Manglende dømmekraft

Kritikken mot Roma-permisjonen til en toppleder i Helse Sør-Øst bare vokser. Direktør Bente Mikkelsen skal tilbringe det meste av det neste halvåret på et såkalt seniorkurs ved NATO Defence College i Roma. Forsvarsdepartementet skal betale kurset. Helse Sør-Øst skal betale bolig, kost og reise. I tillegg beholder hun sin faste lønn. Prisen er 350.000 kroner.

Helse Sør-Øst er i store vanskeligheter og går inn i kanskje sitt aller viktigste år. Ansatte i sykehussektoren er derfor kraftig provosert og tror knapt det de hører. Sykehusene står overfor krav om store innsparinger, så store at ansvarlige leger er alvorlig redde for at det kan gå utover kvaliteten i tilbudet til pasientene. Det vises også til at kursmidlene for de ansatte ved sykehusene Mikkelsen er sjef for, flere ganger er blitt skåret kraftig ned. Mange mener at Mikkelsen derfor burde ha gått foran med et godt eksempel. Det stilles også spørsmålstegn ved relevansen av innholdet i det kurset Mikkelsen skal følge i forhold til den oppgaven hun skal fylle som direktør for Helse Sør-Øst. På pensum står blant annet global sikkerhet, NATO før og nå, transatlantisk samarbeid og kriseledelse. Her må det vel helst være innenfor kriseledelse Mikkelsen vil ha noe å hente?

Styrelederen i Helse Sør-Øst RHF forsvarer permisjonen og mener kurset vil bidra til å dyktiggjøre Mikkelsen ytterligere for å lede arbeidet med å videreutvikle helseregionen. Tom Henri Hansen, foretakstillitsvalgt for Den norske legeforening i Vestre Viken, mener Bente Mikkelsens studieopphold sender uheldige signaler. Han synes Mikkelsens valg sier noe om tanker om egen storhet og liten evne til selvkritisk refleksjon. Også politikere er sterkt kritiske og mener at permisjonen bør revurderes.

Selvsagt er det viktig at også ledere får anledning til å utvikle sin kompetanse. Jeg tviler ikke på at kurset i Roma kan være interessant – og utvilsomt prestisjegivende. Men jeg tror redaktør i ukeavisen Ledelse Magne Lerø treffer godt når han peker på at timingen her er ytterst uheldig og vitner om dårlig dømmekraft både hos direktøren selv og styret. Hun signaliserer at hun ikke er på broen når det virkelig er storm, sier Lerø til TV2. Når bedriften er i krise, bør lederne komme tidlig på jobb og gå hjem seint. Det er en påminnelse Mikkelsen synes å trenge. At en leder i en så viktig stilling røper en så vidt stor mangel på dømmekraft, er ikke tillitvekkende. Det gjør ikke saken bedre at styret for foretaket synes å mangle noe av det samme.

Oppdatering 9. januar: Noe sent - men dog i tide - kom også Mikkelsen og hennes styre til at timingen var dårlig og avlyser permisjonen.

Klok Northug

Pressen har i et døgn forlangt syndsbekjennelse og botsøvelser av Petter Northug fordi han ikke stiller foran mikrofonen akkurat når mediene forlanger det. På en pressekonferanse i dag stilte han ”skolerett” for medienes selvbestaltede voktere av reglene for god oppførsel. Men Northug viser at han ikke bare er en usedvanlig dyktig idrettsutøver, men han er også en klok mann. Med god grunn var han utrolig skuffet etter at han fikk ødelagt avslutningen av skiathlom-øvelsen i går. Han sier at han etter skuffelsen trengte tid for seg selv for å evaluere og bearbeide skuffelsen i sitt eget sinn før han stilte opp foran mikrofonene. ”Når det butter i mot er det min måte å takle dette på”, sier han.

Går det ikke an å respektere det? Northug kjenner tydeligvis seg selv, og var klok nok til å vente med å si noe, en klokskap mediene åpenbart ikke er i stand til å forstå. Jeg tipper Northug vet at i den sinnsstemning han var i rett etter løpet, kunne han lett komme til å si ting han ville angre på. Derfor ga han seg selv den tid han trengte for å kunne svare på en god og fornuftig måte. På pressekonferansen svarer han klokt og sindig, og bebreider ingen for at det gikk galt, men kritiserer bare seg selv. Når alle som har dømt ham for ”dårlig oppførsel” nå har fått den beklagelse de av en eller annen grunn mener de har krav på, håper jeg de kan la Northug få lov til å konsentrere seg om det han er i Vancouver for å gjøre. Hvis han presterer godt i resten av mesterskap, skal han i hvert ikke behøve å takke verken sutrete medier eller snusfornuftige PR-eksperter.

