Dubai og Christian V

Alle gleder seg over at det lykkes å få den norske kvinnen Marte Dalelv ut av Dubai. Utgangspunktet for saken var at Dalelv hadde hatt sex med en kollega i alkoholpåvirket tilstand. Samleiet var ifølge henne selv ufrivillig, og hun anmeldte derfor kollegaen for voldtekt, en anmeldelse hun noen dager senere trakk tilbake. I stedet ble hun selv dømt for å ha hatt sex utenfor ekteskap og for å ha vært alkoholpåvirket, noe som er forbudt i Dubai. Hun er nå benådet. Det samme er kollegaen.

Rimeligvis har saken vakt stor oppmerksomhet, og rettsforholdene i Dubai har fått sitt pass påskrevet. Noen har skrevet om "middelalderske" tilstander. Det er å gjøre middelalderen urett. Dubai er et enevelde, og vi behøver ikke gå lenger tilbake enn til eneveldets tid i vårt eget land for å finne lignende tilstander, dvs til 1600-1700-tallet. Det er viktig å legge press på regimer av den typen vi finner i Dubai og andre lignende stater. Men før vi blir alt for selvrettferdige, kan det være nyttig at vi kaster et blikk på vår egen historie.

I 1687 fikk Norge et nytt lovverk, Christian Vs Norske lov. I et eget strafferettslig kapittel vies sedelighetsforbrytelser stor oppmerksomhet.. Straffen for såkalt leiermål, dvs seksuelt samleie utenfor ekteskap, var bøter på 12 riksdaler (rd) for menn og 6 rd for kvinner for første og andre gangs leiermål. I siste halvdel av 1600-tallet tilsvarte mannens bot verdien av en hest og årslønna for ei tjenestejente kunne være på 1 rd. Hadde ikke leiermålsforbryteren penger til å betale, kunne det bli gapestokk og fengsel. For tredje gangs leiermål kunne en risikere offentlig pisking og i verste fall dødsstraff. Senere ble tukthusstraff tatt i bruk.

At en ugift kvinne fødte et barn, var beviset på det ulovlige samleiet. I praksis var det derfor ugifte mødre som ble rammet, mens mennene gjerne gikk fri. En undersøkelse i Christiania på 1730-tallet viser at 90 % av kvinnene som ble tatt for leiermål, ble bøtelagt, mens et stort flertall av mennene slapp unna. På 1750-tallet ble leiermål som strafferettslig begrep omdefinert, slik at seksuell omgang utenfor ekteskapet kun var straffbart hvis det førte til at kvinnen ble besvangret.

For enkelte ugifte kvinner som ble gravide, var situasjonen så fortvilet at de tok livet enten av seg selv eller barnet.  Av frykt for straff og skam fødte mange ugifte kvinner barnet i dølgsmål (hemmelighet). Ofte døde barnet, enten på en naturlig måte eller ved at moren rett og slett tok livet av det. Loven bestemte at uansett dødsårsak skulle alle dømmes på lik linje med dem som tok livet av barnet med vilje, og straffen var halshogging.

Det sier mye om kvinnenes fortvilelse når de til tross for en slik umenneskelig lovgivning likevel våget å ta sjansen på å skjule fødselen. Fra 1730-årene ble kvinner som fikk slik dødsdom, gjerne benådet av kongen og straffen ble omgjort til fengsel på livstid. Så sent som i 1830-årene satt det kvinner på tukthusene i Norge på livstid for i dølgsmål å ha født barn som døde.

Bøtene for første og andre gangs leiermål ble fjernet i 1812, men tredje gangs leiermål var fortsatt straffbart. Fra 1842 ble leiermål ansett som ulovlig bare hvis de tre besvangringene utenfor ekteskap hadde skjedd med tre forskjellige personer. Straffen var fengsel, dvs vann og brød i opptil 8 dager. Fattigvesenet skulle forsørge barnet mens moren sonet. Først i 1902 ble leiermål helt avkriminalisert (rettskraftig fra 1905). I løpet av disse 60 årene ble i overkant av 8000 personer i Norge dømt for leiermål i perioden 1842-1904. Hele 90 % av disse var kvinner. Først i 1902 ble leiermål helt avkriminalisert.

