Prestekonene på Helgøya 1944-1945

I 2021 ga jeg ut ei bok om prestekolonien på Lillehammer og Helgøya 1944-1945, dvs om prestene som ble forvist til disse stedene på grunn av sin motstand mot nazi-myndighetene som regjerte i Norge under den tyske okkupasjonen.

Boka er utsolgt, men jeg har lagt ut hele manuskriptet på denne bloggen, slik at de som måtte være interessert, kan lese den der. Se menyen øverst.

For et par år siden dukket det opp en helt ny kilde som har med prestekolonien å gjøre. Det er to skrivebøker, som inneholder brev prestekonene som fulgte sine ektefeller i forvisning, skrev til hverandre i årene rett etter krigen. Det fungerte slik at de sendte ei skrivebok rundt til hverandre og skrev brev etter tur. Denne brevskrivingen fortsatte til det stoppet opp hos en av prestekonene i 1949. Skrivebøkene ble liggende hos henne til hun døde på slutten av 1980-tallet. En sønn tok vare på dem, og i 2023 overlot han skrivebøkene til meg.

Innholdet i disse skrivebøkene, som har ligget gjemt og glemt i nærmere 75 år, danner et viktig kildegrunnlag for en artikkel jeg har publisert i siste utgave av Årsskriftet for Nes og Helgøya historielag.

Prestekonenes brev gir et bilde av hvordan det var å komme hjem til presteboligene etter at NS-prester og andre nazister hadde bodd der. Det var ofte ikke noe vakkert syn som møtte dem. Brevene gir også et interessant innblikk i prestekonerollen, som var en rolle det knyttet seg meget bestemte forventninger til på den tiden. Vi får også noen nye opplysninger om prestekoloniens liv på Helgøya.

Hyggestund – ett tusen

I Norkirken Drammen (tidligere: Drammen Indremisjon) har man helt fra 1966 arrangert «Eldres Hyggestund», nå bare kalt Hyggestund. Jeg har forsket i Hyggestunds historie, og resultatet foreligger i ei lita bok, som jeg har utgitt sammen med lederen for Hyggestund, Tore Seierstad.

I alle år har Hyggestund vært annonsert i Drammens Tidende. For å dokumentere virksomheten har jeg blant annet gjennomgått alle årgangene av Drammens Tidende og registrert samtlige annonser for Hyggestund - med navnet på taler og sanger(e) på hvert møte. På dette grunnlaget kunne det slås fast at Hyggestund 31. januar i år var nummer ett tusen i rekken. Boka om Hyggestund ble lansert på møtet denne dagen.

I boka forteller vi i tekst og bilder om Hyggestund i dag, og i andre hoveddel skriver jeg om Hyggestunds historie fra starten i 1966 og fram til i dag.

De første 8-10 årene var virksomheten forholdsvis beskjeden. Men fra 1975 har Hyggestund i Drammen vært en sammenhengende suksess, og arrangementet regnes som ett av de beste i sitt slag i landet. Hver annen onsdag fylles Norkirken i Drammen med unge og eldre pensjonister, ikke bare fra byen, men også fra distriktet omkring.

En interessant side ved Hyggestund er at arrangementet samler mennesker fra ulike kirker og kristelige forsamlinger i byen. Talere og sangere rekrutteres også bredt og kommer fra alle kanter av landet.

I studiet av Hyggestunds historie utkrystalliserer seg tre hovedtrekk, som representerer viktige elementer når Hyggestunds suksess skal forklares. For det første har man alltid lagt stor vekt på innholdsmessig høy kvalitet, både når det gjelder forkynnelsen i tale og sang og den praktiske tilretteleggingen. For det andre drives Hyggestund helt og holdent av frivillige medarbeidere, som er meget godt organisert i arbeidsgrupper med klart definerte oppgaver, samtidig som den formelle strukturen er løs. Det gir mulighet for fleksibilitet, og for at folk kan få utfolde seg i frivillig arbeid på en selvstendig måte. Endelig har Hyggestund alltid hatt et evangelisk siktepunkt – innenfor et hyggelig sosialt fellesskap.

I forbindelse med bokutgivelsen ble det også laget en video om Hyggestund. Denne kan ses på YouTube:

https://www.youtube.com/watch?v=a_gTg1dnWAk

Den «adelige» skomakeren i Kragerø

Når en arbeider med slektsforskning, er det alltid morsomt å komme over folk som det hefter noe spesielt ved, en dramatisk historie, en uvanlig oppvekst, noe «hemmelig» el.l. Et eksempel er min kones oldefar, Lars Melberg.

Lars Melberg (1824-1894) var fra Sverige og kom til Norge i voksen alder. I over hundre år er det fortalt en dramatisk historie om ham. I korthet går historien ut på at han var sønn av en svensk greve og en fransk hoffdame hos dronning Desideria. Faren falt i unåde hos kongen, ble landsforvist og fratatt sin eiendom. Lars vokste opp hos en annen greve på et stort gods og fikk militær utdanning sammen med prins Oscar, den senere kong Oscar II. Han deltok i den første slesvigske krig, der han fikk en varig skade i benet slik at han måtte oppgi militærlivet. Etter krigen forsøkte Lars å få igjen noe av sin fars eiendom, men da dette ikke lyktes, strøk han ut hele sin fortid, tok nytt etternavn og utvandret til Norge, der han slo seg ned som skomaker, først i Arendal og så i Kragerø. Slik fortelles historien om hans liv i Sverige.

     Det sies at Lars Melberg aldri ville fortelle om sin bakgrunn. Men like før sin død i 1894 skal han ha røpet hemmeligheten for sin kone, Halvordine. Hun fortalte den videre til en datter like før hun selv døde et halvt år etter ektemannen.

     I mer enn 100 år er historien blitt fortalt i slekten – av enkelte med stor overbevisning og uten særlige motforestillinger. Gjennom henvendelser til en rekke forskjellige instanser i Sverige har mange forsøkt å finne ut om historien stemmer. Flere har også vært i Sverige for å gjøre undersøkelser, men ingen har lykkes i å finne opplysninger som har kunnet bidra til å underbygge historien.

