Høyre-sentrum likevel?

Nå begynner det virkelig å dra seg til i valgkampen. Dagens politiske meningsmåling i VG viser at noen hver kan få seg en overraskelse 14. september. I over et år har medier og fremfor alt Jens og Jensen prøvd å innbille oss at kampen først og fremst står mellom nettopp disse to. Jo da, Jens er selvfølgelig fortsatt med. Men hva med Jensen? Det har lenge vært klart at sjansen for Siv Jensen til å bli statsminister etter dette valget er ytterst liten. For all del, Frp får mange stemmer, men kanskje blir valgresultatet for Siv Jensens parti heller ikke så godt som man lenge har trodd. Ikke minst reageres det på dødshjelpvedtaket. Skulle Frp havne på samme resultat som sist, for ikke å si under, blir det en nedtur av dimensjoner for et parti som meningsmålingene har gjort noe høy på pæra.

På VG-målingen får Frp en oppslutning som faktisk er lavere enn ved forrige stortingsvalg. Og hva som sikkert svir minst like mye for ”statsministerkandidat” Jensen er at to av tre spurte heller vil ha Høyre-leder Erna Solberg enn Frp-leder Siv Jensen som statsminister. Sentrum og Høyre er dessuten større enn Frp på denne målingen, ja, også større enn Ap, selv om Ap får langt flere mandater. En måling i Dagsavisen viser nøyaktig samme tendens. Frp stuper og Høyre, Krf og Venstre er større enn Frp. Valgforsker Bernt Aardal sier at han vil vedde hatten sin på at vi her ser noen tendenser som vi har gått og ventet på. Frp har vært på en fallende kurve og Høyre på en stigende kurve, men det har tatt tid før det har slått helt ut, sier han til Dagsavisen.

Nå erkjennes det at en sentrum-Høyre-regjering ikke er noen umulighet. Arne Strand påviser i Dagsavisen hvordan det kan skje, og gjør dermed til skamme talen om at det ikke finnes noe realistisk alternativ til de rødgrønne. Kanskje kunne vi håpe at også valgredaksjonene i NRK og TV2 kunne klare å tenke samme tanke? Foreløpig ser det ikke slik ut når vi bivåner debattene i disse mediene.

Selvfølgelig, dette er bare to målinger blant mange andre. Det kommer flere, og de vil vise andre resultater. Dessuten, og det er kanskje minst like interessant, Aftenpostens velgerpanel viser at de rødgrønne gjør det meget bra blant opp-av-sofaen-velgerne, så bra at hvis den tendensen fortsetter, vinner de valget. Men det er lenge igjen. Ikke minst hvis det politiske innholdet i valgkampen kan utkonkurrere Kongo i medieoppslagene, kan mye endre seg. Og det skal ikke mye spådomskunst til for å forutse at Frp vil anstrenge seg til det ytterste for å få oppmerksomhet om sitt syn på innvandrerpolitikken. Blir de andre partiene med på den galeien, er Frp garantert fremgang igjen. Men så langt i valgkampen har det lykkes de andre partiene å unngå å bite på det agnet.
Les også:
Sponheim vil ikke holde seg for nesen.
Rikinger vender Siv ryggen.

Når Frp styrer

Pinlig er vel bare fornavnet på den skandalen som økonomistyringen av Holmenkollutbyggingen representerer. Det beste som kan sies om Frp-byråd Anette Wiig Bryn i denne saken, er at hun har hatt vett nok til å gå av etter å ha demonstrert total mangel på evne til politisk styring av et så stort prosjekt. ”Rekord i budsjettsprekk”, sier Rune Gerhardsen, og slakter med rette Høyre/Frp-byrådet i denne saken. Knapt noen kan si seg uenig. Nå står prøve-VM neste år i fare, og opposisjonen vil ha høring.

Etter å ha startet med et prosjekt som i 2005 krevde en bevilgning fra Oslo bystyre på ca 53 millioner kroner, økte prislappen stadig. Allerede i desember samme år var prisen kommet opp i 581 millioner kroner. I fjor høst var prislappen steget til nesten 1 milliard. Ett år senere: 1,2 milliarder, og nå ligger det siste overslaget på 1,8 milliarder kroner!

Den ansvarlige for denne skandalen er altså en byråd fra et parti som tar sikte på å styre – ikke bare Oslo – men hele landet.

Høyre svinger og sliter

Høyre svinger på meningsmålingene. På Norstats måling som ble publisert av NRK i går, fikk partiet en rekordlav oppslutning på bare 11,3 prosent. I dag viser en måling utført av InFacts for VG en oppslutning for partiet på 15 prosent, en framgang på 1,8 prosent i forhold til forrige måling utført av InFact. Vi er vant til at målingene svinger og at de ulike målingsinstituttene har ulike resultater. Men dette var mye.

Muligens avslører sprikene at folk ikke riktig vet hva de skal mene om Høyre. Det er ingen tvil om at Høyre sliter mye med å finne sin plass og sin strategi. Erna Solberg prøver så godt hun kan å markere seg, senest med å utfordre Ap i EU-spørsmålet. Men hun må finne seg i at Frp stjeler showet, bokstavelig talt. Stoltenberg og Siv Jensen er rørende enige på ett punkt, at det er de to som er hovedpersonene ved dette valget. De har en felles interesse av å skape et feilaktig inntrykk av at valget bare dreier seg om Ap og Frp. Jeg synes det er ille at mediene legger opp til at det stort sett er disse to vi skal se og høre i mediedebattene. Jeg merker at jeg allerede blir lei av dem bare ved tanken.