For øvrig kunne det nå kanskje være på sin plass å rette oppmerksomheten mot bl a trener Djupviks uttalelse rett etter løpet i går, der han gikk til det oppsiktsvekkende skritt å gi etter for hylekoret og kritiserte Northug for åpen mikrofon. Slik oppfører ikke en leder seg. En leder skal utad forsvare sine. Mener han at noen av dem han leder har gjort noe galt, tar han det på tomannshånd med vedkommende.

Oppdatering: Johan Rylander i Göteborgposten skriver om Northug-debatten og kommenterer bl a den norske treneren Morten Aa Djupvik uttalelse om at Northug opptrådte arrogant: ”Det är tuffa ord, som aldrig svenska medier skulle ha yppat mot exempelvis Helena Jonsson.” – Nettopp.

Når ”alle kjenner alle”

I et land der ”alle kjenner alle”, blir det særdeles viktig at man er årvåkne for muligheten for at de personlige relasjonene og interessene kan blir for tette og store til at de nødvendige krav til saklighet og objektivitet blir ivaretatt. Når en person som selv har store økonomiske interesser i fiskerinæringen, blir utnevnt til fiskeriminister, er det ikke unaturlig at det blir stilt spørsmålstegn ved fiskeriministerens habilitet. Og uten sammenligning for øvrig, det som har vært avdekket og som nå ytterligere er under avdekking i Norsk Tipping, tyder på at der i gården har de personlige relasjonene mellom forretningsforbindelsene vært noe nære, for å si det mildt.

Tippedirektøren som for et par-tre år siden fikk sparken da det ble kjent at han ikke hadde skattet av at Norsk Tipping hadde betalt hagearbeid hjemme hos ham til 380 000 kroner, er tidligere blitt kritisert av Riksrevisjonen og granskes nå ytterligere for en rekke forhold. Disse anses så alvorlige at nåværende ledelse har bedt politiet se nærmere på saken, og en viseadministrerende direktør i Norsk Tipping går av for å skape ro i organisasjonen.

Men den tidligere tippedirektøren stiller seg også denne gangen uforstående til anklagene. Her finnes åpenbart liten erkjennelse av at ikke alt har vært som det burde. Nåværende direktør og styreleder er antagelig inne på noe når de uttaler at den tidligere toppledelsen har vist ”mangel på godt skjønn”. Tiden vil vise om dette bare er fornavnet i en sakssvarende karakteristikk av den omtalte ledelsens embetsutøvelse.

NAV-sjefen bør ta ansvar

Riksrevisjonens kritikk av NAV er av en slik art at uttrykket ”knusende” synes å være dekkende. Det er nesten ingen ende på listen over forsømmelser, feil og mangler som Riksrevisjonen avdekker i sin rapport.

NAV-sjefen Tor Saglie innrømmer at kritikken er meget alvorlig. Da bør han også trekke den eneste konklusjonen som er naturlig i en slik situasjon. For en gangs skyld er jeg tilbøyelig til å være enig med Siv Jensen, som i en tale til Frp’s landsstyre i dag krever at NAV-sjefen trekker seg. Han er øverste sjef. Da nytter det ikke å peke nedover i systemet. Han bør selv ta ansvaret og gå av.
Oppdatering: Fungerende arbeidsminister Rigmor Aasrud sier at regjeringen har full tillit til Nav-sjefen og mener at Nav i ferd med å rydde opp i problemene. - Det gjenstår å se.

Ansvar for dårlig styrearbeid

En tidligere vannverks- og renseanleggssjef på Romerike ble i 2008 dømt til åtte års fengsel for å ha tappet to offentlige selskaper for 63 millioner kroner. Styrene fikk knusende kritikk i granskingen for ikke å ført noen kontroll med vannverkssjefen. Økokrim henla etterforskningen mot styremedlemmene, men ”vannverksboet” reiste erstatningskrav. 16 tidligere styremedlemmer inngikk i april i år forlik om å betale 5 millioner kroner i erstatning. 4,5 millioner av dette dekkes av en styreforsikring. De resterende 500 000 er ulikt fordelt mellom de 16 etter fartstid i styret. Det dreier seg om 31 000 kroner i snitt som de må betale av egen lomme.