Med god hjelp av svenske slektsforskere og arkivarer ved det svenske riksarkivet og andre forskere i Sverige, pluss litt flaks, har jeg lykkes i å bringe fram dokumenterbare opplysninger om Lars Melbergs liv før han kom til Norge. Resultatet av undersøkelsene har jeg publisert i en artikkel i «Historieglimt 2017», årets utgave av årsskriftet for Kragerø og Skåtøy historielag, en bok som ble lansert 7. desember. Artikkelen har tittelen «Historien om den «adelige» skomakeren i Melberggården». (Illustrasjonen til venstre viser forsiden av boken Historieglimt 2017 - med Carl Fredrik Monsens maleri av Melberggården i Kragerø.)

     Opplysningene viser at den mye fortalte historien om Lars Melbergs adelige oppvekst ikke er riktig. Dessverre, kan en kanskje si. Det hadde jo vært fascinerende om historien hadde vist seg å være sann. Men det er den altså ikke.

     Det mest gåtefulle ved Lars Melbergs liv er følgelig ikke hans bakgrunn i Sverige, men snarere hvordan myten om hans adelige fødsel og oppvekst kan ha oppstått og levd gjennom årtier. Historien er et godt eksempel på et ikke uvanlig fenomen i slektsforskningen. Folk som ikke snakker om sin fortid, vekker gjerne spesiell interesse. Det er lett å tenke at slike har noe å skjule. Kan det være en dramatisk historie som ligger bak? Hvis det fortelles noe som kan peke i en slik retning, spinnes det fort en spennende fortelling som etter hvert legger på seg og fortelles videre uten motforestillinger og ender som en etablert sannhet. Når slike historier fortelles, er ikke alltid den kildekritiske bevisstheten like sterk.

Da kvinnene tok valget egne i hender

Da det skulle holdes folkeavstemning om oppløsningen av unionen med Sverige i 1905, hadde kvinner ikke stemmerett og de fikk følgelig ikke delta i folkeavstemningen. De tok da saken i sine egne hender og organiserte en underskriftsaksjon til støtte for Stortingets vedtak om unionsoppløsning.  Aksjonen ble både et høydepunkt og et vendepunkt i kvinnenes kamp for stemmerett. I det siste nummeret av «Fortid», (nr 3/2017) et tidsskrift som utgis av historiestudentene ved Universitetet i Oslo, har jeg en artikkel om aksjonen.

Kvinnene som gjennomførte underskriftsaksjonen, utførte en bragd. I løpet av to-tre ukers tid samlet de inn nærmere 300.000 underskrifter fra kvinner i by og bygd i Norge. Til sammenligning kan nevnes at ved folkeavstemningen som fant sted 13. august, deltok 368.392 menn. Det er nesten ikke til å tro at kvinnene kunne klare å samle inn så mange underskrifter på så kort tid – uten noe offentlig apparat som kunne bistå dem. Alle dystre spådommer om manglende oppslutning ble gjort til skamme. Aksjonen hadde bred støtte uavhengig av tradisjonelle skillelinjer og samlet kvinner fra alle samfunnslag og politisk ståsted. Det var med andre ord liten grunn for motstanderne av kvinners stemmerett til å bekymre seg over kvinners evne eller interesse for å delta i politiske prosesser. Aksjonen demonstrerte at kvinner var like patriotiske og verdige borgere av landet som menn, og at de var fullt i stand til å ha statsborgerlige rettigheter og ansvar.

Jeg har studert hvordan kvinnenes underskriftsaksjon ble gjennomført og oppslutningen om den i to lokalsamfunn, nærmere bestemt i Melhus i Sør-Trøndelag og i Brunlanes i Vestfold. Resultatet av undersøkelsene er rapportert i to artikler, i henholdsvis "Melhusbyggen". Årsskrift for Melhus historielag, og i «Nesjar 2013-2014», Årsskrift for Brunlanes historielag. I artikkelen i tidsskriftet «Fortid» oppsummerer og sammenligner jeg resultater fra de to undersøkelsene.

«Om vore stemmer ikke tælles, saa kan de «veies», sa Frederikke Qvam, som var en av strategene bak aksjonen. Kvinnenes stemme veide tungt, ikke bare i forbindelse med folkets ja til unionsoppløsningen, men også i kampen for kvinners stemmerett. Mobiliseringen i 1905 ble dermed sterkt medvirkende til at Norge åtte år senere ble den første suverene stat i verden der kvinner fikk allmenn stemmerett ved valg til nasjonalforsamlingen.

Underskriftslistene er bevart i Stortingsarkivet. De er nå skannet og lagt ut på nettet. Der kan du gå inn og sjekke om noen av dine formødre deltok i aksjonen med sin underskrift.

Den økonomiske kirkefronten under den tyske okkupasjonen

I en artikkel i boka «Fra tidligere tider» (omtalt i bloggpost 13. desember 2016) har jeg skrevet om en side ved kirkefronten under 2. verdenskrig som har fått lite oppmerksomhet i historieskrivingen om kirkens dramatiske kamp mot nazistyret under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-1945.

Etter en rekke grove rettskrenkelser og overgrep både mot enkeltmennesker og grupper i samfunnet og flere angrep på kirkens frihet, brøt Den norske kirkes biskoper og prester med staten ved å nedlegge den statlige delen av sine embeter. Noen av prestene ble fengslet eller forvist fra sine menigheter, men de fleste fortsatte sin tjeneste i menighetene, men nå uten lønn fra staten.

I løpet av kort tid klarte kirkeledelsen å få på beina en hemmelig landsomfattende økonomiorganisasjon, som sørget for at prestene fikk økonomisk understøttelse. Organisasjonen ble bygd opp med en landsleder på toppen, som hadde en leder i hvert bispedømme under seg. I hvert bispedømme hadde man distriktsledere med ansvar for et nærmere avgrenset område, mens hver menighet skulle ha en ansvarshavende for lokale innsamlinger. Alle hadde kodenavn, fordi virksomheten måtte foregå strengt hemmelig. Nazistyret innførte en straffelov som bl.a. skulle ramme dem som ytet økonomiske hjelp til avsatte prester eller deres pårørende. Innsamlingsarbeidet til prestene var derfor ikke ufarlig, og det hendte at folk fikk fengselsstraff for å ha deltatt i arbeidet.

Jeg forteller i artikkelen historien om hvordan arbeidet med å samle inn penger til prestenes underhold i de tre prostiene i Gudbrandsdalen. Artikkelen ble først publisert i «Årbok for Gudbrandsdalen 2015», som utgis av Dølaringen Boklag. På grunn av hemmeligholdet er kildematerialet dessverre meget begrenset. Men ved å gå igjennom diverse arkiver og gjennom samtaler med bl.a. etterkommere etter prestene, samt noe materiale etter min far, Sigurd Evenshaug, som var kurer for den hemmelige økonomiledelsen, har det vært mulig å danne seg et rimelig bra bilde av hva som skjedde.

