KrFs identitet

KrFs sentralstyre har enstemmig sluttet seg til partiledelsens forslag til endrede paragrafer 1 og 2 i partiets lover med utgangspunkt i strategiutvalgets innstilling. Sentralstyret foreslår en formålsparagraf og en forpliktelsesparagraf som skal erstatte nåværende ”bekjennelsesparagraf”. De nye paragrafene bør etter Sentralstyrets mening lyde slik:

§1. KrFs formål er å fremme en kristendemokratisk politikk bygget på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter.
§2. Alle tillitsvalgte og folkevalgte for KrF er forpliktet på og skal arbeide for partiets kristne verdigrunnlag slik det er definert i §1.
Det er grunn til å gratulere KrFs sentralstyre med at de har maktet om å samle seg om et forslag som etter min mening er vesentlig bedre enn de lovbestemmelsene partiet til nå har hatt. Det er å håpe at forslaget vil kunne samle partiet når det nå skal drøftes i partiets ulike organer. Partileder Dagfinn Høybråten har rett når han sier at partiet med dette bekrefter og forsterker sine kristne verdiforankring hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter, og dermed tydeliggjør det kristne verdigrunnlaget partiets tillitsvalgte skal fronte og arbeide aktivt for. Det er å håpe at de som så gjerne ville ha beholdt bekjennelsesforpliktelsen, også kan se det.

Bekjennelseskravet i Krf

KrFs strategiutvalg går enstemmig inn for å fjerne kravet om at tillitsvalgte i Krf ved siden av å være enig i partiets grunnsyn også må være bekjennende kristne. Dette vil skape strid i partiet, dvs. striden om denne saken er der allerede. Slik sett vil kanskje noen si at man burde ha latt saken ligge. Er det noe Krf nå ikke trenger, er det indre strid. Vårt Lands Helge Simonnes har derfor antagelig rett når han i en nettkommentar skriver at forslaget innebærer en viss risiko for Krf.

Personlig har jeg i en tidligere kommentar gitt uttrykk for at den foreslåtte endringen i seg selv neppe vil gi mange nye stemmer. Når jeg likevel tror en slik endring er nødvendig, er det rett og slett fordi bekjennelseskravet har overlevd seg selv. Bestemmelsen har i praksis lenge vært død, men har nok fortsatt en ikke ubetydelig symbolverdi. Men det blir stadig vanskeligere for folk å forstå at regelen skulle være nødvendig, og det kan være en fare for at den skygger for politikken. Dessuten innebærer den ingen garanti for at politikken virkelig har den forankring partiet vil være forpliktet på. Det blir mer og mer viktig å tydeliggjøre at det er forskjell på politisk parti og menighet. Tilslutning og lojalitet til partiets verdigrunnlag og den til enhver tid vedtatte politikk bør være nok i et politisk parti. Dertil kommer at enhver valgforsamling som utpeker tillitsvalgte, ut fra demokratiske prinsipper velger hvem de vil og på eget ansvar. Derfor tror jeg Krf bør ta den risikoen som en fjerning av bekjennelseskravet måtte innebære. Kanskje får politisk kommentator i Nationen, Berit Aalborg, rett når hun i Dagsnytt 18 sier hun ikke tror forslaget vil føre til noen særlig stor avskalling i partiet.

Det er hevdet at partiets mer ”konservative” kjernetropper vil ha store problemer med å akseptere den foreslåtte endringen, og at mange ikke vil kunne identifisere seg med partiet hvis bekjennelseskravet til de tillitsvalgte blir fjernet. Men i møte med fakta er det noe her som skurrer. Krf har de siste årene opplevd en ikke ubetydelig avskalling av nettopp sine mer ”konservative” kristne velgere til Frp. Etter det jeg vet har Frp ikke noe krav til sine tillitsvalgte om kristen bekjennelse. De velgerne som har gått fra Krf til Frp har snarere begrunnet sin endring i partipreferanse i Frp’s politikk og ikke i kandidatenes personlige trosbekjennelse.

Jeg er enig med Strategiutvalgets leder, Dagrun Eriksen, når hun sier at det er viktigere å definere partiets oppdrag ved å styrke den eksisterende formålsparagrafen og partiets politiske profil enn å beholde et sovende bekjennelseskrav. Men nettopp derfor er det skuffende at utvalget hun leder, ikke har vært i stand til å samle seg om et felles forslag til formålsformulering. Her får partiets øverste organer en stor utfordring.