Forventet dom

Advokat Morten Furuholmen ble sommeren 2008 tiltalt for grovt heleri, sammen med advokat Rune Berg. Bakgrunnen for saken var et lån fra NOKAS-raner David Alexander Toska på fem millioner kroner til finansakrobaten Thomas Øye. Schibsted-arving Harald Undrum skulle ha skrevet under på en garanti som selvskyldnerkausjonist. Undrum var til stede da pengene, en koffert full av kontanter, ble overlevert. Pengene skulle investeres, men mesteparten skal i stedet ha blitt brukt opp av Thomas Øye. Da gikk Toska på Undrum for å få tilbake pengene, og brukte advokat Morten Furuholmen som mellommann.

Tingretten var ikke i tvil om at pengene stammet fra kriminelle handlinger. Dette benektet de to advokatene at de visste om. Retten kom til at det ikke var et fullbyrdet heleri og derfor ikke kunne straffes. Men retten kritiserte Furuholmen for å ha opptrådt uaktsomt, mens advokat Berg etter tingrettens mening verken hadde handlet forsettlig eller uaktsomt.   

Statsadvokaten anket frifinnelsen, og i mai i fjor ble Furuholmen og Berg av lagmannsretten dømt til henholdsvis seks og tre måneders betinget fengsel for medvirkning til forsøk på grovt heleri. Retten mente at med den kjennskap til personen Toska som lagmannsretten finner det bevist at Furuholmen hadde, hadde Furuholmen grunn til å være meget skeptisk da han ble kontaktet av Toska med anmodning om et innkrevingsoppdrag. I tillegg forelå det en rekke omstendigheter knyttet til låneforholdet som ga grunn til skepsis. En av disse omstendighetene var at de fem millionene ble overlevert i kontanter, noe som i følge lagmannsretten gir en meget sterk indikasjon på at det ikke var tale om lovlige midler.

Nå har Høyesterett forkastet Furholmens og Bergs anke. Høyesterett mener advokatenes bistand rammes av straffeloven, selv om det dreide seg om et advokatoppdrag for en klient. Dermed blir heleridommen mot advokatene stående, og de dømte advokatene kan risikere å miste advokatbevillingen. Høyesteretts avgjørelse er ikke forbausende. Det mest forbausende i denne saken er tingrettens forståelse av heleri og Furuholmens og Bergs påstand om at de ikke kunne ane at pengene høyst sannsynlig stammet fra kriminelle handlinger. At det ikke ringer ei klokke for advokater i en situasjon det her dreier seg om, er gåtefullt. Slik bistand kan vanskelig forenes med en advokats alminnelige plikt til å "fremme rett og hindre urett", slår Høyesterettsdommen fast, og viser til reglene for god advokatskikk. Det er ikke vanskelig å være enig.

Oppdatering:
Får beholde advokatbevillingen

Gåtefullt og uforståelig

Vallepresten som i februar ble dømt i Kristiansand Tingrett for selv å ha stått bak sabotasje og trusselbrev mot ham selv, ble heller ikke trodd av lagmannsretten. Presten ble av en enstemmig Agder lagmannsrett dømt for to tilfeller av falsk anmeldelse. Det er ikke vanskelig å være enig med biskop Skjevesland, som sier at dette først og fremst er en trist sak for presten selv og for hans familie. Det er fint å se at biskopen ønsker å følge opp presten og familien med omsorg.

Men også den menigheten presten var satt til å tjene, trenger god oppfølging. Det sviket folk i Valle har opplevd, må kjennes tungt. Da presten gikk ut med sine påstander om at han var utsatt for drapstrusler og sabotasje, organiserte bygdefolket fakkeltog til støtte for ham, og flere politikere holdt støtteappeller i Valle sentrum. Disse må oppleve det tungt når presten nå i to rettsinstanser er dømt for selv å ha satt i scene truslene og sabotasjen.

Mildt sagt er dette en atferd man ikke venter av en prest. Ikke av noen andre heller, for dens saks skyld. Om ikke annet, viser saken at prester også er mennesker – på godt og ondt. Men hva som kan få et menneske til å handle på denne måten, er gåtefullt. Heller ikke lagmannsretten kunne påvise noe klart motiv. For alt det en vet er handlingene kanskje uforståelige også for mannen selv.