Lite lystelig for Høyre

Det kan ikke være lett å være Høyre om dagen. Riktignok har Per Kristian Foss markert seg bra i Røkkesaken, men det er også alt den siste tiden. Erna Solberg er nesten usynlig. Det er Siv Jensen som inviteres til mediene når Stoltenberg eller andre fra de rødgrønne skal han en motdebattant. Dagens meningsmåling som er gjort for avisa Vårt Land, skaper neppe bedre humør i Høyres Hus. Oppslutningen når et nytt lavmål med 10, 8 prosent. Det er en tilbakegang på 2,5 prosentpoeng siden forrige måned. Frp får 30,3 prosent og har dermed tre ganger så stor oppslutning som Høyre.

Meningsmålingene svinger, og på akkurat denne målingen for Vårt Land får Høyre vanligvis noe dårligere oppslutning enn på andre målinger. Men tendensen er klar. Helt siden desember har Høyre tapt velgere, i alt nesten 160.000, og vel en tredel av disse har gått til Frp.

Høyreveteranen Leif Frode Onarheim sier til Vårt Land at han tror partiets verdipolitikk er en viktig del av årsaken til at Høyre taper velgere. Han peker bl a på den nye ekteskapsloven, som Høyre bidro til å få vedtatt, og mener Høyre også har sviktet når det gjelder å bevare den kristne kulturarven i skolen.

Oslo Høyres vraking av Inge Lønning på stortingslisten til høsten sender også et signal som må oppleves skuffende av verdikonservative Høyrefolk. Denne nominasjonen har neppe styrket oppslutningen om partiet.

Exit verdikonservative Høyre

Nominasjonsmøtet i Oslo Høyre kastet Inge Lønning fra sikker plass på listen til stortingsvalget til høsten. Lønning har sittet i 12 år på Stortinget. Slik sett kan en kanskje si at det burde være nok. Verken han eller noen andre har noen moralsk rett til stortingsmandat. Det kan være sunt med utskifting. Det skal ikke være stillingsvern for politikere.

Når jeg likevel mener det er beklagelig at Lønning vrakes, har det to grunner. For det første ville han være en av de ytterst få som representerer de eldre på Stortinget. Det blir med rette hevdet at de unge må bli representert. Men den aldersgruppen som er mest underrepresentert, er de eldre. I inneværende stortingsperiode er bare tre-fire prosent av representantene over 65 år, mens denne aldersgruppen utgjør nærmere en femdel av befolkningen. Inge Lønning er den eneste over 70 år. Vi har et demokratisk problem når en aldersgruppe er så underrepresentert. Snarere enn å bli svekket, burde den eldre aldersgruppens representasjon styrkes, ettersom denne aldersgruppens andel av befolkningen øker sterkt. Hver fjerde velger her i landet er over 60 år, og over 600 000 er over 67 år.

Hadde Oslo Høyres vraking av Lønning vært begrunnet i at man ønsket politisk fornyelse, kunne valget av Michael Tetzchner latt seg høre. Men Tetzchner er 55 år, har en lang kommunalpolitisk karriere bak seg i Oslo-politikken, og framstår som en temmelig kjedelig og grå politiker som knapt kan kalles noe spennende nytt. At Per Ditlev Simonsen kan karakterisere valget av Tetzchner en fornyelse, er ubegripelig. Men den tidligere Oslo-ordføreren er ikke akkurat kjent for sin gode vurderingsevne.

Den andre grunnen til at Lønning-vrakingen er beklagelig, er at med Lønning forsvinner den siste, konsekvente verdikonservative Høyrepolitikeren på Stortinget. Et eksempel: Mens Høyrefolk flest slukte rått ideologien bak det skandaløst dårlig forberedte forslaget til ny ekteskapslov, våget Lønning å tale forslaget midt imot. Andre eksempler kunne vært nevnt. Når Lønning nå blir borte, er Høyres tid som et verdikonservativt parti definitivt over, og norsk politikk blir fattigere.

Lett å si se enig

Per Kristian Foss skal ha gjort det klart at han svarer ja hvis Høyre ber om å bli partiets statsministerkandidat. At han i det hele tatt får et slikt spørsmål – og at han endog svarer ja på spørsmålet – viser vel tydelig nok at mange i Høyre ikke ser på Erna Solberg som en god nok statsministerkandidat, eller kanskje rettere: at Per Kristian Foss er en mye bedre kandidat.

Om det er det lett å si seg enig. Det er naturlig nok ikke Erna Solberg.

Høyre i klemme

Høyre insisterer på at de vil ha et regjeringssamarbeide som inkluderer både Frp, KrF og Venstre. Men de to sentrumspartiene har gjort det krystallklart at det ikke blir aktuelt med noe regjeringssamarbeid med Frp. Høyres primære ønske er med andre ord ikke realistisk.

Denne klemma burde Høyre nå komme seg ut av ved å gjøre klart hva de velger. Det burde etter min oppfatning ikke være vanskelig – med mindre partiet heller vil regjere sammen med Frp alene. Det meste tyder på at Frp blir større enn Høyre ved valget neste år. Dermed blir spørsmålet: Kan Høyre virkelig tenke seg å være juniorpartner alene sammen med Frp i en regjering? Stilt overfor et slikt alternativ er det uforståelig for meg at det skulle være vanskelig for Høyre å velge sentrum fremfor Frp.

Selv om sannsynligheten ikke er stor, foreligger naturligvis muligheten for at Frp og Høyre til sammen får flertall i Stortinget. Da er Høyre dømt til å regjere sammen med Frp. Jeg anser det ikke usannsynlig at mange Høyre-folk skjelver i buksa bare ved tanken.