Verdig markering

Gårsdagens markering på Youngstorget i Oslo og fakkeltoget til Rådhusplassen ble en verdig protest mot volden og ufreden i Midt-Østen. Spesielt inntrykk gjorde det da møtelederen på Youngstorget ba de mange tusener frammøtte om et halvt minutts stillhet for ofrene for volden. Den stillheten som da senket seg over torget, stod i skarp kontrast til det pøbelbråket som bare minutter tidligere hadde funnet sted noen kvartaler unna.

Jeg synes det var flott at mennesker med til dels ulik vurdering av årsak og skyld i konflikten på denne måten kunne samle seg om å protestere mot den umenneskeligheten og voldskulturen som herjer i Midt-Østen. Volden i Karl Johans gate viser at denne kulturen finnes også i vårt eget land. Desto viktigere er det at alle mennesker av god vilje står fram og markererer at dette tar vi avstand fra.

Jeg var ikke enig i alt som ble sagt av alle appellantene på Youngstorget. Men det behøver jeg heller ikke være. Vi var samlet for å vise hva vi er enige om og hva vi alle har som mål – fred og forsoning. Av de fire som talte var det etter min mening biskop Ole Chr. Kvarme som tydeligst talte i samsvar med det som skulle være markeringens tema – at nå må våpnene hvile, nå må menneskers liv og freden få en sjanse i Gaza og det sørlige Israel.

Jeg er glad for at biskop Kvarme, som kjenner situasjonen i Midt-Østen bedre enn de fleste her i landet, og som er en sann venn både av Israel og det palestinske folk, har markert en så tydelig kristen stemme i dagens situasjon. I et åpent brev til Israels ambassadadør og De palestinske myndigheters representant i Oslo gjentar han sin appell fra Youngstorget i går om å gi freden en ny sjanse.

Også Bispemøtet har gått ut med en sterk appell til partene om våpenhvile, en appell som Kirkerådet har sluttet seg til. Biskopene skriver at begge parter har ansvar for den humanitære katastrofe og de menneskelige lidelsene som man nå opplever i Midt-Østen. ”Men den sterkeste part har alltid et særskilt ansvar. Vi ber Israel trekke seg ut av Gaza. Vi ber Hamas stoppe sine krigshandlinger, og ikke bruke sivile som skjold. Vi ber begge parter bidra til en politisk løsning av konflikten, som er den eneste veien til varig fred”, avslutter biskopene sin uttalelse.

Feigt av Storberget

Når justisminister Knut Storberget går ut med så sterke anklager som han har gjort mot biskop Kvarme, skulle man tro han ville være real nok til å svare på spørsmål om den kritikken han selv får for utspillet. Ikke minst når biskopen går til det relativt uvanlige skritt å skrive brev til kirkeministeren om saken.

Men nei. Vårt Lands sjefredaktør Helge Simonnes forteller at Vårt Land i hele går forsøkte å få Storberget i tale, men Storberget, som ellers benytter enhver anledning til å vise seg i mediene, nektet å stille opp. I Aftenposten nøyer han seg med «dersom Kvarme føler seg mobbet, er jeg den første til å beklage det», som ikke er noen unnskyldning, men kun svada. Som Simonnes ganske riktig uttrykker det: ”Storberget hefter ikke for Kvarmes følelsesliv, men for sine egne ord og handlinger.” Storberget er justisminister, men sier ikke et ord om dommerfullmektigen som begikk et regelrett overtramp ved å foreta partnerskapsinngåelsen i en kirke.

Biskop Kvarme har handlet korrekt i samsvar med Den norske kirkes regler. Likevel går justisministeren i strupen på ham. Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen, spør i Aftenposten og i Vårt Land i dag hva som ville ha skjedd med en politimann om denne ikke fulgte lovene eller politimesterens forordninger, og isteden gjorde som han selv ville? Han ville selvsagt fått sparken. Det kan selvsagt ikke være slik at det bare er i Kirken det skal være anarki, sier Andersen.

Justisminister Knut Storberget opptrer både ynkelig og feigt. Av en statsråd venter en bedre.

Når saken snus på hodet

To unge menn inngikk fredag partnerskap i Kampen kirke. Det vil si, inngåelsen skjedde i våpenhuset ved en dommerfullmektig. Døren stod åpen til kirkerommet der gjestene og prest Siri Sunde var på plass. Der inne nedba hun velsignelse over partnerskapet. Sokneprest Aud Sigurdsen i Kampen kirke foreslo at selve partnerskapsinngåelsen kunne foregå i menighetshuset, mens forbønnshandlingen kunne skje i kirken. ”Men beskjeden jeg fikk tilbake, var at de ikke ønsket noen endringer”, sier hun til Vårt Land.

