Lovhjemlet samværsrett for besteforeldre?

Det er lett å forstå den fortvilelse som mange besteforeldre opplever når de av ulike grunner mister kontakten med barnebarna. Barnebarna er noe av det aller kjæreste i besteforeldrenes liv, og det gjør hjerteskjærende vondt å bli hindret i å treffe dem. Jeg har selv gjort en del besteforeldreforskning og vet at det på flere måter som regel er godt for barnebarnas utvikling å ha kontakt med besteforeldrene. Derfor er det også forståelig at enkelte mener at besteforeldre bør få en lovhjemlet rett til samvær med barnebarna. Spørsmålet er likevel om det er klokt å innføre en slik lovbestemmelse.

    Det siste initiativet på området kommer fra en gruppe som fronter saken under tittelen «Barns rett til besteforeldre». I et innlegg i Bergens Tidende for noen dager siden hevder initiativtagerne at de negative aspektene ved å lovfeste samværsrett for besteforeldre og slik gjøre spørsmålet til en sak for domstolene, vil oppveies av de positive – at barna får kontakt med flere personer som vil dem vel.

     Her tror jeg de tar feil. De negative konsekvensene er alt for store. I argumentasjonen blander man sammen besteforeldrenes moralske rett til kontakt med barnebarna med juridiske rettigheter. Det dreier seg her om en type mellommenneskelig kontakt som egner seg lite for lovregulering.

     Jeg studerte dette spørsmålet ganske grundig for en del år tilbake, og arbeidet resulterte i en lengre tidsskriftartikkel. Jeg har også skrevet om spørsmålet på nettstedet http://www.besteforeldre.no/ og i et par tidligere poster på denne bloggen.

     Temaet er vanskelig, fordi det er følelsesladet og fordi det berører det prinsipielt viktige spørsmålet om foreldrenes førsterett til å treffe avgjørelser i barnets liv og oppdragelse. De som taler sterkt for besteforeldres samværsrett, hopper alt for lett over foreldrerettsprinsippet. Det er også karakteristisk at man sier lite om hvordan man mener at en slik lovbestemmelse skal se ut. Man viser bare til USA og enkelte europeiske land som har lovbestemmelser i denne retningen, og sier at vi må få en lovendring så Norge kommer på linje med disse landene.

    Men for det første er det ikke uten grunn at det er få land i Europa som har slike lovbestemmelser, og de praktiseres gjerne meget restriktivt. Når det for det andre gjelder USA, har en del stater innført «vidåpne» lovbestemmelser som gir besteforeldre og andre anledning til «når som helst» å gå til retten med krav om samvær så sant man mener det tjener «barnets beste». Dette gjelder vel og merke også om begge foreldrene lever og bor sammen. Ikke overraskende har disse lovbestemmelsene vakt så stor harme blant mange amerikanske foreldre at en del av dem har organisert seg for å kjempe imot denne lovgivningen og «gjenopprette foreldrenes rettigheter», som de kaller det. Man har hatt en rekke opprivende rettssaker – hvorav den mest kjente, Troxel vs. Granville, gikk helt til amerikansk høyesterett, der det saksøkende besteforeldreparet etter ni år i rettssalene tapte saken. Saken illustrerer hvor ille det kan gå når en begynner å dra mellommenneskelige problemer inn i rettssalene. (Du finner en nærmere omtale av denne saken her.)

     I Norge vurderte både Barne- og familiedepartementet og Stortinget spørsmålet i forbindelse med revisjon av barneloven i 1997, men ingen gikk inn for å lovfeste en rett for besteforeldre til å søke om samvær når begge foreldrene er i live, og tanken fikk svært liten støtte i den høringsrunden som gikk forut for lovrevisjonen (Ot prp nr 56 1996-97; Innst O nr 100 1996-97).

     Utgangspunktet i norsk rett er at det bare er barnets foreldre som har juridisk rett til samvær med barnet, så langt dette er forenlig med barnets beste. Ingen andre har i utgangspunktet noen rett til samvær. Barnelovens § 45 åpner imidlertid for at når en eller begge foreldrene er døde, kan besteforeldre (og andre som er nært knyttet til barnet) kreve at retten fastsetter om de skal ha rett til å være sammen med barnet, og hvilket omfang samværsretten skal ha. Også i tilfelle der en av barnets foreldre er nektet samvær med barnet, kan besteforeldre under gitte betingelser få fastsatt rett til samvær. Endelig har barnevernloven en bestemmelse om at fylkesnemnda for sosiale tjenester kan bestemme at «andre enn foreldrene» (f.eks. besteforeldre) skal ha rett til samvær med barnet.

     Når begge foreldrene lever og bor sammen, ligger det i sakens natur at et rettslig krav om samvær vil være aktuelt bare hvis det foreligger en eller annen konflikt mellom foreldrene og besteforeldrene, slik at foreldrene motsetter seg samvær. At noen da med rettens hjelp skulle kunne tiltvinge seg samvær, kan oppfattes som et urimelig inngrep i foreldreretten som neppe kan føre til noe godt.

     Det kan også hevdes at selve eksistensen av generelle lovregler om samværsrett for besteforeldre kan virke negativt inn når generasjonene diskuterer samvær. En uuttalt trussel om rettslige skritt fra besteforeldrenes side vil ligge i luften, og slike «forhandlinger i skyggen av loven» kan sette foreldrene i en tvangssituasjon som kan gi besteforeldrene et urimelig «overtak». Sannsynligvis vil det også forsure klimaet i familien på en måte som til syvende og sist ikke er til barnets beste. (Les resten av artikkelen ved å klikke på "Les mer" under.)

Når NHO glemmer barnet

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne har sendt på høring et forslag om at mor skal få anledning til å overta hele pappapermen, noe som i praksis betyr at familier kan velge vekk hele fedrekvoten i foreldrepermisjonsordningen.  Dette får adm. direktør i Næringslivets Hovedorganisasjon, Kristin Skogen Lund (NHO) til å kvesse pennen. Da er det bedre å korte ned hele foreldrepermisjonen med sju uker, slik at den blir på 52 uker, hevder Skogen Lund i et innlegg i Aftenposten i dag.

