Om å ”ville” organisasjon

Avisa Vårt Land bringer i dag et oppslag (dessverre ikke på nettet) der en leder i KFUK-KFUM kritiserer trosopplæringreformen i Den norske kirke for det hun mener er en dårlig behandling av de frivillige kristelige barne- og ungdomsorganisasjonene. Bakgrunnen er oppslag i samme avis i går om medlemsras i disse organisasjonene, ikke minst for KFUK-KFUM.

Det er ingen tvil om at trosopplæringsreformen representerer utfordringer når det gjelder samarbeid mellom de såkalte offisielle organene i kirken (menighetsråd osv.) og de frivillige organisasjonene i kirken. Både styringsgruppa for trosopplæringsprosjektet og forskergruppa som evaluerte forsøksprosjektene drøfter disse spørsmålene i sine sluttrapporter. Det brukes sterke ord om hvor viktig det er at man finner konstruktive former for samarbeid mellom kirken og de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene. Alle parter har ansvar for at dette skal lykkes.

KFUK-KFUM-lederen sier at kirken ”på sentralt plan bør inngå partnerskap med KFUK-KFUM og andre organisasjoner. Arbeidet de utfører, bør bli medlemsregistrert hos organisasjonene”. Det er riktig som det blir hevdet at hvis menighetene ønsker de frivillige organisasjonenes bidrag, så må man også ville foreningene, lagene og klubbene.

Dette er da også holdningen fra sentralt hold. Styringsgruppa for trosopplæringsprosjektet skriver i sine anbefalinger bl a (s. 108):
”Organisasjonene har både en kompetanse, et organisasjonsapparat og en vilje til å spille en rolle i videreutviklingen av kirkens trosopplæring. Det er tjenlig at dette tydeliggjøres i ny plan for trosopplæring og at det søkes et nært samarbeid med disse organisasjonene både lokalt, regionalt og sentralt. Det er naturlig når det opprettes lag og foreninger i det kontinuerlige arbeid i menighetene at disse meldes inn i en nasjonal organisasjon. Dette gir et nettverk og tilgang til materiell og ressurser.”
Komiteen som behandlet saken på Kirkemøtet 2009 fulgte dette opp i sin innstilling, der det heter:
"Komiteen vil understreke at det er naturlig når det opprettes lag og foreninger i det
kontinuerlige arbeid i menighetene, at disse meldes inn i en nasjonal organisasjon. Disse har både en kompetanse, et organisasjonsapparat og en vilje til å spille en rolle i videreutviklingen
av kirkens trosopplæring."
Og Kirkemøtet sier i sitt vedtak:
"Kirkemøtet ber om at gjensidig samarbeid med de ulike barne- og ungdomsorganisasjonene
videreføres og styrkes i det videre arbeid med trosopplæringsreformen."

Etter et langt liv med tillitsverv både i de offisielle og de frivillige organene innenfor Den norske kirke, mener jeg å kunne konstatere at dette er noen av de klareste signaler som noen gang er gitt fra offisielle kirkelig organer når det gjelder konkret oppfordring om å ”ville” frivillige lag og foreninger i kirken.

Jeg håper anbefalingen både blir lest og fulgt opp. På kirkelig hold kan man finne en del eksempler på mangelfull kunnskap og negative holdninger til de frivillige organisasjonene som hindrer konstruktivt samarbeid. Når det gjelder organisasjonene representerer den pressede situasjonen som tilbakegangen har medført, en spesiell utfordring. En dårlig måte å møte denne utfordringen på er å klage og rette skytset mot andre. Ingen andre kan ta livet av en frivillig organisasjon enn organisasjonen selv. Derfor må organisasjonene først og fremst sette søkelyset på seg selv og hva man selv kan gjøre for på komme på offensiven. Og så bør man som en selvstendig organisasjon samarbeide med andre om felles oppgaver i vissheten om at man har noe bra å bidra med.

Hjemmets betydning for de unges tro

Vårt Land bringer i dag et fyldig referat fra amerikaneren Roland Martinsons forelesning på MF sist torsdag. ”Rollie” – blant venner – har ledet en undersøkelse av amerikanske menigheter som kjennetegnes ved et ungdomsarbeid som i stor grad lykkes i å formidle en tro som holder gjennom hele ungdomstiden og inn i voksenlivet.

Undersøkelsen identifiserte en hel rekke elementer på ulike områder som kan kalles bygningssteiner i et godt fungerende ungdomsarbeid. Ifølge Vårt Lands referat var kanskje det mest overraskende resultatet understrekingen av hvor viktig hjemmene er for at ungdomsarbeidet i en menighet skal lykkes.

