Lundby utfordrer Lindø

Svein Arne Lindø ble valgt til leder av Kirkerådet på Kirkemøtet i november 2010 etter et uhyre jevnt valg. Ikke uventet stiller Lindø opp til gjenvalg på Kirkemøtet i april. Halvannet år er en kort periode i et tillitsverv som dette. For kontinuitetens skyld burde fire år være et minimum. Tre av de fire første kirkerådslederne hadde ledervervet i åtte år. Etter 1998 har ingen hatt vervet i mer enn fire år.

Gjenvalg etter to år har derfor nærmest vært oppfattet som en formalitet. Ikke desto mindre kan ledervalget i april bli spennende. Svein Arne Lindø utfordres av Knut Lundby, som Kirkemøtets nominasjonskomite foreslår som motkandidat. Knut Lundby er en meget godt kvalifisert kandidat til lederoppgaven i Kirkerådet, er meget godt kjent i kirken og sterkt motivert for oppgaven. Han har lang erfaring fra bispedømmeråd, der han også har vært leder og fra Kirkemøtet, ved siden av flere andre kirkelige tillitsverv. Han kjenner også kirken godt fra sin religionsosiologiske forskning.

Svein Arne Lindø har holdt en forholdsvis lav profil som Kirkerådsleder og mange vil nok mene at han har vært noe anonym. Jeg ser ikke bort i fra at det vil være noen på Kirkemøtet som ønsker en leder som er mer til stede, og som derfor vil satse på Knut Lundby. Kirkemøtet har tidligere vist at det er i stand til å «kaste» en Kirkerådsleder som søker gjenvalg. Det skjedde i 2002, da Kirkemøtet ikke gjenvalgte sittende leder. Da hadde riktignok lederen sittet i fire år. Lindø har som nevnt bare halvannet år bak seg. Å «kaste» en leder etter så kort tid ville unektelig være ganske dramatisk.

For stort kirkemøte

Etter å ha sittet sammen i sju samfulle dager med jobbing fra tidlig morgen til sene kvelden strakk tiden likevel ikke til for årets kirkemøte i Tønsberg. Møtets dyktige dirigent Dag Landmark, måtte ved møtets slutt bare beklage at man ikke klarte å komme gjennom hele sakslisten.

Gjennom årene har mange klaget over at kirkemøtet varer for lenge og at arbeidet under møtedagene er i overkant slitsomt. Av erfaring vet jeg at det jobbes knallhardt på kirkemøtet, og det har ikke vært lett å korte ned på møtets varighet. Nå er det blitt vanskeligere enn noen gang før. Når man ikke en gang klarer å gjennomføre sakslisten, sier det seg selv at alle tanker om kortere kirkemøte bare kan legges vekk.

Man høster nå fruktene av den uheldige ordningen som utvidelsen av antall delegater representerer. Tidligere hadde kirkemøtet 86 medlemmer. Fra og med årets møte er antallet utvidet til hele 115 medlemmer, dvs en økning på 34 prosent. I tillegg kommer ytterligere sju representanter fra henholdsvis Ungdommens kirkemøte og de teologiske fakultetene, ale med tale og forslagsrett.

Den store utvidelsen betyr naturligvis at debattene tar atskillig mer tid enn før, ved siden av at utvidelsen koster mye penger. Det er lett å forstå møtedirigentens sterke anmodninger til delegatene om å vise møtedisiplin, fatte seg i korthet og legge til side forslag som har fått lite tilslutning blant delegatene. Det har tydeligvis ikke hjulpet. Jeg har en viss forståelse for at det ikke har vært lett for delegatene. Når man først er valgt, vil man naturligvis gjerne delta aktivt ikke bare i komitémøtene, men også i plenumsdebattene, der det ikke er hyggelig stadig å bli avspist med en taletid på et minutt eller to. Kirkemøtets delegater representerer ikke partier, slik at en enkelt delegat kunne talt for flere. Dermed tar debattene tid.

Når Den norske kirke om ikke alt for lang tid selv kan avgjøre saken, bør en etter min mening så snart som mulig vurdere å kutte ned på antallet kirkemøtemedlemmer igjen.

Knalltall for kirken

Som vanlig er de fleste medier lite interessert i hva som foregår på Kirkemøtet, som er Den norske kirkes årlige “storting”. Derimot flommer mediene over av stoff om Einar Gelius, som har latt det gå sport i å lete etter grensen for hva en prest kan foreta seg, og nå endelig har funnet den, som en kommentator i Aftenposten uttrykker det. For kirkemøtedeltagerne må det være frustrerende å oppleve hvordan medieklovnen Gelius stjeler ”showet”. Kanskje kan Oslo biskop anklages for dårlig timing når det gjelder reaksjonen overfor Gelius. Det burde ikke overraske at et brev av den typen biskopen har sendt Gelius ville bli kjent, og da var tidspunktet rett før kirkemøtet uheldig.

