Regjerer SV seg til døde?

Katastrofetallene på meningsmålingene bare fortsetter for SV. På NRKs partibarometer for januar er partiet nede i en oppslutning på bare 3,5 prosent, altså godt under sperregrensen. Ved stortingsvalg ville resultatet gitt kun én representant på Stortinget, Kristin Halvorsen. Resultatet er desto mer alvorlig fordi resultatet går inn i en trend som ser ut til å vare ved og som viser seg på de mange forskjellige målingene. I løpet av fjoråret var partiet bare én måned oppe i et gjennomsnitt på over 6 prosent. I løpet av det siste halve året har partiet hatt en jevnt nedadgående tendens og de siste månedene har partiet ligget og vaket like over sperregrensen med flere enkeltmålinger på 3-tallet. NRKs politiske kommentator sier at SV har fått et taperstempel på seg, og det er ingenting som tyder på at de vil få noen rask oppsving. De kommer etter hans vurdering til å slite helt frem til valget.

SV-ledernes forklaring på den elendige oppslutningen er den samme som vi nå har hørt om igjen og om igjen. Partiet sliter med å få æren for den SV-politikken han mener regjeringen fører i mange saker, sierparlamentarisk leder Bård Vegar Solhjell. Æren er det en av regjeringspartnerne som stikker av med, hevder han.

Kanskje er forklaringen at velgerne faktisk ikke helt ser den store forskjellen? Kanskje burde SV bli tydeligere? Kanskje burde partiet si at nok er nok. Det kan virke som SV er i ferd med å regjere seg til døde. Slik SV - og for den saks skyld også Sp - står fram i praktisk regjeringspolitikk, er det vanskelig å se hvilken hensikt det skulle ha å stemme på disse partiene for velgere som ønsker at Stoltenberg skal fortsette. Både SVs og Sps profil er svekket, spesielt SVs, et parti som følger med på ferden endog i saker som går på partiets grunnleggende identitet, slik som utenrikspolitikken. I skolepolitikken har SV ønsket å framstå som selve skolepartiet, men har ført en skolepolitikk som ikke skiller seg mye fra Kristin Clemets politikk. Som finansminister snakket og handlet Kristin Halvorsen som en finansminister hvilket som helst annet parti, Frp muligens unntatt.

For noen år siden var det ikke måte på hvordan Kristin Halvorsen harselerte med Bondevikregjeringens bekjempelse av fattigdommen i Norge, eller rettere: det man mente var denne regjeringens manglende fattigdomspolitikk. Med rødgrønn regjering skulle det bli andre boller. SV tok kraftig i: "Ingen fattige i Norge etter 2009". SV hadde riktignok problemer med hvordan de skulle definere "fattigdom", og modererte seg noe, men det skulle i hvert fall bli færre fattige, uansett definisjon. Men det er knapt blitt færre i løpet av de årene de rødgrønne har sittet i regjering, og det begynner å bli noen år. Bondevik erkjente i sin tid at man burde ha gjort en bedre jobb på dette feltet. Jeg er redd de rødgrønne kommer til å måtte erkjenne det samme når de en gang er uten av regjeringskontorene.


 

Fattig-fusk

Vårt Lands kommentator, Per Anders Hoel, tar i en kommentar i dag et oppgjør med det som blir kalt regjeringens ”fattig-fusk med lekser” (dessverre bare i papiravisen). Regjeringen foreslår å bruke ca 178 millioner på tilbud om leksehjelp , som en del av Skolefritidsordningen (SFO). Tilbudet vil bli gitt til alle norske småskolebarn fra og med 2010. Ikke desto mindre lanserer regjeringen tilbudet som en del av sine tiltak mot fattigdom og regner de 178 millionene inn den milliarden man skryter av at man nå satser på fattigdomsbekjempelsen.

Én fattig familie er en for mye i vårt rike samfunn. Fattige familier skal ha hjelp, svært gjerne også i form av ekstra hjelp på skolen. Men er alle norske familier med barn i småskolealder nå å regne som fattige? Sannheten er at i praksis vil bare en liten del av de 178 millionene gå til fattige.

En av regjeringens medlemmer er i dag ute i avisene og beskylder en biskop for å snakke usant. Det forekommer meg at regjeringen kanskje burde ta en liten runde innenfor egne rekker om hva det vil si å snakke sant.

Beklagelse, men ingen innrømmelse

SV kunne åpenbart ikke leve med at partilederen kjørte partiet i grøfta med sin selvgodhet i fattigdomsaken. Nå er Kristin Halvorsen tvunget i kne av sine partifeller på Stortinget med Karin Andersen i spissen. For dem ble saken alt for pinlig. Det underlige er at Kristin Halvorsen og hennes nærmeste medarbeidere ikke har forstått det. ”Jeg har fått en skikkelig oppstrammer av Karin Andersen”, sier SV-lederen til TV2. Det var altså det som måtte til. Den samme Karin Andersen tauet inn representanter for de fattige, og der har Kristin Halvorsen gitt uttrykk for at SV har bygd forventninger til de fattige som de ikke har innfridd. Det beklager hun, og sier hun forstår at de er skuffet.

