Nok en gang

Så har det skjedd igjen. En av de største, ja, den for tiden aller største innenfor sykkelsporten er tatt for doping. De to siste årenes vinner av Tour de France, Alberto Contador, er tatt for doping. Contador vant Touren også i 2007. Contador er tatt for bruk av clenbuterol, et stoff som øker styrken vesentlig hos mennesker i kombinasjon med styrketrening. Som vanlig er nekter Contador for at han har dopet seg. Det må skyldes matforgiftning, mener han. Hørt den før? Contador er ikke den første Tour de France vinneren som mer tatt for doping. Vi husker vinneren i 2006, Floyd Landis, som ble fratatt seieren fordi han hadde dopet seg. Senere har Landis anklaget den sjudobbelte Tour-vinneren Lance Armstrong for doping, og Armstrong er for tiden under etterforskning for doping.

Det er lenge blitt hevdet at sykkelsporten tar doping veldig alvorlig og har skjerpet seg kraftig i kampen mot en juksekultur som knapt har sin like. Det er sikkert riktig at man har skjerpet seg. Det skulle da også bare mangle. Men noe oppgjør med en sportens formidable juksehistorie tar man ikke. Et godt eksempel er den tidligere Tour-vinneren, dansken Bjarne Riis, som etter mange år endelig innrømmet det mange hadde mistenkt ham for, at han var en doper da han var aktiv sykkelrytter. Dette fikk ingen konsekvenser for Riis. Han er i dag en av de store direktørene innenfor den profesjonelle sykkelsporten. Ironisk nok er han leder for et nytt lag som har sikret seg nettopp Alberto Contador som medlem av laget. I så måte kan en si at Contador kom i godt selskap.

TV2-kommentator Johan Kaggestad kaller situasjonen "krise", og den norske rytteren Edvald Boasson Hagen at sykkelsporten går i riktig retning. Kanskje det? Men det røyner unektelig på troverdigheten.

Oppdatering:
Ytterligere to spanske sykkelryttere er tatt for doping
Contador frikjent i Spania
Kaggestad oppgitt

Dopingnekterne

Enda en gang har en norsk friidrettsutøver testet positivt på et dopingstoff. Men kappgjengeren Erik Tysse sier han vil kjempe til siste slutt for å bevise sin uskyld. Det virker imidlertid som om han har en dårlig sak. Han finner liten støtte for sine teorier om hva som kan ha skjedd, også blant norske dopingeksperter, og Friidrettsforbundet vil ikke ha noe med saken å gjøre. Saken er delikat i og med at hans trener er ektemannen og trener også for hans søster som tok OL-medalje i Bejing. Den eneste trøsten for Tysse så langt er at hans sponsor foreløpig ikke vil bryte med ham.

Det er ikke lett å vite hva man skal tro. Vi vil jo helst tenke at slikt juks driver ikke norske idrettsutøvere med. Men historien viser altså at det gjør faktisk også norske utøvere, ikke minst innenfor friidretten. Erik Tysse blånekter, slik vanlig er. Det hører med til sjeldenhetene at idrettsutøvere som blir tatt, innrømmer at de har jukset. I beste fall kommer innrømmelsene mange år senere – på et tidspunkt da ingen gidder å bry seg. Et godt eksempel er sykkelrytteren Bjarne Riis, som vant Tour de France i 1996. Mange år senere innrømmet han å ha brukt EPO i årevis. I dag er han en celeber direktør for ett av lagene i Tour de France. Han er aldri blitt straffet for sin juksing. Tvert imot feires han fortsatt som vinner av et sykkelmiljø som nå liker å skryte av at de kjemper mot doping. Jeg synes denne dobbeltmoralen er kvalmende. Nå mangler det bare at det blir bevist at også Lance Armstrong har vært en doper. Det siste er at han har hyret en stjerneadvokat for å hjelpe ham i den føderale etterforskningssaken som er igangsatt mot ham i USA.

En oversikt i VG viser en lang rekke av toppidrettsutøvere som er tatt for bruk av CERA, og alle har blånektet. Hvis Erik Tysse er skyldig, er han altså i ”godt” selskap.