Oppdatering 1.11.2010:
Høyesterett har ikke tillatt Valleprestens anke fremmet. Det betyr at dommen fra Agder lagmannsrett er rettskraftig. Presten må dermed sone 30 dagers ubetinget fengsel for falske anmeldelser og falsk forklaring og dessuten betale 10.000 kroner i erstatning.

Bra av riksadvokaten

Mange undret seg og reagerte på at moren til Christoffer Kihle Gjerstad ikke ble tiltalt sammen med guttens stefar, som ble dømt til åtte års fengsel for å ha mishandlet den åtte år gamle gutten til døde i 2005. Det denne forsvarsløse gutten ble utsatt for fra dem som skulle være hans beste vern og forsvar, var så hjerteskjærende grovt at det er vanskelig å finne ord. Det verste i denne saken er det totale sviket Christoffer opplevde fra mors side, uttalte aktor i saken mot stefaren. Det er lett å være enig. Desto mer uforståelig at anmeldelsen av guttens mor for omsorgssvikt og mulig medvirkning ble lagt bort. Få er i stand til å forstå at hun skulle være fullstendig uvitende om ektemannens ugjerninger og ikke kunne gjort noe for å hindre det. Saken mot moren ble henlagt etter bevisets stilling, som det heter.

Når riksadvokaten nå omgjør henleggelsen og beordrer ytterligere etterforskning av moren, gjør han det eneste rette. Ingen er skyldig før de er dømt. Det gjelder også denne moren. Men hensynet til rettferdighet for lille Christoffer og for rettsfølelsen hos folk tilsier at alt må gjøre for å klarlegge morens rolle i saken.

Oppdatering 23. juni 2011:
Riksadvokaten tar ut tiltale mot moren.

Tragisk systemsvikt

Det er virkelig beklagelig om politimannen Børge Ivarsens tragiske død kan føres tilbake til systemsvikt i politiet. Det fritar naturligvis ikke mannen som kjørte for skyld, men uten denne eventuelle svikten kunne mannen ha vært stoppet før han ga seg ut på den ville kjøringen som fikk et så tragisk utfall.

Ifølge VG sendte politiet i Rogaland ut sin etterlysning via et system som heter politioperativt system (PO). Da politiet i Drammen hadde den siktede 27-åringen inne til avhør, sjekket de navnet til den pågrepne i etterlysningsregisteret (Elis), og mannen ble sluppet fri. Spørsmålet blir da, brukte politiet i Rogaland riktig system? Skulle de brukt begge? Skulle politiet i Drammen ha sjekket i begge? Politiinspektør Åge Bakken i Kripos sier at Elis er det eneste, nasjonale formelle etterlysningsregisteret. I så fall burde vel politiet i Rogaland ha brukt det systemet? Politiet i Rogaland på sin side sier det er ulik praksis for hvilke systemer som brukes og sjekkes. Her sier de at i en tilsvarende situasjon ville de ha sjekket både Elis og PO. Men burde de da ha sendt etterlysningen i begge systemene?

Uansett, her må det ha vært systemtsvikt/uryddige rutiner, som det snarest må ryddes opp i.

Forventet tøv

Resultatet av ankesaken i Kongo ble som ventet. Retten opprettholder dommen fra første rettsrunde for både Tjostolv Moland og Joshua French. Begge ble dømt til døden flere ganger. Domstolen fant ingen formildende omstendigheter. French er overrasket over at retten ikke har klart å moderere seg, mens deres norske bistandsadvokater ikke er overrasket over dommen.

Få – om noen her hjemme – har forutsetninger for å si noe sikkert om hva som skjedde da den kongolesiske sjåføren ble skutt. Derimot har referatene fra det som har skjedd i den kongolesiske rettssalen vært tilstrekkelige til å kunne si at rettsprosessen har vært en farse.

Domstolen fant det også opportunt å dømme den norske stat og French og Moland til å betale en erstatning på i alt 500 millioner dollar til Kongo for skade som skal være påført landet gjennom de to nordmennenes påståtte spionasje for Norge.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre klarer ikke å skjule sin irritasjon over dette tøvet. Han nølte da heller ikke med å karakterisere påstanden om at Norge har drevet spionasje overfor Kongo som nettopp ”tøv” ved siden av at han selvfølgelig tok avstand fra dødsdommene. Den kongolesiske utenriksministeren vil nå få dette i klartekst fra vår utenriksminister.