Så var det altså de to partnerne selv som bestemte. Soknepresten abdiserte fra sin plikt til tross for at hun meget godt visste at hun her har handlet stikk i strid med kirkens ordning. Hennes nærmeste overordnede, domprosten, hadde til overmål gitt klar beskjed etter at biskopen hadde bedt ham ta affære. Også de to unge herrer som inngikk partnerskap, visste hva de gjorde. Den ene av dem er utdannet prest.

Denne ”vielsen” skulle aldri vært foretatt i kirken. Det er selvfølgelig bare noe tøv når soknepresten mente hun hadde sitt på det tørre når partnerskapsinngåelsen ble foretatt i våpenhuset. Saken er at det her skjer et eklatant brudd på kirkens ordning og Kirkemøtets vedtak. En må også kunne spørre på hvilket grunnlag en dommerfullmektig utøver sin tjeneste i en kirke.

Medienes vinkling av saken er typisk: ”Biskop Ole Christian Kvarme klarte ikke å stoppe homobryllupet i Kampen kirke i Oslo.” (Dagbladet) Og: ”Kvarme forsøkte å stanse homobryllup”. (Aftenposten). Jeg har ikke sett et eneste oppslag der budskapet har vært: ”Sokneprest handler i strid med kirkens ordning” eller ”Sokneprest illojal mot Kirkemøtets vedtak”.

I dag er justisminister Storberget påpasselig på banen og blåser seg kraftig opp i en uttalelse til Dagbladet. Han frykter at Kvarmes holdninger ”gir grobunn for hatvold”. Justisministeren bør vite at Kirkemøtet har vedtatt at prester ikke skal vie homofile fordi det ikke finnes en liturgi for det. Han bør også vite at Stortinget har akseptert dette. For øvrig tror jeg ikke noe på at Kvarmes holdning skaper hat og vold. Det er helt andre krefter i samfunnet som fyrer opp under hat og vold enn kirkelige ledere. Som Magne Lerø påpeker i Ledelse i dag, skaper nok Kvarme heller grobunn for hat mot seg selv og andre som mener det samme som ham. Spørsmålet er om ikke Storberget står i fare for å bidra til dette hatet med sine uttalelser.

Storberget kan trygt uttale seg både usaklig og urimelig overfor biskop Kvarme, fordi han vet meget godt at han har opinionen og nærmest en samlet presse med seg. Derfor vil han ikke få et eneste kritisk spørsmål til sine uttalelser. Den mediemessige ensidigheten i homofilispørsmålet nesten total. Et hederlig unntak er Vårt Land. Sjefredaktør Helge Simmones setter Storberget skikkelig på plass i en nettkommentar i dag.

Storberget er frekk nok til å tale på vegne av alle i kirken: ”Vi som er medlemmer av kirken må si at vi ikke finner oss i dette, og vi vil ikke ha det sånn,” sier han. Men han taler i hvert fall ikke på vegne av meg. Jeg er også medlem av kirken – i likhet med mange andre som er enig i Kirkemøtets syn på ekteskapet.

Justisministeren unnser seg heller ikke for å bruke pengemakten som argument. Han sier han ”blir provosert over at en statsfinansiert kirke” kan opptre slik. Med andre ord: Pass dere alle trossamfunn, organisasjoner, institusjoner osv som mottar statsstøtte. Står dere for meninger og holdninger justisministeren ikke liker, så kan det godt hende dere mister statsstøtten. Slik taler en politiker som ynder å tale i toleransens navn.

Biskop Kvarme har sendt et brev til kirkeministeren der han gjør rede for sin håndtering av saken, og der han meget betimelig reagerer på justisministerens manglende respekt for kirkens demokratiske prosesser.

Katolsk biskop forsvarer Kvarme

Den katolske biskopen i Oslo Bernt I. Eidsvig, gir i Aftenposten i dag et varmt forsvar for sin bispekollega i Oslo. ”Det er trist å måtte fastslå det, men alt er nå tillatt i angrepene på biskop Ole Chr. Kvarme”, skriver Eidsvig, og viser til Agnete Haalands innlegg mot Kvarme 28. mars som det mest foruroligende.

Biskopen tilbakeviser Haalands fordomsfulle påstander og peker på et faktum som blir nærmest fullstendig oversett i homofilidebatten i vår lille andedam her nord: at Kvarme står for det kristne syn på ekteskap og homofilt samliv som har vært temmelig enhetlig fra apostlenes tid og fram til vår egen. ”Dette syn kan selvsagt diskuteres, men det er ikke legitimt å æreskjelle en bestemt teolog fordi han holder fast ved det”, skriver Eidsvig.

Når en kollega så til de grader blir hetset og æreskjelt som det Kvarme har opplevd, varmer et slikt håndtrykk fra en katolsk kollega sikkert veldig godt. Biskop Eidsvig skal vite at det varmer også mange andre.

Biskopene refser mediene

Biskop Ole Chr. Kvarmes ti bispekollegaer har i ettermiddag gått ut med en refs av de mediene som lenge har formidlet et grovt usaklig og fortegnet bilde av Kvarme. Det kan ikke være mye tvil om at det må være Aftenpostens publisering av Agnete G. Haalands fordomsfulle og uverdige utgytelser i går som har fått begeret til å renne over også for bispekollegiet.