Oppdatering 28.9.10: Påtalenemnda i Antidoping Norge avviser all tvil om den positive dopingprøven til Erik Tysse, opplyser VG. Saken går nå til Norges Idrettsforbunds domsutvalg som skal avgi dommen. Det anses som lite sannsynlig at Tysse blir frikjent.
Oppdatering 1.2.2011: Domsutvalget i Norges idrettsforbund har idømt Erik Tysse tap av retten til å delta i konkurranse og trening i to år. Tysse vil anke til appellutvalget i Norges idrettsforbund.

For slappe reaksjonsmåter

Jeg gleder meg veldig til vinter-OL, men merker også at jeg blir litt sint og arg. Årsaken er dagens melding om at hele 30 utøvere er blitt nektet start i OL etter å ha testet positivt i dopingkontroller. Idrettspresidenten tror ikke det er noen nordmenn blant de som er tatt. La oss håpe hun har rett. Men saken er like trist for det, selv om det blant de 30 kanskje også er noen som har hatt for høye blodverdier som har naturlige årsaker. Samtidig er jeg enig med Dagbladets Esten O. Sæther, som skriver i en kommentar at hver eneste avsløring er gledelig, fordi det viser det viser at man er på rett vei i jakten på jukserne.

Enkelte har før OL sagt at de håper på et dopingfritt OL. Utestengelsen av de som nå er tatt før OL, vil hjelpe, Men det ville være naivt å tro at det ikke finnes deltagere som har dopet seg. Det satses store ressurser på å bekjempe svineriet, men tydeligvis ikke nok. Senest i går hørte vi sveitsernes norske langrennstrener fortelle at laget hans ikke har vært testet på lang tid, og han ønsket seg flere kontroller. Vi får håpe grunnen er at man først og fremst satser på å kontrollere de som det erfaringsmessig er størst grunn til å mistenke.

Men et hovedproblem er at det fortsatt mangler mye på at lederskapet i idretten, spesielt i enkelte land, har sterke nok antiholdninger til juksingen. Dessuten har man etter min mening for svake reaksjonsmåter. To års utestengelse er naturligvis alt for lite til å virke tilstrekkelig skremmende. Noen vil antagelig aldri la seg skremme fra å prøve, spesielt fordi det alltid vil finnes fagfolk som er villige til å gjøre det de kan for å være i forkant i utviklingen av nye dopingmetoder. Men maksimalt streng reaksjonsmåte ville utvilsomt skremme flere. Dessuten ville alle som holder seg unna juksingen og alle vi andre, slippe å se juksemakerne mer som aktive på arenaene. For øvrig forstår jeg heller ikke hvorfor man ikke tar fra alle som blir tatt for doping, alle de medaljer og titler de har vunnet, uansett om de er vunnet lenge før de ble tatt for å jukse. Mika Myllylä er et eksempel, han vi alle hyllet under ski-VM i Trondheim, men som senere viste seg å være en juksemaker. Det ville være en reaksjonsmåte som virkelig ville svi og som utvilsomt ville få mange til å tenke seg om mange ganger før de prøver seg.

Oppdatering:
Gerhard Heiberg sier at ingen av de 30 utøverne har testet positivt, men IOC har bedt dem om å ikke stille til start fordi de mistenker at de kan være dopet.
Se også:
En russisk leder sier at ingen russere er involvert.
Vi får se.
Lite konkret fra WADA
Forvirring etter dop-pressekonferanse

Enda en juksemaker

Enda en gang kommer det melding om at en russisk vintersportsutøver er tatt for doping. Denne gangen gjelder det langrennsløperen Alena Sidko, som ble nummer ni i årets Tour de Ski. Hun skal være tatt for bruk av bloddopingpreparatet EPO. Rett før jul ble Tsjepalova utestengt etter å ha testet positivt på EPO under et verdenscuprenn i Italia i februar. Dessverre ble hun utestengt i bare to år. Folk som blir tatt for doping burde selvsagt utestenges for livstid. Dermed opplever vi at juksemakerne kommer tilbake som om ingen ting har hendt.