Men spillet fortsetter. Neste etappe blir ankesak i høyesterett, forhåpentligvis i Kongos hovedstad Kinshasa. Det slås nå til lyd for at Norge bør sende juridisk ekspertise til Kongo når ankesaken kommer opp. Hvorvidt ytterligere en domstolsbehandling vil føre til noe annet enn inflasjon i dødsstraffer og milliardkrav, gjenstår å se. Men Støre har antagelig rett i at det må foreligge en rettskraftig dom før Norge kan starte arbeidet med å få en dialog med myndighetene i Kongo om hva som skal skje videre.

Trist historie

Fryktelig trist å lese historien om den tidligere friidrettsutøveren Khalid Skahs behandling av sin tidligere kone og deres to barn. Ifølge avisene skal han ha kidnappet barna og holdt dem som gisler i sitt eget hjem i hovedstaden Rabat i Marokko i nesten to år. VG skriver at han dessuten er tiltalt i Norge for grove trusler og vold mot ekskona og de to barna. Det er en fryktelig historie hans ekskone forteller.

Mange vil huske Khalid Skah fra den tiden han bodde i Norge og løp for BUL. Marokkaneren ble verdensmester i terrengløp to ganger, tok VM-medalje på 10 000 meter, og toppet karrieren med OL-gull på 10 000 i Barcelona i 1992 i en dramatisk finish mot en kenyaner der Skah ble beskyldt for å ha dratt fordel av at en tredje løper, en marokkaner som ble tatt igjen med en runde, hindret kenyaneren slik at Skah vant. Skah ble først diskvalifisert, men diskvalifikasjonen ble senere gjort om slik at Skah fikk beholde gullet.

Selv om Skah løp internasjonalt for Marokko, oppfattet mange ham som halvt nordmann, og tok del i gleden over OL-gullet. Han imponerte det friidrettsinteresserte publikum mange ganger med sine spurtegenskaper. Foreløpig har vi bare hørt den ene siden av historien, og så langt er Skah ikke dømt for noe som helst. Men etter det jeg forstår, synes det klart at han i forhold til sine barn og sin ekskone har handlet på en måte som ikke kan forsvares og som ifølge avisene er ulovlig. Det er trist at hans ettermæle i Norge skal bli ødelagt på denne måten.

Oppdatering: Den norske ambassadøren i Marokko sier til Dagbladet at både han selv og flere av hans kolleger ved ambassaden er blitt drapstruet av Skah. Han er nå kalt inn på teppet til marokkansk UD etter at barna søkte tilflukt i ambassadørens residens. - Og onsdag meldes det at Skah skal være innlagt på sykehus med nerveproblemer.
Se også:
Oslopolitiet får ikke utlevert Khalid Skah.
Khalid Skah saksøker norsk ambassadør.

Promille og tillit

En stortingsrepresentant for Frp er dømt til 16 dagers betinget fengsel for promillekjøring. Han kjørte bil dagen etter en fest der han hadde drukket og hadde fortsatt promille. Frp-leder Siv Jensen mener dette er noe som kan skje alle og at det er stor forskjell på dagen derpå-kjøring og annen promillekjøring. Med rette er hun anklaget for å bagatellisere saken. I forhold til kjøreferdighet er det promillen du har som er det vesentlige, ikke når du drakk, sier leder Svein Iversen i MA Rusfri Trafikk- og livsstil. Dessuten er dette slett ikke slik at dette ”kan skje alle”. Jeg kjenner mange som aldri ville finne på å sette seg bak et ratt hvis de har den minste mistanke om at de har promille.

Stortingsrepresentanten sier han har vært en tosk, legger seg helt flat og beklager. Ansvaret er mitt alene, sier han og tar den straffen han får. Voksent og realt gjort. Så kan man diskutere om han får en tilleggsstraff ved at saken får oppslag i mediene. På en måte gjør han jo det. På den annen side dreier det seg om en person som bekler et av de høyeste tillitsverv i samfunnet. Da er det ikke urimelig at folk blir informert. En mann som beklager sin uansvarlige atferd og tar sin straff for det uten å klage, blir fort tilgitt. Og bra er det. Så får velgerne avgjøre om de fortsatt har tillit til politikeren.