Jeg har i utgangspunktet sans for regjeringens tanke om valgfrihet for foreldrene. Prinsipielt er det et gode at foreldre selv kan ta avgjørelser om hvordan de vil organisere familielivet. På den annen side vet vi at barn har godt av å få tidlig og god kontakt med begge sine foreldre, og av erfaring vet vi at vi er ikke kommet lengre i våre holdningsendringer enn at uten nærmere regulering kan det bli fint lite av dette for fedrenes vedkommende. Vi vet at innføringen av fedrekvoten hadde en direkte effekt på fedres bruk av permisjon. Over natten var det et hopp i andelen fedre som tok permisjon, og i løpet av kort tid tok flertallet av fedrene permisjon.

Jeg tror forsker Anne Hege Strand, ved Forskningsstiftelsen FAFO, har rett når hun sier at ordningen med separat fedrekvote ikke har satt seg tilstrekkelig i befolkningen til at fedre automatisk vil velge å ta ut kvoten og at dette derfor ikke bør bli valgfritt. I likhet med mange andre tror jeg også at en valgfri ordning kan føre til at arbeidsgivere vil legge press på mannlig ansatte om ikke å ta ut permisjon, kanskje særlig i finansnæringen, bygg- og anlegg og andre næringer med høyt arbeidspress og mange menn. Da Danmark fjernet den øremerkede pappapermisjonen, sluttet mange fedre å ta permisjon. Det samme kan skje i Norge hvis fedrekvoten fjernes.

Så langt kan det være grunn til å følge NHO-direktøren i hennes kamp for å beholde fedrekvoten. Men når hun vil korte ned foreldrepermisjonen, er det grunn til å protestere, og særlig mot hennes måte å argumentere på. Hennes perspektiv er ene og alene likestillingshensynet og økonomiske argumenter, og så glemmer hun fullstendig at den viktigste grunnen til foreldrepermisjonen er hensynet til barnet. Av alle er det lederen av Høyres Kvinneforum, Julie Brodtkorb, som i Aftenposten i dag er den som må minne NHO-direktøren om at fødselspermisjonen ikke ble til for far, mor og likestillingens skyld, men at den er først og fremst til for barnet. Det symptomatisk for Skogen Lunds argumentasjon at hun kaller Solveig Horne kun "Likestillingsminister", og glemmer at hun er Barne-, likestillings- og inkluderingsminister.

Jeg har forståelse for at NHO framfører hensynet til næringslivet når de deltar i den politiske debatten. Men når Skogen Lund i sitt innlegg i Aftenposten påberoper seg "god familiepolitikk", bør hun minnes om at innenfor den politikken er det hensynet til barnet som bør prioriteres høyest. Snarere enn å korte ned foreldrepermisjonen, ville en utvidelse av foreldrepermisjonen være god familiepolitikk.

Å sende ettåringer i barnehage er blitt kalt "etpolitisk eksperiment". Nå gis det ikke noen absolutt fasit på spørsmålet om et barn bør gå være hjemme hos foreldrene eller i barnehage ikke bare det første, men også det andre leveåret. For noen barn er antagelig tidlig barnehagestart bra. Men det kan være grunn til å merke seg at en av Norges fremste eksperter på barnets utvikling de første leveårene, hevder at hvis mor eller far er hjemme og ønsker det, er det ikke tvil om at det er best for de minste barna. Det kan også være verdt å merke seg at barehalvparten av de barnehageansatte synes at ettåringene er gamle nok til å gå i barnehage.

NHO-direktøren minner om at vi i Norge har en av verdens beste foreldrepermisjonsordninger. Det bør vi være stolte av. Men hvorfor da gjøre den dårligere, når vi kan gjøre den enda bedre – for barna. 

Når man ikke liker fakta

Så ser vi det igjen. Når en politiker konfronteres med fakta en ikke liker, så benekter fakta, eller bortforklarer fakta. Denne gangen er det en SV-statssekretær i Barne- og likestillingsdepartementet som gir seg ut på denne øvelsen.

En professor i medisin, Anne Eskild, påpeker at det er en klar sammenheng mellom det å ha dårlig råd og det å ta abort eller ikke bli gravid. Hun peker på det åpenbart urimelige i at foreldre som er i lønnet arbeid får utbetalt en årslønn på inntil 475.296 kroner mens de er i permisjon, mens engangsstønaden ved fødsel for foreldre som ikke har krav på foreldrepenger er på vel 35.000 kroner.

Kåre Willoch, som i lenge har framstått som en sterk talsmann for småbarnsforeldres rettigheter, mener det er liten tvil om at mange aborter skyldes at mødrene ikke ser seg råd til å bringe fram barnet. Han mener at dagens ordning med foreldrepenger er klart i strid med forutsetningen som lå bak innføringen av selvbestemt abort.

Svaret fra Barne- og likestillingsdepartementet er benektelse av sammenhengen mellom dårlig økonomi og abort. Hva er så statssekretær Kirsti Bergstøs svar på den urimelighet som her foreligger? At dette er en politisk prioritet! Og hvilket virkemiddel mener hun så bør settes inn overfor denne urimeligheten? Gratis prevensjon. Hører dere, dere kvinner som må nøye dere med 35.000 kroner i engangsstønad? Dere bør sørge for ikke å få barn!

Foreldrerett og barnas rett

Historien om de tre barna som ble overlatt til seg selv i en iskald bolig, er rystende lesning. En 11-åring fikk ansvaret for seg selv og to mindre søsken da moren reiste til utlandet på lillejulaften.

Det hører med til de mange paradoksene i vårt samfunn at barn ikke sjelden blir utsatt for grov omsorgssvikt av sine egne foreldre. Dette aktualiserer et spørsmål som blir stadig mer påtrengende: Er vi så opptatt av å beskytte foreldreretten at vi glemmer å beskytte barna? Jeg har i mitt faglige arbeid vært opptatt nettopp av foreldreansvaret og foreldrenes førsterett til å bestemme når det gjelder egne barn og har også skrevet en bok om dette.

At det er foreldrene som først og fremst har ansvaret for omsorgen av barnet, og dermed førsteretten til å bestemme i barnets liv og oppdragelse, anses nærmest som en selvfølge. Det som blir kalt ’foreldreansvaret’ og ’foreldreretten’, er et prinsipp som en kan si gir seg selv ut fra den tankegang at det må være de som setter barnet til verden og bokstavelig talt får barnet i sine hender, som også må ha ansvaret for barnet og retten til å bestemme i barnets liv. I internasjonale menneskerettighetserklæringer er foreldreretten anerkjent som en menneskerett. I vår nasjonale lovgivning er foreldreansvaret og foreldreretten nedfelt i lov om barn og foreldre (”barneloven”). Prinsippet kommer også indirekte til uttrykk i annen lovgivning, for eksempel i opplæringsloven. 