Men når det er sagt, er det liten tvil om at biskopens initiativ var høyst rimelig. At en Ap-stortingsrepresentanten Arild Stokkan Grande og Sp-statssekretær Guri Størvold kan finne mening i å gå til massive angrep på Kvarme i denne saken, vitner om en mangel på dømmekraft som jeg ikke trodde var mulig av folk med så høye offentlige tillitsverv. Av folk i politiske posisjoner burde Oslo-biskopen snarere fått ros for å gjøre den jobben de selv har satt ham til, enn å skjelle ham ut med karakteristikker som er hinsides ethvert saklighetskrav. Når det gjelder Kvarme, ser det ut til at enkelte mener de kan tillate seg hva som helst. Sjefredaktør Helge Simonnes mener saken bør få etterspill i Arbeiderpartiet og i Senterpartiet. Det er gåtefullt at Sp-leder og statsråd Liv Signe Navarsete kan holde seg med en statssekretær som holder seg på et så lavt saklighetsnivå som Guri Størvold har vist i denne saken. For Størvold må det dessuten være pinlig at Sp's bispehelt, Gunnar Stålsett, to ganger under sin bispetid forsøkte å bli kvitt Gelius. Vil hun karakterisere Stålsett på samme måte som hun nå karakteriserer Kvarme?

Midt oppe i Gelius-sirkuset kommer en melding som må glede kirkens folk, og som også burde være en vekker for alle som nå finner det opportunt å rakke ned på de samme. En fersk undersøkelse i regi av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) slår fast at befolkningen er mer fornøyd med Den norske kirke enn noen annen offentlig virksomhet. I den store Innbyggerundersøkelsen del 2, skårer Den norske kirke 80 av 100 poeng på den totale brukertilfredsheten, og er samlet sett best blant alle de 23 offentlige virksomheter har vært gjenstand for innbyggernes kritiske blikk og erfaringer. Blant annet får kirken 81 av 100 poeng på ”informasjonsstrømmen”, 85 poeng av 100 på ”evnen til å lytte” og 81 poeng for ”evnen til å møte behov”. Det er få som klager på kirkelige tjenester, men de som klager opplever at det er enkelt å komme fram med sin klage. På andre plass når det gjelder graden av tilfredshet kommer helsevirksomhetene, deretter følger oppvekst- og utdanningsvirksomhetene.

Kirkestatsråd Rigmor Aasrud karaktiserer resultatet som ”knalltall for kirken” og mener undersøkelsen viser at Den norske kirke behandler folk med respekt, har evne til å være imøtekommende, til å lytte og forklare beslutninger. Direktør Jens-Petter Johnsen i Kirkerådet har rett i at dette er en fantastisk attest til de ansatte i kirken.

Men i de dominerende mediene er tausheten om undersøkelsen overdøvende.

Ny – og “gammel” kirkerådsleder

Den nyvalgte lederen av Kirkerådet i Den norske kirke, Svein Arne Lindø, hadde høy puls under ledervalget på Kirkemøtet i Tønsberg i dag. Det forstår jeg godt. Han ble valgt med kun én stemmes overvekt, og én stemte blankt. Jeg kjenner igjen den følelsen Lindø beskriver. I sin tid ble jeg selv valgt til leder av Kirkerådet med to stemmers overvekt.

Kirkemøtet har gjort et godt valg. Lindø har viktig lederfaring og i det hele tatt den bredeste og mest relevante bakgrunnen for oppgaven, selv om Lånkes politiske erfaring kunne ha vært nyttig når det gjelder stat-kirke-saken. Men i likhet med Gunleiksrud har heller ikke han ledererfaring av noe omfang og betydning. Dessuten har Lindø framstått som den tydeligste kandidaten av de tre som aspirerte til oppgaven. Ikke minst har Gunleiksrud vært utydelig når hun har fått sjansen til å presentere hva hun måtte stå for.

Den norske kirke er inne i en viktig omstillingstid, og den nyvalgte lederen står foran utfordrende oppgaver som vil kreve mye. Den oppgaven han kanskje har minst erfaring med, er nok mediene. Jeg håper han ikke vil vike tilbake for å ta den utfordringen møtet med mediene representerer på en dristig og offensiv måte.

Lindø avløser Nils Tore Andersen, som i likhet med sine to forgjengere gir seg etter fire år som KR-leder. Andersen sier til Vårt Land i dag (papiravisen) at han ”begynner å bli utdatert”. Akkurat der er jeg ikke enig med ham. Nils Tore Andersen har vist at han i aller høyeste grad er oppegående og oppdatert som kirkeleder. Mange yngre i kirken, og kanskje ikke minst de som ynder å slå om seg med ”ageism”-uttalelser av typen ”gamle, sidrompa kirkeledere”, skal holde på en stund for å nå opp til Andersens nivå når det gjelder kunnskap og innsikt, og få slår ham når det gjelder frisk og skapende tenkning. Jeg er heller ikke like sikker på om de som skryter på seg kompetanse på grunn av alder alene, hadde klart å stå så oppreist som Andersen har gjort, når utskjellingene og usaklighetene hagler over ens hode.

Nils Tore Andersen har utvilsomt vært den beste og mest innsiktsfulle lederen KR kunne fått de siste årene. Han kunne fungert meget godt, og bedre enn de aller fleste, i fire år til. Men jeg forstår ham når han nå gir seg. Den norske kirke har stor grunn til å takke den avgående kirkerådslederen når han nå trer ut av sitt siste store tillitsverv i kirken. Få har gjort seg mer fortjent til takken.

