Fredspris til glede og irritasjon

Når Nobels fredspris 2010 skal deles ut i Oslo Rådhus i desember, vil stolen til fredsprisvinneren stå tom. Den uredde kinesiske litteraturviteren og forfatteren, Liu Xiaobo, sitter i kinesisk fengsel etter at han i fjor fikk en dom på 11 år for å ha medforfattet og underskrevet det politiske manifestet ”Charta 08” som krever demokrati og politiske reformer i Kina. Man regner heller ikke med at hans kone, som både er sjokkert og glad, får komme til Oslo for å ta imot prisen. Tvert imot frykter en at hun kan bli fengslet.

Årets tildeling vekker stor begeistring og karakteriseres som en modig pris. I fjor mente mange at vinneren av fredsprisen ikke fortjente den. I år er det neppe andre enn de kinesiske makthaverne som er kritiske til Nobelkomiteens avgjørelse. Men de er til gjengjeld etter alt å dømme rasende. For dem er Liu en kriminell. Det sier sitt at CNNs sendinger til Kina ble blokkert bare minutter etter at tildelingen ble kunngjort.

Det er grunn til å regne med at raseriet vil gå ut over norske myndigheter og forholdet mellom Norge og Kina. Det blir sagt at kineserne ikke forstår at den norske Nobelkomiteen arbeider uavhengig av så vel norske politiske myndigheter som av alle andre makter og myndigheter her i verden.

Torbjørn Jagland var meget påpasselig med å understreke dette både på norsk og på engelsk da han kommenterte pristildelingen på Nobelinstituttet i formiddag. Han har selvfølgelig rett. Det er ikke nødvendig å betvile komiteens uavhengighet. Men Jagland kommenterte ikke at Nobelkomiteen utpekes av Stortinget, et faktum jeg er ganske sikker på at kineserne har merket seg, og som de tolker akkurat slik de vil. Det gjør det heller ikke lettere for dem at Jagland har vært både statsminister og utenriksminister, noe bl a en kommentator i Svenska Dagbladet peker på. Her ligger det en aldri så liten svakhet i systemet. Det hjelper naturligvis at verken sittende statsråder eller stortingsrepresentanter kan oppnevnes, men jeg tror det hadde vært ønskelig at Stortinget ikke hadde noe som helst med oppnevningen å gjøre. Det ville ytterligere ha understreket komiteens uavhengighet. Hva alternativet skulle være, er ikke godt å si. Kanskje ville det være en bedre ordning at Nobelkomiteen etter nærmere regler oppnevnte seg selv?
Oppdatering:
Den norske ambassadøren i Beijing inn på teppet
Totalt misforstått fredspris
Obama krever at fredsprisvinneren løslates

Uten bakkekontakt

Jeg vet ikke om en skal le eller gråte. Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har avsagt en dom som krever at kors blir fjernet fra italienske skoler etter klage fra en mor. Dommen har en slik utforming at 37 europeiske jusprofessorer mener den vil ramme alle religiøse symboler i det offentlige rommet, inkludert flagg med korstegn. Jusprofessorene har påpekt denne mulige konsekvensen i et langt brev, som de håper vil påvirke ankeinstansen. I Danmark er saken allerede bragt opp på politisk nivå. Også norske politikere reagerer.

Etter det jeg forstår har problemet sin bakgrunn i at retten har innført begrepet ”retten til ikke å bli fornærmet” som ny kategori i menneskerettighetene. Jeg er ikke jurist og kjenner ikke detaljene, men vil ut fra alminnelig skjønn hevde at her er det noe som skurrer. ”Retten til ikke å bli fornærmet”? Er dette virkelig en menneskerettighet? I så fall forekommer det meg at domstolen i Strasbourg vil få mye å gjøre framover.

Jeg føler meg fristet til å hevde at her står vi overfor noe som nærmest fortjener karakteristikken tøv. Vi har å gjøre med en nøytralitetstenkning som fullstendig ser ut til å ha mistet bakkekontakten. Det kan godt tenkes at dommen om kors i italienske skoler er rimelig. Men at en slik dom skulle ha konsekvenser for alle de landene som har kors i flagget sitt, går ut over all fornuft og rimelighet.

Støre taler biskoper til rette

Det må en utenriksminister til for å tale norske biskoper til fornuft. Sør-Hålogaland biskop, Tor B. Jørgensen, tok i forrige uke til orde for en boikott av varer fra Israel. Tor B. Jørgensen har markert seg som ”utspillsbiskopen” framfor noen, og i likhet med de fleste av hans tidligere utspill, er også dette lite gjennomtenkt og preget av solospill. Ikke overraskende har han fått følge av biskopene Fiske og biskop Singsås, som heller ikke har utmerket seg ved å være blant de mest reflekterte medlemmene av bispekollegiet i Den norske kirke.

”De som oppfordrer til boikott, lukker dører”, sier Støre. Altså det stikk motsatte av det biskopene burde bidra til. ”Å varsle boikott er en kraftfull ytring der og da, men siden blir det stille”, fortsetter Støre. Med andre ord: det dreier seg om en handlemåte som ikke har noen positiv effekt, bare negativ. Som Støre riktig påpeker, skal kirken tale de undertryktes sak. Og palestinerne blir undertrykt. ”Men kirkens store fordel er evnen til å skape dialog mellom religiøse grupper. Velger man boikott, kan man lett havne i en vanskelig situasjon, ved å velge ut ett land man vil boikotte”, sier Støre. Vel talt.

Hvis de tre biskopene fastholder sitt forslag, og de mot formodning skulle få bispekollegiet med seg på galeien, kan det være grunn til å spørre om de vil ta initiativ til å boikotte regimer som ikke på langt nær er så demokratiske og frie som Israel, regimer som er tvers igjennom autoritære og nærmest framstår som totalitære stater, f eks Syria, Iran og Saudi-Arabia, som er blant verdens verste land når det gjelder å krenke menneskerettighetene.

Oppdatering 10. mars: Bispemøtets preses, Olav Skjevesland, skriver i en pressemelding i dag at Bispemøtet ikke har noe vedtak om boikott-aksjon mot Israel, at biskopene under sitt besøk i Midtøsten i januar ikke ble oppfordret til å vurdere dette, og at spørsmålet om boikott derfor heller ikke har vært aktuelt i biskopenes oppfølging av dette besøket.

Oppdatering 11. mars: Etter å ha tenkt seg om og snakket med andre har biskop Jørgensen nå kommet til at han ikke vil gå inn for boikott, slik han tok til orde for tidligere i uka.”En slik linje vil gjøre situasjonen vanskeligere”, sier han til Avisa Nordland.