Når loven bruker begrepet ”foreldreansvar”, er dette noe annet enn den ansvarsfølelse foreldre har og føler for sine barn. Foreldreansvar i lovens betydning er den rett og plikt foreldrene har til å gi barnet omsorg og omtanke for barnet og til å bestemme for barnet i personlige forhold. Med ”personlige forhold” menes her blant annet oppdragelsen av barnet, hvor barnet skal bo, valg av barnehage eller type skole osv. Denne plikten og retten skal utøves ut fra barnets interesser og behov.

Foreldreretten er et prinsipp det er all grunn til å kjempe for i et samfunn som har en tendens til å ete seg alt for langt inn i det som hører familien og familielivet til. Men foreldreretten må avbalanseres mot et enda viktigere prinsipp, hensynet til barnas beste. Foreldrerettsprinsippet betyr ikke at barnet er rettsløst utlevert til foreldrenes vilkårlige luner og innfall. I et demokratisk samfunn er det et alminnelig akseptert prinsipp at foreldreretten må ses i sammenheng med at barnet har sine egne rettigheter som har krav på beskyttelse fra samfunnets side - eventuelt også mot sine egne foreldre.

Og her er jeg redd for at vi, kanskje ut fra bekvemmelighetshensyn, har lett for å ta for lett på at også foreldre kan svikte. Da er det samfunnets ansvar å gripe inn. Samfunnets primære plikt er å beskytte den svakeste, og enkelte ganger må faktisk barn beskyttes mot sine egne foreldre. Muligens er barnevernet alt for forsiktige med å fjerne barn fra sine foreldre. Enkelte hevder at barnevern er mer et voksenvern enn nettopp barnevern. Jeg vet ikke. Men uansett, rystende historier av det slaget vi nå leser om, må få oss til på nytt å tenke igjennom om de svakeste blant oss har tilstrekkelig vern i praksis.

Oppdatering:
Blir politisak

Uklokt Høyrevedtak

Høyres landsmøte vedtok å fjerne den såkalte fedrekvoten. Så sent som i juli i fjor stemte Høyre for å utvide fedrepermisjonen til ti uker. Vedtaket innkasseres av forslagsstillerne som en seier for valgfriheten. Tilsynelatende kan det se slik ut, men jeg er slett ikke så sikker på det. Friheten til å velge forutsetter at man har reelle valgalternativer. Teoretisk vil begge foreldrene ha det etter Høyres modell. Men i praksis spørs det vel om ikke mange menn er i en situasjon hvor valgfriheten nærmest er illusorisk, fordi mange arbeidsplasser som domineres av menn preges av skeptiske og negative holdninger til at menn tar ut fedrepermisjon. Jeg er enig med Krf’s familiepolitiske talsmann som framholder at det er naivt å tro at like mange menn vil ta ut denne permisjonen hvis man skroter ordningen med pappapermisjon.

Både Høyres leder og nestleder stemte imot forslaget på landsmøtet, åpenbart ut fra nettopp denne tankegangen. Forutsatt at man mener det er et gode at også fedre tar del i spedbarnsomsorgen, tyder mye på at det er klok politikk fortsatt å holde på ordningen med øremerket fedrepermisjon. Høyres landsmøte burde ha fulgt sine ledere, og ikke en markeringshungrig Høyrekvinneleder.

Biskopenes samlivsetiske utredning

Biskopene i Den norske kirke skal utrede de samlivsetiske utfordringene som vi står overfor i dagens samfunn. Det er naturligvis ikke minst den nye ekteskapsloven, som den politiske eliten har tredd nedover hodet på oss, som danner bakgrunnen for initiativet. Men lederen for utvalget, biskop Helga Haugland Byfuglien understreker at utredningen skal arbeide med seksualitet og samlivsformer i et bredere perspektiv. Vi skal bevege oss fra homofili og likekjønnet samliv og også over i det heterofile samliv, sier hun til Vårt Land.

Det er bra. Ikke minst trenger vi nå fra kirkens side en grundig utredning av samboerskapet. Så sent som i 1995 sa et samlet bispekollegium nei til prester i samboerforhold. Jeg er spent på hva biskopene vil komme til i dette spørsmålet. Holdningsendringen i folket har vært formidabel, også innenfor kristelige sammenhenger. Det gjelder ikke bare blant unge mennesker. Forbløffende ofte møter en nå eldre mennesker fra tradisjonelt bedehusmiljø og som står for til dels meget konservative teologiske oppfatninger, som ikke synes å ha noen problemer med å etablere seg i samboerforhold.

Biskopene bør også ta for seg polygamiet, dvs ekteskap der en person er gift med to eller flere personer samtidig. Dette er en samlivsform som er velkjent i andre samfunn, ikke bare historisk sett, men som fortsatt er akseptert og lovlig i enkelte land. I Norge er flerekteskapet forbudt. Men på bakgrunn av den argumentasjon – eller kanskje snarere mangel på argumentasjon som vi har opplevd i forbindelse med den nye ekteskapsloven, er det ikke overraskende at mange spør hvorfor polygamiet ikke skal være tillatt.

Noen har allerede begynt å praktisere samlivsformen. I fjor kunne vi i et avisoppslag lese om ung kvinne som hadde flyttet inn hos et ektepar. Begge kvinnene elsket mannen, fikk vi vite. Selv om bare den ene var gift med mannen, levde de sammen som om begge var gift med ham. Nå hadde de kjøpt hus sammen. De to kvinnene hadde hvert sitt soverom. Mannen sov hos dem annenhver natt, og ingen av dem hadde problemer med det.

Ingen bør bli overrasket om vi snart får et krav om at flerekteskap må bli lovregulert. Kravet er allerede reist i enkelte politiske miljøer. Snart dukker det vel opp som et benkeforslag på landsmøtet til et politisk parti for så å gå rett inn i en eller annen regjeringserklæring. I tråd med den mangel på skikkelig saksbehandling som vi opplevde i forbindelse med den nye ekteskapsloven, vil vel også et slikt forslag gli mer eller mindre bevisstløst igjennom.

Biskopenes utvalg skal bruke to år på sin utredning. De bør bruke tiden godt.

Bra, Huitfeldt

Hvert år blir flere tiltalls barn ulovlig tatt ut av landet av en av foreldrene. Men de fortsetter å nyte godt av norske velferdsordninger som barnetrygd, kontantstøtte og uføretrygd. På den måten kan en si at offentlige støtteordninger indirekte er med på å finansiere bortføringer. Samtidig må den av foreldrene som sitter igjen alene må ofte betale bidrag. Ikke rart at disse foreldrene opplever situasjonen meget krenkende, slik en av dem sa på NRK i morges.