Kirkestyrets demokratiske legitimitet

I min åpningstale på Kirkemøtet i 1997 tillot jeg meg å gi Jon Lilletun, som den gang møtte som nyutnevnt kirkeminister, et aldri så lite råd: at han måtte ha som mål – når den tid kom – å forlate statsrådembetet med mindre makt over kirken enn da han satte seg statsrådsstolen! For den nåværende kirkeministeren, den nyutnevnte Rigmor Aasrud, vil dette bli en realitet, enten hun liker det eller ikke.

Antagelig liker hun det ikke spesielt godt. Hun har signalisert at hun er tilhenger av statskirkeordningen. Men den prosessen som startet med den historiske kirkeavtalen i Stortinget våren 2008, lar seg ikke stoppe. Det erkjenner da også statsråd Aasrud. Hun vil selvsagt følge lojalt opp, og vil få sitt navn i historien som den siste kirkeminister i Norge.

I sin tale til Kirkemøtet mandag kommenterte hun naturlig nok det nylig avholdte kirkevalget. Hun sa seg fornøyd med gjennomføringen av valget, både hva gjelder innsats og oppslutning. Men i sine kommentarer til demokratireformen i kirken gjorde også Aasrud seg skyld i den samme misforståelsen som så mange andre av hennes politikerkolleger, nemlig at når kirkestyret ikke lenger har basis i Stortingsvalg og regjering, så svekkes det demokratiske elementet, noe som nærmest må ”kompenseres” gjennom økt valgdeltagelse i kirkevalgene. Denne tenkningen ligger også implisitt i den nevnte kirkeavtalen.

Biskop Halvor Nordhaug tok fatt i denne misforståelsen i plenumsdebatten på Kirkemøtet mandag. Han sa seg selvsagt ikke uenig i at det er ønskelig med økt valgdeltagelse i de kirkelige valg. Men begrunnelsen for at demokratiet i kirken bør styrkes, ligger ikke i de mytene som mange politikere bygger på, men i det allmenne prestedømme, dvs at kirkemedlemmene har ansvar og rett til å delta i kirkestyret.

Fra politisk hold er det gjentatte ganger blitt hevdet at med mindre deltagelsen ved de kirkelige valg øker, vil kirken vil bli mindre demokratisk når det statlige kirkestyret oppheves. Implisitt i denne tenkningen ligger det en påstand om at uten en slik økning er det nåværende kirkestyret mer demokratisk, og at kirken f.t. ikke er demokratisk nok til å kunne få selvstyre. Nordhaug avviste denne påstanden og hevdet med styrke at med demokrati som utgangspunkt står dagens kirkestyre syltynt! Det øverste kirkestyret er i dag valgt – ikke med utgangspunkt i kirkelige valg, men i politiske. Medlemmene av kirkelig statsråd behøver ikke en gang å være valgt til Stortinget. De er tvert imot utpekt, og det av en statsminister som selv ikke er medlem av kirken! Og kirkelig statsråd er ansvarlig overfor et organ, Stortinget, som ikke er noe kirkelig organ, men består – selvsagt – av mennesker med alle slags livssyn med eller uten religiøs tilknytning.

Det betyr ikke at man skal trekke i tvil den kirkelige legitimitet til den enkelte minister som er med i kirkelig statsråd. Det er kirkelig statsråd som organ og dets demokratiske basis som kirkestyre som er tvilsomt. At kirkelig statsråd ifølge Grunnloven er et kirkelig organ, forandrer ikke situasjonen, for målt etter vanlige premisser for demokrati, holder kirkelig statsråd ikke mål. Slik sett vil et hvert kirkevalg av kirkeledelse helt til topps ha større demokratisk legitimitet. Når det statlige kirkestyret er avskaffet, vil demokratiet styrkes i vår kirke, uansett hvor mange prosent som deltar, sa biskop Nordhaug.

En tydelig kirke

Jeg tok turen til Tønsberg i dag til åpningen av årets kirkemøte, og lyttet med interesse til åpningstalen til Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen. Av erfaring vet jeg at slike taler er en vanskelig sjanger, men Nils-Tore Andersen leverte på nytt en gjennomarbeidet og innsiktsfull tale, der ikke minst den nye kirkeministeren, Rigmor Aasrud, som var på kirkemøtet for første gang, fikk en rekke utfordringer. Blant annet la han ikke fingrene i mellom når han kommenterte statens ”ran” av det kirkelige fondet, Opplysningsvesenets fond”, i tomtefestesaken. Som kjent tapte staten så det suste da saken nylig var oppe i tingretten. Nå går saken til Høyesterett. Vi får håpe kirkerådslederen får rett i sin spådom om at staten vil gå på et nytt og endelig nederlag i saken.

Men kirkerådslederen talte til flere enn den nyslåtte kirkeministeren. Han kommenterte bl a den nyreligiøse bølgen, som nå også har nådd ”prinsessen og halve kongeriket”, som han uttrykte det. ”Folks åndelige lengsler er ikke blitt mindre”, fortsatte han, ”snarere tvert om, men de tar ofte andre retninger. De vendes innover, oppmuntret av løfter om livshjelp og selvbekreftelse. Og de strekker seg utover, mot kvasivitenskapelige sannheter.”