Det er blitt hevdet at russerne har begynt å ta dopingspørsmålet mer alvorlig. Mulig det. Kanskje kan det faktum at Sidko skal være avslørt i Russland tyde på det. På den annen side lover det ikke godt at man stadig opplever bortforklaringer fra russisk hold når slike saker dukker opp. Slik også denne gangen. Ifølge skal Sidko være vraket fra det russiske OL-laget på grunn av at hun var overvektig. Troverdig?

Angrende dopingsynder

En av de største heltene innenfor amerikanske idrett, baseballspilleren Mark McGwire, innrømmet i dag at han brukte steroider under sin idrettskarriere. Til tross for at han i mange år var under sterk mistanke for bruk av prestasjonsfremmende stoffer, nektet han i alle år konsekvent å diskutere sitt eget forhold til doping. I 2007 vitnet han i en senatshøring om bruk av steroider i baseballsporten. På spørsmål om han kjente til problemet fra sin aktive tid, svarte han ”jeg er ikke her for å snakke om fortiden”. Nå stiller han gråtende foran TV-kameraene og sier han angrer, og ber om unnskyldning for at han har brukt dopingmidler.

Vi har sett det før. Etter at han i mange år nektet all befatning med doping, opplevde vi for et par år siden at den danske syklisten og Tour de France-vinneren, Bjarne Riis, endelig bekreftet det mange hadde mistenkt ham for: han hadde jukset seg fram til sine seire. Han angret veldig, fikk vi høre. Til tross for juksingen er han i dag lagleder for ett av verdens ledende lag innenfor sykkelsporten, og han synes det er helt greit at han blir stående i bøkene som Tour de France-vinner.

Og slik blir det vel med den angrende synder i USA også. McGwire har gjort mye bra samfunnsnyttig arbeid etter at han sluttet som baseballspiller, og det vil han sikkert fortsette med. Det er bra. Men i likhet med Riis hadde angeren vært enda mer troverdig hvis han ikke bare beklaget at han hadde dopet seg, men også beklaget alle løgnene og alt bedraget, og at seirene ikke var fortjent. McGwire har viktige rekorder innenfor baseball. De ble vunnet ved juks. Blir han fratatt rekordene? Kan jeg aldri tenke meg.

En kan jo håpe

IOC-topp Gerhard Heiberg sier til VG at det ikke vil bli spart på noe for å ta mulige dopere i Vancouver-OL. IOC-president Jacques Rogge ble valgt på nulltoleranse for doping, og jakten på doperne vil derfor bli hardhendt, er budskapet. Det vil bli testing døgnet rundt, også i større grad enn før om natten, får vi høre.

Utmerket! Vi kan jo håpe – og ønske lykke til. Men hva så når doperne blir tatt? Et par års utestengelse, og så er de tilbake igjen. Etter alt å dømme vil det stille utøvere i Vancouver som er dømt for doping. De burde aldri ha fått være der. Nulltoleranse burde bety at de som er tatt for doping burde utelukkes for alltid fra å delta i OL og andre internasjonale mesterskap.

Heller ikke en slik regel ville vel hindre enhver fra å prøve seg. Men det ville utvilsomt skremme noen flere fra drive med svineriet. Dessuten ville både konkurrenter og publikum slippe å se på idrettsarenaen folk som har prøvd å jukse seg til seier.

Johan Kaggestad har sagt at hvis ondet skal bli tatt ved roten, bør livstidsstraff gjelde. I vinter tok en rekke skiskytternasjoner også til orde for livstids utelukkelse av dopingtatte utøvere. Idretten blir ikke helt troverdig i sin kamp mot doping før dette forslaget blir gjennomført.