Bra, Huitfeldt

Hvert år blir flere tiltalls barn ulovlig tatt ut av landet av en av foreldrene. Men de fortsetter å nyte godt av norske velferdsordninger som barnetrygd, kontantstøtte og uføretrygd. På den måten kan en si at offentlige støtteordninger indirekte er med på å finansiere bortføringer. Samtidig må den av foreldrene som sitter igjen alene må ofte betale bidrag. Ikke rart at disse foreldrene opplever situasjonen meget krenkende, slik en av dem sa på NRK i morges.

Til tross for at disse foreldrene begår en straffbar handling og gjør stor urett mot den forelderen som blir sittende igjen i Norge uten muligheter for kontakt med barnet, kan de fortsette å leve på det norske velferdssystemet. Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt vil nå stanse utbetalingen av velferdspengene for å presse foreldre som ulovlig har bortført egne barn. Pengene skal settes inn på en sperret konto og ikke betales ut før saken er løst.

Huitfeldt fortjener ros for at hun griper tak i dette og prøver å sette en stopper for noe som hun med rette sier strider mot folks rettsoppfatning.

Merkelig sak

I slutten av mars kom meldingen om at soknepresten i Valle var blitt utsatt for en rekke ulike trusler, til og med drapstrusler. Folk i bygda sluttet helhjertet opp om presten sin og det ble bl a arrangert fakkeltog for å markere støtte og politikere holdt appeller i Valle sentrum. Men ingen skjønte hvem som kunne stå bak, og saken fortonte seg underlig fra første stund. Truslene ble så ille at presten ble permittert og reiste bort.

Nå mistenker politiet soknepresten for ikke å ha snakket sant om truslene og at han rett og slett har satt det hele i scene selv. Bakgrunnen for mistanken er avvik i forklaringene hans og i tillegg tekniske funn på åstedene. Presten selv stiller seg helt uforstående til mistanken.

Det er viktig å understreke at det så langt kun dreier seg om mistanke. Presten er ikke pågrepet og det foreligger ingen siktelse. Sakens art tilsier at forhåndsdømming er nærliggende. Alle bør holde seg for gode til det.

Vi får inderlig håpe at politiet kommer til bunns i saken, som prestens biskop med rette karakteriserer som en gåtefull og merkelig sak. Lokalmenigheten i Valle kan ikke leve med at den forblir uoppklart.

Uklok kuvending

I går gikk menighetsrådet i Islamic Culture ut og sa at imamen i Drammen som er siktet for vold mot barn, ville bli permittert inntil videre. Det var en klok avgjørelse. I dag melder moskeens styre at imamen likevel ikke skal permitteres. Moskeens styre mener det blir feil å permittere Nabi siden beskyldningene mot ham ikke er bevist.

Her har styret etter min mening foretatt en uklok kuvending. Religiøse ledere er i aller høyeste grad avhengig av full tillit, ikke bare blant sine egne, men også i samfunnet som helhet. Når en religiøs leder blir utsatt for rettsforfølgelse, er det derfor klokt å tre ut av tjenesten mens saken pågår. Dette helt uavhengig av om man mener seg uskyldig i det man blir anklaget for. Det burde styret for moskeen ha forstått, hvis imamen selv ikke forstår det.

Hvem har mest krav på vern?

Meldingen fra Drammen om at en imam er pågrepet og siktet for vold mot barn på en koranskole, er på flere måter en tankevekker. Tre moskeer skal være i søkelyset. Koranskolebarna, som er mellom seks og tolv år gamle, skal ha blitt slått med stokker og kjepper over fingrene og ryggen. En tidligere elev forteller at han også ble slått i ansiktet. Volden skal ha pågått i mange år. Venstrepolitikeren Abid Q. Raja kan fortelle at han også er blitt slått av en iman.

Det må understrekes at ingen så langt er dømt i saken. Imamen er foreløpig bare siktet. Men forutsatt at det er hold i siktelsen, må vi slå fast at uansett årsak er slik atferd etisk forkastelig og dessuten en ulovlig handling som rammes av straffeloven. Det er ingen unnskyldning at den måtte ha skjedd i oppdragelsesøyemed fra imamens side. Tvert imot. En imam som i profesjonell sammenheng har oppdragelsesansvar for barn, skulle fremfor alt være barnas forsvarer og ha et særlig årvåkent blikk for at barna ikke blir utsatt for noen som helst overgrep.