”Dette er en stor utfordring for oss som kristne”, sa Andersen, og mente at dette møtes med med levende kristendom, med overbevist tro og med ærlig engasjement. Han stilte et utfordende spørsmål: ”Er glede og troen på Guds nærvær i livet i ferd med å bli mistenkeliggjort av intellektuell snusfornuft? Har vi mistet den glødende undringen og hengivelsen til mysteriet?” Andersen mente at kirken her har en utfordring som den må ta på alvor, og advarte mot den livsfjerne tro.

”Vår kirke og vårt samfunn trenger mennesker og menigheter som har en klar teologisk og bibelsk forankring i sin forkynnelse, og som samtidig i sin fremtredelsesform, i sin presentasjonsform, er åpne, moderne og inkluderende. Vår tid trenger en tydelig kirke, en kirke som med frimodighet løfter frem forsoningens evangelium, budskapet om den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. I Kristus er det vi lever, beveger oss og er til. Det er han vi er kalt til å etterfølge og vise hen til. Som kirke kalles vi til et frimodig nærvær midt i livet med budskap om håp og tro, tilgivelse og oppreisning, forsoning og fremtid i Kristus. Det brenner jeg for. Det ber jeg om”, sa Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen i sin engasjerte tale til “kirkens storting”.

Kritiske spørsmål krever svar

I et leserinnlegg i Vårt Land for noen dager sider leverer Torstein Husby og Torger Reve, som begge er medlemmer av Oslo bispedømmeråd, en ramsalt kritikk av Den norske kirkes organisering og ressursbruk. De konkluderer med at kirken er ”overorganisert og underledet – men med et betydelig autoritetsproblem”, og spør: ”Hva koster dette kirkelige rådsveldet og kirkebyråkratiet?” og ”Hvem er kirkens leder i dette strukturelle virvar?”

Forfatterne er begge professorer med de fremragende analytiske evner som preger folk med en slik bakgrunn. Og som medlemmer av Oslo bispedømmeråd har de gode forutsetninger for å vite hva de uttaler seg om. Det er derfor all grunn til å ta deres kritikk på alvor. Det vil vel ikke overraske om synspunktene blir gjenstand for oppmerksomhet i Kirkemøtets generaldebatt mandag ettermiddag.

I to redaksjonelle kommentarartikler i dagens Vårt Land henvises det til kritikken. En av disse avsluttes med spørsmålet: ”Hvem på Kirkemøtet tar ballen – og prøver å besvare slike krevende spørsmål?” – Svaret burde være innlysende. Som medlemmer av Oslo bispedømmeråd møter både Torger Reve og Torstein Husby på Kirkemøtet. Dermed er de ikke bare i posisjon til selv å prøve å gi et svar, men er også medansvarlig for bedre på en situasjon som etter deres mening er kritikkverdig.

Kirkemøtet - Alt som før, nesten

Det er ti år siden jeg siste gangen møtte som medlem på Kirkemøtet. I år har jeg fulgt møtet fra tilhørerplass på bakerste benk. Jeg konstaterer at det meste er som før. Sakene behandles grundig og seriøst i komiteene. Innleggene fra talerstolen er stort sett saklige og konstruktive. At noen få finner det nødvendig å bruke plenummøtenes dyrebare tid til pinsettkritikk av komiteinnstillinger og forslag av typen ”kommafeil”, er også som før.

Også som før er det sosiale og åndelige fellesskapet godt, selv om et alt for trangt møterom, som ikke på langt nær ga plass til alle møtedeltagerne, ikke akkurat er det mest velegnede til de daglige morgenandaktene. Kirkemøtet vil utvilsomt tape noe meget verdifullt hvis man ikke legger til rette for at så mange som mulig av deltagerne slutter opp om det åndelige fellesskapet.

Årets Kirkemøte hadde for en gangs skyld ikke homofilispørsmålet på dagsorden. Dermed var det glissent på pressebenken. Også det som før. I mediene blir kirken ofte anklaget for å være alt for opptatt av homofili og sex. Mulig det. Men på dette området slår kirken i hvert fall ikke mediene selv. Jeg opplevde selv i min aktive kirkemøtetid hvordan kameraene ble rigget ned og mange journalister forduftet straks Kirkemøtet avsluttet behandlingen av en homofilisak og gikk over til å behandle saker av typen miljøvern og trosopplæring.

Men på ett punkt har Kirkemøtet virkelig forandret seg. Det gjelder de unges plass og innsats. Ungdommens kirkemøte har nå fire representanter med tale- og forslagsrett på Kirkemøtet. Disse representantene imponerte med sine spenstige innlegg - preget av ungdommelig Kristusglød, og med sine konstruktive forslag.

Jeg har alltid ment at ungdom skal tas på alvor – i den forstand at deres innlegg og forslag skal behandles akkurat like seriøst som det alle andre kommer med. Det har vært en tendens til at mer ”voksne” i kirkelige sammenhenger uhemmet bejubler de unges innlegg og slutter seg til deres forslag – uavhengig av saklighet og fornuft. De unge på årets Kirkemøte signaliserte både gjennom ord og handling at de fraber seg en slik misforstått omfavnelse.