Det er intet mindre enn imponerende å se hvordan menighetene stilte opp for prestene sine og sørget for at prestene kunne ha noe å leve av i de årene de ikke hadde sin ordinære lønn. Det ble organisert hemmelige innsamlinger der folk tegnet seg for faste bidrag. Mange ga også engangssummer, ofte kamuflert som fødselsdagsgaver, julegaver o.l., og atter andre støttet prestene med naturalia. Bedrifter og velstående enkeltpersoner bidro med store summer, som ble fordelt utover

til menigheter som ikke alltid klarte å samle inn nok penger selv. Resultatet var at ingen av prestene led noen nød.

Kirken spilte en viktig rolle i den sivile motstandskampen under den tyske okkupasjonen, og de norske prestenes embetsnedleggelse er beskrevet som "en enestående begivenhet i lutherdommens

Konvolutten til et takkebrev biskop Eivind Berggrav sendt til Sam. Knutzen like etter frigjøringen. Knutzen var en fabelaktig dyktig og kreativ leder av den hemmelige innsamlingsorganisasjonen, og spøkefuglen Berggrav kunne ikke dy seg. 

historie". Kirken tok opp kampen mot rettskrenkelsene og framstøtene for å nazifisere det norske folk. Kirkeledere argumenterte for rett og plikt til å gjøre aktiv motstand mot en totalitær statsmakt ved hjelp av ikke-voldelige midler.

En stor majoritet av prestene sluttet opp om denne linjen og tok personlige konsekvenser av sin holdning. Deres styrke var at de hadde bred tilslutning av folket, som i en krisetid viste vilje og evne til å slå ring om prestene, og støttet dem – også økonomisk. Den økonomiske kirkefronten er et vakkert kapittel i norsk kirkehistorie.

Fra tidligere tider

Jeg har i tiden etter at jeg ble pensjonist hatt glede av å skrive artikler i lokalhistoriske publikasjoner. Det har dreid seg om tema fra ulike interesseområder jeg har hatt, ofte knyttet til steder jeg har bodd eller på annen måte har tilknytning til. Det gjelder Melhus, hvor jeg har slektsmessig tilknytning, Lillehammer og Gudbrandsdalen, hvor jeg vokste opp, Drammen, hvor jeg nå bor og Brunlanes, hvor vi har hytte.

Gjennom årene er det blitt ganske mange artikler. Nå har jeg samlet et utvalg på 20 artikler og utgitt disse i en bok. Boka har tittelen "Fra tidligere tider".

         Jeg er ikke historiker av fag og er heller ikke nevneverdig skolert i historisk metode. Min intensjon er å fortelle historier – om ting, om personer som har levd og om hendelser som har skjedd, basert på ulike typer kilder. Jeg har lagt vekt på å dokumentere opplysningene i artiklene.

         Artiklene er samlet i seks tematiske bolker, som innledes med fem artikler om mennesker som vokste opp i og levde under harde livsvilkår. Den andre delen handler om forskjellige haugianere, som alle var særpregede personligheter og predikanter innenfor den folkebevegelsen som Hans Nielsen Hauge skapte for over 200 år siden. Denne delen følges av tre indremisjonshistoriske artikler, som er samlet i del 3.

         Den fjerde bolken av artikler dreier seg om kvinnehistorie, hvorav to artikler tar for seg den forferdelige behandlingen kvinner som fødte barn utenfor ekteskap ble utsatt for i det norske samfunnet på 1700-1800-tallet. En tredje artikkel i denne delen handler om fantastiske historien om hvordan norske kvinner mobiliserte til støtte for stortingsvedtaket om unionsoppløsningen i 1905, en historie som er sterkt underkommunisert i norsk historieskrivning.

         Okkupasjonshistorie er temaet i den femte bolken, som også består av tre artikler, hvorav den viktigste dreier seg om den såkalte økonomiske kirkefronten i Norge under den tyske okkupasjonen 1940-45.

Artikler om haugianere

En av de mange bygdene i Norge der Hans Nielsen Hauge satte dype og varige spor, er Øyer i Gudbrandsdalen. Hauge besøkte Øyer i årene 1800 og 1803, og besøkene førte til en dyptgripende religiøs vekkelse. En rekke kvinner og menn i prestegjeldet ble grepet av vekkelsen, både ved Hauge og ved andre haugianske forkynnere. Flere ble betydningsfulle predikanter og personligheter som var med å føre Haugebevegelsen videre, ikke bare i Gudbrandsdalen, men også i andre deler av landet.

I en artikkelserie i årsskriftet for Øyer og Tretten historielag, "I gamle fotefar", har jeg skrevet om fire av haugianerne fra Øyer. Artiklene er publisert i årsskriftets utgave i årene 2011-2014.

Haugianerne. (Maleri av Adolph Tiedemand)

Jens Johnsgård

Den mest kjente var Jens Johnsgård. I årene fra 1820 og fram til 1860 var Johnsgård en av de mest betydelige ledere innenfor den kristne lekmannsbevegelsen i Norge. Han var ingen stor predikant. Johnsgård var først sjelesørger og veileder. I den personlige samtalen var han uovertruffen. Her dro han fullt ut nytte av sin visdom, sitt skarpe blikk og store menneskekunnskap. Han hadde en merkelig evne til å skape en tillitsfull atmosfære som fikk folk til å åpne seg for ham.

Det førte også til at han fungerte som en slags "åndelig ”riksmeglingsmann”. Hørte han om strid i en kristen venneflokk, reiste han av gåre for å megle, noe han som regel lykkes med. Med rette ble han kalt "en fredens og kjærlighetens mann".

John Eriksen Bjørge

Kanskje den mest begavede og særpregede i rekken av haugianske personligheter fra Øyer var John Eriksen Bjørge. Allerede fra tidlig barnsben av var han opptatt av religiøse tanker, og som ung gutt gjennomlevde han dype religiøse kriser. Disse har han beskrevet i en liten bok, som vitner om et menneske som tidlig nådde langt i religiøs tenkning og åndelig modenhet.

Hans Nielsen Hauge hadde store forhåpninger til den talentfulle øyværingen. Det er antydet at han endog så John som sin ettermann som bevegelsens åndelige leder. Hauge sørget derfor tungt da John gikk bort i så alt for ung alder.