Dopingtour denne gangen også

Da Tour de France startet 4. juli, kalte jeg sykkelrittet Dopingturen. En stund kunne det se ut som jeg måtte bite i meg karakteristikken. Men nei, da. Nå kommer meldingen om at også denne gangen har en av vinnerne dopet seg. Den spanske rytteren Mikel Astarloza, som vant 16. etappe, er tatt for bloddoping. Det viser at sykkelsporten fortsatt har en jobb å gjøre når det gjelder å rydde opp i dopingsvineriet. Etter min mening tar idretten, sykkelsporten inkludert, fortsatt alt for lett på dopingproblemet. To års utestengelse for denne typen juks, er nærmest en vits. Bloddoperne burde utestenges på livstid, slik nå også Dag Otto Lauritzen gir uttrykk for. Det ville antagelig ikke stoppe alle fra å prøve seg. Men det ville utvilsomt virke mer avskrekkende. Dessuten ville det bety at vi slapp å se juksemakerne mer på idrettsbanen, der de har bevist at de ikke hører hjemme.

Manglende troverdighet

Tysklands tidligere sykkelpresident, Sylvia Schenk, slår kraftig til mot sykkelsportens manglende troverdighet i dopingspørsmålet. Hun går hardt ut mot både Lance Armstrong, Bjarne Riis og hele Tour de France. Hun kaller Armstrongs comeback i Tour de France er ”en katastrofe for løpets troverdighet”.

Armstrong er så vidt jeg vet aldri tatt for doping, og er derfor uskyldig inntil annet er bevist. Når det gjelder Bjarne Riis, derimot, har han selv innrømmet at han brukte EPO i årevis, etter at han lenge hardnakket hadde nektet enhver form for doping. Han innrømmet å ha dopet seg i årene 1993 til 1998. I 1996 vant han Tour de France. Likevel er han i dag en av sportens fremste ledere. Det skal sies at Riis etter innrømmelsen har vært aktiv i kampen mot doping.

Jeg er enig med Sylvia Schenk i at det likevel svekker sportens troverdighet at Bjarne Riis i dag sitter i sentrale lederposisjoner i sykkelsporten. Til tross for at han har jukset seg til seier, sier han i dag at han er stolt av sine resultater. En slik holdning bidrar ikke til å styrke den troverdighet som en svært så dopingbefengt sport har sterkt behov for.

Dopingtouren

I dag starter Dopingtouren, eller Tour de France, som idrettskonkurransen egentlig heter. Dette sykkelrittet har gjennom årene vært så preget av dopingskandaler at det sikreste man kan si om årets ritt, er at det i stor grad vil handle om doping. Det blir hevdet at ingen er så opptatt av å ta doperne som sykkelsporten. Mulig det, men så ser det da også ut til at behovet for dopingkontroll er særdeles stort i denne idretten.

I tre uker skal TV2 følge hvert tråkk i sykkelrittet, som er blitt betegnet som verdens tøffeste idrettskonkurranse. Noe forresten Lance Armstrong, som har vunnet sammenlagt hele sju ganger, ikke er helt enig i. Han sier at ingen av hans opplevelser i Tour de France var like harde som å løpe maraton. For oss som er fascinert av den kjedsommelige sykkeltråkkingen Frankrike rundt, er det umulig ikke å bli imponert over den utholdenheten disse idrettsfolkene viser. Men når vi har en tendens til å trekke inn i hytta for å følge det umenneskelige slitet i de franske alpene, har det også å gjøre med de interessante kommentarene til Johan Kaggestad, en mann som ikke bare har rede på idretten han elsker, men som også har perspektiver utover det snevert idrettslige i sine kommentarer. Det blir spennende å følge Kurt Asle Arvesen og Thor Hushovd, som begge kan gjøre det bra.

Bare så synd at det hele skal forsures og langt på vei ødelegges av juksemakere. Men rett skal være rett, doperne finnes også i andre idretter. Meldingen om at tidenes tyske vinterolympier, Claudia Pechstein, er tatt for bloddoping, viser det. Pechstein har tatt fem OL-gull og har i tillegg to sølv- og to bronsemedaljer. Hun avla positiv dopingprøve under VM på Hamar i februar, der hun lå på 3. plass etter første dag, men trakk seg fra resten av mesterskapet angivelig fordi hun var blitt syk. Refleksjonene gjør seg selv. Nå er hun utestengt for to år og mister hun OL i Vancouver. En latterlig liten straff for å jukse på denne måten. Når hun har vunnet fem OL-gull og doper seg, ligger mistanken nær om at hun også tidligere har gått mange dopingturer på skøytebanene. Pechstein er 37 år, og en kan håpe at vi ikke ser henne igjen på skøytebanen. Utestengelse på livsstid er den eneste rimelige straffen for juksemakeriet, noe bl a Kaggestad har slått til lyd for.