En av de unge representantene, Jenny Skumsnes Moe, sa i en hilsen under Kirkemøtets jubileumsmarkering mandag: ”Å oppleve vår deltakelse som meningsfull er veldig viktig for oss her. Og det hviler et spesielt ansvar på oss unge som allerede er deltakere i den kirkelige strukturen. For å tenke etter og arbeide fram det som gjør opplevelsen av å være deltaker her bra. Rett og slett. Å oppleve å bli løftet opp som ung i kirken er bra, men vi er nødt til å ta skrittet videre. Vi unge må komme oss ned fra pidestallen, komme ned og finne en åpning i ringen og at vi kan bli med i den. På samme plan.” - - Nettopp.

Kirkemøtets basis og oppgave

Den tredje dagen på Kirkemøtet her i Øyer ble avsluttet med et seminar i går kveld. Kirkemøtets 25 års jubileum ble viet oppmerksomhet gjennom innlegg fra tidligere og nåværende sentrale kirkeledere. Blant foredragsholderne var biskop emeritus, Andreas Aarflot, som har mye av hovedæren for at Den norske kirke har et Kirkemøte. Aarflots tema var Kirkemøtets basis og oppgave som åndelig lederorgan i kirken. Han tydeliggjorde denne basisen og oppgaven på en måte som bør gi Kirkemøtets deltagere stor frimodighet i deres arbeid.

Aarflot slo fast at Kirkemøtet slik det nå er etablert i Den norske kirke, representerer det Guds folk som har sitt hjem i denne kirke. ”Det er et Kirkemøte som springer frem av det lokale troens fellesskap hvor Kristi venner samles til gudstjeneste, bønn og lovprisning. Det er et organ som har sine røtter i det forkynnelsens og sakramentenes fellesskap som finnes der døpte mennesker i vårt land samles som menigheter i sine kirker,” sa Aarflot og fortsatte: ”Fra disse mennesker har Kirkemøtet sitt mandat, dem er dere satt til å tjene, det er gjennom deres valg og kall delegatene er utpekt til den felles oppgave å stå for lederskapet i kirken. Det er for dem og for Gud dere skal gjøre regnskap for forhandlinger og beslutninger. Det er dette som gir Kirkemøtet en prinsipielt annen karakter enn et politisk forum, eller et vanlig demokratisk organ.”

Aarflot unnlot ikke å komme med et par kritiske merknader til aktuelle saker. Idet han understreket at kirkens embetsbærere har en uavhengig basis i det kall og den ordinasjon de har fått fra kirkesamfunnet, mente han det er prinsipielt betenkelig at de nye forslag til en demokratireform i Den norske kirke kan komme til å forrykke balansen mellom den leke representasjon i Kirkemøtet og det antall medlemmer som representerer ordinerte og vigslede personer eller kirkelig tilsatte med instruksfestet tjenesteansvar i kirken.

Med referanse til Apostelkonsilet i Jerusalem (beskrevet i Apostelgjerningene 15) minnet han også om at når en beslutning er fattet, må det bety slutten på all kontrovers. ”Det er behov for å skjerpe bevisstheten om Kirkemøtets både åndelige og formelle autoritet, hvis det skal fremstå som det lederorgan det er ment å skulle være”, sa Aarflot, og føyde til: ” Det er også behov for å styrke viljen til grunnleggende solidaritet hos medlemmene overfor de beslutninger som fattes.”

De av møtets deltagere som har levd noen år, var neppe i tvil om at Aarflot her siktet til konkrete eksempler på at bl a enkelte biskoper ikke har levd opp til dette solidaritetsprinsippet.

Både Aarflot og de andre innledernes foredrag finnes på kirken.no

Kirkemøtet - En evangelists gjerning

På hvert Kirkemøte blir det holdt et hovedforedrag. Det blir gjerne holdt av en invitert gjest. Denne gangen var presten, salmedikteren og forfatteren Eivind Skeie foredragsholder. Jeg tror jeg har hørt omtrent halvparten av hovedforedragene gjennom Kirkemøtets 25-årige historie. Som regel har det vært gode foredrag. Men jeg har aldri hørt noe bedre enn det Eivind Skeie ga oss her i Øyer i formiddag.

Temaet var Kirkemøtets hovedtema denne gangen – ”Jeg tror på Jesus Kristus”. Gjennom tale og gjennom salmer ga Eivind Skeie oss et bilde av bredden, dybden og høyden i Kristus-skikkelsen jeg knapt tror jeg har hørt maken til. Det er umulig å referere et slikt foredrag. Det må høres!

Skeie gikk heller ikke av veien for å levere en rekke kraftige, men godt begrunnede utfordringer til kirken. Jeg nevner noen få: Hvordan skape begeistring for troen? Hvor er kildene for vår felles spiritualitet for tilbedelsen av mysteriet? Er det mulig for vår kirke å kunne si noe samlet om Ordets og Skriftens autoritet i kirken, og skulle vi prøve å formulere det? Hvem er utrustet til å stå med den kristne inkarnasjonstanke på tidens religiøse torg? Hvor er troens glade evangelister i vår kirke?