John døde bare 27 år gammel, men rakk likevel å sette dype og merkbare spor etter seg som en sjelden ildfull forkynner.

Arne Arnesen Bjørge

En annen særpreget haugiansk forkynner fra Øyer var Arne Arnesen Bjørge. Han vokste opp sammen med John Eriksen Bjørge og ble sterkt preget av oppvekstbrorens åndelige kamper. Arne reiste i mange år som predikant i Sør-Norge inntil han på 1830-tallet slo seg ned i Stavangerområdet som gårdbruker, samtidig som han fortsatte forkynnervirksomheten. I Stavanger ble han en del både av det såkalte "brødresamfunnet" og av haugianermiljøet i byen, der den ledende skikkelsen var gründeren John Haugvaldstad, også kalt "haugianerbispen".

Et interessant poeng ved Arne Arnesen er at enkelte sider ved hans liv, ikke minst hans ekteskap nr to, ser ut til å ha gitt viktige impulser til Alexander Kiellands mest populære roman ”Skipper Worse”. ....

Da briggen August forliste i Nordsjøen

I slutten av februar 1869 stevnet briggen August ut fra Larvik med trelast og kurs for Skottland. Skipper var min kones oldefar, 30-åringen Nils Larsen fra Nevlunghavn utenfor Larvik. Ytterligere fire av mannskapet var fra det lille strandstedet ytterst på neset i Brunlanes. Styrmannen var fra Larvik. Det var et ungt mannskap. Bare skipperen var fylt tretti år. Den yngste var 17 ½. De fire andre var i tjueårene. De skulle aldri vende tilbake. Seilskuta gikk ned i Nordsjøen og hele mannskapet omkom. Hjemme i Nevlunghavn satt skipperens kone tilbake alene med to små barn og et tredje som ble født noen måneder etter forliset. Ingen av de andre om bord hadde barn.

Ved månedsskiftet mai-juni samme året rapporterte den svensk-norske visekonsulen i Yarmouth i England at August hadde drevet i land med kjølen opp ved Bacton på kysten av Norfolk. Beslaget av kobberplater som skipsskroget var utstyrt med under vannlinjen som beskyttelse mot is og mark, var blitt slitt av i sjøen og hadde slått hull i bunnen av skroget. Dermed tok skipet inn vann, krenget og gikk rundt. Med dette gikk briggen August inn i rekken av 195 norske seilskip som forliste dette året. Hele den norske handelsflåten i 1869 bestod av 6727 seilskip pluss 106 dampskip.

Ytterligere to sjømenn fra Nevlunghavn døde på på sjøen i 1869. Tre og et halvt år etter at August forliste i Nordsjøen, ble Nevlunghavn rammet av en ny katastrofe, da fire loser og en losgutt omkom. En skonnert kom i havsnød i et orkanaktig uvær, og losbåten kantret da de fem skulle komme skonnerten til unnsetning. Alle fem var familiefedre. Fem kvinner og 18 barn mistet sine hovedforsørgere ved denne ulykken.

I løpet av bare tre år mistet med andre ord Nevlunghavn 12 menn på sjøen. Ved folketellingen i 1865 hadde Nevlunghavn 161 innbyggere, hvorav 50 var menn over 15 år. Det sier noe om hvor hardt det lille strandstedet ble rammet at nesten hver fjerde av den voksne, mannlige befolkningen falt bort ved disse ulykkene.

Jeg har skrevet en artikkel om forliset i 2014-2014-utgaven av "Nesjar", Årsskrift for Brunlanes historielag. Etter at denne artikkelen ble publisert, har jeg funnet noen nye kilder som kaster nytt lys over forliset.
En revidert og oppdatert utgave av artikkelen kan du lese HER.

Den unge haugianske predikanten John Eriksen Bjørge

I rekken av store personligheter og predikanter som gjorde seg gjeldende i den haugianske folkebevegelsen i første halvdel av 1800-tallet, var John Eriksen Bjørge fra Øyer i Gudbrandsdalen en av den mest begavede og særpregede. Han døde bare 27 år gammel, men rakk likevel å sette djupe og merkbare spor etter seg som en sjelden ildfull forkynner. Hans Nielsen Hauge selv hadde store forhåpninger til talentfulle øyværingen. Det er antydet at Hauge endog i John så sin ettermann som bevegelsens åndelige leder. Hauge sørget derfor tungt da John døde bare 27 år gammel.

Jeg har skrevet en artikkel om John Eriksen Bjørge i siste utgave av årsskriftet for Øyer og Tretten historielag, "I gamle fotefar". John var født i 1795 og var jevngammel med Arne Arnesen Bjørge, en annen haugiansk forkynner, som jeg har skrevet om i en tidligere utgave av det samme årsskriftet, se bloggpost 4. november 2012.
I sin korte, men hektiske virketid som predikant rakk John å besøke en rekke steder over hele østlandsområdet, og mange steder ble det en underlig vekkelsens tid ved hans virke. Hans store begavelse, faste overbevisning og dype åndelige erfaringer og innsikt gjorde ham vel skikket til å være en veileder for andre. "Dertil kom hans brennende kjærlighet til sine medmennesker og inderlige omsorg og virksomme, offervillige arbeid for deres timelige og evige vel", skriver kirkehistorikeren Heggtveit. Hans samtidige har fortalt at han i sin personlige framtreden var beskjeden og ydmyk og forsiktig i sin framferd, "et lys og et eksempel for andre".

Han besøkte også Hans Nielsen Hauge på Bredtvedt, bl a for å få Hauges vurdering av et manuskript, der han forteller om sin religiøse og åndelige utvikling gjennom barndommen og ungdommen. Skriftet kom ut i 1820 og fikk tittelen "Sandheds Stadfæstelse, hvorved Syndens Menneske bliver aabenbaret og Guds Kjærlighed bekreftet”.  Her forteller han om oppveksten og sine sterke religiøse følelser og tanker som preget ham gjennom alle år. Hans beskrivelse av de åndelige kampene han gjennomlevde i barndommen og ungdommen, gjør et sterkt inntrykk. Skriftet vitner om et menneske som tidlig nådde langt i religiøs tenkning og åndelig modenhet.