Greit nok. De fattige i Norge kan sannelig trenge en beklagelse, selv om det ikke gjør dem mindre fattige. Men en slik beklagelse burde egentlig alle ansvarlige politikere gi. Alle bør beklage at de ikke har gjort mer for å redusere fattigdommen. Men det var ikke de fattige Halvorsen anklaget for fire år siden. Det var ikke dem hun mente manglet den politiske viljen, som ifølge henne var det eneste man trengte for å avskaffe fattigdommen. Hun innrømmer fortsatt ikke at den moralske pekefingeren hun rettet mot sine politiske motstandere for fire år siden, var helt urimelig.

Truffet av en bumerang

Kristin Halvorsen og hennes nærmeste medarbeidere må vel nå være de eneste i dette landet som ikke synes det hadde vært på sin plass med en aldri så liten innrømmelse i fattigdomssaken. Hun hadde sin store sjanse i partilederdebatten i TV2 onsdag kveld da hun ble avkledd i denne saken. Men ikke tale om. Seerne fikk se opptak av debatten med Bondevik for fire år siden. Alle kunne se og høre at hun hevet en moralsk pekefinger mot Bondevik og hevdet at avskaffelse av fattigdommen bare var et spørsmål om politisk vilje. Nå bortforklarer og tåkelegger hun det beste hun kan. I utspørringen i NRK Radios “Politisk Kvarter” i torsdag morgen, hadde hun på nytt sjansen. Men ikke tale om. Hun sender sin statssekretær ut i krigen for å servere de samme bortforklaringene uten at han lykkes noe bedre.

Frank Aarebrot mener det er en stor tabbe av Kristin Halvorsen at hun ikke framstår litt mer ydmyk om fattigdomssaken. Hun hadde helt klart stått seg på å følge KrF-leder Dagfinn Høybråtens anmodning under TV-debatten om å si at hun hadde tatt munnen for full. Hun erkjenner nå at fattigdom per definisjon ikke kan avskaffes og at grensene for fattigdom må ses i forhold til forskjellene i samfunnet til enhver tid. Hennes nye erkjennelse omtales som denne valgkampens største tilbaketog.

Som Arne Strand i Dagsavisen ganske riktig påpeker, kommer hennes gamle påstander og beskyldninger mot den forrige regjeringen tilbake som en bumerang. Den må ha truffet i hodet slik at hun har mistet vurderingsevnen. Noe annet kan ikke forklare at hun ikke skjønner at bortforklaringene ikke nytter. I likhet med Aarebrot mener også Strand at hun ville ha scoret poeng hos velgerne ved å ta selvkritikk på at hun tok munnen for full for fire år siden. Nå er det antagelig for sent. Saken vil forfølge henne gjennom valgkampen. Det er fortjent.

Oppdatering: Kristin Halvorsen hadde sjansen i TV2s partilederutspørring i går kveld til å rette opp det inntrykket forferdelige inntrykket hennes bortforklaringer av fattigdomsløftene har skapt denne uka. Hun benyttet ikke sjansen. I stedet ble hun "nesten jevnet med jorden" av utspørreren, Pål T. Jørgensen. Nå har hun rodd seg så langt ut på at et hvert forsøk på retrett ikke vil være troverdig. Jeg forstår godt at SV-ere på grasrota gremmer seg og er skuffet.

Les også:
NRK skapte et uverdig bikkjeslagsmål
Både Ap og Frp tilbake

Rødgrønn fattigdom

For noen år siden var det ikke måte på hvordan de rødgrønne harselerte med Bondevikregjeringens bekjempelse av fattigdommen i Norge, eller rettere: det man mente var den daværende regjeringens manglende fattigdomspolitikk. Med rødgrønn regjering skulle det bli andre boller. Ikke minst tok SV kraftig i: ”Ingen fattige i Norge etter 2009”var parolen. SV hadde riktignok problemer med hvordan de skulle definere ”fattigdom”, og modererte seg noe, det skulle i hvert fall bli færre fattige, uansett definisjon.

Nå er rollene snudd om. Det er knapt blitt færre fattige, og i forbindelse med revidert budsjett anklager KrF SV og de rødgrønne for alt for dårlig satsing på fattigdomsbekjempelsen. Bondevik erkjente i sin tid at man burde ha gjort en bedre jobb på dette feltet og løftet saken fram i den forrige valgkampen. Det hadde ikke gjort noe om Stoltenberg og Halvorsen hadde erkjent det samme og gått inn i et konstruktivt samarbeid bl a med KrF for å få på plass en bedre politikk på dette feltet, slik KrF inviterer til. Generelle løfter om milliardsatsing på omsorg overbeviser ingen. Det må konkrete tiltak til.