Noen ord om den siste utfordringen – etterlysningen av evangelistene i vår kirke. Med fare for å bli litt selvopptatt minnes jeg at nettopp dette spørsmålet stilte jeg selv i min siste åpningstale på Kirkemøtet. Det var i 1998. Jeg stilte da spørsmålet: Er vi opptatt av Jesus i kirken? Et retorisk spørsmål, naturligvis. Visst er vi opptatt av Jesus i kirken. Dagens hovedtema viser det. Ikke desto mindre bør spørsmålet stilles, stadig på nytt. Den dag noe er blitt selvfølgelig, er vi i ferd med å miste det.

Også for ti år siden ble spørsmålet stilt hvor det er blitt av evangelisten. Jeg spurte da og gjentar i dag: Hva tenker vi om denne spesielle tjenesten i kirken? Er vi er i ferd med å plassere evangelisten på mørkeloftet? Bibelen lærer oss at Gud "satte noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere", alt gitt til å bygge menighetens enhet. Vi er alle kalt til å vitne om vår Herre og Frelser. Ikke desto mindre er det en særskilt oppgave som Skriften omtaler som "evangelist", som svarer til en bestemt nådegave.

I vår kirke har evangelist-tjenesten tradisjonelt særlig fått rom innenfor de frivillige organisasjonene for indre og ytre misjon. Innenfor denne sammenhengen er mennesker blitt kalt - og forstått seg å være kirkelig sett rettelig kalt - til å gjøre en evangelists gjerning i vårt folk. I dag er det knapt noen igjen. Hvordan stiller vi oss til det? Synes vi at det kan være like greit? Hva tenker de frivillige organisasjonene, som her har ansett seg å utføre et særlig oppdrag på kirkens vegne, om dette? Satser man på å be og lokke fram evangelist-gavene, eller har man nærmest gitt opp å tro at de finnes? Den tjenesten som de frivillige organisasjonene har ivaretatt på dette punkt på kirkens vegne, kan kirken ikke være foruten, hvis vi vil være en levende kirke som vil fornyelse og vekst. Derfor må de frivillig organiserte evangeliseringsbevegelsene i kirken utfordres til å fornye sine visjoner om å arbeide fram evangelist-nådegavene, kalle mennesker med slike gaver til tjeneste og sende dem ut med det oppdrag å rope ut til menneskene budskapet om det ene nødvendige - at "du må omvende deg å tro på Jesus skal du bli frelst".

Evangelisten hører til i det nådegave- og tjenestespektrum som må finnes i en levende kirke. Hvis ikke de frivillige organisasjonene ser seg i stand til å ivareta denne oppgaven, må kirken gjennom sine rådsorganer ta opp utfordringen.

Kirkemøtet – Tankevekkende innlegg

Det mest tankevekkende innlegget i Kirkemøtets generaldebatt her i Øyer i dag, ble holdt av Torstein Husby, som representerer Oslo bispedømme på Kirkemøtet. Husby undret seg bl a over det faktum at Den norske kirke blør i begge ender. ”Ingen styrtblødning”, sa han, ”men en stille blødning”.

Husby konstaterte at på den ene siden har vi en avskalling til høykirkeligheten, som ønsker en kirke med et fast fundament og som tør være utrendy, og på den annen side lavkirkeligheten, der man ser klare tegn til at man ønsker å forlate Den norske kirke. ”Det er interessant å se at høy- og lavkirkeligheten finner hverandre i et spennende fellesskap om kristne grunnsannheter, slik mottagelsen av pavens Jesus-bok er et eksempel på”, sa Husby, som også minnet om Frikirkens nei til å inngå samarbeidsavtale med Den norske kirke.

”Jeg håper jeg tar feil, men jeg engster meg litt når Den norske kirkes kommunikasjon med politiske styringsstrukturer er bedre enn den ser ut til å være i møte med nære kristne trosfeller i andre samfunn”, sa Husby, og fortsatte: ”Jeg er noe bekymret for at vår kirke kan bli stående på et sidespor i full harmoni med tidens melodi og i gjennomdemokratisert forståelse med våre politiske myndigheter, men ute av rytme i forhold til medkristne som det er nærliggende å samarbeide med.”

Husby sa han trodde kirken vår står ved et veiskille. Han mente at vi på mange måter er tilbake til utgangspunktet, hvor vi må erkjenne at vi lever i en etterkristen tid. Derfor var det hans mening at Kirkemøtet i årene fremover i økende grad må sette dagsorden selv, skjele mindre til politiske trender og mer til det gode og økende økumeniske samarbeide med brødre og søstre i andre kirkesamfunn.

Kirkemøtet – Generaldebatten

Etter at Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen og statsråd Trond Giske hadde talt på Kirkemøtets åpningsmøte i går kveld, var det på morgenen i dag klart for generaldebatt her i Øyer. For en gangs skyld opplevde vi at kirkestatsråden ikke forlot møtet rett etter sin tale, men ble igjen og lyttet til hva Kirkemøtets deltagere hadde å si. Dermed rettet mange av deltagerne i debatten sine innlegg til statsråden. Ikke overraskende kanskje. Det er jo ikke ofte kirkens folk får kirkeministeren i tale.