Til tross for at disse foreldrene begår en straffbar handling og gjør stor urett mot den forelderen som blir sittende igjen i Norge uten muligheter for kontakt med barnet, kan de fortsette å leve på det norske velferdssystemet. Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt vil nå stanse utbetalingen av velferdspengene for å presse foreldre som ulovlig har bortført egne barn. Pengene skal settes inn på en sperret konto og ikke betales ut før saken er løst.

Huitfeldt fortjener ros for at hun griper tak i dette og prøver å sette en stopper for noe som hun med rette sier strider mot folks rettsoppfatning.

Bør besteforeldre ha samværsrett?

Jeg har drevet en del besteforeldreforskning. Et av de spørsmål jeg har arbeidet med, er hvorvidt vi bør få lovregler som gir besteforeldre rett til å kunne kreve samvær med sine barnebarn. Spørsmålet aktualiseres blant annet i forbindelse med foreldrenes samlivsbrudd, som kan føre til at besteforeldre, særlig på farssiden, mister muligheten for kontakt med barnebarna. Det finnes mange triste eksempler på det. Temaet berører det prinsipielt viktige spørsmålet om foreldrenes rett til å treffe avgjørelser i barnets liv og oppdragelse.

I forbindelse med revisjon av barneloven i 1997 vurderte både Barne- og familiedepartementet og Stortinget spørsmålet, men ingen gikk inn for å lovfeste en rett for besteforeldre til å søke om samvær når begge foreldrene er i live, og tanken fikk svært liten støtte i den høringsrunden som gikk forut for lovrevisjonen (Ot prp nr 56 1996-97; Innst O nr 100 1996-97).

Det grunnleggende utgangspunktet i norsk rett er at det bare er barnets foreldre som har rett til samvær med barnet, så langt dette er forenlig med barnets beste. Ingen andre har i utgangspunktet noen rett til samvær. Barnelovens § 45 åpner imidlertid for at når en eller begge foreldrene er døde, kan besteforeldre (og andre som er nært knyttet til barnet) kreve at retten fastsetter om de skal ha rett til å være sammen med barnet, og hvilket omfang samværsretten skal ha. Også i tilfelle der en av barnets foreldre er nektet samvær med barnet, kan besteforeldre under gitte betingelser få fastsatt rett til samvær. Endelig har barnevernloven en bestemmelse om at fylkesnemnda for sosiale tjenester kan bestemme at ”andre enn foreldrene” (f.eks. besteforeldre) skal ha rett til samvær med barnet.

I enkelte andre land har man gått meget langt i å gi besteforeldre adgang til å gå til retten og kreve samvær med barnebarn. Det gjelder ikke minst i USA, der en del stater har innført lovbestemmelser som gir besteforeldre og andre anledning til ”når som helst” å gå til retten med krav om samvær så sant det tjener ”barnets beste”. Dette gjelder vel og merke også om begge foreldrene lever og bor sammen. Ikke overraskende har disse lovbestemmelsene vakt harme blant mange amerikanske foreldre. Man har hatt en rekke opprivende rettssaker – hvorav den mest kjente, Troxel vs. Granville, gikk helt til amerikansk høyesterett, der det saksøkende besteforeldreparet etter ni år i rettssalene tapte saken.

I Norge har det vært slått til lyd for å snu på problemstillingen og lovfeste rett for barn til samvær med sine besteforeldre. Det er imidlertid vanskelig å se hvordan en slik bestemmelse skulle kunne fungere i praksis. Det dreier seg her om en type mellommenneskelig kontakt som egner seg lite for lovregulering. Når begge foreldrene lever og bor sammen, ligger det i sakens natur at et rettslig krav om samvær vil være aktuelt bare hvis det foreligger en eller annen konflikt mellom foreldrene og besteforeldrene, slik at foreldrene motsetter seg samvær. At noen da med rettens hjelp skulle kunne tilvinge seg samvær, kan oppfattes som et urimelig inngrep i foreldreretten som neppe kan føre til noe godt.

Det kan også hevdes at selve eksistensen av liberale lovregler om samværsrett for besteforeldre kan virke negativt inn når generasjonene diskuterer samvær. En uuttalt trussel om rettslige skritt fra besteforeldrenes side vil ligge i luften, og slike "forhandlinger i skyggen av loven" kan sette foreldrene i en tvangssituasjon som kan gi besteforeldrene et urimelig ”overtak”. Sannsynligvis vil det også forsure klimaet i familien på en måte som til syvende og sist ikke er til barnets beste.

Det meste taler for at samvær mellom besteforeldre og barnebarn bør være frivillig og privat basert. Besteforeldre og barnebarn er knyttet sammen gjennom barnas foreldre. Det er en logisk konsekvens av foreldreansvaret, som blant annet innebærer at det er foreldrene som har myndighet til å bestemme hvem barnet skal være sammen med. Det må også gjelde spørsmålet om samvær med besteforeldrene.

Normalt er ingen bedre kvalifisert til å avgjøre hva som er best for barnet enn barnets foreldre. Det bør derfor være de som har foreldreansvaret som også har ansvaret for å etablere og tilrettelegge kontakten mellom barnebarn og besteforeldre. Når barnet bor sammen med bare den ene av foreldrene, må det være denne som har ansvar for kontakten mellom barn og besteforeldre på sin side av familien, mens samværsforelderen må ha ansvaret for kontakten mellom sine foreldre og barnet. Situasjonen blir dramatisk endret når en av foreldrene dør og den ansvarlige for kontakten med besteforeldrene på barnets ene slektsside er borte. Da er det ikke urimelig at lovverket gir mulighet for å sikre besteforeldrene samvær, slik den norske barneloven åpner for.

Ved foreldrebrudd aktualiseres spørsmålet om samværsrett for besteforeldrene i tilfelle der foreldrene ikke er villige til å inngå avtale om samvær eller samværet boikottes av bostedsforelderen. Her er utgangspunktet at barnets foreldre har en konflikt seg i mellom. Dette kan være vanskelig nok for barnet. Ved å åpne for søksmålsadgang for besteforeldrene, risikerer barnet å bli blandet inn i ytterligere en konflikt, som i verste fall kan bli mange konflikter. Også besteforeldre kan være skilt. Barnets besteforeldre kan representere fire familieenheter, som alle ville ha selvstendig søksmålsadgang. Dermed ville barnet måtte forholde seg til flere samværsordninger som løper parallelt - med nærmest daglige muligheter for konflikter ved for eksempel henting og bringing, i forbindelse med reising osv. Bortsett fra at en må spørre om barnet i det hele tatt vil ha tid til alle samværene, er det vanskelig å se at en slik situasjon skulle være forenlig med prinsippet om barnets beste. Tvert imot taler mye for at dette vil føre til mindre stabilitet og trygghet for barnet.