Men saken har også andre sider som er egnet til å overraske. Politiet opplyser at de helt fra 2002 har fått opplysninger om at barn er blitt utsatt for vold i moskeen. Blant annet har barn fortalt at de er redde for å gå på koranskolen ”fordi der blir de slått”. Men politiet har under etterforskningen valgt ikke å avhøre barn eller foreldre av frykt for at familiene eller barna skulle bli utstøtt fra sine miljøer. Politiet har nøyd seg med å føre samtaler og tilby opplegg med ”Alternativ til vold” for å få slutt på den påståtte volden. Dette har ikke ført til noe som helst. Rapportene om vold har fortsatt å komme.

Jeg erkjenner at etterforskningen sikkert er vanskelig og at det ikke er enkelt å bevise overgrepene. Likevel kan det være grunn til å spørre om vi ikke igjen står overfor et eksempel på overforsiktighet overfor innvandrermiljøer. Man kan jo prøve å tenke seg hva som med rette ville skjedd hvis man i årevis hadde fått rapporter om tilsvarende atferd fra en søndagsskolelærer, en kateket eller en prest innenfor Den norske kirke i forbindelse med den kristne trosopplæringen.

Men så skal det også sies at muslimske foreldre må skjerpe seg og ta ansvar. Det er bra at de uttrykker bekymring anonymt. Men de må våge å stå åpent fram. Vi får aldri slutt på slik atferd hvis ikke noen tør å stå opp og si i fra til tross trusler om represalier fra miljøet. Det kan koste. Men noen muslimer må utfordres på sitt syn på barn. Hva er viktigst her? Hvem har mest krav på vern?

LES MER:
Drammenmoske avviser imamvold mot barn
Han er snill som et lam
Jeg ble også slått
Lukket miljø
Imamen nekter: VG DB
Forsvarer imamen
Koranskoler uten kontroll

Kan det være riktig?

Jeg har tidligere kommentert historien om det norsk-pakistanske paret, som etter at de i 2007 inngikk ekteskap, har vært utsatt for en sjikane av groveste sort fordi ekteskapet ikke falt i god jord hos en del av jentas familie. Familien har fått 14 brev, som alle er sendt ut i ca 1000 eksemplarer. De truende og sjikanerende brevene er sendt til privatpersoner, moskeer, innvandringsorganisasjoner og profilerte norskpakistanere og paret selv. Innholdet er så grovt og krenkende at det ifølge Dagbladet ikke kan gjengis.

Saken har vært anmeldt to ganger, og begge ganger har politiet henlagt saken. Siste gang etter at den norskpakistanske politikeren Aslam Ahsan anmeldte saken 12. mai i år. Denne gangen ble saken henlagt med den begrunnelse at det ”ikke er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold”. Den første gangen ble saken henlagt ”etter bevisets stilling”. Mange har kritisert henleggelsene. Frp-politikeren Jan Arild Ellingsen tar nå opp saken i et brev til justisministeren. Personlig legger jeg større vekt på at den respekterte, nå pensjonerte politimannen, Finn Abrahamsen, finner henleggelsene helt forkastelig. ”Det er helt klart at politiet ikke har gjort nok i denne saken. Dette kan ikke en rettsstat som Norge være bekjent av”, sier han til Dagbladet.

Jeg har tidligere skrevet at denne historien nesten ikke er til å tro. Da tenkte jeg primært på selve saken. Den synes imidlertid å være godt dokumentert. Politiets henleggelser gjør at jeg faktisk begynner å lure på om det er mye vi ikke vet i denne saken.

Den berømte Lillehammersaken

Drapet på Lillehammer skiller seg fra det vanlige mønsteret når det gjelder drap i Norge ved at drapspersonen var kvinne, men faller inn i det vanlige mønsteret ved at drapsvåpenet var en kniv. De aller fleste drap i Norge blir begått av menn. I fjor var det bare én kvinne blant gjerningspersonene. I løpet av de siste ti årene ble kniv brukt i over 120 drap. Nærmere 80 personer ble i samme periode drept med skytevåpen, ifølge drapsoversikten fra KRIPOS.