Men dermed ble det relativt få innlegg som knyttet an til kirkerådslederens tale. Alt for få – etter min mening, for Nils-Tore Andersens tale hadde et innhold som dannet et bedre grunnlag for en meningsfull debatt om kirkens mest sentrale oppgaver. Derimot var enkelte mer opptatt av kirkerådslederen ikke sa. Det gjaldt først og fremst dem som mener at kirken må utarbeide en liturgi for likekjønnete par. Kirkerådslederen kommenterte ikke dette temaet i åpningstalen. Han sa i det hele tatt ikke et ord om homofilispørsmålet. Jeg tror mange var glad for endelig en gang å slippe dette temaet. Ja, til og med statsråd Giske ga uttrykk for at han satte pris på det.

Derimot var det altså enkelte som mente at Kirkerådet nå må sette i gang arbeide med å utarbeide en slik liturgi. Disse talerne så med andre ord glatt bort i fra at fjorårets Kirkemøte med mer enn fire femdelers flertall vedtok å holde fast ved kirkens tradisjonelle syn på ekteskapet som en institusjon bare for tokjønnende og gikk imot regjeringens forslag til ny ekteskapslov. Det er denne manglende respekt for Kirkemøtets egne vedtak som skaper fortvilelse i store deler av kirkefolket, og som bidrar til å stille Kirkemøtet i miskredit hos mange.

Kirkerådslederen satte imidlertid tingene på plass og gjorde det krystallklart at det for hans vedkommende ikke ville komme på tale å ta opp noe arbeide med å utarbeide en liturgi for en type ”ekteskap” som kirken ikke anerkjenner som ekteskap.

Kirkemøtet – Kraftfull ledertale

Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen, holdt i går kveld en kraftfull, innholdsmettet og inspirerende tale ved åpningen av årets Kirkemøte her i Øyer. Det var en tale preget av Andersens kjærlighet til Den norske kirke, hans tro på denne kirkens muligheter i dagens samfunn og fremfor alt hans brennende iver når det gjelder kirkens primære oppgave – å forkynne budskapet om nåden i Jesus Kristus.

”Det er i Jesus vi er kirke”, sa kirkerådslederen. ”I kirken skal nåden forkynnes grenseløs høy, grenseløs bred, grenseløs lang og grenseløs dyp”, fortsatte han, og siterte Martin Luthers ord om at kirkens ansikt er en synders ansikt. ”Kirken er et nådens sted for syndere. Oppreisningens og forsoningens fellesskap. Det høye himmelhvelv i kirkerommet forteller meg at Gud er høyere enn min tanker, romsligere enn mine rammer og videre i sin kjærlighet enn hva jeg er i min.”

Kirkerådslederen tok også et oppgjør med forestillingen om at Den norske kirke ikke skulle kunne klare å styre seg selv. Vi møtte denne oppfatningen senest i vår i stortingsdebatten om kirkens forhold til staten. ”Sannheten er at man i kirken finner et demokrati som er langt sterkere enn det man enkelte ganger får inntrykk av fra politisk hold, sa Andersen. ”I hvilke andre institusjoner eller organisasjoner er mer enn 600 personer med og gir stemme på kandidater til lederstillinger slik som i Den norske kirke når det gjelder utnevnelse av biskoper? - I Den norske kirke er ca 17.000 frivillige med og styrer Den norske kirke gjennom menighetsråd, fellesråd og bispedømmeråd. Hvert år har hovedgudstjenestene i Den norske kirke vel 5,2 millioner deltakere. Tre ganger så mange som
det er tilskuere i tippeligaen året gjennom, sa Den norske kirkes øverste tillitsvalgte, Nils-Tore Andersen.

Kirkemøtet 25 år

I dag begynner årets Kirkemøte i Øyer. Møtet – som gjerne blir kalt ”kirkens storting” – er det 25. i rekken. Møtet åpner med gudstjeneste i Nordre Ål kirke på Lillehammer i ettermiddag, og fortsetter med jubileumsmarkering og festmiddag i Øyer senere i ettermiddag og i kveld. I anledning av jubileet har også Kongen tilsagt sitt nærvær.

Jeg har deltatt på mange Kirkemøter, og har alltid likt meg der, selv om det er svært så slitsomme dager for dem som er deltagere. Jeg ser fram til å være til stede som gjest. Det er unektelig mindre slitsomt!

Enkelte ynder å snakke nedsettende om Kirkemøtet. Det burde man ikke gjøre. Kirkemøtet er beinhardt arbeid med viktige saker for kirken. Jeg tror de fleste som kommer til Kirkemøtet for første gang, blir slått av hvor godt møtet er organisert og hvor profesjonelt det arbeides med sakene. Og minst like viktig, til tross for at det til tider kan gå en kule varmt i debattene, er det alltid et godt åndelig fellesskap på Kirkemøtet. Ja, for mange er kanskje gudstjenestene det man husker best.

