen med enten Jens, Jensen eller Erna. Og dermed kan vi ha det så godt – som vi har det. De fleste valganalytikere ser ut til å tolke tegnene slik at de spår et knapt ikke-sosialistisk flertall. Hva nå det vil bety.

Ekspertene spår, men velgerne rår.

SV-desperasjon

Partilederdebatten på NRK fredag viste en SV-leder som kjenner på desperasjonen. Noe annet kan ikke forklare hennes nærmest ukontrollerte opphisselse og til dels mangel på folkeskikk i debatten.

Det går an å forstå det. SV har hatt mye motgang i valgkampen. Pål T. Jørgensens utspørring av Kristin Halvorsen var ille for Halvorsen og partiet. Siden har Halvorsen ikke klart å komme på offensiven. Hun har ikke maktet å få fokus på miljøpolitikken, der hun gjerne vil være best, og noen skoledebatt av særlig interesse har vi heller ikke hatt. Dessuten har Halvorsen denne gangen klok av skade voktet seg vel for å komme med løfter av typen ”varm skolemat”.

Utspillet fra en ellers så fornuftig mann som Olav Gunnar Ballo, som selv nå forlater Stortinget, understreker SV’s desperate situasjon. Ballo appellerer til Ap-folk om å stemme SV for slik å berge den rød-grønne regjeringen, sier han. Det er ikke spesielt taktisk lurt å stemme Ap, når det uansett ser ut som at Ap kommer i regjering. Da risikerer man å få en mindretallsregjering av Ap, legger han til. Som om en mindretallsregjering av Ap skulle være noen ulykke. Mange både i og utenfor Ap vil vel mene at det kanskje bare hadde vært en fordel om Stoltenberg etter valget kunne fly alene. Riktignok har fløyet for mange penger disse fire årene, men kostnadene vil bli de samme om han flyr alene.

Rent bortsett fra at Ballos utspill må sies å være ganske så spesielt, kan det også stilles spørsmål ved hans påstand om at det bare er et sterkt SV som kan redde flertallet. Valgforsker Frank Aarebrot problematiserer påstanden og hevder at det avgjørende blir avstanden fra Ap til det neste største partiet, for da kan styringstillegget slå inn. Med den størrelsen SV har nå fungerer det gjerne slik at hvis de vinner fylkesmandater, så taper de gjerne utjevningsmandater. Selv om Aarebrot er Ap-mann, betyr ikke det at hans analyse ikke er riktig.

Men nå er valget i gang. Morgendagen vil vise om det vil gå troll i ord når Dagbladet skriver om at Halvorsen i dag har hatt ”siste dans med gjengen”.

Sur og desperat

Etter hvert som valgkampen har gått Frp imot og meningsmålingene ikke tyder på et slikt brakvalg for Frp som mange trodde for bare en måned siden, blir Siv Jensen stadig surere og mer desperat. Den berømmelige fotoseansen med Erna avslørte sinnsstemningen hos en partileder som har struttet av selvtillit og sett seg selv som landets nye statsminister. Det har ikke gjort stemningen i Frp bedre at TV-kanalene mer eller mindre har forlatt sitt misforståtte opplegg med konsentrasjon om Jens versus Jensen som repriseduellanter. Det går an å forstå at Jensen ikke akkurat ser blid ut om dagen. Etter Ernas framganger har Jensen ikke lenger klippekort på duellene med Jens og som det opplagte statsministeralternativet til Jens. Heller ikke Jens er vel spesielt glad for den utviklingen. Han har jo hatt alt å vinne på å prøve å innbille oss at valget dreier seg om Jens eller Jensen.

Vel, det er enda noe dager igjen og mange har fortsatt ikke bestemt seg. Kanskje kan vinden snu igjen for Jensen. Men dagens VG-måling vitner ikke akkurat om det. Ny kraftig nedtur for Frp. Ikke rart at man henter fram igjen ”han far sjøl”, selve mesteren i å spille forurettet, som er Frp’s forutsigbare reaksjon når noe går imot.