Vinteren 1822 fikk han tuberkulose, og da han skjønte at det bar mot slutten, skrev han et rørende avskjedsbrev til sin venn Hauge. Hauge tok på sin side avskjed med John i et brev der han skriver at det var tungt å måtte erkjenne at John skulle gå bort i sine beste år og ikke lenger skulle kunne virke med sine særdeles gode gaver til menneskers salighet og at han selv, som var et svakt menneske, skulle overleve ham. Hans Nielsen Hauge avslutter sitt siste brev til sin unge venn slik: "Skulle disse ord være de siste jeg skriver til deg, da sier jeg deg herved hjertelig takk for hvert ord og hvert trinn du har trådt, for å delta i vårt felles arbeide for menneskenes salighet. Lev vel, broder! Lev evig vel, det ønsker din medtjener i vår Herres Jesu nåde. Amen."

Slektshistorie og identitet

I et par fødselsdagsintervjuer i dag har jeg signalisert at jeg i min pensjonisttilværelse har fått anledning til å dyrke en interesse det har var liten tid til i hektiske yrkesaktive år. Det dreier seg om lokalhistorie og slektshistorie. Jeg bruker å si at når jeg kommer til et nytt sted, enten det er her hjemme eller i utlandet, er jeg minst like interessert i hvordan det var på stedet, hvordan folk levde osv, i tidligere tider som i dag. På samme måte liker jeg godt å lytte til folks slektshistorie.

Jeg tror interessen ble utviklet gjennom samværet med min bestefar (morfar), som var min gode venn i oppveksten. Jeg traff ham ikke så ofte, men tilbrakte hver eneste sommer i oppveksten sammen med ham. Det var som kjent på den tiden da somrene ikke bare var veldig fine med bare godt vær, men også veldig lange. Vandringer over gamle hustufter, og spesielt over tuftene etter husmannsplassen der hans eget barndomshjem stod, ble sterke og lærerike stunder som satte dype spor og skapte en interesse for det som en gang var. Jeg skrev forresten en artikkel basert på hans egen oppvekstfortelling i fjorårets utgave av "Melhusbyggen", som utgis av historielaget i hans hjemkommune, Melhus. Jfr: http://evenshaug.blogspot.no/2013/01/oppvekst-uten-barndom.html

Selv om ikke alle behøver å være interessert i lokalhistorie og slektshistorie, er jeg overbevist om besteforeldre har en viktig oppgave i å formidle historie for sine barn og barnebarn, slik min egen bestefar gjorde.  Besteforeldre er selv historie – og har vært vitne til historien. Ved å dele minner og historier fra tider som har vært, blir fortiden levende for barnebarna. Besteforeldre har en stor oppgave i å fortelle ikke minst slektshistorien og formidle tradisjonene. Min bestefar tok oppgaven, og han likte å fortelle. Selv elsket jeg å høre ham berette, spesielt om barndommen og oppveksten. Ikke slik at han idylliserte barndomstiden. Dertil var hans egen alt for mye preget av husmannsguttens slit og mangel på barndom. Han fortalte realistisk om slik det var, verken mer eller mindre. Gjennom hans fortelling, fikk jeg innpodet en ærbødighet og respekt for det som har vært og lærte at dette er en del av meg selv.

Nettopp her er poenget ved besteforeldrenes rolle som historieforteller, som formidler av familiehistorie, tradisjoner og minner. Besteforeldrenes betydning når det gjelder å bygge meningsfylte forbindelser mellom fortid, nåtid og framtid, kan knapt overvurderes. Det handler om identitet, om tilknytning og røtter. Besteforeldrenes fortelling blir et viktig bidrag i identitetsdannelsen. Barna lærer at de hører til i en sammenheng – med noe som har vært før, og som er viktig for hvem de er og hvem de skal bli. I en tid da identitetsverdier er mer truet enn noen gang, trenger barna og de unge å møte tradisjonsformidlende instanser som hjelper dem til å finne røtter og feste som kan gi basis for å takle livet.

Oppvekst uten barndom

I 1958 skrev min bestefar ned sin oppveksthistorie som husmannsgutt i ei lita bygd i Trøndelag i 1870-80-årene. Året etter fortalte han på lydbånd mye av den samme historien. Materialet representerer en uhyre interessant førstehåndskilde til kunnskap om oppvekst i en tid som fortoner seg uendelig langt unna dagens velstands-Norge, men som ikke er lenger unna enn at fortelleren var min gode venn i min egen oppvekst.

Ingebrigts historie er en historie om en oppvekst uten barndom. Det var en oppvekst med nok av fattigdom, forteller han, og som var preget av hardt arbeid. Selv om han må erkjenne at det til tider kunne være for hardt, uttrykker han som 84-åring takknemlighet for at han tidlig lærte å arbeide. "Jeg var så heldig å få begynne å arbeide i rett tid", skriver han, og "i rett tid" var i åtte-årsalderen. Da begynte han å være med i skogen å hogge tømmer. Om sommeren arbeidet han som gjeter. Skolegang var det smått med, to måneders omgangsskole omkring på forskjellige gårder. Den gang gikk altså ikke barna til skolen, men skolen kom til barna. Hans egen mangelfulle på skolegang gjorde at han voktet barnebarnets skolegang med argusøyne. Ved sommerens lange besøk, som var min egen oppveksts høydepunkt, måtte karakterboken alltid medbringes.

I 11-årsalderen flyttet han til en gård et stykke unna der han bodde og arbeidet som gårdsgutt med all slags arbeid fram til konfirmasjonen. Det var bl a tømmerkjøring om vinteren for en gutt som ennå ikke var tenåring. Han var flink med hester, og da han skulle konfirmeres, salet husbonden en hest han kunne få ri på til kirken. Ingen av familien var til stede. Presten brøt vanlig skikk og plasserte husmannsgutten først på kirkegulvet som den flinkeste blant konfirmantene. Gutten kjente sin plass i samfunnshierarkiet og mislikte situasjonen, men brydde seg likevel lite om det han overhørte på kirkebakken, da en av bygdas bønder karakteriserte situasjonen som "det styggeste synet han noen gang hadde sett i kirka".

Det neste året, da faren på husmannsplassen ble syk, forsørget han som 15-åring sine foreldre og yngre søsken ved jakt, samtidig som tok ansvaret for husmannspliktene på gården som husmannsplassen lå under. Deretter bar det ut i verden, dvs til nabobygdene som tømrer og gårdsdreng, bl a med melkekjøring med hest 5-6 mils vei tur-retur til Trondheim.