Selvsagt blir det en del papir. Alt for mye, synes noen. Kanskje det. Personlig foretrekker jeg at saker er godt forberedt før det skal fattes vedtak. Så får man lese det man rekker. Men vil man ha innflytelse, står man seg nok på å være godt forberedt. Det synes jeg faktisk er greit nok. Jeg har aldri forstått at lettvint og overflatisk saksbehandling og uforberedte beslutningstagere skulle være spesielt prisverdig.

Noen synes at biskopene er for dominerende på Kirkemøtet. Biskopene sitter gjerne i mange perioder og kjenner møtet og ”spillet” bedre enn mange av de leke medlemmene, som ikke er med på så mange møter. At biskopene er sterkt engasjerte i debattene, er for øvrig ikke unaturlig. Men min erfaring er at mange lekfolk hevder seg meget godt og har satt både biskop og statsråd på plass i debattene. Det gjelder ikke minst dyktige kvinner, som det er mange av på Kirkemøtet. Men Anne Louise Tveter, som har møtt på mange kirkemøter, har nok rett når hun sier til kirken.no at det tar tid å lære å lese spillet på møtet. Min oppfordring til alle, enten de er leke medlemmer eller representerer ansatte i kirken, er at en bare må kaste seg ut i det. Alle blir lyttet til med interesse, og jeg har mange ganger opplevd at tydelige nervøse og usikre førstegangstalere har hatt gode og konstruktive innlegg som er blitt tatt vel imot.

Godt Kirkemøte!

Fisknes og Kirkemøtet

Nylig avgått ekspedisjonssjef i Kirkedepartementets kirkeavdeling, Ole Herman Fisknes, slår i Vårt Land i dag til med en saftig kritikk av Kirkemøtet, som etter hans mening ”i perioder ikke er blitt møtt med voldsom begeistring rundt i menighetene. Snarere som papirprodusent som egentlig var mer til irritasjon enn til inspirasjon og glede.” Han synes debattene er for lukket (i komiteene) og at biskopene er alt for dominerende. Fisknes har også andre motforestillinger mot Kirkemøtets arbeid.

Man skal lytte til kritikk – spesielt når den kommer fra gode venner. Jeg tror han kan ha rett på en enkelte punkter i sin konkrete kritikk av Kirkemøtet, selv om jeg nok synes han også er farlig nær å fyre opp under fordomsfulle holdninger overfor et viktig organ i vår kirke.

Jeg har selv vært medlem av Kirkemøtet. Som leder av Kirkerådet var jeg også i mange år ansvarlig for saksforberedelsen til møtet. Det er derfor med fare for å bli misforstått når jeg ikke kan dy meg for en liten replikk i form av et par-tre retoriske spørsmål: Hvor mange leser med fryd og glede – og blir voldsomt begeistret og inspirert av – stortingsmeldinger fra det departement Fisknes tjente i så mange år? Hvor mange slipper til som tilhørere i stortingskomiteene der Stortingets beslutninger i realiteten tas? Hvor mange løper med begeistring ned fra galleriet i stortingssalen etter å ha lyttet til en stortingsdebatt?

Neppe mange. Ikke desto mindre blir det gjort et viktig og nyttig arbeid på Stortinget. Uten sammenligning for øvrig: Det samme gjelder for Kirkemøtet.

Alder og geografi

På begynnelsen av 1990-tallet uttalte Kirkemøtet ønsket om at andelen unge mennesker i kirkens rådsstruktur lokalt, regionalt og sentralt måtte bli større. Valget av nytt kirkeråd viser at noe har skjedd. En tredel av Kirkerådets medlemmer er under 35 år, og bare to av medlemmene er over 60 år. Gjennomsnittsalderen ligger på under 44. Hvor mange offentlige organer i dagens Norge kan oppvise noe tilsvarende?

Det ungdommelige engasjementet i kirkens ledelsesorganer er gledelig. Samtidig kan det være grunn til å minne om at gjennomsnittsalderen i Norge øker år for år. Størstedelen av alderspensjonistene er høyst oppegående mennesker. Vi konstaterer at ingen av Kirkerådets medlemmer er over 65 år. En meget stor andel av kirkens medlemmer er eldre enn dette, og denne aldersgruppen er ikke den minst aktive. Er vi i ferd med å utelukke disse fra tillitsverv på høyeste nivå i kirken?

Jeg tror man her skal være litt obs. Ingen er tjent med at én aldersmessig skjevhet skiftes ut med en annen skjevhet. Når det er sagt, skal vi minne om at det til syvende og sist er helt andre egenskaper enn alder det kommer an på. Jeg har møtt mange eldre mennesker som tenker nytt og skapende. Jeg har også møtt unge mennesker som er utrolig ”gamle” i hodet.

Geografisk tilhørighet er et annet kriterium som gjerne tillegges stor vekt ved valg. Men bosted gir heller ikke noen garanti for at man har de rette egenskapene for å styre. Jeg har vært på generalforsamlinger i kristelige sammenhenger der debatten i forkant av valg har skapt inntrykk av at bostedet er det eneste som teller.

Alder og geografi kan være viktig nok. Den symbolske betydningen av disse kriteriene er udiskutable. Derfor skal de tas hensyn til – sammen med mange andre minst like viktige egenskaper.