For øvrig skjedde det mest kjente drapet i min barndoms by, Lillehammer, i 1973, da agenter fra den israelske etterretningstjesten Mossad henrettet den marokkanske kelneren Ahmed Bouchiki. Dette drapet regnes som den alvorligste terrorhandlingen på norsk jord. Bouchiki bodde på Lillehammer, var gift med en norsk kvinne som var gravid da han ble henrettet ved en feiltagelse. Mossad trodde Bouchiki var en annen, nærmere bestemt en av lederne av den palestinske organisasjonen Svart September, som hadde deltatt i massakren av israelske deltagere ved OL i München året før.

Seks av en større gruppe Mossadagenter som hadde deltatt i aksjonen ble pågrepet av norske myndigheter og fem dømt av Eidsivating lagmannsrett året etter, fire for delaktighet til drap. Lederen for aksjonen klarte å komme seg unna og ble ikke utlevert fra Israel for å stå til rette for drapet. En av de dømte agentene Sylvia Rafael, som ble benådet og deportert fra Norge etter litt over ett års soning, giftet seg etter løslatelsen med sin norske forsvarsadvokat Annæus Schjødt.

Lillehammersaken vakte stor internasjonal oppmerksomhet. Det var første gang at israelske agenter var blitt avslørt og arrestert etter en slik aksjon. Israelske myndigheter har aldri offisielt erkjent at Israel sto bak drapet på Bouchiki, men datteren og enken etter ham fikk 23 år senere erstatning fra Israel. Også en sønn av Bouchiki sønn fra et tidligere ekteskap fikk en erstatning.

Et velkjent mønster

Drapene på Nesøya går inn i et velkjent mønster: De fleste drap i Norge skjer i hjemmet, og svært ofte er den som dreper, en person offeret kjenner, gjerne en i familien. I løpet av de ti siste årene er ca 80 kvinner blitt drept av partneren eller en tidligere partner, ofte i forbindelse med konflikter og krangel. I samme periode har fem menn blitt drept av sin nåværende eller tidligere partner. Drapsoversiktene fra KRIPOS viser at de langt fleste drap ble begått i felles bopel eller i offerets eller gjerningspersonens bopel. Gjerningspersonen er nesten alltid en mann. I 2008 var det bare én kvinne blant gjerningspersonene. Drapene på Nesøya skjedde ved bruk av skytevåpen. Men skytevåpen er ikke det mest vanlige drapsvåpenet, slik en kanskje skulle tro. Det mest brukte drapsvåpenet er kniv, som ble brukt i over 120 drap i løpet av de siste ti årene. I tillegg kommer en del drap utført med øks og andre sikkvåpen. Nærmere 80 personer ble i samme periode drept med skytevåpen.

Antall drap pr år i Norge har de siste årene ligget på vel 30. Mange vil kanskje være overrasket over at tallet ikke har økt, men har holdt seg relativt konstant i flere år. Omkring 1990 var tallet atskillig høyere. I 1991 hadde vi hele 55 drap her i landet. For øvrig viser KRIPOS-statistikken at det bare er unntaksvis at drap ikke blir oppklart. I 2008 hadde vi bare ett uoppklarte drap, året før ingen. Dette viser at vi i Norge har en effektiv drapsetterforskning.

Se også:
Skjøt med uregistrert rifle
Overkjørt i rettstvist
Fortalte datteren om dobbeltdrapet
Gjemte seg med nyfødt baby
Får kanskje aldri vite hvorfor
"Kjør vekk!"

Ikke en dag for mye

Jeg hører ikke til dem som roper etter strengere straffer for lovbrudd. Men når Agder lagmannsrett skjerpet straffen fra seks til åtte år for stefaren som som ble funnet skyldig og dømt for å ha mishandlet lille Christoffer til døde, er det lett å være enig. Aktor i saken la ned påstand om sju år. Det er liten tvil om at lagmannsretten med sin skjerping av straffen er mer i samsvar med folks rettsfølelse. Tatt i betraktning at maksimumstraffen ifølge aktor er 11 år, tror jeg mange vil mene at både ni og ti år hadde vært på sin plass.