Takk til biskopene for at de reagerer. Det var nødvendig. Hvorvidt de aktuelle mediene vil bry seg om biskopenes fromme håp, står tilbake å se. Jeg føler meg ikke så sikker. I pressemeldingen sier biskopene bl.a.:
«De siste dagene er det i media skapt et bilde av biskop Ole Christian Kvarme som vi som hans kolleger ikke kjenner igjen, og derfor tar avstand fra. Medias egne etiske normer legger vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon av saker. Vårt håp er at mediene vil følge disse normene også i sin omtale av Ole Christian Kvarme.»

Det var å håpe at også Oslo bispedømmeråd kunne gå ut med en tilsvarende støtte til sin biskop.

Et lavmål i debatten

Agnete G. Haaland leverte i Aftenposten i går et lavmål i den offentlige debatt. Det byr meg egentlig imot å gi referanse til et slikt innlegg, men et hvert anstendig menneske bør vite hva en som vil kalle seg kulturarbeider er i stand til å prestere i sin hets av Ole Chr. Kvarme. Her finnes det åpenbart ingen grenser for hva man kan tillate seg.

Haaland mener seg kvalifisert til å be Oslo-biskopen om å gå av. Selv om hun i innlegget titulerer seg ”medlem av statskirken”(!), kan hun ikke løpe fra at hun i offentligheten er kjent som leder av Norsk Skuespillerforbund. Dermed synes det atskillig mer nærliggende å antyde at Norsk Skuespillerforbund heller burde skaffe seg en ny leder.

Hennes utgytelser ligger på et slikt nivå at det har liten hensikt å diskutere med henne. Men i anstendighetens navn bør noen protestere – også mot det debattnivået Aftenposten med dette legitimerer. Det ville ikke være urimelig om bispekollegiet nå lot høre fra seg. Oslo bispedømmeråd likeså. Hvis man mener alvor med forsikringene om at homofilispørsmålet ikke skal splitte kirken, er det tvingende nødvendig at også Kvarme og alle dem som er enig med ham, blir respektert for sitt syn. I dag mangler det mye på det. Her har de biskopene som nå bejubles av den dominerende presse og av alle opinionslederne som har gjort homofilt samliv til tidens store spørsmål, et særlig ansvar.

Jeg sendte i går et såkalt ”kortinnlegg”, som Aftenposten trykker i dag. Og takk for det! Men følgende setning ble strøket av redaksjonen under henvisning til at det ikke var plass: ”For Aftenposten må publiseringen av et innlegg som ligger på et slikt lavmål være direkte pinlig.” Også en setning om at kulturell dannelse synes å være et ukjent begrep for skuespillerlederen, ble strøket med samme begrunnelse. OK, en avis må ta plasshensyn, og det må respekteres. Men å redigere er å prioritere. Jeg konstaterer at det ikke stod på plassen når Haaland ønsket å utgyte seg.

Kongelig dilemma

Det er visst ikke måte på hvor problematisk det er at biskop Ole Chr. Kvarme holder fast på det synet i homofilispørsmålet som er kirkens tradisjonelle lære, at han handler slik han har sagt han vil handle og at han følger det regelverk som gjelder for hans stilling. Det siste er at det ifølge Aftenposten skal være et problem for mange at Kvarme er kronprinsparets prest. Det ”kan oppfattes som et dilemma at biskop Ole Christian Kvarme, som kongehusets offisielle prest, står frem i offentligheten med et helt annet syn på homofili enn dem”, sier lederen av Oslo bispedømmeråd Knut Lundby.

Mange spørsmål melder seg. Hvem er ”de mange”? Hører kronprinsparet selv til ”de mange”? Det siste blir bare en spekulasjon. De kongelige uttaler seg nemlig ikke om slikt. Og videre: Hvorfor skulle dette ”oppfattes som et dilemma?” Har ikke kravet lenge vært at vi må kunne leve med to syn i kirken? I så fall må vel også kronprinsparet kunne leve med det?

Skulle Kvarme holde munn med sitt syn? Eller skulle han skifte syn av hensyn til kronprinsparets oppfatninger? Eller skulle kanskje kronprinsparet betakke seg for Oslo-bispen og bruke en annen biskop ved de store anledninger? Det skulle i så fall ta seg ut – og representere litt av en modell for andre kirkemedlemmer. Er det slik at det nå anbefales at folk bare skal bruke prester som man er enig med i ett og alt?

Så sprikende som synet på homofilt samliv er i kirken må det bli mange etter hvert som kommer i et dilemma, skal vi følge den tenkningen som her kommer til uttrykk. For eksempel alle dem som deler Kvarmes syn i homofilispørsmålet, men som likevel må ta til takke med en homoliberal prest.