Dette resultatet burde ikke overraske. Det er lenge siden forskningen – også norsk forskning – dokumenterte hjemmets fundamentale betydning for barns og unges religiøse utvikling. Problemet er bare at vi i det praktiske kirkelige arbeid i så liten grad er villig til å ta konsekvensen av vår viten.

I det videre arbeid med gjennomføringen av trosopplæringsreformen i Den norske kirke blir dette et særdeles viktig punkt. Mange av forsøksmenighetene har arbeidet med prosjekter der foreldrene er forsøkt involvert, og mange viktige erfaringer er høstet. Men utfordringene på dette punktet er store. Forskerne som har evaluert forsøksprosjektene, påpeker i en av rapportene (”Når tro skal læres”) at sammenhengen mellom dåp og den forpliktelse til opplæring som dåpsforeldrene går inn når de lar barnet døpe, synes å bli lite understreket i menighetenes møte med foreldrene.

Det er nå omtrent 30 år siden jeg selv var med på å gjøre en undersøkelse om småbarnforeldres forståelse av sammenhengen mellom dåp og opplæring. Undersøkelsen viste at bevisstheten om denne sammenhengen gjennomgående var meget dårlig blant foreldrene. Den er neppe bedre i dag. På bakgrunn av vår kunnskap om hjemmets store betydning for barnas og de unges trosutvikling blir det derfor katastrofalt hvis ikke menighetene i sine trosopplæringstiltak er seg bevisst at foreldrene er en minst like viktig målgruppe som barna og de unge.

Trosopplæring som aldri før

Trosopplæringskonferansen på Lillestrøm i går var en mektig manifestasjon av at dåpsopplæringen i Den norske kirke virkelig har fått vind i seilene. Så stor var oppslutningen om konferansen at den måtte legges til Norges varemesses lokaler på Lillestrøm. Her fikk vi en flott demonstrasjon av at trosopplæringsreformen i kirken så langt ”i stor grad vært en suksess”, som Vårt Land skriver. Over 1000 personer som på ulike vis er engasjert i dåpsopplæring i Den norske kirke deltok.

Tirsdag møtte nærmere 600 av dem som har stått i spissen for de lokale forsøkene i nærmere 500 menigheter til nasjonal medarbeidersamling samme sted. Her deltok også representanter for de 78 nasjonale og regionale prosjektene som har fått forsøksmidler i løpet av den femårige forsøksperioden som nå er i ferd med å avsluttes. Det var utrolig flott å møte disse glødende engasjerte ”dåpslærerne”, som har forvaltet forsøksmidlene på en så god og ansvarlig måte.

Som nestleder i den sentrale styringsgruppen for forsøksprosjektene, hadde jeg gleden av å overrekke styringsgruppens endelige sluttrapport fra forsøkene til Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen. I denne rapporten, som har fått tittelen "Når tro deles", gis det bl a en presentasjon av alle de lokale forsøkene. På en kortfattet måte beskrives her det enkelte prosjekts mål og innhold og en oppsummering av erfaringene fra prosjektet. Rapporteringen viser et fargerikt bilde av bredden og kreativiteten i den fornyelsen av kirkens dåpsopplæring som vi nå opplever.

Trosopplæringsreformen - som har navnet ”Størst av alt” – er en reform uten sidestykke i Den norske kirkes historie, skriver styringsgruppens leder, biskop Helga Haugland Byfuglien i rapportens forord. Den norske kirkes framtid som folkekirke er avhengig av at kirkens døpte barn får den nødvendige opplæring i den tro de er døpt til.

Styringsgruppens sluttrapport kan bestilles kostnadsfritt fra Den norske kirke, Kirkerådet, Postboks 799 Sentrum, 0106 Oslo.

Se en flash-presentasjon av trosopplæringsreformen ”Størst av alt”.

Barnet som symbol

Tre av forskerne som har deltatt i evalueringen av forsøksfasen av Trosopplæringsreformen i Den norske kirke, har nylig lagt fram ny rapport – i form av boka ”Når tro skal læres. Sju fortellinger om lokal trosopplæring”. Som tittelen antyder, dreier det seg om resultatet av sju såkalte case-studier. Forskerne har fulgt sju av forsøksmenighetene på nært hold over flere år med deltakende observasjon og intervjuer. I boka gir de inngående beskrivelser av trosopplæringsforsøkene i disse menighetene, og i avsluttende kapitler drøfter de mer tverrgående tema.

