Hvor er menneskeligheten?

Aftenposten forteller i dag om den 25-årige Fathia Ahmed Omar og hennes 6-årige sønn Munir som ble kastet ut av Norge mens hun var under behandling for fysiske og psykiske plager. Nå bor hun og sønnen på en benk i Genova. Faren til Munir ble drept av en milits i det afrikanske hjemlandet. Selv ble Fathia utsatt for en gruppevoldtekt som varte i 20 dager. Hun klarte å komme seg vekk, via Italia til Norge. Da hun ble tvangsutsendt fra Norge, hadde hun nettopp fått diagnosen posttraumatisk stressyndrom. Også gutten er traumatisert etter de forferdelige opplevelsene han har hatt. Tilbake i Bergen sitter en fortvilet ektemann.

Ifølge Aftenposten har 25-åringens advokat gjort lite for å fremme hennes sak. Jeg har ikke grunnlag for å betvile at utlendingsmyndighetene har fulgt lovverket i sin avgjørelse. Men, en må som kvinnens fastlege spørre: Hvor er menneskeligheten?

Les historien og bedøm selv.

Inhumant menneskesyn

Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund (HEF), Kari Vigeland, har vakt oppsikt med sine uttalelser om at de eldste på norske sykehjem på et tidspunkt må slutte med pillene og dø fremfor å ta ressurser fra unge generasjoner. Hun anbefaler derfor de politiske myndighetene å sette tak på bevilgningene til legende og livsoppholdende behandling for de aller eldste. Det er i en artikkel på nettstedet Fritanke.no Vigeland lanserer denne tenkningen, som Human-Etisk Forbund finner grunn til å distansere seg fra. Nåværende generalsekretær i HEF, Kristin Mile, sier i en kommentar at Vigeland ikke uttaler seg på vegne av Human-Etisk Forbund. Mile har behov for å presisere at Vigeland uttaler seg stikk i strid med det menneskesynet Human-Etisk Forbund står for.

Vigeland spør i sin artikkel: ”Hvordan vil jeg selv oppleve situasjonen som redusert og hjelptrengende 90-åring? Dersom jeg blir ute av stand til å yte noe tilbake til mine nærmeste, men en klart belastning for dem, hvordan vil jeg da oppleve mitt menneskeverd?”

Hva slags menneskesyn er dette? Skal virkelig mitt menneskeverd være avhengig av hva jeg kan prestere? Stortingsrepresentant Laila Dåvøy treffer godt når hun karakteriserer humanetikerens utspill som ”inhumant”.

Oppdatering: Inge Lønning kommenterer saken i Vårt Land i dag og sier bl a at Vigeland gjør en fatal feilkobling når hun kobler sammen diskusjonen om ressursbruk i helsevesenet med hvordan man skal møte eldres behov.

Gradering av menneskeverdet

For en tid siden vedtok Stortinget en ny bioteknologilov, som bestemmer hvem som skal ha livets rett i landet vårt. En av endringene dreier seg om sykdomstesting av embryoer. Embryoet er kort sagt fosteret de første ukene etter befruktningen. Lovendringen gjør det lovlig å teste om et embryo har arvet alvorlig sykdom av sine foreldre. Man velger et friskt embryo fremfor et sykt, som settes inn i kvinnens livmor. Slik kan par med risiko for arvelige alvorlige sykdommer få muligheten til å få friske barn.

Hensikten er altså god. Alle ønsker vi oss friske barn. Men har man tenkt igjennom konsekvensene? Her degraderes mennesket til å bli et middel for andre. Vi er i ferd med å skape et sorteringssamfunn, noe enkelte politikere hardnakket har benektet. Men de kommer ikke utenom at det her dreier seg om genetisk sortering. Det burde de i ærlighetens navn innrømme.

Generalsekretæren i organisasjonen Menneskeverd skriver i en artikkel i Aftenposten at ideen om utvelgelse på bakgrunn av genetisk utrustning undergraver vår unikhet. ”Teknologien bidrar til å flytte standarder for hva som er et friskt menneske og hva som er akseptabelt annerledes. Det er et stort skritt fra å ønske seg friske barn, til å lovfeste mulighet til å selektere bort individer med alvorlig sykdom.” Hun spør: ”Hvilket signal sender loven til dem som lever med en alvorlig arvelig sykdom? Er noen til for stor belastning for foreldre, søsken, lærere eller helsevesen? Har ikke deres liv bidratt, gledet eller betydd nok?”

Skribenten og forfatteren Niels Chr. Geelmuyden gir i en annen artikkel i Aftenposten en ramsalt kritikk av loven, og kaller det ”barbari på strømpelesten”. Han viser til hvor bestyrtet folk ble da en trailer fullastet med aborterte fostere for noen år siden ble stanset på vei til en fransk kosmetikkfabrikk. Men det som burde bestyrte oss, er at menneskeverd graderes, skriver Geelmuyden, og fortsetter: ”I praksis spiller det ingen rolle om graderingen skjer på basis av rasetilhørighet, kjønn, seksuell legning, funksjonsdyktighet eller utviklingstrinn. Det vesentlige er at graderingen befordrer barbari. Kjernen i begrepet sivilisasjon er at samfunnet tar vare på sine misdannede og ufullkomne medlemmer. I dyreriket og barbariske menneskekulturer blir defekte flokkmedlemmer etterlatt alene i skogen for å dø. Fra og med 24. mai i år gjør man det samme her i landet, men innpakket, sterilt og skånsomt. Denne gang kommer barbariet på strømpelesten.”

Hele 94 stortingsrepresentanter var ikke til stede i stortingssalen da denne loven ble vedtatt. Med rette kan en spørre hvor de var – både de og det mindretallet av folkets kårne som stemte.