Skolevalget bekrefter at Høyre er i siget, selv om en annen måling i dag tyder på at Venstre "stjeler" litt stemmer fra Høyre. Skolevalget tyder også på at de rødgrønne kan miste flertallet, slik en dyktig analytiker som Paul Chaffey tolker resultat. Hva som da skjer, vet ingen. Men stadig mer tyder på at et relativt dårlig valg for Frp ville sende så store sjokkbølger inn i den leiren at de i ren frustrasjon vil ”innsette” en Jens-regjering igjen i en eller annen fasong. Hennes såkalte ”budsjettgaranti” vitner om det.

Foreslått før

Venstre vil innføre et kompetanseår for lærere slik at de kan fornye sin fag- og yrkeskompetanse. Partiets nestleder Trine Skei Grande viser til at en slik ordning finnes i dag for vitenskapelig ansatte i universitets- og høyskolesektoren hvor man hvert sjuende år får undervisningsfri for å forske på heltid.

Ordningen i universitets- og høyskolesektoren går ut på at man hvert år opparbeider en rett til to måneders undervisningsfri for å forske. Disse månedene kan ”samles opp” til f eks et halvt års undervisningsfri for forskning etter tre år eller et helt år etter seks år.

Venstres forslag presenteres som en ny idé. Det er det ikke, men det er ikke noe dårlig forslag for det. Tvert imot. Allerede i 2001 lanserte Verdikommisjonen denne ideen. I kapitlet ”Verdivalg i skolen” i sin sluttrapport fremmet Verdikommisjonens styringsgruppe følgende forslag:
”Det etableres en ordning der lærere årlig opparbeider rett til et visst antall permisjonsuker som etter en tid kan tas ut som en sammenhengende permisjon for etterutdanning eller alternativt arbeid. Tilsvarende ordning bør også gjelde for rektorene”.

”Valgt fellesskap; prosjektrapport og forslag”. Verdikommisjonens sluttrapport, bind 2, 2001, s.147.

Uinteressant skattedebatt

Tenkte jeg det ikke. For de aller fleste av oss spiller det ingen rolle for inntektsskatten hvem som styrer. Økonomieksperter har gjort beregninger som viser at det ikke er noen endringer i skattenivået på lønnsinntekter med ulike regjeringer. Folk med vanlige lønnsinntekter betaler stort sett like mye i skatt. Når man har levd noen år, er dette nettopp hva vi har erfart.

Årsaken er naturligvis at skattelette av noe omfang for folk flest ville føre til så vidt stor reduksjon av statens skatteinntekter at det er noe staten rett og slett ikke ville ha råd til hvis det offentlige tjenestetilbudet skal kunne opprettholdes. Med andre ord: Både Ap/Sv’s og Frp/Høyres forsøk på å gjøre valgkampen til en debatt om skattenivået til folk, er en avsporing. Når partilederne for SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet stadig gjentar at folk bør stemme på dem hvis de ønsker fellesskap og velferdssamfunn, er det en bløff, slik det er en bløff når høyresiden prøver å innbille oss at vi vil få mindre skatt hvis vi stemmer blått. Bløff er det også når Kristin Halvorsen sier at hun har brukt de siste fire årene til å omfordele. Den sittende regjeringen har gjort lite for de med nettopp lavest inntekt, sier skatterettseksperten Gjems Onstad. Mye tyder på at han har rett.

Noe av det jeg setter mest pris på ved sentrumspartiene, er at de ikke i samme grad som venstre- og høyresiden prøver å gjøre valgkampen til et spørsmål om mye eller lite skatt. Med all den velferden som det er stor enighet om mellom partiene, blir forskjellen mellom partiene på skatteområdet, liten. I hvert fall når det gjelder de fleste av oss. Skattedebatten er langt på vei en fiktiv debatt.

Oppdatering: Ikke uventet avviser Frp at det ikke vil gjøre noen særlig skatteforskjell for folk med vanlige lønnsinntekter om det blir rød-grønn eller blå regjering, fordi Frp aldri har fått vise sin politikk i praksis. Men om det skulle skje at Frp kommer i regjeringsposisjon, vil nok virkeligheten innhente også Frp. Også de vil trenge skatte de samme skatteinntektene fra folk flest hvis velferden skal kunne opprettoldes.

Ensom Frp-spurt

Apropos Frp's 100 dagers program:
"To uker før du skal stemme, starter Frp sluttspurten med flomlys på hvor ensomme de er. Og at den politikken de lover, er sørgelig langt fra gjennomføring."
Per Anders Hoel, politisk kommentator i Vårt Land.