Dette er meget interessant lesning, og mange viktige observasjoner og vurderinger kunne vært trukket fram. Her skal jeg nøye meg med Olaf Aagedals interessante drøfting av ”barnet som symbol”. Barnet som symbol på nasjonen er velkjent fra 17. mai-feiringen. Barnetoget – som er selve hovedsymbolet eller hovedritualet i den norske nasjonaldagsfeiringen – er antagelig vel så viktig for dem som ser på, som for barna. ”Det gir mening å si at voksne og særlig foreldre og slektninger feirer dagen gjennom barnas representasjon i toget”, skriver Aagedal. ”Barnet og barnetoget blir et symbol på nasjonen som former våre følelser og forestillinger om hva det vil si å være norsk.”

Vi ser en parallell i kirken. Når barna går i lysprosesjon opp midtgangen i kirken er de ikke de eneste deltakerne. Foreldrene, som sitter i kirkebenkene, er på en måte selv med i prosesjonen gjennom sine egne barn. Dette er et eksempel på at barns religiøse praksis fungerer som en representerende religiøsitet på vegne av voksne. På samme måte ved kveldsritualet ved barnesenga. Når foreldrene synger en aftenbønn med barnet, ber de kanskje også ”for sin egen del”. En kan si det slik at foreldrene tror gjennom barna.

Barnet i menigheten

Våren 2003 vedtok Stortinget den såkalte Trosopplæringsreformen, som skulle sikre alle menigheter i Den norske kirke muligheten til å tilby en systematisk trosopplæring til alle sine døpte. Reformen skulle gjennomføres over ti år, og den skulle starte med en femåring prosjektorganisert forsøks- og utviklingsfase. Denne fasen er nå inne i sin avslutning, og forskergruppen som har fulgt prosjektet med sine evalueringer, har nettopp lagt fram sin sluttrapport i boka ”Kunnskap, opplevelse og tilhørighet”.

Rapporten inneholder en mengde interessante resultater og vurderinger. Her skal vi bare trekke fram forskernes påpeking av at kanskje den mest signifikante endringen som har skjedd i og med Trosopplæringsreformen, er forståelsen av barnets plass i menigheten: ”Det er et gjennomgående trekk ved de fleste tiltakene at barn og unge ikke lenger betraktes som tilhørere, men som deltakere. De er ikke lenger objekter for tiltak, men er aktive subjekter i tiltakene. Underveis i reformen blir dette synliggjort ved en økende språklig endring i forsøksmenighetene fra tiltak for barn til tiltak med barn”, skriver forskerne i rapporten.

Ikke minst kommer forståelsen av barn som subjekter til uttrykk i barnets plass og deltakelse i kirkens gudstjenesteliv. Vi opplever nå stadig mer at barn på ulike måter får en aktiv funksjon i gudstjenesten. Slik blir det døpte barnet tatt på alvor som et fullverdig medlem av menigheten.

Opptur for søndagsskolen

Selv om det er lenge siden det var vanlig at mange – kanskje de fleste – barn i Norge gikk på søndagsskole, kjenner alle begrepet ’søndagsskole’. Ordet har gått inn i det norske språket som velkjent og brukt av alle. Det har ikke minst sammenheng med at det stadig blir brukt i uttrykk som ”dette er ingen søndagsskole”. Ikke minst politikere og politiske kommentatorer elsker uttrykket, og bruker det når de skal beskrive et hardt og nådeløst politisk miljø.

Det viser at i folks bevissthet står søndagsskolen for noe varmt og godt, og fremfor alt, søndagsskolen står for det motsatte av ”nådeløst”. Søndagsskolens innhold er budskapet om Guds kjærlighet, tilgivelse og nåde. Ikke noe dårlig budskap å formidle til barn i en hard verden.

Etter mange år med nedgang, har søndagsskolen i Norge de siste årene hatt en betydelig vekst. I løpet av de tre siste årene har Norsk Søndagsskoleforbund registrert nærmere 300 nye søndagsskoler. I alt har forbundet 32 000 medlemmer, fordelt på 1500 søndagsskoler med ca. 6500 aktive ledere. Et interessant trekk i bildet er at foreldre selv tar ansvar og starter søndagsskoler for egne og andres barn. Ikke noe er bedre.

Søndagsskolebevegelsen i Norge fortjener all mulig anerkjennelse og støtte for sin innsats. Ledelsen har vist vilje og evne til å fornye pedagogiske arbeidsformer og metoder. Det er viktig. Foreldre og barn i dag krever kvalitet. Med sitt nye kreative opplegg ”Sprell levende” ser det ut til at man har truffet godt.