Drømmen om Amerika

Helt siden jeg var gutt har jeg vært interessert i utvandringen til Amerika. Det er noe fascinerende med mennesker som våger å bryte opp og kaste seg ut i det ukjente for om mulig å skape seg et bedre liv. At jeg har mange slektninger som både på 1800- og 1900-tallet brøt opp og satset på et liv i den nye verden, har ikke gjort interessen mindre. I godt voksen alder fikk jeg anledning til å besøke en del av de utvandrede slektningenes etterkommere. Det var en stor opplevelse og forsterket interessen – ikke bare for utvandringshistorien, men også for hvordan det gikk med dem etter at de forlot hjemlandet.

Derfor har jeg lest Sverre Mørkhagens to bind om den norske utvandringen med stor interesse. Det første bindet, ”Farvel til Norge”, kom i 2009, og jeg omtalte boka på bloggen 21. desember 2009. Det andre bindet kom ut i høst, ”Drømmen om Amerika”, og omhandler innvandringen til Amerika fra Norge i tiden 1825-1900. Et tredje bind om innvandringen 1900-1975 er planlagt utgitt neste år.

 

Mørkhagen vier stor oppmerksomhet til innvandrernes kirkelige liv. I de lokalsamfunn innvandrerne skapte, stod kirken sentralt, ikke bare for deres religiøse liv, men også sosialt. Men dette er også historien om strid og splid. De norske utvandrerne reiste fra en embetsstyrt kirke, der prestene i stor grad representerte samfunnsmakten og den usosiale samfunnsstrukturen. I den nye verden kunne de skape sine egne ”frie” kirker. Det var ikke bare enkelt. Både teologiske og personlige stridigheter førte til en oppsplitting i en rekke kirkesamfunn, som norsk-amerikansk lutherdom fortsatt sliter med, til tross for kirkefusjoner.

 

Fortellingen om hvordan det gikk med de norske innvandrerne er fascinerende lesning. Mørkhagen skriver spennende og med stor fortellerglede. I Norge har vi nok i stor grad levd med forestillingen om at ”drømmen om Amerika” var en drøm som også ble realisert. Mørkhagens bok viser oss at slik var det slett ikke for alle, noe jeg selv også har lært etter at jeg ved besøk hos slektninger der borte har lært litt om at det ikke gikk like bra for alle. Mørkhagen gir oss mange eksempler på det. Mange maktet ikke de store utfordringene som møtte dem, mange ble også ofre for lurendreiere og svindlere.

Men de aller fleste klarte å kjempe seg fram til et godt og anstendig liv. Jeg har selv fortalt historien om en av disse i en artikkel i Årbok for Gudbrandsdalen 2010. Lars Guttormsen var en skomaker som utvandret i 1872 fra Tretten i Gudbrandsdalen. Det spesielle med Lars var at han var døv, et utrolig vanskelig handikap på den tiden, ikke minst på grunn av alle fordommene døve ble møtt med. Men Lars hadde mot og vilje. Han utvandret alene og skapte seg et godt liv i LaCrosse i Wisconsin, der han giftet seg med ei døv jente. Se bloggpost 25. oktober 2010.

Sverre Mørkhagen har plukket opp historien om Lars og gjenforteller den over fire sider i sin bok, som et eksempel på en av de som lykkes i å realisere ”drømmen om Amerika”.

Den døve skomakeren som utvandret

Som så mange andre nordmenn har jeg mange fjerne slektninger i USA. Det er etterkommere etter søsken av min farmor, som vokste opp på Tretten i Gudbrandsdalen. For noen år siden ble jeg gjort oppmerksom på at hun også hadde en onkel som utvandret, men som få visste noe særlig om. Han hadde ingen barn som vokste opp, og mennesker uten etterkommere blir gjerne glemt. Da jeg fikk vite at han var døv – og utvandret alene, ble jeg interessert i å finne ut mer om mannen, som het Lars Guttormsen.

Lars ble født i 1845 og var antagelig døv fra fødselen av. Han fikk derfor ingen skolegang i hjembygda. Døve hadde verken rett eller plikt til opplæring på denne tiden. Men presten i bygda fikk amtet (fylket) til å bevilge penger slik at den fattige, men evnerike gutten kunne komme seg til et privat døveinstitutt i Kristiania. Der fikk Lars god opplæring slik at han både kunne lese, skrive og til og med gjøre seg noenlunde forståelig med talespråk. På døveinstituttet fikk han også opplæring som skomaker.