Tolv har likevel tatt regningen uten mer om og men. Fire av styremedlemmene mente at kommunen burde være med å betale. De søkte Rælingen kommune om halvparten av forliksregningen samt advokatutgifter fordi de mener kommunen sviktet som eier av vann- og renseanlegget. Disse styremedlemmene, som alle er eller har vært kommunepolitikere, har gjennom årene hevet fete honorarer for å sitte i vannverkstyret. Nå vil de altså at kommunens innbyggere skal være med å betale for at de ikke har gjort jobben sin. Heldigvis har Rælingen kommune en ordfører med vurderingsevnen i behold. ”Vi kan ikke bruke innbyggernes penger på dette”, sier ordfører Øivind Sand, og føyer til: ”De fire som har bedt kommunen betale for deres unnfallenhet, har ikke forstått hva styreansvaret går ut på.”

At kommunens eierstyring også har sviktet, fritar ikke styremedlemmene for ansvar. Det ser ut som de fire styremedlemmene ikke har fått med seg at det innebærer et personlig ansvar å sitte i styret for et aksjeselskap. ”Mange har sagt til meg at hvis styreansvaret ikke gjøres gjeldende overfor styremedlemmene i denne saken, kan det knapt brukes overfor noen”, sa advokat Erling Grimstad etter at han sammen med Nedre Romerike distriktsrevisjon hadde gransket styrenes rolle i vannverkssaken. – De fleste vil nok si seg enig med advokaten.

De fire styremedlemmene er ikke alene. Vi husker historien fra i vår med Berit Kjøll som ville at skattebetalerne skulle være med betale den skyhøye regningen hun hadde pådratt seg for medierådgivning i Akersaken. Viljen til å motta solide honorarer for styreverv synes atskillig større hos enkelte enn viljen til å ta ansvaret for dårlig arbeid.

Tenk deg om, Jagland

Thorbjørn Jagland avviser alle innvendinger mot at hans lederskap i Nobelkomiteen. Jeg har stor respekt for Jagland, og mener han ville være en utmerket leder av komiteen. Men når så mange mener han ikke bør ha denne funksjonen samtidig som han er generalsekretær i Europarådet, bør han tenke seg om en gang til om denne kombinasjonen er særlig klok. Og det er vel og merke ikke bare Siv Jensen og andre politiske motstandere som er kritiske. At en uhildet kapasitet som Eivind Smith, professor i rettsvitenskap, råder Jagland til å trekke seg, gjør inntrykk. Smith mener at den administrative lederen for en organisasjon som Europarådet bør unngå å assosieres med fredspriser som potensielt kan være kontroversielle.

Dette har ingen ting med den aktuelle tildelingen å gjøre. Pristildelingen til Obama lar seg forsvare, selv om man kan spørre om ikke Nobelkomiteen har gjort Obama en bjørnetjeneste ved å gi ham prisen på dette tidspunktet. Jagland har forsvart pristildelingen godt. Hans kritikere blir svar skyldig når han spør hvem som har gjort mer enn Obama det siste året. Men det kan dukke opp kandidater som er atskillig mer kontroversielle i Europa enn Obama. Da vil Jagland ha et problem. At noen i det hele tatt stiller spørsmål ved hans habilitet som leder av Nobelkomiteen samtidig som han er generalsekretær i Europarådet, er egentlig problematisk nok. Nobelkomiteen må være så uhildet og uangripelig som overhodet mulig. Å spille hasard med et så viktig prinsipp for fredsprisens status og anseelse, er ikke klokt.

Skal hodejegere engasjeres i bispevalget?

Vårt Land kan i dag fortelle at profesjonelle rekrutteringsbyrå, eller ”hodejegere”, som de også kalles, gjerne vil bidra i ansettelsesprosessen av nye biskoper. I Stavanger bispedømmeråd, der man nå arbeider med å finne etterfølgeren til Ernst Baasland, avviser man ikke tanken helt. Men den erfarne og kloke stiftsdirektøren i bispedømmet, Åge Bognø, sier han ser enkelte sider som taler imot: Hvor langt skal man gå i profesjonaliseringen? Og – blir resultatet at et uavhengig byrå selv skal ta utvelgelsen mens bispedømmerådets rolle blir å strø sand på?

I de senere år har en kommet en del videre i en mer systematisk behandling av bispeutnevnelsene. Fortsatt kunne sikkert en del bli bedre. Men jeg tror Bognø har rett når han anmelder en viss skepsis overfor å bringe inn de profesjonelle rekrutteringsbyråene. Rett nok har de erfaring med å finne ledere. Men den teori og erfaring de bygger på, er i stor grad hentet fra næringslivet. Jeg tror det er god grunn til å reagere på den tendens vi har sett lenge nå – at det er erfaringene og ideologien fra næringslivet som skal få bestemme kriteriene for godt lederskap i kirken.

