Lite å gjøre

Det ser ut til at enkelte stortingsrepresentanter har lite å gjøre. En av dem er åpenbart Sigvald Oppebøen Hansen, Ap-representant fra Telemark. Han har ifølge Telemarkavisa ”hygget seg i snøkaoset tidligere denne uken ved å sende en e-post illustrert med mykporno-bilde fra sin offisielle pc.”

Det dreier seg om en spøk, og mykporno-bildet er relativt uskyldig – sammenlignet med hva som skriker mot en i Narvesen-kioskene. Men en venter vel av en stortingsrepresentant at han i det minste er i stand til å skjelne mellom hva som passer seg å bruke den offisielle pc’en til og hva som bør overlates til den private.

Stortingsrepresentanten legger seg flat og sier: ”I den jobben vi har skal vi ikke tråkke utenfor. Vi skal være perfekte mennesker.” – Nei da, det er det ingen som venter. Men som velgere venter vi at en stortingsrepresentant er i stand til å utvise sunt vett og en viss vurderingsevne.

Den samme Oppebøen Hansen ble i fjor landskjent som leder av styret for Pensjonsordningen for stortingsrepresentanter. Heller ikke der utmerket han seg ikke akkurat som en mann med spesielt god vurderingsevne.

Stortingslønn

Jeg hører til dem som ikke har villet være med på hylekoret mot stortingsrepresentantenes materielle vilkår, inkludert deres lønn. Mange innlegg i denne debatten gjennom årene smaker etter min mening alt for mye av smålighet og billig politikerkritikk. Stortingsrepresentantene har en ansvarsfull jobb, og jeg vil tro de aller fleste også arbeider hardt og samvittighetsfullt.

I og med at stortingsrepresentantenes lønn nå har kommet på et rimelig høyt nivå, må det være lov å mene at det ikke er noen grunn til at stortingslønnen skal øke mer enn lønningene til folk flest. SV har gjort seg til talsmann for dette synet. Man kan mene hva man vil om SVs holdning til stortingsrepresentantenes lønnsøkning. Noen vil hevde at det ikke er noe annet enn et populistisk forslag som kan fremmes i trygg forvissning om at det ikke blir vedtatt. Carl I. Hagen og Inge Lønning er provosert over SVs holdning og sier de har sett seg lei på de årlige demonstrasjonsforslagene til SV. De mener det oser av dobbeltmoral. Lønning og Hagen går inn for en ordning med selvbestemt lønn lavere enn den regulativ og vedtak fastsetter. Dermed kan SVere og andre som måtte gå inn for lavere lønn, selv velge.

Jeg er tilbøyelig til å være enig med Klassekampen som på lederplass i dag skriver at dette er et forsøk på ”å framstille motstanderne av økte politikerlønninger som noen store hyklere; på den ene siden går SV-erne imot økte lønninger, men når den månedlige sjekken kommer, tar de gladelig imot. Det er å misbruke Stortingets verdighet å senke argumentasjonen ned på et slikt nivå.”

At Carl I. Hagen legger seg på et slikt argumentasjonsnivå, er ikke overraskende. Men at Inge Lønning gjør det samme, er både overraskende og skuffende. Også for stortingsrepresentanter må det være slik at en vedtatt lønnsøkning skal gjelde for alle. Ingen kan ”kreve” at kolleger skal avstå fra deler av den vedtatte lønnen fordi om man har vært imot lønnsøkningen. Så får den enkelte selv avgjøre hva de vil bruke pengene til. Det har ingen andre noe med.

Stortingsrepresentant uten gangsyn

Stortingspresidenten måtte for en tid tilbake gripe inn overfor stortingsrepresentant Saera Khan (Ap) og stoppe betalingen av hennes telefonregninger. Årsaken var at telefonregningene var uvanlig store. Hun oppga først mange telefoner til familien i utlandet som grunn til de "litt høye" regningene, som kun kalte det. Senere endret hun forklaring: De høye regningene skyldtes ”i all hovedsak” at hun hadde ringt en soldatkjæreste på Forsvarets satellittelefon. Hun nektet å vise fram fullstendig dokumentasjon på regningene sine.