Det denne forsvarsløse gutten har vært utsatt for fra dem som skulle være hans beste vern og forsvar, er så hjerteskjærende grovt at det er vanskelig å finne ord. Det verste i denne saken det totale sviket Christoffer opplevde fra mors side, uttalte aktor. Heller ikke det er vanskelig å være enig i.
Stefaren anket på stedet straffeutmålingen til Høyesterett.

Kultur for våpen og vold

Nok en skytemassakre og gisseldrama. Denne gangen i Binghamton i staten New York. Selv om vi har tilfeller også i andre land, er det neppe tilfeldig at det helst skjer i USA. Landet har en kultur for våpen og vold, som gir grunnlag for slike hendelser. Men innstramming av tilgangen til våpen vil amerikanerne ikke ha noe av.

Oppdatering:
En Talibanleder tar på seg ansvaret for skytingen i Binghamton, der 13 mennesker ble drept og over 20 såret. Mannen som utførte udåden, skjøt seg selv etterpå. Politiet har ikke bekreftet at det er Taliban som står bak. Kanskje er det like sannsynlig at Taliban har interesse av å ”skryte på seg” slike handlinger? Men om det nå er Taliban som står bak, melder det seg mange spørsmål, ikke minst hvordan mannen klarte å skaffe seg våpen.

Jussprofessor med dårlig vurderingsevne

At en jussprofessor blir dømt for ærekrenkelser for uttalelser om en kriminalsak, hører vel med til sjeldenhetene. Når en leser hva Ståle Eskeland har fått seg til å skrive om broren og faren til drapsofferet Rigmor, kan det ikke være noen som helst tvil om at han gikk langt over sømmelighetens grenser. Nå har en domstol også slått fast at han har begått lovbrudd, nærmere bestemt ærekrenkelser. Retten konkluderer med at Eskeland hadde så svake holdepunkt for det den kaller ”grove insinuasjoner” om at broren og faren var innblandet i drapet på Rigmor at han handlet ”grovt aktlaust” da han lanserte insinuasjonene for Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker.

Eskeland mener dommen er feil og anker. Han mener han ikke har insinuert noe som helst. Når en leser hva han faktisk skrev, synes jeg ikke det er vanskelig å forstå tingretten: ”Det er mulig vi står overfor en incestsak der far og/eller brødre var innblandet”, skrev Eskeland, og fortsatte: ”Kanskje hadde de noe med drapet å gjøre (i en situasjon som kom ut av kontroll?) eller kanskje var de redd for at incesten skulle bli kjent, selv om de ikke hadde noe med drapet å gjøre.”

Eskeland ble dømt også for tre andre utsagn, som gjelder beskyldninger mot broren om løgn overfor politiet, og at han skal ha stått bak et overfall mot han som ble dømt for mordet - og et utsagn om at faren var ”tung alkoholmisbruker”.

Jussprofessor Eskelands spesialitet er strafferett. Igjen får vi demonstrert at kunnskap ikke er det samme som klokskap.

Størst i det meste

Den tidligere Illinois-guvernøren, Rod Blagovich, har fått en alvorlig tiltale på 19 punkter mot seg for konspirasjon, svindel, utpressing og falsk forklaring. Han kan risikere å få 300 års fengsel, står det å lese i avisene.

De har sans for straffer, amerikanerne, som er størst i det meste.

Et alvorlig varsel

Internettrusselen fra en 17-åring mot elevene ved Glemmen videregående skole i Fredrikstad er et eksempel på at skolemassakrene ved skoler rundt omkring i verden er ”smittsomt”. Selv om gutten meldte seg selv og sier at det hele var en spøk, er episoden et varsel om at vi slett ikke må tro at vi er skjermet for slike hendelser her i landet, slik enkelte synes å mene. Det er ingen grunn til å være naiv. Derfor er det bra at rektorer tar situasjonen på ramme alvor og begynner å ta sine forholdsregler. Som jeg har skrevet før, det uventede kan skje, også her i landet.

17-åringen som synes dette er ”morsomt”, bør få en alvorlig runde med politiet. Det hadde ikke skadet om foreldrene deltok.

Oppdatering: Politiet tror at 17-åringen mente alvor med trusselen, men tingretten avviste varetektsfengsling. Siktelsen om trusler blir imidlertid opprettholdt. Så får vi se om det fører til at det blir reist tiltale. Uansett får vi tro at gutten forstår alvoret i det han har gjort.