Utestengelse på livstid

Sykkelkommentator Johan Kaggestad skriver om doping i sykkelsporten på TV2-bloggen sin. "Folk som Ivan Basso, som regelrett har jukset seg til flere seire, burde strengt tatt sittet i fengsel for økonomisk kriminalitet. Hvis ondet skal bli tatt ved roten, bør livstidsstraff gjelde", skriver han. Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er gåtefullt at ikke idrettens ansvarlige ledere iverksetter de tiltak som virkelig kunne monne. Det er tidligere tatt til orde for livstidsutestengelse for utøvere som blir tatt for doping, jfr initiativet fra et femtentalls skiskytternasjoner i vinter. Men lite skjer. I mellomtiden fortsetter juksemakerne, og idretten bringes i vanry.

Se også:
Svigermors drøm?
Kokaintatt igjen
Boonen utestengt av eget lag

Bra Sverige!

Dopingproblemet rir idretten som en mare. Derfor er det all grunn til å gi ros til Sverige og Gunde Svan for å vise en flott holdning. Sveriges Britta Norgren får ikke gå 10 km klassisk fordi hun hadde for høy blodverdi da hun ble kontrollert tirsdag. Den høye blodverdien har sin naturlige forklaring, men vi må godta at hun kom over grensen, sier den tidligere storløperen, for nå skal det være ”hardere tak hva blodtester angår”.

Også svenskenes landslagstrener i skiskyting, den uredde Wolfgang Pichler, har markert seg sterkt i kampen mot doping. Han sa krystallklart i fra om hva han mente da de russiske skiskytterne ble tatt i forrige uke. Det ble ikke tålt av russerne. Pichler hevder at han nærmest er blitt fysisk angrepet av en russisk leder i VM-byen Pyeongchang. Vi kan også lese om hvordan svenske løpere får drapstrusler på e-post. Også Bjørndalen opplever trusler. Så langt har dette nå gått at svenske skiskyttere forlanger garantier for sin trygghet av russiske myndigheter før de vil reise til Russland for å gå World Cup-løp. Alt dette fordi svenskene har sagt det alle burde si om dopingsvineriet. De svenske løperne vurderer å boikotte løpene i Russland. Nordmennene burde vurdere det samme. Russerne har ingen troverdighet i kampen mot doping.
Oppdatering: Femten nasjoner tar nå opp forslag om at idrettsutøvere som blir tatt i doping skal utestenges på livstid, og nasjonen de tilhører skal fratas arrangement. Det svenske skiskytterforbundet er en viktig støttespiller i dette initiativet. Som jeg har sagt før: Dette er veien å gå. Måtte det bare bli gjennomført.

Makan!

Det er slitsomt å være sportsinteressert om dagen. Det ene VMet følger etter det andre som perler på ei snor, og det blir mange timer foran TV’en, må jeg nok innrømme. Men når vi opplever slike stunder som i skiskyting-VM med firedobbelt på sprinten, ja, da er det slitet verdt! Nesten litt synd at ikke reserven Lars Berger vant. Men du verden, Bjørndalen er en stor idrettsmann. Har vi hatt noen større? For øvrig: Fryktelig synd at det ikke deles ut medalje for 4. plass.

Men i gleden over flott norsk skiskytterinnsats, er det likevel ikke lett å glemme at sporten har store problemer med dopingen. Når en ser intervjuet med Alexander Tikhonov, som får seg til å si at de tre dopingtatte russiske skiskytterne er uskyldige, må en spørre hvor frekk det går an å være. Thikonov vet meget godt at uskyldige er de ikke. Jeg minner om at Tikhonov er visepresident i IBU, det internasjonale skiskytterforbundet. Det sier det meste. Det går an å forstå de norske skiskytterjentene som er glad for at russerne ikke vant i dag.

Hva med OL i Russland?