For øvrig dreier det seg også her mye om synsing. Det er nok å se på hvordan to forskjellige hodejegere spriker når de i Vårt Land skal uttale seg om hvilke egenskaper en biskop bør ha. Selv om alle egenskapene de nevner, sikkert ville være bra å ha for enhver leder, biskoper inkludert, nevner de to helt forskjellige egenskaper som viktige. Uttalelsene inngir ikke akkurat tillit til at det er så mye å hente utover det fornuftige mennesker som sitter nær den virksomheten som skal ledes, selv er i stand til å tenke.

Misjonssambandet brøt egne regler

Misjonssambandets hovedstyre brøt egne retningslinjer da hovedstyret grep inn i en overgrepssak tidligere i år. Det slår NLMs egen protokollkomite (kontrollkomite) fast. Protokollkomiteen mener at ved å behandle konklusjonen i overgrepssaken har styret grepet inn i en sak som er delegert til administrasjonen. Hovedstyret burde i stedet ha trukket tilbake de delegerte oppgavene eller bedt om en ny vurdering av administrasjonens saksbehandling.

Jeg har tidligere kommentert denne saken på bloggen min, der jeg har gitt generalsekretær Ola Tulluan ros for hans holdning i saken (se bloggen min 10. sept. 29. sept). Ikke alle likte det.

Nå får altså generalsekretæren støtte av organisasjonens eget kontrollorgan etter at han kritiserte sine egne overordnede da hovedstyret overprøvde en beslutning i koordineringsgruppen, som etter hovedstyrets egne regler har ansvaret for å håndtere seksuelle krenkelsessaker i NLM.

Dermed har protokollkomiteen gitt et bidrag til NLMs troverdighet i behandlingen av slike saker kan blir gjenopprettet. Og godt er det. Men som protokollkomiteen selv sier – administrasjonen og hovedstyret har «en stor oppgave fremover» (...) «for å rydde av veien den usikkerhet som råder i deler av administrasjonen og den interne koordineringsgruppen».

Olav Thon slår til

Har du noen gang hørt om en næringslivstopp som mener han ikke fortjener den skyhøye fallskjermen han får etter at han har ledet en virksomhet så dårlig at han må slutte? Gründeren og mangemilliardæren Olav Thons oppgjør med toppledernes fallskjermavtaler i VG i dag er høyst betimelig. At en toppleder er sikret lønn en tid etter at han må gå av, er ikke urimelig. Men fallskjermer i form av flere årslønner og pensjonsavtaler utenfor enhver rimelighet er fullstendig uakseptabelt.

Jeg slutter aldri å undre meg over hvor totalt ufølsomme man er innenfor næringslivet når det gjelder spørsmålet om egne goder. Jeg tviler sterkt på om noen virkelig er så dyktige at de er verdt den prisen de forlanger – eller som styrene tilbyr dem. Det blir hevdet at man må gi så gode tilbud fordi ellers forsvinner de beste ut av landet. Jeg har mine tvil om hvor holdbart argumentet egentlig er. Hvor mange av de norske næringslivslederne er gode nok for de store konsernene i utlandet? Neppe mange. Og hvis det bare er pengene som driver, så bare la dem reise.

Argumentet om at man trenger de skyhøye lønnsavtalene for å gjøre en god jobb, holder ikke. Vi snakker her om folk som under alle omstendigheter ville få en lønn som ligger langt, langt over for eksempel statsministeren. Hvis man har for eksempel fire-fem millioner i året, må man da ha ytterligere fem millioner for å gjøre en god jobb? Har man ikke nok motivasjon i selve gleden ved å gjøre jobben med en slik lønn, egner man seg ikke for å være leder.

Som så mange har sagt før: Man slutter ikke å undre seg over hvor totalt samfunnsmessig umusikalske mange i næringslivets lederskap kan oppføre seg. Thons oppgjør med grådigheten og dumskapen fortjener honnør.

Respektabelt av Tulluan

Generalsekretær Ola Tulluan i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) har vist en imponerende holdning i overgrepssaken som har rystet organisasjonen. (Se min blogg 10. september.) Etter at NLMs hovedstyre på en uforståelig måte overprøvde generalsekretærens grundige behandling av saken, og dermed handlet stikk i strid med sine egne retningslinjer for behandlingen av slike saker, sier Tulluan nå rett ut at han beklager hovedstyrets vedtak. Særlig beklager han at den kvinnen saken gjelder har fått store tilleggsbelastninger gjennom vedtaket. Det er modig gjort og avtvinger respekt.