Mange besteforeldre kan fortelle om liten kontakt med barnebarna fordi bostedsforelderen forhindrer at samvær med den andre forelderen blir gjennomført. Dette er et alvorlig problem, og det er ikke vanskelig å forstå den sårhet og fortvilelse en slik situasjon skaper. Men det er tvilsomt om boikott av samværsrett for den ene av foreldrene løses på noen gode måte ved å tildele samværsrett til enda flere personer, i dette tilfelle besteforeldrene. Boikott av foreldresamvær må forsøkes løst ved hjelp av mekling og eventuelt gjennom tvangsgjennomføring. Under alle omstendigheter har foreldrene mulighet for å gjøre avtale om at barnet skal ha samvær med besteforeldrene.

Generelt synes rettsapparatet å være lite egnet til å løse mellommenneskelige konflikter. Utfordringen ligger ikke primært på det juridiske området, men på det pedagogiske. I stedet for å forsøke å løse problemene ved lovregler, bør en konsentrere seg om å formidle kunnskap om intergenerasjonelle relasjoners betydning for det gode liv generelt og for barns utvikling spesielt. Utfordringen består i å skape holdninger som gjør at spesielt foreldrene ser betydningen av at barna får god kontakt med sine besteforeldre, og at besteforeldrene på sin side blir seg bevisst hva de kan bety for sine barnebarn, og lærer hvordan de kan utøve besteforeldrerollen på en god måte.

Juss og pedagogikk

La det være klart – bruk av fysisk og psykisk vold og annen behandling som krenker barnets menneskeverd er forkastelig og fortjener ikke navn av oppdragelse. Det er ingen unnskyldning å si at det skjer i oppdragelsesøyemed. Slik behandling av barn er ikke oppdragelse, men nedverdigelse,. Jeg har skrevet om temaet i boka ”Familiepedagogikk. Oppdragelsens hva, hvordan og hvorfor” (Gyldendal) og referert fra denne i en tidligere post, der jeg begrunner dette.

Regjeringen foreslår nå et tillegg i barnelovens paragraf 30 for å få presisert at all bruk av vold mot barn, både fysisk og psykisk er forbudt, også når volden brukes som virkemiddel i oppdragelsen. Bakgrunnen er at Høyesterett i 2005 fastslo at det ikke er straffbart hvis foreldre i oppdragelsesøyemed tildeler barn lettere klaps. Hvorvidt slike ”klaps” skal være tillatt, har vært et diskusjonstema helt siden den såkalte ”refselsesretten” ble opphevet i norsk rett i 1972. Dette var en lovbestemmelse som ga foreldrene rett til å anvende ”maadeholden legemlig refselse”. Det er ingen tvil om at denne refselsesretten bidro til å legitimere mye grovkornet fysisk vold mot barn i hjemmene. En del av holdningene som preget denne julingtradisjonen i behandlingen av barn, sitter nok fortsatt igjen hos enkelte. Det er tankevekkende at en ikke-vitenskapelig meningsmåling på VGs nettside i 2007, der over 35000 lesere avga stemme, viste at nær halvparten svarte ”Ja, i mild form” på spørsmålet om det er akseptabelt å gi barna sine ris. Selv om julingtradisjonen i behandlingen av barn ikke er så sterk som den var tidligere, tror jeg ikke vi skal ha noen illusjoner om at fysiske og psykiske overgrep mot barn fortsatt finner sted begrunnet i ønsket om å disiplinere barna.

Jeg er derfor i utgangspunktet positiv til alt som kan bidra til å få slutt på all bruk av vold mot barn – også den som merkelig nok av enkelte begrunnes med at den er til ”barnets beste”. På den annen side mener jeg det er vel verdt å diskutere hvor langt man egentlig når ved å bruke barneloven for å oppnå dette. Ingen kan straffes etter barneloven. Hvor stor holdningsdannende virkning den har, kan diskuteres. Jeg tror imidlertid det er viktig å gjøre det klart for folk at straffeloven verner ikke bare voksne, men også barna. Barn er ingen ”eiendom” foreldre eller andre voksne kan behandle akkurat som de vil. Barn er mennesker som rettssamfunnet verner akkurat som det verner voksne. Lovavdelingen i Justisdepartementet mener det ikke er noen tvil om at barn har det akkurat det samme strafferettslige vern mot fysisk avstraffelse som voksne. Når det gjelder departementets forslag om å ta inn begrepet psykisk vold i barneloven, innvendes det fra juridisk hold at departementet innholdsbestemmer begrepet på en måte som gjør at det faller utenfor forståelsen av voldsbegrepet i straffeloven. Advokatforeningens leder sier at ordlyden ”psykisk vold” inneholder et helt nytt voldsbegrep uten at departementet har foretatt en prinsipiell drøftelse av denne utvidelsen. Også Riksadvokaten er skeptisk.

Noen mener Høyesteretts kjennelse fra 2005 skapte en utydelig rettstilstand når det gjelder en fysisk reaksjon som lettere ”klaps”. Sammen med uklarheten når det gjelder begrepet ”psykisk vold” tilsier at grensene bør klargjøres ved eventuelt å se på om straffeloven skal endres.

Når jeg nærer en viss skepsis mot å tro at endringer i barneloven vil gjøre store forskjellen, har det sammenheng med at jeg ikke tror så mye på at man kan regulere ”gode oppdragelse” gjennom lovbestemmelser. Barneloven kan ikke gjøres til noen lærebok i den gode oppdragelse. Man bør ikke gjøre juss til pedagogikk – eller omvendt. Den gode oppdragelse skapes ikke i skyggen av loven, men gjennom kunnskap om barn, pedagogisk opplysningsvirksomhet og holdningsdannelse. Når departementet finner det nødvendig å si at det vil være tillatt å løfte med seg en treåring med makt hvis han har slått seg vrang i butikken, eller at det skal betraktes som nødverge og dermed være tillatt å bære med seg barnet sitt inn hvis det har gått ut i snøen i tynne klær, tror jeg man bør besinne seg på hva som egner seg for lovregulering. Lover bør ha bakkekontakt for at de skal forstås av befolkningen og bli respektert.