Odelsjenta på en av gårdene der han arbeidet, fattet interesse for den arbeidsomme unge mannen. Gode følelser utviklet seg, men tanken om ekteskap vakte motstand hos odelsjentas mor. Ei gardjente giftet seg ikke under sin stand! Ingebrigt ville ikke trenge seg på, og bestemte seg for å utvandre til Amerika, der framtidsmuligheter lå og ventet på fattige husmannsfolk fra Norge. Men gardjenta viste sin sterke vilje og gjorde det klart for mora at fikk hun ikke husmannsgutten, ville hun følge ham til Amerika, noe som ville innebære slutt for slekten på gården. Dermed måtte mora gi seg. Det skulle hun aldri angre på.

Jeg har fortalt hele historien i en artikkel i siste utgave av ”Melhusbyggen”, årsskriftet til Melhus historielag.

Haugiansk predikant med en dramatisk historie

Når en leser om de mange lekpredikantene som reiste rundt og forkynte Guds ord innenfor Haugebevegelsen på begynnelsen av 1800-tallet, blir en slått av hvor unge de var. En av de aller yngste var Niels Iversen Riis fra Flesberg i Numedal. Han var bare 19 år og hans meget korte og dramatiske historie som aktør i Haugevekkelsen varte bare et års tid. Likevel satte han spor etter seg som få andre. Sin unge alder til tross viste Niels en bemerkelsesverdig åndelig modenhet. Hans veltalenhet og evne til å snakke med folk var helt utenom det vanlige. Niels ble like elsket av folket som han ble hånet av mediene og forfulgt av myndighetene.  Jeg har nettopp publisert en artikkel om hans dramatiske historie i "Melhusbyggen", årsskriftet for Melhus historielag.

Sommeren 1799 ble Niels arrestert i Molde for ulovlig å ha talt Guds ord. Han ble ført til Trondheim, men på veien dit fikk han merkelig nok lov til å tale i Meldal. Hans glødende forkynnelse gjorde et sterkt inntrykk, og vitnesbyrdet fra den ildfulle predikanten ble starten på en dyptgripende vekkelse. I Trondheim ble både Niels og Hans Nielsen Hauge, som var der på samme tid, utskjelt av en avisredaktør, som karakteriserte Hauge som en høvding for "den hellige bande" og lekpredikantene som "hellige landstrykere" som var "opplysningens farligste fiender" og en fare for den offentlige sikkerhet, og som derfor snarest burde plasseres i tukthuset!

Etter at han ble sluppet ut av arresten i Trondheim, ble Niels innkalt til biskopen som forbød ham å tale mer. Men Niels fortsatte og vekkelsen grep om seg. I Meldal ble han arrestert på nytt og fikk tukthusdom. Etter soning bar det igjen tilbake til Meldal, og Niels ble nok en gang arrestert. Nå ble folk skikkelig forbitret og slo ring om Niels. Det var faktisk nære på at Haugebevegelsen i Meldal skulle ha endt opp i et regulært bygdeopprør med bruk av fysisk makt.

Niels' forkynnerkarriere fikk en dramatisk slutt. Ifølge tradisjonen skal prosten i Melhus etter en gudstjeneste i Flå kirke ha sørget for at Niels ble bundet til hans vogn, og han måtte løpe etter helt ned til prestegården i Melhus, en strekning på 7-8 km. Dette skal ha ført til at Niels ble helt sprengt og helsa ble knekt. Etter dette hører vi aldri noe mer til Niels som predikant.

Se også "Haugianeren Arne Arnesen Bjørge og Skipper Worse"

Haugianeren Arne Arnesen Bjørge og "Skipper Worse"

Det er utrolig fascinerende å studere den store folkebevegelsen som Hans Nielsen Hauge skapte i første halvdel av 1800-tallet. Ikke minst blir jeg imponert av de mange helt unge predikantene som reiste rundt omkring i landet og forkynte Guds ord i en tid da dette fortsatt var forbudt for legfolk. Jeg har i høst publisert artikler om to av disse predikantene.

Den ene er Arne Arnesen Bjørge fra Øyer i Gudbrandsdalen. Arne kom fra meget fattige kår og arbeidet som ung en tid som gårdsgutt hos Hans Nielsen Hauge på Bredtvedt. Han reiste i mange år som predikant rundt omkring i hele Sør-Norge, inntil han ca 1830 kom til Stavangerområdet der han slo seg ned som gårdbruker samtidig som han fortsatte forkynnervirksomheten. I Stavanger ble han en del både av det såkalte "brødresamfunnet" og av haugianermiljøet i byen, der den ledende skikkelsen var gründeren John Haugvaldstad, også kalt "haugianerbispen".

Arne var gift to ganger og fikk i alt 12 barn. Det andre ekteskapet var både dramatisk og ulykkelig. Arnes andre kone, som bare var 24 år da hun på morens befaling og mot sin vilje måtte gifte seg med den da 51 år gamle Arne, var familierelatert til Alexander Kielland, og Kielland kjente godt til historien om Arne og hans unge hustru. Det er liten tvil om at denne historien har gitt viktige impulser til Kiellands beskrivelse av det ulykkelige ekteskapet mellom den unge Sara og den aldrende Jacob Worse i Kiellands mest berømte roman, "Skipper Worse".

Når det gjelder reisepredikanten i ”Skipper Worse”, Hans Nielsen Fennefos, har Kielland naturlig nok først og fremst hentet impulser fra Hans Nielsen Hauge, men åpenbart også fra Arne Arnesen. Kielland utstyrer Fennefos med personlighetstrekk som vi kjenner igjen fra samtidens beskrivelse av Arne Arnesen, som en meget vennlig mann, elskelig og elsket av alle, ydmyk og from med et tiltalende vesen, og som nøt stor tillit og anseelse som en ildfull og dyktig forkynner.

Artikkelen kan leses her: http://evenshaug.blogspot.no/p/det-er-sa-lell-haugianeren-arne-arnesen.html

Den døve skomakeren som utvandret

Som så mange andre nordmenn har jeg mange fjerne slektninger i USA. Det er etterkommere etter søsken av min farmor, som vokste opp på Tretten i Gudbrandsdalen. For noen år siden ble jeg gjort oppmerksom på at hun også hadde en onkel som utvandret, men som få visste noe særlig om. Han hadde ingen barn som vokste opp, og mennesker uten etterkommere blir gjerne glemt. Da jeg fikk vite at han var døv – og utvandret alene, ble jeg interessert i å finne ut mer om mannen, som het Lars Guttormsen.