Normalt ville vel en daglig leder av en organisasjon ha vurdert sin stilling etter at hovedstyret på en så utidig måte desavuerte hans saksbehandling og konklusjon. Men Tulluan sier at man pleier å ha takhøyde i NLM. Hovedstyrets formann snakker ikke om takhøyde. Han sier ingen ting om hvorvidt Tulluans beklagelse, som i virkeligheten er en sterk kritikk av hans eget hovedstyre og overordnede, vil få noen konsekvenser for generalsekretæren. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at det må være vanskelig for Tulluan å leve med hovedstyrets vedtak. Med sin beklagelse av vedtaket har Tulluan spilt ballen over til hovedstyret, som nå må få store problemer med å gå videre med sin generalsekretær.

Underlig av NLM's hovedstyre

En kvinne har ifølge Vårt Land gått til Norsk Luthersk Misjonssambands ledelse og fortalt at hun mener hun som barn ble utsatt for seksuelle overgrep av en av NLM’s ansatte på en av misjonens skoler. Mannen er fortsatt ansatt i NLM og har også tillitsverv i organisasjonen. Misjonssambandet har i sine egne retningslinjer delegert behandlingen av slike saker til generalsekretæren.

Etter å ha innhentet råd fra fagpersoner konkluderte generalsekretær Tulluan og en intern koordineringsgruppe i juni 2007 med at de fester lit til det kvinnen har fortalt. I februar i år presiserte NLM’s hovedstyre sin ”tillit til den håndtering administrasjonen har gjort også i denne konkrete saken». Men fire måneder senere gjør hovedstyret det man ifølge egne vedtatte retningslinjer ikke skulle gjøre. Endog uten å ha gått inn i sakens realiteter overprøver man administrasjonens konklusjon, idet man mener at sakens karakter ”er av en slik art at det ikke er mulig å trekke en entydig konklusjon, men at ord står mot ord”. Etter hovedstyrets oppfatning ”svekker dette vedtaket ikke anklagers troverdighet”.

I slike saker står som regel ”ord mot ord”. Nettopp derfor må noen, dvs en ansvarlig ledelse, gå inn i saken på en grundig og troverdig måte, der man også bruker fagfolk for å få belyst sakskomplekset. Så vidt jeg forstår mener ingen å betvile at det har NLM’s generalsekretær gjort. Det er vanskelig å se at hovedstyret har grunnlag for å si at deres vedtak ikke svekker anklagers troverdighet. Ingen utenforstående har grunnlag for å si at den anklagede er skyldig i overgrep. Heller ikke jeg. Men de som er overlatt ansvaret for å gå grundig inn i saken, er altså kommet til at de fester lit til kvinnens historie. Når hovedstyret så velger å konkludere med at ”ord står mot ord”, synes det åpenbart at det er anklager som først og fremst mister troverdighet.

Hovedstyrets handlemåte fortoner seg underlig, for å si det mildt. Rett nok er saker av denne art meget vanskelige. Men de kristne organisasjonene har fått på plass gode retningslinjer for behandlingen av slike saker, og det må også kunne sies at organisasjonene stort sett har vunnet troverdighet og respekt for sin takling av overgrepssaker. Det gjelder også Misjonssambandet. Desto underligere er det at NLM’s hovedstyre på en så eklatant måte kan finne på bryte med sine egne retningslinjer. Her er det noe som virkelig skurrer. Spørsmålet er om Misjonssambandets generalsekretær kan leve med hovedstyrets avgjørelse. – Ikke rart at den kvinnen saken gjelder, må oppleve dette meget tungt.

Helbom av skytterpresidenten

Hvert fjerde år dukker en del idrettsfolk fram av mørket og får sin stund i solen. Slik også under dette OL. Skytterne er et godt eksempel. Gjennom tidene har skytterne tatt OL-medaljer i bøtter og spann, og de skuffet ikke denne gangen heller. Tore Brovold tok sølv etter en spennende omskyting i finalen. Han får sin fortjente mediehyllest, før han igjen dukker ned i glemselen – for så ganske sikkert å dukke opp igjen om fire år som medaljekandidat på nytt.

Det vil si – hvis han har råd til det. For skytterne er blant de olympiske lekers få amatører. Mens mange, mange andre OL-deltakere håver inn flersifrede millionbeløp på sin idrett, betaler Brovold og hans skyttervenner det meste selv. Han har fått noe støtte av Olympiatoppen, men oppsiktsvekkende nok har han ikke fått en krone i støtte fra sitt eget forbund. Der har man i stedet brukt millionbeløp på pistolskytterne, som ikke er gode nok til å delta i OL. Her er det noe som skurrer. Vi leser at skytterpresidenten ble valgt under sterk strid, og Tore Brovold var med i valgkomiteen som ikke foreslo ham. Dermed gjør man seg sine refleksjoner.