Frp’s regjeringsprosjekt avlyst

Jeg blir mer og mer overbevist om at Siv Jensen i sitt stille sinn har avlyst hele regjeringsprosjektet, hvis hun da noen gang har trodd på det. Frp er antagelig det partiet som har minst sjanse til å komme i regjering etter dette valget. Rent Frp-flertall er totalt urealistisk. Flertall for Frp og Høyre er også urealistisk. Mindretallsregjering av Frp alene forutsetter at Stoltenberg etter eventuelt å ha tapt flertallet og selv gjort et elendig valg peker på Siv Jensen, som på sin side må ha gjort et veldig godt valg. Et slikt valgresultat er selvsagt mulig. Men jeg tror det også forutsetter at i hvert fall Venstre, kanskje også Krf vil være omtrent radert ut fra Stortinget. Ja, for jeg regner med at Sponheim står ved sitt ord om ”heller Jens enn Jensen”. Jeg har også vanskelig for å tro at Høybråten heller vil ha en mindretallsregjering av Frp enn av Ap. Og aldri om jeg tror at Krf vil gå i regjering med Frp og Høyre alene. Det ville være den sikre vei til å sprenge Krf i filler.

Alt dette vet Siv Jensen meget godt, og partiets manglende vilje til å skaffe seg venner, understøtter tanken om at Frp for lengst har blikket rettet mot neste stortingsvalg og håp om ytterligere fremgang. Det samme gjør mange av Frps utspill og forslag. Blant annet garantien om at hun ikke på noen som helst måte vil støtte en sentrum-Høyre-regjering, budsjettsamarbeid inkludert, viser dette. Slik også med det siste 100 dagers utspillet, som ifølge Nordeas sjeføkonom vil føre til rentesjokk. Dette utspillet er intet annet enn en ren demonstrasjon. Utspillet ble lenge annonsert som det en Frp-regjering ville gjennomføre i løpet av sine første 100 dager ved makten. Det ender opp med opplisting av saker partiet vil foreslå gjennomført, altså prøve å få gjennomført. Med andre ord: et lite partiprogram. En stor del av forslagene forutsetter nærmere utredninger og frem for alt flertall i Stortinget, noe det ikke er. Å få Krekar ut av landet, skulle være enkelt har vi hørt lenge fra Frp-hold. Nå har virkeligheten innhentet også Frp, og resultatet er blitt forslag om en lovendring som skal gi grunnlag for forvaring av Krekar. Hvor de skal hente flertallene fra, sies det ikke noe om. Og under alle omstendigheter vil det ikke kunne realiseres inne 100 dager. ”Kjent Frp-politikk i ny innpakning”, skriver Vårt Land. Erna Solberg treffer også godt når hun sier at Frps 100 dagers revolusjon er ”avlyst”. – I likhet med regjeringsprosjektet.

Tøvet er i gang igjen

Så er tøvet for i gang igjen. Ja, jeg tenker ikke på selve valgkampen, men på de fordummende meningsmålingene, terningkastene og kommentarene om hvem som ”vant” debatten. I dag flommer det over av denne synsingen, som skygger for oppmerksomhet omkring innholdet i politikken.

Resultatet av meningsmålinger om hvem som ”vant”, avspeiler først og fremst de politiske sympatiene til dem som blir spurt. Uansett hvor dyktige de måtte være har lederne for småpartiene null sjans til å ”vinne” i slike målinger, rett og slett fordi de har for få tilhengere. Medlemmer av regjeringen kan til nød nå opp i noen prosenter mer enn det som vanlig er på grunn av posisjonen. Vi husker hvordan Kjell Magne Bondevik scoret relativt høyt noen ganger da han var statsminister, og ingen skal fortelle meg annet enn at Kristin Halvorsen henter noen stemmer ut fra posisjonen som finansminister. Hadde Navarsete hatt denne sentrale regjeringsposisjonen, ville hun garantert fått bedre vurdering.