Lars ble født i 1845 og var antagelig døv fra fødselen av. Han fikk derfor ingen skolegang i hjembygda. Døve hadde verken rett eller plikt til opplæring på denne tiden. Men presten i bygda fikk amtet (fylket) til å bevilge penger slik at den fattige, men evnerike gutten kunne komme seg til et privat døveinstitutt i Kristiania. Der fikk Lars god opplæring slik at han både kunne lese, skrive og til og med gjøre seg noenlunde forståelig med talespråk. På døveinstituttet fikk han også opplæring som skomaker.

Etter noen år som skomaker i hjembygda, gjorde han som så mange andre, han utvandret til Amerika, nærmere bestemt til byen La Crosse i Wisconsin. Her fikk han seg jobb som skomaker i en skoforretning, og her levde han et langt og godt liv. Etter en tid traff han ei døv jente, som han giftet seg med i 1878. (Se bildet.) Hun var datter av en av byens fremste menn, men det var ikke grunnen til at bryllupet ble en stor sensasjon, som byens avis, La Crosse Tribune, beskrev i et langt referat på avisens forside. Årsaken til at byens største kirke var sprengfull og mange skuelystne ikke kom inn, var at ekteskap mellom to døve var helt uvanlig. Spesielt var det uvanlig at en døv kvinne giftet seg. Døve kvinner hadde ”daarlige Chanser i det ekteskapelige lotteri”, skrev den norske legen Vilhelm Kristian Uchermann i en doktorgradsavhandling på 1890-tallet om de døves situasjon i Norge. Han påviste i sin undersøkelse at bare 5 % av døve kvinner var gift. Situasjonen var neppe annerledes i Wisconsin. I byens avis, La Crosse Tribune, ble vielsen av den døve Louis Guttormson, som Lars nå kalte seg, og den døve Isabella Drake, som var brudens navn, karakterisert som ”en av de mest bemerkelsesverdige og interessante sosiale begivenheter som noen gang har funnet sted i denne staten”.

Det har vært en fascinerende oppgave å forske i Lars Guttormsens liv, og det er nesten utrolig hva det går an å finne ut om et menneske som ingen i utgangspunktet nesten ikke visste noe som helst om. I diverse arkiver og biblioteker både her hjemme og i USA, og med god hjelp av norsk-amerikanske entusiaster, har vi funnet fram til mye kunnskap om Lars og hans liv. Resultatet står å lese i en artikkel i siste utgave av ”Årbok for Gudbrandsdalen” (78. årgang, Dølaringen Boklag) som nylig er kommet ut.

De som forlot landet

Utvandringen til Amerika har fascinert meg. Derfor har jeg lest Sverre Mørkhagens bok ”Farvel Norge. Utvandringen til Amerika 1825-1975” med stor interesse. Boka er den første av et to-bindsverk. Mørkhagen beskriver i de ulike fasene av den store folkeflyttingen fra Norge til Amerika gjennom 150 år. Særlig interessant er det at vi får et møte med en rekke enkeltskjebner og årsakene til at så mange brøt opp og forlot landet. I det andre bindet som kommer i 2011, vil han følge deres skjebne i deres nye hjemland.

Min interesse har nok bl a sammenheng med at jeg i likhet med så mange andre her i landet har slekt der borte. Allerede på 1860- og -70-tallet utvandret søsken av min oldemor, og tretti år senere reiste fire av min farmors søsken fra Tretten i Gudbrandsdalen. Også min farmor var klar for å dra, men så traff hun en kar fra Trøndelag som kom til Gudbrandsdalen for å delta i byggingen av Dovrebanen, og dermed ble det et liv i Norge for henne. Også min morfar var klar til å dra. I stedet ble det ekteskap med en gårdarving for husmannsgutten. Godt at noen ble igjen, må vi vel si vi som nå lever i dette landet, ellers hadde det vel ikke vært noe liv.

For vel 20 år siden besøkte jeg for første gang noen av disse utvandrernes etterkommere, som altså er mine fjerne slektninger. Skjønt ikke fjernere enn tremenninger. Blant amerikanere er man ”cousin” - uansett. Siden er det blitt flere besøk i Wisconsin, der mange av dem bor. Det er like trivelig hver gang. De ”norske” amerikanerne er opptatt av forfedrenes og formødrenes hjemland, og noen av dem er nærmest umettelige når det gjelder opplysninger om slekten i Norge.

Jeg for min del er like interessert i skjebnen til de mange som utvandret og søkte lykken på den andre siden av havet. En av disse var min oldemors bror. Han var døv og utvandret alene som ung i 1872. Han har ingen etterkommere og vi har ikke visst særlig mye om ham. Men med god hjelp av bl a en tremenning der borte har det lykkes å etterspore hovedtrekkene i hans liv. Det viser seg at han har en interessant historie, som vil bli fortalt en bokartikkel neste år.

Den gang lykken var en sykkel

Jeg har nettopp publisert en artikkel i årets utgave av årboka for Fåberg og Lillehammer Historielag. Med ”sykkel” som gjennomgangstema skriver jeg om oppvekst på Lillehammer i årene etter 2. verdenskrig. Dette var en tid da det var mangel på det meste. Når familiens økonomi dessuten var meget beskjeden, forble sportsutstyr og det meste av alt annet en gutt ønske seg, bare en drøm. Mest av alt ønsket jeg meg en sykkel. Jeg ble fort klar over at drømmen bare kunne bli en realitet hvis jeg tjente pengene selv. Heldigvis var skolen den gang så viselig ordnet at vi bare gikk annenhver dag. Det ga muligheter. Jeg fikk meg jobb som visergutt, først hos en baker, senere i en kolonialbutikk.

Følelsen som svulmet i brystet da jeg kunne trille hjem på nyinnkjøpt sykkel, kan ikke beskrives med ord. Det kan heller ikke følelsen da jeg første gang svingte inn i skolegården og gutta strømmet til for å beundre nyervervelsen. I årene som fulgte var ett av årets store øyeblikk den dagen om våren da en kunne ta fram sykkelen. Den dag i dag når jeg kjenner lukten av vår, minnes jeg den herlige følelsen det ga å kunne sette seg på sykkelen i vårvarmen og tråkke av gårde. Spesielt nydelig var det å suse av sted på de få veiene som var asfaltert. Sykkelen utvidet aksjonsradiusen og dermed friheten og følelsen av å beherske verden.