Etter noen år som skomaker i hjembygda, gjorde han som så mange andre, han utvandret til Amerika, nærmere bestemt til byen La Crosse i Wisconsin. Her fikk han seg jobb som skomaker i en skoforretning, og her levde han et langt og godt liv. Etter en tid traff han ei døv jente, som han giftet seg med i 1878. (Se bildet.) Hun var datter av en av byens fremste menn, men det var ikke grunnen til at bryllupet ble en stor sensasjon, som byens avis, La Crosse Tribune, beskrev i et langt referat på avisens forside. Årsaken til at byens største kirke var sprengfull og mange skuelystne ikke kom inn, var at ekteskap mellom to døve var helt uvanlig. Spesielt var det uvanlig at en døv kvinne giftet seg. Døve kvinner hadde ”daarlige Chanser i det ekteskapelige lotteri”, skrev den norske legen Vilhelm Kristian Uchermann i en doktorgradsavhandling på 1890-tallet om de døves situasjon i Norge. Han påviste i sin undersøkelse at bare 5 % av døve kvinner var gift. Situasjonen var neppe annerledes i Wisconsin. I byens avis, La Crosse Tribune, ble vielsen av den døve Louis Guttormson, som Lars nå kalte seg, og den døve Isabella Drake, som var brudens navn, karakterisert som ”en av de mest bemerkelsesverdige og interessante sosiale begivenheter som noen gang har funnet sted i denne staten”.

Det har vært en fascinerende oppgave å forske i Lars Guttormsens liv, og det er nesten utrolig hva det går an å finne ut om et menneske som ingen i utgangspunktet nesten ikke visste noe som helst om. I diverse arkiver og biblioteker både her hjemme og i USA, og med god hjelp av norsk-amerikanske entusiaster, har vi funnet fram til mye kunnskap om Lars og hans liv. Resultatet står å lese i en artikkel i siste utgave av ”Årbok for Gudbrandsdalen” (78. årgang, Dølaringen Boklag) som nylig er kommet ut.

De som forlot landet

Utvandringen til Amerika har fascinert meg. Derfor har jeg lest Sverre Mørkhagens bok ”Farvel Norge. Utvandringen til Amerika 1825-1975” med stor interesse. Boka er den første av et to-bindsverk. Mørkhagen beskriver i de ulike fasene av den store folkeflyttingen fra Norge til Amerika gjennom 150 år. Særlig interessant er det at vi får et møte med en rekke enkeltskjebner og årsakene til at så mange brøt opp og forlot landet. I det andre bindet som kommer i 2011, vil han følge deres skjebne i deres nye hjemland.

Min interesse har nok bl a sammenheng med at jeg i likhet med så mange andre her i landet har slekt der borte. Allerede på 1860- og -70-tallet utvandret søsken av min oldemor, og tretti år senere reiste fire av min farmors søsken fra Tretten i Gudbrandsdalen. Også min farmor var klar for å dra, men så traff hun en kar fra Trøndelag som kom til Gudbrandsdalen for å delta i byggingen av Dovrebanen, og dermed ble det et liv i Norge for henne. Også min morfar var klar til å dra. I stedet ble det ekteskap med en gårdarving for husmannsgutten. Godt at noen ble igjen, må vi vel si vi som nå lever i dette landet, ellers hadde det vel ikke vært noe liv.

For vel 20 år siden besøkte jeg for første gang noen av disse utvandrernes etterkommere, som altså er mine fjerne slektninger. Skjønt ikke fjernere enn tremenninger. Blant amerikanere er man ”cousin” - uansett. Siden er det blitt flere besøk i Wisconsin, der mange av dem bor. Det er like trivelig hver gang. De ”norske” amerikanerne er opptatt av forfedrenes og formødrenes hjemland, og noen av dem er nærmest umettelige når det gjelder opplysninger om slekten i Norge.

Jeg for min del er like interessert i skjebnen til de mange som utvandret og søkte lykken på den andre siden av havet. En av disse var min oldemors bror. Han var døv og utvandret alene som ung i 1872. Han har ingen etterkommere og vi har ikke visst særlig mye om ham. Men med god hjelp av bl a en tremenning der borte har det lykkes å etterspore hovedtrekkene i hans liv. Det viser seg at han har en interessant historie, som vil bli fortalt en bokartikkel neste år.