Voksne barns omsorg for sine foreldre

Jeg har skrevet før på bloggen at jeg ikke tror det offentlige vil klare å imøtekomme det store behovet for eldreomsorg som framtidas eldrebølge vil representere. (Se 14. juli 2008.) Jeg er ganske sikker på at vi vil måtte vende blikket bort fra det offentlige og mot familien for å takle omsorgsbehovet.

Allerede nå gjør mange pårørende en fantastisk innsats når det gjelder omsorg for gamle foreldre og andre slektninger. En Fafo-undersøkelse viser at halvparten av alle arbeidstakere mellom 45 og 65 år har en eller begge foreldre i live. Sytti prosent av disse bidrar med en eller flere typer praktisk hjelp til foreldrene.

Etter min mening er dette som det bør være. Det skulle bare mangle at voksne barn ikke skulle vise omsorg for sine gamle foreldre når de trenger det. Som en pensjonert mann som gir sin gamle mor omsorg sier til Vårt Land i dag: ”Hun er jo tross alt moren min! Hun tok seg av meg da jeg var liten.”

Men mange erfarer det som også Fafo-undersøkelsen bekrefter: Det kan rett og slett være vanskelig å ha tid og anledning til å få gitt den hjelpen de gjerne ønsker på grunn av jobben. Derfor er kravet om rett til permisjon for å yte omsorg overfor nære pårørende blitt reist. Regjeringen har sendt ut på høring et forslag om rett til slik permisjon i inntil ti dager, men da uten lønn.

Storebrand har på eget initiativ og frivillig gått lenger. I 2006 innførte selskapet rett til fri i inntil ti dager i året med lønn for ansatte som har pleietrengende foreldre. ”Det er en del av det vi mener er vårt samfunnsansvar”, sier personaldirektør Kai Lohre til Vårt Land i dag. Han forteller at han personlig har erfart hvor viktig en slik ordning var da hans egen far var syk.

Flott Storebrand! Et eksempel til etterfølgelse.

Samfunnseksperiment med barn i hovedrollen

Øivind Benestad skriver i en kronikk i Aftenposten i dag om konsekvensene av den nye ekteskapsloven som trådte i kraft fra 1. januar. Han har utvilsomt rett i at den nye loven – med alle de øvrige lovendringene som er gjort som en konsekvens av den nye ekteskapsloven – representerer et stort samfunnsmessig eksperiment med barn i hovedrollen.

Benestad slår fast at ekteskapet nå er radikalt omdefinert: ”Hittil er ekteskapet blitt definert ut fra kjønn, antall, alder og slektsnærhet. Ektepar må altså være mann og kvinne, kun to, minst 18 år og ikke i nær slekt. Stortinget har nå fjernet den eneste delen av definisjonen som er universelt anerkjent, nemlig kjønnsbestemmelsen. Ekteskapet er blitt endret i sin grunnstruktur.”

I de senere årene er det gjort mye for å bringe far mer inn i det praktiske ansvaret for barna og barneoppdragelsen. Den paradoksale konsekvens av de nye lovendringene er at far her blir definert over og ut. Staten har nå tiltatt seg retten til på barnas vegne å velge bort far. Barnets biologiske far og hele hans slekt blir definert som overflødig.

At den nye ekteskapsloven gjør det lovstridig å forskjellsbehandle enkjønnet og tokjønnet ekteskap vil merkes på mange områder, ikke minst i skolen. Der vil kravet nå være at all undervisning og omtale mor og far konsekvent skal likestilles med ”mor-mor” og ”far-far”.
”Fordi grunnleggende samlivsmessige rammer, roller og forventninger nå blir oppløst, får alle norske barn og ungdommer en ny og krevende utfordring, skriver Benestad. «Skal jeg gifte meg med en mann eller med en dame?» Begge muligheter vil i skole, media og ungdomskulturen bli presentert som åpne for alle. Norske barn vil lære at to mammaer eller to pappaer er like naturlig og normalt som mor og far. Man behøver ikke være profet for å skjønne at denne ideologien kan føre til forvirring og usikkerhet i mange barns utvikling av identitet, seksualitet og selvbilde”, skriver Benestad.

Ansvar for eldre

Det snakkes om at vi har en eldrebølge. Men dagens eldrebølge er ingen ting mot den som kommer. I løpet av de neste 30 årene vil andelen pensjonister øke fra under en sjettedel til mellom en fjerdedel og en tredjedel av befolkningen. Antall 80-åringer vil mer enn fordobles og antall 90-åringer mer enn tidobles. Andelen pasienter med demens vil øke fra to av hundre til over fire av hundre. Et stort flertall av fremtidens gamle vil i de siste uker, måneder eller år av sine liv være helt avhengig av pleie og omsorg av andre.

Sammenlignet med de fleste andre land satser Norge mye på en offentlig eldreomsorg. Vi ligger på verdenstoppen når det gjelder antall sykehjemsplasser i forhold til befolkningen. Så mye som 40 av 100 dødsfall skjer på sykehjem. Likevel klager vi over dårlig eldreomsorg. Hvordan skal det da bli når et virkelig store eldrebølgen kommer? Er det noen som tror at vi vil makte å tilfredsstille de stadig økende forventningene?

Personlig tror jeg ikke noe på at det offentlige vil klare det. Jeg er rimelig overbevist om at vi ganske snart vil vi måtte vende blikket bort fra det offentlige og mot familien. Allerede nå gjør mange pårørende en fantastisk innsats når det gjelder omsorg for gamle foreldre og andre slektninger. Men mange forventer at det offentlige skal ta hele ansvaret. Når mediene slår opp redselshistoriene om dårlig offentlig behandling av eldre, skjer det ikke sjelden at barn eller annen nær familie er de som står fram og klager. Det kan være berettiget. Men tanken slår meg – hva har disse nærpårørende selv gjort for sine foreldre? Ville det være uberettiget å spørre hva de selv kunne bidra med?

Overlege Stein Husebø, som er spesialist på temaet eldreomsorg, spør i en kronikk i Aftenposten for en tid siden: På hvilken måte er alderdommen for mor, far eller meg selv planlagt? Spørsmålet er et motspørsmål til pårørende som kritiserer. Husebø sier han blir fortvilet når pensjonister i Spania klager over at mor i Norge, alene på sykehjem, får mangelfull omsorg. Husebøs motspørsmål og fortvilelse synes å være berettiget.