Sykkelen ble aldri låst, rett og slett fordi jeg ikke hadde noen lås på den. At noen skulle stjele en sykkel, var like utenkelig som at noen skulle ta den nøkkelen alle visste lå under dørmatta og låse seg inn i annen manns hus. Å sette fra seg en sykkel ulåst i dag, vil være det samme som å henge på den en plakat med teksten ”Vær så god å ta den!” Forskjellen gir grunnlag til refleksjoner over hva slags samfunn vi egentlig har skapt vi som vokste opp i etterkrigstiden, da den materielle velstanden var liten, men samholdet og respekten for andres eiendom var desto større.

En opplevelse fra mine egne barns oppvekst illustrerer endringen. Min eldste sønns sykkel ble stjålet. Sykkelen ble meldt stjålet, vi fikk utbetalt forsikringspengene og ny sykkel ble anskaffet. En dag neste vår oppdaget min sønn en gutt som syklet på den stjålne sykkelen. Han fulgte etter ham og merket seg hvor gutten bodde. Sammen oppsøkte vi foreldrene og la fram fakta. Reaksjonen var overraskende: ”Har ikke dere fått erstattet sykkelen av forsikringsselskapet?” Jo, vi hadde da det, men .. . ”Hva er det dere da bråker med?” – Vi måtte gå med uforrettet sak. Sykkelen ble ikke utlevert før vi fikk politiet til å ringe faren og true med at de ville komme og hente den.

Men historien stopper ikke der. Sykkelen var jo erstattet av forsikringsselskapet. Derfor telefon til selskapet om at sykkelen kunne hentes hos oss. Det viste seg vanskelig. Forsikringsselskapet var åpenbart ikke interessert i sykkelen som vitterlig tilhørte dem. Gjentatte anmodninger var nytteløse. Min yrkesbakgrunn tilsa at en pedagogisk vri var forsøket verd: Hva vil dere jeg skal si til min sønn, som jeg etter beste evne har forsøkt å forklare at sykkelen ikke lenger er hans? Heller ikke det gjorde inntrykk. Enden på visa ble at vi skulle sende forsikringsselskapet en sum penger for en sykkel vi ikke trengte. Vår sønn undret seg over moralen i de voksnes verden, og vi som foreldre fikk en leksjon i hvordan verden hadde forandret seg siden vår egen oppvekst.

Snepperten

Jeg er eier av et lite instrument som har det pussige navnet ”sneppert”. Hørt navnet før? Ordet kommer av tysk ”schnappen”, som betyr snappe, springe tilbake. Det er sikkert ikke mange som har hørt om denne dingsen, men i tidligere tider var den velkjent. Det dreier seg om et 6 cm langt instrument med et fjærbelastet knivblad av stål i den ene enden, formet nærmest som ei lita øks. Når en spenner fjæra og utløser den, hugger snepperten til.

Den ble brukt til å hugge hull i ei blodåre den gang tapping av blod, såkalt årelating, var en populær behandlingsmåte ved sykdom. Gjennom århundrene helt fram mot 1900-tallet var årelating det mest brukte botemiddel mot nærmest alle mulige lidelser og sykdommer både i skolemedisinen og i folkemedisinen. Troen på metoden hadde sin bakgrunn i den klassiske greske læren om at sykdom skyldtes ubalanse mellom kroppsvæskene, og tapping av blod gjenopprettet balansen og kroppen ble frisk.

Metoden var ikke ufarlig. Spesielt fordi man skulle holde på med blodtappingen til en var nær ved å besvime eller besvimte. Det ble oppfattet som et bevis på at behandlingen var effektiv. Men det kunne gå galt. Kanskje det meste kjente ”offeret” for metoden er USAs første president, George Washington. Det fortelles at han i 1799 hadde sår hals som utviklet seg til en akutt hals- og lungebetennelse. På egen anmodning ble han behandlet med årelating. Hvorvidt han brukte sneppert for å åpne blodåren, vites ikke. Det endte i hvert fall galt. Washington ble i løpet av et døgn tappet for 1,7 liter blod, og sjokket på grunn av blodtapet var etter alt å dømme en viktig del av årsaken til at han døde.

Mitt eksemplar av snepperten tilhørte min oldemor, som bodde i Melhus i Sør-Trøndelag. Redaktøren av ”Melhusbyggen”, årsskriftet til Melhus Historielag, ba meg skrive en artikkel om snepperten og min oldemors forhold til dette blodige instrumentet. Artikkelen står å lese i årets utgave av det utmerkede årsskriftet (8. årgang). Min oldemor skal etter sigende ha vært vel mye opptatt av sykdom, og snepperten ble flittig brukt. Hvorvidt årelatingen noen gang helbredet henne, vet jeg ikke. Kanskje, det er så rart med trua.

Det lokale kulturarbeidet

I går brakte posten meg en stor overraskelse i form av en bok fra en fjern slektning. Erik bor i Melhus i Sør-Trøndelag og er en ihuga lokalpatriot. Men han er mer enn det. Han er en ildsjel i det lokalhistoriske arbeidet i Melhus, leder av Melhus Historielag og redaksjonell medarbeider og skribent i historielagets årsskrift ”Melhusbyggen”.

Nå har den pensjonerte gårdbrukeren også samlet og utgitt ”Ordbok over Melhus-målet”, som han var vennlig nok til å sende sin fjerne slektning sørpå. Jeg tilbrakte alle min barndoms somre hos mine besteforeldre i Melhus. Som innfødte melhusbygg snakket de selvfølgelig Melhusdialekt i sin mest originale form. Noen ganger kunne de bruke ord som var vanskelige å forstå for en søring. Når bestefar og jeg røk sammen i en liten vennskapelig ”slåsskamp”, slo bestemor til med en sterk formaning om ikke å ”kanæflas”! Hvorpå bestefar repliserte med at det er da bare så ”kjøle” artig!

Både disse og mange, mange andre ord og uttrykk fra Melhus-målet er å finne i Eriks ordbok om Melhus-målet. Hvem skulle tro at en ordbok skulle være så morsomt å lese?

Over det ganske land gjør mennesker som Erik en storartet innsats for å utforske og publisere lokalhistorien. Dette er et lokalt kulturarbeide som fortjener både respekt og oppmerksomhet, og som gjør lokalmiljøet bedre og rikere.