Skytterpresidentens oppførsel i Bejing gjør det ikke lettere å unngå spekulasjoner om at skytterpresidenten kanskje ikke har den innstilling til tillitsvervet som en må kunne forvente. I likhet med andre presidenter i forbund som har deltakere i Bejing, fikk også skytterpresidenten gratis tur til OL – betalt av Idrettsforbundet. Skytterpresidenten kvitterer med å glimre med sitt fravær når skytterne er i aksjon på skytterarenaen. Da to norske kvinner skjøt torsdag, hadde ikke presidenten tid til å møte opp. Derimot hadde han tid til å stille i en mottagelse i ambassaden samme kveld. Neste dag skjøt Brovold finale. Da var skytterpresidenten på tur på den kinesiske mur. Ikke rart at deltakere og andre reagerer med undring og sinne.

Skytterpresidentens unnskyldninger er nesten enda verre enn selve unnlatelsessyndene. Til TV uttaler han at dette var hans første besøk i China. Derfor måtte han benytte anledningen til å se den kinesiske mur. Til Aftenposten sier han at han er Olympiatoppens gjest, og at det ikke følger noen med noen forpliktelser. Det stod ikke noe om skytekonkurransene i det programmet han hadde fått for reisen, sier han. Dessuten måtte han ha stilt opp kl ni om morgenen, og det var ikke ordnet med skyss. For øvrig tror han ikke at skytterne har savnet ham.

Akkurat det siste kan det nok være at han har får rett i.

Lønn som fortjent?

Så har det skjedd igjen: En toppsjef får sparken etter at styret mente han ikke har gjort jobben sin godt nok. Denne gangen er det direktøren ved Rikshospitalet som må forlate direktørkontoret, men som får en eventyrlig pensjon på nesten 800 000 kroner i året ved siden av et helt års etterlønn på over 1,4 mill. kroner.

Dette skjer i et statlig foretak. Politikere som ikke er sene om å kritisere når slik skjer i det private næringsliv, har ikke latt høre fra seg.

Lederpris til Marit Breivik

Håndballjentenes trener, Marit Breivik, fikk i dag Ukeavisen Ledelses lederpris ”Godt lederskap 2007”, ”fordi hun med sin særegne lederstil leverer prestasjoner av internasjonal toppklasse igjen og igjen”, som det heter i begrunnelsen.

Jeg slutter meg til og klapper. Jeg bidro selv i avstemningen og gav min stemme til Marit Breivik. Hun vant suverent foran alle de nominerte prominensene fra næringslivet. Ja, for det er jo gjerne til næringslivet man vender blikket når temaet er dyktige ledere, som om de ikke skulle finnes også innenfor andre områder av samfunnslivet.

Marit Breivik er en leder som mange med fordel kunne lære av, ikke minst gjelder det mange av hennes mannlige idrettskolleger, som åpenbart lider under den misforståelse at jo høyere de skriker og jo mer de banner, jo bedre blir laget. Vi behøver ikke gå lenger enn til den mest aktuelle laglederen nå om dagen, håndballguttas trener. I går kveld så vi Marit Breiviks motstykke når det gjelder lederstil i utfoldelse i åpningskampen mot Danmark. En brølende og ubehøvlet leder som slynger ut av seg banning og utskjelling når det er tid for time out.

Jeg forstår selvsagt at det er ikke så vondt ment som det er sagt, og håndballgutta er vel så vant til utbruddene at de forhåpentligvis ikke lar seg knekke av utskjellingen. Men det er ikke vakkert å se på, og direkte pinlig å høre på. Jeg håper herrelandslaget når langt i EM-turneringen, og jeg jubler når de vinner. Men laglederens vulgære opptreden ødelegger mye av gleden.

Opsjoner og grums

Opsjonsdramaet i Hydro ser ut til å gli over. Mye rart er rotet opp i denne saken. De fleste av oss har fått med seg at de store gutta i næringslivet er godt betalt, og kan øke bankkontoen kraftig gjennom opsjoner, bonuser o.l. hvis det går bra i bedriften. Jeg misunner dem ikke. Men undrer meg nok litt over hvor lite klokskap som til tider demonstreres fra dem som tjener best i dette samfunnet. Man kunne ikke ane at Hydro skulle gå så godt, heter det nå når opsjonsgevinsten når opp i de store høyder. Ikke det? Pussig at næringslivsledere blir overrasket over at det kan gå veldig bra i bedriften. Er det ikke nettopp det man jobber for?