Oppdatering:
Hva ønsker Høybråten?
Advarer mot å droppe bekjennelseskravet

Krf-debatten

Ikke overraskende går debatten høyt i Krf for tiden, og motsetningene kan synes store. Jeg tror ikke det gjør så mye, snarere tvert imot. I den vanskelige situasjonen som partiet nå er, hadde det vært atskillig verre om det hadde vært helt stille og bare fryd og gammen. Men det Krf nå ikke trenger, er tillitsvalgte som går ut i media og signaliserer at de vurderer sitt medlemskap. Det er helt greit å melde seg ut av et parti, men det bør skje uten trusler. Alt snakk om å ”utestenge” er også særdeles lite konstruktivt, i likhet med anbefalinger til meningsmotstandere om å finne seg et annet parti. Både under valgkampen i høst og under de siste ukenes debatt har vi sett uttalelser i den retning både fra den såkalte ”liberale” østlandsfløyen og den ”konservative” vestlandsfløyen (les: bedehusfolket). Den slags opplever jeg for min del rett og slett for dumt og vitner om en umodenhet i debatten, som jeg i hvert fall ikke venter av folk i lederposisjoner.

Når det gjelder den aktuelle debatten, kan man selvfølgelig framholde at programmet er fastsatt og alle er bundet av det. Ut fra en slik tankegang bør ikke Inger Lise Hansen være alt for forundret over at hun møter kritikk. Men den formelle kritikken er naturligvis ikke uavhengig av det saklige innholdet. De som kritiserer på formelt grunnlag, er som regel saklig uenig, og de som forsvarer meningene, er ikke så opptatt av det formelle. Derfor vil sikkert også undertegnede rammes av den samme kritikken når jeg har sagt at jeg på enkelte punkter er enig med Hansen, samtidig som jeg vil mene at debatten er alt for viktig til at den skal stoppes på formelt grunnlag. Uansett hvor dårlig timingen til Hansen måtte sies å være, er det et faktum at hun målbærer synspunkter som deles av mange, antagelig ca halvparten av Krfs medlemmer og velgere, litt avhengig av hvilken sak det gjelder. Da er det fåfengt og lite konstruktivt å prøve å stoppe debatten.

Personlig tror jeg knapt noen av de standpunktene Hansen har framført, vil bety flere stemmer for Krf. Dertil er de alt for konforme med ”mainstream” i norsk politikk og representerer derfor ikke noe alternativ. Det potensielle Krf-velgere etterspør, slik jeg oppfatter det, er framfor alt et alternativ til de andre partiene, og det får man ikke ved å mene det samme som alle andre. Riktignok får du klapp på skuldrene, mindre latterliggjøring og fordomsfull utskjelling i mediene, men neppe flere stemmer. Det Krf derfor bør anstrenge seg for å bringe fram, er etter min mening en politikk som vel og merke med tydelig forankring i partiets verdigrunnlag virkelig representerer noe annet enn det de andre partiene tilbyr oss. En slik politikk ville i dagens kulturelle og verdimessige klima slett ikke appellere til alle velgerne, men gjør det noe?

Heller ikke en endring av bekjennelsesplikten ville etter min mening gjøre så stor forskjell. Jeg tror likevel en slik endring er nødvendig rett og slett fordi den har overlevd seg selv. Det blir stadig vanskelige for folk å forstå at regelen skulle være nødvendig, og det kan være en fare for at den skygger for politikken. Dessuten innebærer den ingen garanti for at politikken virkelig har den forankring partiet vil være forpliktet på. Det blir mer og mer viktig å tydeliggjøre at det forskjell på politisk parti og menighet, og da er det paradoksalt at man opererer med en sterkere bekjennelsesplikt for tillitsverv i et politisk parti enn i en kristen menighet. Tilslutning og lojalitet til partiets verdigrunnlag og den til den enhver tid vedtatte politikk bør være nok i et politisk parti. Dertil kommer at enhver valgforsamling som utpeker tillitsvalgte, ut fra demokratiske prinsipper velger hvem de vil og på eget ansvar.

Debatten i Krf bryter på dypt vann. Derfor blir det en avsporing når det nå slås til lyd for en debatt om noe som i den store sammenhengen er så uviktig som hvor partikontoret skal ligge.