Juks ¨med ord

- ”Hvor mange bein har hesten?”
- ”Fire.”
- ”Hvis vi sier at halen er et bein, hvor mange bein har hesten da?”
- ”Fire, halen er ikke et bein.”

I et innlegg i Aftenposten nylig minner Per Lønning om at allerede 1300-tallets logikere slo i hjel den elementære filosofiske feil som går ut på å gjøre ord og sak til det samme. Men nettopp denne blunderen er det flertallet av dagens politikere gjør når de med et lovvedtak sier at partnerskap skal være det samme som ekteskap.

For noen år siden var Øst-Tyskland en egen stat. Er det noen som vil mene at denne staten var et demokrati fordi om den kalte seg Den tyske demokratiske republikk?

Et formalisert samliv mellom to mennesker av samme kjønn blir ikke et ekteskap bare ved å kalle det et ekteskap.

Urettferdig

Aftenposten kunne nylig fortelle om en bestefar som er fosterfar til to barnebarn. Sammen med sin kone har han i mange år hatt de to barnebarna boende hos seg. Etter at hans kone døde, valgte han som 65-åring å gå av med avtalefestet pensjon. Som AFP-pensjonist kan han ikke ha inntekt som overstiger 15 000 kroner i året uten å få pensjonen avkortet. Som fosterfar fikk han 60 000 kroner fra barnevernet, og dermed fikk han 20 000 kroner mindre i pensjon.

Bestefaren er ikke alene. Norsk Fosterhjemsforening (NFF) opplyser at de får mange henvendelser om avkortning av pensjon fra fosterforeldre, både fra uførepensjonister, alderspensjonister og folk på andre trygdeytelser. Generalsekretæren i NFF kan fortelle at de har et eksempel på en familie der mor var hjemme med barn og far ble arbeidsledig. De kom i en så vanskelig situasjon med avkortning, at de måtte velge mellom å selge huset eller å si opp fosterbarnet.

I de senere år har myndighetene fått et mer positivt syn på at besteforeldre og andre i barnets nære familie kan være fosterforeldre. Dermed kan man vente flere eksempler på urimelig avkortning av pensjon. Derfor bør myndighetene gjøre noe med saken fortest mulig. Regjeringen er gjort oppmerksom på situasjonen, men har foreløpig ikke foretatt seg noe. Skulle det være så vanskelig?

Samværsrett for besteforeldre

”Familiestiftelsen 15. mai” er en organisasjon som er opprettet for å ”arbeide langsiktig for forståelse og beskyttelse av barns behov og rettigheter i relasjon til sine foreldre og besteforeldre samt foreldrenes ansvar og rettigheter i relasjon til sine barn,” som det heter i stiftelsens formålsparagraf. Stiftelsen oppretter nå sin en egen besteforeldregruppe.

På stiftelsens nettsted blir opprettelsen av besteforeldregruppen begrunnet slik:
”Årlig mister mange besteforeldre urettmessig kontakten med sine barnebarn på grunn av skilsmisse og ofte etterfølgende samværssabotasje av bostedsforelderen, eller som konsekvens av inngripen av barnevernet som i de aller fleste tilfeller overser relasjonen mellom barn og sine besteforeldre.
Forankret i FNs konvensjon om barns rettigheter vil Familiestiftelsen aktivt arbeide for en endring av denne situasjonen, gjennom blant annet informasjonsarbeid og politisk påvirkning av myndighetene for bedre tilretteleggelse og etterlevning av konvensjonens bestemmelser på dette området.
Etter flere tiår med ideologisk og psykologisk nedtoning av de biologiske slektsbånd ønsker Familiestiftelsen å organisere et besteforeldreopprør til bekjempelse av denne uverdige situasjonen.

Det er ikke vanskelig å forstå den fortvilelse som mange besteforeldre opplever når de av ulike grunner – oftest på grunn av foreldrenes samlivsbrudd – mister kontakten med barnebarna. Slik sett hilser vi Familiestiftelsens engasjement velkommen. Når vi likevel vil uttrykke en viss skepsis til initiativet, skyldes det uklarhet i hva Familiestiftelsen egentlig vil arbeide for. I stiftelsens formulerte verdigrunnlag heter det: ”Relasjonen mellom barn, foreldre og besteforeldre er ikke et spørsmål om politikk. For "vanlige" mennesker er det heller ikke et spørsmål om psykologi. Det er et spørsmål om etikk og moral.”

Nettopp! Men hvordan står dette i forhold til den siterte begrunnelsen for besteforeldregruppen? Denne kan leses slik at Familiestiftelsen nettopp vil gjøre spørsmålet om relasjonen mellom besteforeldrene og barnebarna ikke bare til et spørsmål om en moralsk rett, men til et spørsmål om juridiske rettigheter, og dermed til politikk. En uttalelse fra generalsekretær Arnstein Øyslebø i Familiestiftelsen i Vårt Land i dag tyder på at dette er riktig forstått. Her uttaler generalsekretæren at Familiestiftelsen vil arbeide for en lovbestemmelse om samværsrett for besteforeldre av den typen man finner i en del stater i USA. ”Med en slik lov ønsker vi å sikre at barnets interesser blir ivaretatt, uavhengig av hver enkelt foreldres vurderinger i tilfeller hvor foreldrene ikke bor sammen”, sier generalsekretæren.

Jeg tror dette er en dårlig løsning, og beklager at Familiestiftelsen vil legge seg på en slik linje. Jeg har et annet sted gitt en bredere begrunnelse for dette standpunktet, se besteforeldre.no. Her skal jeg begrense meg til å peke på at resultatet vil bli det samme som vi opplever i USA, barna blir i enda større grad gjenstand for kamp, og familiekonfliktene og fiendskapet mellom familiemedlemmene øker. Barna som opplever samlivsbrudd mellom foreldrene har problemer nok – om ikke også besteforeldrene skal kaste seg inn i kampen om dem ut fra lovbestemte rettigheter. Rettssalen er et ytterst dårlig sted for å løse familiekonflikter.

Er far viktig - eller ...?

”Hva er logikken i å hevde at barn trenger mer tid sammen med sin far, men samtidig gå inn for kunstig befruktning for lesbiske par?” spør redaktør Erling Rimehaug i Vårt land i en kommentarartikkel i dag.

Svaret er: Ingen! Det henger rett og slett ikke på greip på den ene siden å hevde at far er så viktig for barna at staten må tvinge foreldrene til å velge farspermisjon, og så samtidig sette i system at barn skal fødes og vokse opp uten en far.