Personlig mener jeg det er helt ok at toppledere enten det er i næringslivet eller andre steder tjener godt. De jobber hardt, har et stort ansvar og kan sparkes når som helst. Svært god lønn er derfor vel fortjent. Men jeg kan ikke forstå at det ikke skulle rekke med det? Hvorfor alt dette opsjons- og bonusstyret som skaper så mye rabalder? Skulle ikke en særdeles god lønn være motivasjon god nok for å gjøre en god jobb?

Opsjonssaken i Hydro har for øvrig virvlet opp mye grums. Statsråd Dag Terje Andersens agering har ikke vært imponerende. Her har det tydeligvis vært viktig å redde sitt politiske skinn. Bestillingsverket fra advokatfirmaet BA-HR må ha vært et ledd i disse bestrebelsene. BAHR leverte på rekordtid en utredning som er karakterisert som et makkverk. På syltynt grunnlag skaper advokatfirmaet inntrykk av at Reiten har begått lovbrudd. Statsråden brukte konklusjonen for det den var verd. Mediene kjørte konklusjonen som toppnyheten gjennom en hel dag, og alle måtte sitte igjen med et inntrykk av at Reiten er en kriminell. Man kan sikkert si mye om Reiten. Men det bør dokumenteres bedre enn dette at han har begått lovbrudd.

Igjen ser vi et eksempel på at de store advokatfirmaene som tjener rått med penger, leverer de konklusjoner og råd oppdragsgiverne ønsker. At flere av advokatene har nær tilknytning til Ap og regjeringsapparatet, inngir ikke akkurat tillit til at vurderingen er tilstrekkelig uhildet.

Jeg noterer at Hydros bedriftsforsamling holdt hodet kaldt, la så vel statsrådens bestillingsverk som hans underkjenning av Hydrostyrets saksbehandling til side, og fattet selvstendige beslutninger.

Ikke bare Hydrostyret bør ta selvkritikk i denne saken.

Kostbare tabber

Ingen tvil om hvem som tjente på Valla-saken. LO-sekretariatet opplyser at Fougner-utvalget, som bestod av tre medlemmer, kostet LO 5,6 mill. kroner. Selv om utvalget måtte honorere psykiatere og psykologer for noe assistanse, må en vel kunne si at advokatene har fått godt betalt for et par måneders arbeide. Gerd-Liv Vallas advokat, samt hennes 12 (!) bistandsadvokater, medierådgivere, rettspsykiater og coacher kostet 3,2 mill. kroner, mens Ingunn Yssens advokater dro av gårde med 1,4 mill. Samlet utgjør dette10,2 mill. kroner. Da er LO’s utgifter til møter, pressekonferanser, ressursbruk i egen administrasjon og lignende er ikke tatt med. Det ser for øvrig ikke ut til å være slutt med dette.

Alt på grunn av at (1) en LO-leder ikke var i stand til å takle en type personalkonflikt, som ledere av store organisasjoner og bedrifter møter med jevne mellomrom, og som de er godt betalt for å håndtere, (2) fordi den samme LO-leder opptrådte på en for henne personlig og LO katastrofal måte i det offentlige rom, og (3) fordi LO gjorde en sak de skulle ha behandlet selv, til rådyr advokatmat.

Hvem betaler? LO’s medlemmer, dvs. vanlige folk – med en årsinntekt som knapt svarer til en månedsinntekt for advokatene.

Nå sutrer Gerd-Liv Vallas pressetalsmann, advokat Harald Stabell, over at ingen lenger betaler for hennes advokatutgifter (les: hans honorarer). Kanskje skulle han splitte opp sine honorarkrav i 830.000 fakturarer og sende dem til LO-medlemmene personlig. Det blir jo tross alt ikke så mye på hver. Dessuten fikk vi da se om LO-medlemmene virkelig var villig til å betale for gildet.

Feilvurderinger i kø

Med rette reageres det sterkt på at det som skulle være en av landets beste og sikreste veier viser seg å ha livsfarlige tunneler. Feilvurderingene fra veivesenets side med direktøren i spissen har stått i kø. Nå må bilistene på landets mest trafikkerte vei regne med å stå i kø.

Det undrer meg at ikke veidirektøren skjønner at han nå burde overlate oppgaven til en ny leder. Det inngir ikke tillit at en mann som etter raset i Hanekleivtunnelen 2. juledag bagatelliserte det hele og tok null selvkritikk, mener at han selv er den som egner seg best til å rydde opp. På gjentatte spørsmål fra mediene i går om han vil vurdere sin stilling, var svaret alltid det samme: ”Det er det statsrådens oppgave å vurdere.” Men det er det da ikke. Statsrådens oppgave er å vurdere om hun skal sparke ham. Men han kan også selv bestemme seg for å gå av - helt frivillig.