Nå viser det seg at heller ikke den siste forklaringen holder vann. Stortingsrepresentanten har rett og slett fart med usannheter. I går innrømmet hun at det er hyppig kontakt med spåkoner (!) som er årsaken til de skyhøye mobilutgiftene på skattebetalernes regning. Alle vet at dette er rådyre telefoner. En av spåkonene forteller at Khan ringte hennes for over 1100 kroner på én dag. VG opplyser at Khan i andre, tredje og fjerde kvartal i fjor ringte til sammen 793 ganger til såkalte «Spesialnummer EL-satelitt destinasjon». Telefonregningen for bare ett av disse kvartalene var på hele 48 000 kroner!

Vi står her overfor en ganske oppsiktsvekkende mangel på det gangsyn som må forventes av en person som skal ha et så viktig tillitsverv. Når hun nå trekker seg fra Oslo Ap's liste ved stortingsvalget neste år, gjør hun det eneste riktige.

Eldre underrepresentert på Stortinget

I det politiske liv er man opptatt av å få de unge aldersgruppene representert i kommunestyrer, på fylkestinget og på Stortinget. Det er bra. Men er man tilstrekkelig opptatt av at også den eldre generasjon skal være representert? Vårt Land påviser i et oppslag lørdag at bare 3,5% av stortingsrepresentantene er over 65 år, mens denne aldersgruppen utgjør nærmere en femdel av befolkningen. Dagens storting har kun én representant som er fylt 70 år (Inge Lønning).

Jeg hører ikke til dem som syter over at de eldre ikke blir hørt i vårt samfunn. Jeg påstår heller ikke at høy alder i seg selv borger for klokskap, like lite som ung alder i seg selv er noen spesiell kvalifikasjon. Ikke desto mindre er mange politiske saker aldersrelatert, og da er det ikke bra for demokratiet at enkelte aldersgrupper er alt for dårlig representert.

Vi ser det samme i yrkeslivet og i organisasjonslivet. Straks man har fått noen år på baken, anses man lett for å være passé. Vi lever i et samfunn og en kultur som er lite opptatt av verdien av den kompetanse og erfaring som eldre mennesker har. Dette har med holdninger å gjøre. Paradoksalt nok avsløres holdningene i Vårt Lands overskrift på sitt oppslag om saken: ”Gubbemangel på Stortinget”. Gubbe-betegnelsen oppfattes ikke akkurat som noe honnørord. Snarere tvert imot. ”Jypling” er vel en tilsvarende odiøs betegnelse for et ungt menneske. Kunne man tenke seg at et oppslag om de unges underrepresentasjon på Stortinget fikk overskriften ”Jyplingmangel på Stortinget”? – Neppe. Det sier det meste.

Når akevitten overtar

Frp’s nestleder Per Sandberg har vært uheldig – eller skal vi heller si – opptrådt dumt. Det er nesten så en synes synd på ham. Ikke så rart at ordene kan stokke seg litt når en entrer Stortingets talerstol sent på kvelden, trøtt og sliten etter en lang dag med hardt arbeide. I en slik situasjon blir vel ikke akkurat tanken klarere hvis man tar innpå noen glass akevitt supplert med øl.
Sandberg har fått så hatten passer. Med hva med hans medrepresentanter som var med på festen? Buskerud-representanten Trond Helleland ble ikke bare landskjent, men ble for et øyeblikk verdenskjendis da han i sin tid satt i Stortingssalen og moret seg med et krigsspill på sin lomme-pc. Nå opplever han et nytt øyeblikk i mediesolen. Han var nemlig den som skjenket sine stortingskolleger i Transport- og kommunikasjonskomiteen brennevin på kontoret sitt – både før og etter at komiteen var samlet til et hyggelig måltid, der de for øvrig også løftet på glasset.

Nå angrer Helleland på serveringen. Angrer gjør også Sandberg. Og i Stortinget ruller statsbudsjettets milliarder, mens representantene diskuterer hvor mye alkoholpåvirket man kan være for å stemme og for å tale. Her må en skjelne, får vi vite. Ja, for ifølge lagtingspresidenten kan det være akseptabelt med høyere promille når en skal stemme i stortingssalen enn når en holder innlegg på Stortingets talerstol. Så vet vi det!