Når det kommer til stykket bunner denne manglende logikken i at man setter voksnes interesser foran hensynet til barna. Det burde tilhengerne av den nye ekteskapsloven og kunstig befruktning av lesbiske par være voksne nok til å innrømme. Men så voksne er de ikke.

En ny runde med barneombud

Den nye barne- og likestillingsministeren har bestemt seg for å lyse ut stillingen som barneombud på nytt. Jeg forstår godt at sittende barneombud, Reidar Hjermann, reagerer på denne avgjørelsen. Som han selv sier, han har søkt stillingen og ble innstilt som nr 2. Da den omstridte utnevnelsen av Ida Hjort Kraby endte med at både statsråden og Hjort Kraby trakk seg, burde det eneste naturlige ha vært å utnevne Hjermann for en ny periode.

Statsråd Huitfeldt begrunner den nye utlysingen med at hun på den måten ønsker vi å rydde av veien enhver tvil som har vært reist rundt den foregående ansettelsesprosessen. Men det rotet som Manuela Ramin Osmundsen skapte i ansettelsesprosessen, hadde da vitterlig ikke noe med Hjermann å gjøre? Det gjaldt ene og alene samrøret som skjedde innenfor Osmundsens og Hjort Krabys vennekrets.

Ved å utnevne Hjermann kunne Huitfeldt ha satt tingene på plass og fått ro i saken. Nå er jeg redd Hjermann får rett når han frykter at saken på nytt roter seg til, ikke minst fordi Huitfeldt skal blande et hodejegerfirma inn i ansettelsesprosedyren.

Ny barne- og likestillingsminister

Som ventet ble Anniken Huitfeldt utnevnt til ny barne- og likestillingsminister. Tatt i betraktning de alternativene som har vært lansert i mediene, sukker mange i opposisjonen lettet. Det gjelder kanskje særlig i KrF, som tror på bedre kjemi med Huitfeldt enn med forgjengeren, Karita Bekkemellem. Det skal nå sant å si ikke så mye til.

Huitfeldt må få sin sjanse. Men jeg ser liten grunn til den helt store begeistringen når den nye statsråden allerede samme dag som hun ble utnevnt, kan få seg til å si om forslaget til kjønnsnøytral ekteskapslov at hun er ”stolt av det grundige arbeidet som er gjort med å forberede denne loven". Det sier altså en nyutnevnt statsråd om et lovforarbeide som er under enhver kritikk! (Se min blogg 9. oktober 2007.)

Kritikk av forslaget til ekteskapslov

Leder av Oslo katolske bispedømmes familiesenter, Maria Elizabeth Fongen, leverte i en kronikk i Aftenposten sist onsdag (6.2.08) en sterk kritikk av regjeringens forslag til ny ekteskapslov. Regjeringen går som kjent inn for en såkalt nøytral ekteskapslov, noe som i praksis bryter radikalt med det som til alle tider har definert ekteskapet – kjønnsulikheten.

Fongen tar bl.a. fatt i den stadig gjentatte henvisning til familieutviklingen, nærmere bestemt at vi i dag har mange familieformer der den ene av foreldrene (som regel far) ikke er til stede. Dermed er nåværende ekteskapslov er diskriminerende, hevdes det. En slik påstand holder ikke vann. (Jfr min blogg 9. oktober 2007.) Fongen påviser at det er en soleklar forskjell på utilsiktede og tilsiktede familiekonstellasjoner. Verken dødsfall eller skilsmisse er noensinne planlagt ved ekteskapsinngåelsen. At familier bryter sammen, og så forsøker å fungere videre uten den ene forelderen, eller med en stefar eller stemor, er en utilsiktet konsekvens av samlivsbrudd. Derimot er det å planlegge at barn ikke skal få anledning til å kjenne sin biologiske far - annet enn ved navn den dagen det fyller 18 – ”et umenneskelig overgrep,” skriver Fongen, og spør hvilken rett man har til å nekte et barn en barndom med sin far?

Det er karakteristisk for den nye ekteskapslovens forsvarere at dette spørsmålet aldri blir besvart.

Barnets rett

Universitetsforlagets informasjonsmagasin, Klartekst, kan i siste nummer fortelle at det i løpet av kort tid er utgitt tre bøker i Norge om barns rettigheter. Det er gledelig. Barnets rettigheter var lenge nærmest et ikke-tema. I løpet av de siste ti-årene har situasjonen endret seg. En viktig begivenhet var da FNs konvensjon om barnets rettigheter ble vedtatt på FNs generalforsamling i 1989. Konvensjonen bygger på prinsippet om at barnets beste alltid skal komme først i alle situasjoner, over alt. Rettighetene er politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle og gjelder alle under 18 år, uavhengig av nasjonalitet, kjønn, sosial status, religion, kultur. Norge ratifiserte konvensjonen 8. januar 1991. I 2003 ble Barnekonvensjonen en del av norsk lov.

Forfatteren av en av de nye bøkene om barnets rettigheter sier til Klartekst at respekten for barn som menneske og borger har økt. ”Barnet har fått større verdi,” sier hun. Fra én side sett har hun rett. På den annen side opplever vi i dagens samfunn en besynderlig dobbelhet i synet på barn. Samtidig som barns juridiske rettigheter er styrket, ser vi også klare uttrykk for at barnets verdi bestemmes av i hvilken grad de tilfredsstiller voksnes behov.

Holdningen til barn preges i dag mye av forbrukersamfunnets verdier. Satt på spissen: Barn blir lett oppfattet som ”kosedyr” for de voksne. Som alt annet blir barn noe man skaffer seg hvis man har lyst og råd – på linje med andre goder man kan ønske seg i forbrukersamfunnet. Derfor skal barn kunne bestilles – nærmest med varegaranti. Den moderne genteknologien gir muligheter til å levere det barnet man ønsker, og skulle barnet vise seg ikke å tilfredsstille behovet – enten det gjelder kjønn eller andre egenskaper, bør det kunne avbestilles. Barnet skal være plettfritt og uten feil. For noen år siden ble det født ca 65 barn årlig med Downs syndrom i Norge. I dag er tallet nede i 15. Det er tankevekkende.

Vi lever utvilsomt i paradoksenes tid – også når det gjelder vårt forhold til barn. Aldri før er det investert mer følelsesmessig i barn. Aldri før har bekymringen over barns ve og vel vært større. Men samtidig truer våre forbrukerholdninger og vår livsstil ikke bare barnas levekår, men rett og slett også deres livsrett og menneskeverd.