”Ekspertdommene” er om mulig enda mer fordummende. De såkalte ekspertene later som de gir en saklig og kunnskapsbasert vurdering av prestasjonene i debattene, men er i sine vurderinger akkurat like mye preget av deltagernes posisjoner. Det er gåtefullt for meg at seriøse valganalytikere ikke holder seg for gode til å være med på dette tøvet. Rett skal være rett, Frank Aarebrot viser en viss tilbakeholdenhet i VG i dag. Han peker bl a på at mange lar seg lure av klappingen fra tilhengerne i salen, og vegrer seg for å være med på ”vinnerkåringen”. Dessuten er han konstruktiv: Han etterlyser engasjement som avspeiler overbevisninger hos deltagerne. Enig!

Ønsker og valg

Velgerne vil ha rød-grønn regjering, forteller avisene på grunnlag av en meningsmåling Sentioresearch har gjort for Avisenes Nyhetsbyrå om hvilket regjeringsalternativ velgerne foretrekker. Men hva hjelper det hvis flertallet av velgerne ikke vil stemme på dem?

Stordalens valgkamp

Enkelte aviser og politikere blåser seg opp over at rikmannen Petter Stordalen har kastet seg inn i valgkampen. Han bruker av sin rikdom for å slå et slag for en miljøsak i Oslo. Det har falt enkelte tungt for brystet at han lager en avis der han advarer folk mot å stemme på de partiene som har gått inn for å deponere giftslam fra Oslo havn ved Malmøykalven i Oslofjorden.

Aftenposten advarer i på lederplass velgerne mot å tro at en enkeltsak Stordalen personlig er sterkt engasjert i, bør avgjøre hvordan de skal stemme. Avisen besværer seg også over hvor ille det kan gå når pengene styrer politikken. Men er nå det noe nytt? Enkelte partier har millioner å drive valgkamp for som andre partier kan se langt etter, jfr LO’s millionbevilgninger til Ap. Høyre har gjennom årtier mottatt millioner fra rikfolk. Hva er så galt ved at Stordalen bruker penger for å fremme en sak han brenner for?

Aftenpostens bekymring for at han skal forføre velgerne er en undervurdering av folks evne til å tenke selv. Dessuten – enkeltsaker har ofte hatt meget stor betydning for folks stemmegivning. Hver eneste dag fremmer avisredaktørene sine meninger om enkeltsaker på lederplass. Redaktørene er meningsagenter så det holder, og de skal være det. At de stort sett har sluttet å anbefale folk hvilket parti de skal stemme på, gjør liten forskjell. Aftenpostens redaktør behøver ikke å skrive at man der i gården ikke anbefaler folk å stemme Rødt. Alle vet det. Og alle vet at Dagbladets redaktør aldri ville anbefale folk å stemme Krf, selv om man ikke skriver det.

Jeg synes Stordalens engasjement er et friskt pust i en ellers svært så kjedelig valgkamp. Enig eller uenig, han er i det minste opptatt av en sak. Det kan man neimen ikke si at mediene har vært særlig opptatt av i denne valgkampen.

Ensidig valgkamp i mediene

Jeg har alltid vært et politisk interessert menneske, er en hund etter aviser og har alltid fulgt nøye med i radio og TV. Ikke minst har jeg fulgt med i valgkampene, som i vår tid først og fremst skjer gjennom mediene, spesielt TV og radio.

Men nå vet jeg neimen ikke om jeg gidder lenger. Det skyldes det utrolig ensidige opplegget som særlig de riksdekkende mediene har lagt opp til. Her det kun Jens og Jensen det går i, dag ut og dag inn. Og Jensene messer sitt budskap om igjen, og om igjen og om igjen til vi blir svette i ørene. Redaksjonene synes tydeligvis å ha glemt at det også finnes andre politiske røster og løsninger enn det disse står for. Jensene er selvfølgelig såre fornøyd med at de får ha de viktigste debattarenaene for seg selv. De tjener på at det politiske bildet blir forenklet til et spørsmål om Ap eller Frp.

Det hadde bidratt til en helt nødvendig nyansering av debatten om også andre hadde sluppet mer til. Dessuten ønsker faktisk minst halvparten av velgerne andre politiske løsninger. Personfokuseringen er ikke noe nytt. Mange av oss husker de berømmelige feidene mellom Gro og Kåre. Men tendensen til å skvise ut de mindre partiene fra de riksdekkende mediene og forenkle partibildet har bare tiltatt. Det tjener ikke demokratiet, og det bidrar ikke til å fremme valgdeltagelsen. Her har mediene et stort ansvar. De er i ferd med å svikte ansvaret.