De russiske skiskytternes doping er like provoserende som det vi opplevde for noen år siden av finske langrennsløpere. Finsk langrenn fikk en fortjent knekk etter den historien. Men tydeligvis ikke nok til det skremmer andre fra å gjøre det samme. Men hele greia skyldes en misforståelse, sier de dopingtatte. Den forklaringen har vi hørt før. Den russiske skiskytteren Maksim Tsjoudov spiller provosert og bruker den motangrepsteknikken som er vanlig når man blir tatt med buksa nede, han beskylder andre for å være like ille. Den svenske skiskytteren Mattias Nilsson har reagert kraftig og mottar trusler for det, etter alt å dømme kommer det fra Russland. Bra at noen utøvere tør å si hva de mener om svineriet, selv om det kan koste. Den russiske dametreneren er for feig til å møte pressen, og løper av gårde med halen mellom beina. Samtidig synes jeg det er helt fint når de aktive og deres ledere slår tilbake mot pressen overfor udokumenterte beskyldninger om doping.

IBU-president Besseberg karakteriserer dopingavsløringene som et gjennombrudd i dopingsarbeidet. Vi nå står overfor systematisk doping i stor skala i et av de sterkeste lagene i verden, sier han. Ja vel. Men hva har du tenkt å gjøre med det, Besseberg? Det er liten tvil om at det nå må sterkere lut til for å bli kvitt dette systematiske jukset i idretten. Idrettsledere verden over kan ikke bare vise til at de gjør så godt de kan når det de gjør ikke er godt nok.

”Alle” har lenge hatt en mistanke om at dopingssituasjonen i russisk idrett er ille. I 2014 skal Russland arrangere de olympiske vinterlekene. Som alle arrangørland blir det viktig for Russland å gjøre det godt på hjemmebane. Å avsløre dopingen i russisk idrett blir ikke lettere når det systematiske jukset foregår nettopp blant arrangørene. Derfor må man sette inn støtet nå.

Kutt ut juksemakerne

Tre russiske skiskyttere er dopingavslørt, bl a verdenscupleder Jekaterina Jurjeva. De tre har avlagt positiv A-prøve som viser at de har brukt Cera, eller tredjegenerasjons EPO. Cera er også stoffet flere Tour de France-syklister ble tatt for i sommer og er det samme stoffet som OL-arrangørene i Beijing lette etter da de skulle re-teste 5000 dopingprøver etter sommerens leker. Det internasjonale skiforbundets president, Anders Besseberg, er rimeligvis forsiktig med å uttale seg før det evt foreligger en positiv B-prøve, noe det som regel gjør når A-prøven er positiv.

Jeg er stadig like overrasket over at den internasjonale idrettsledelsen ikke makter å sette foten skikkelig ned for dopingsvineriet. To års utestengelse for å bli tatt er for liten straff til at den fungerer tilstrekkelig avskrekkende. NRKs skiskyting-kommentator Ola Lunde, sier til NRK i ettermiddag at utestengelse på livstid må være den riktige veien å gå for. Det vil fungere atskillig mer avskrekkende, og – like viktig – både konkurrentene og publikum slipper å se juksemakerne mer på idrettsarenaene.

"Steng hele laget ute fra VM og neste års OL", sier sjefen for de svenske skiskytterne, Wolfgang Pichler, som mener hele skiskyttersporten kan dø dersom det ikke skjer noe drastisk nå. ”Kollektiv avstraffelse er en belastet reaksjon i de fleste sammenhenger, men nå er det en samlet russisk toppidrett som sliter med å fri seg fra gamle synder. Derfor bør det reageres deretter”, skriver Esten O. Sæther i Dagbladet. - Det internasjonale skiskytteforbundet har nå midlertidig utestengt de dopingtatte russiske skiskytterne.

Oppdatering: Nå ser det ut til at ytterligere fem russiske langrennsløperer har testet positivt på EPO. Men de får stille i VM til uka. Sportssjef Åge Skinstad sier han visste noe var på gang. Idretten må nå skjerpe seg før den drukner i sin egen råttenskap.
Ikke overraskende viser de tre russiske skiskytternes B-prøver viser seg å være positive. Utesteng dem for alltid!