Veidirektøren går i sitt 70. år, og har bare måneder igjen til han er nødt til å gå av. Men inntil da klamrer seg til jobben. Med andre ord: Feilvurdering helt til det siste!

LO-kulturen

Redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse skrev i går en kommentar til Valla-saken som etter min mening peker på selve kjernen i saken: den dårlige LO-kulturen. Lerø skriver at Gerd Liv Valla ikke er problemet isolert sett. Det er noe galt med hele LO-kulturen, en kultur som av LO’s eget granskingsutvalg blir regelrett slaktet. Granskingen slår fast at LO er gjennomsyret av frykt og misnøye. Folk er redde for å uttale seg av frykt for sanksjoner, det skjer lite av konstruktive tilbakemelding og lederne opptrer ikke slik man forventer av profesjonelle ledere.
Den såkalte ”tøffe”, kontrollerende og til dels hensynsløse stilen som åpenbart har preget Gerd Liv Valla som leder, er ikke enestående for henne som LO-leder. Hun har stått i en ”god” tradisjon, selv om hun nærmest må ha rendyrket den. Men dette er en lederstil som er fullstendig utdatert. I dagens arbeidsliv og samfunnsliv nytter det ikke å opptre på denne måten – heldigvis. Bare spør de unge. Autoritære ledere har aldri vært noe vakkert syn. Det nye i dag er at folk – og særlig de unge – ikke lenger finner seg i det. Dette har mange i LO tydeligvis ikke skjønt.
Vi så det senest i TV's Tabloid i går. LO’s hovedvernombud og klubblederen går ut og sier at de ikke kjenner seg igjen i granskingsutvalgets beskrivelse av deres arbeidsplass. Hallo! Her har LO’s eget utvalg på en profesjonell og samvittighetsfull måte innhentet opplysninger fra denne arbeidsplassen, der alle har fått anledning til å uttale seg. Hovedvernombudet og klubblederen sitter i glasshus. De er blant dem som med rette kan anklages for at de ikke har reagert.
Den nye LO-lederen Roar Flåthen virker også kulturelt forblindet, skriver Lerø. Hans forsøk på å kvitte seg med granskingsrapporten rett etter Vallas avgang viser at han nok trenger en del tid ennå på å bli seende. ”Vi har vedtatt å legge rapporten bak oss”, sier han bare timer etter at han har fått den i hende – og på et tidspunkt da han knapt kan ha rukket å lese hele rapporten. Nå er han kommet på bedre tanker. Det gir et håp.
I NRK’s Standpunkt i går kveld fikk vi demonstrert at enkelte av Vallas våpendragere heller ikke har forstått den arbeidsmiljøloven LO selv har kjempet fram. En lokal LO-leder fra Grenland karakteriserte en av sine meddebattanters ytringer som patetiske, men tok selv prisen i patos da han brukte alle sine innlegg til å understreke hvor ille det var at Yssen har gått helt fri – ettersom hun etter hans mening må ha medvirket til krisen. Av alle burde et LO-medlem forstå at uansett hvor mye en arbeidstaker selv er årsak til en konflikt, så er det ledelsens ansvar å løse konflikten. Og under alle omstendigheter har en leder etter loven aldri rett til å trakassere og mobbe en arbeidstaker! Heller ikke LO står over loven i dette landet.

Lønnsforskjell i særklasse

Generalsekretæren i Norsk Luthersk Misjonssamband har fått et lønnstillegg som gir ham en årslønn på 450.000 kroner. Jeg skal ikke blande meg opp i debatten om han har fått for stort tillegg i forhold til den lønnen andre ansatte i organisasjonen har. Det vi kan slå fast, er at organisasjonen holder seg til et lønnsnivå generelt som er meget beskjedent, og som ikke skal få noen til å anklage organisasjonens ansatte for å sko seg på innsamlede midler – for å si det mildt.

Sambandsgeneralens lønnsnivå settes i relieff når vi samtidig kan lese i avisen at generalsekretæren i en annen frivillig organisasjon, Kreftforeningen, hever en årslønn på 926.000 kroner – over det dobbelte av hva misjonsorganisasjonens øverste leder får i lønn, og mer enn en statsrådslønn.

Det hører med til historien at misjonsorganisasjonens generalsekretær leder et arbeide som i omfang og kompleksitet har vesentlig større dimensjoner enn det Kreftforeningen generalsekretær leder. Refleksjonene gjør seg selv.

Kreftforeningen gjør en viktig jobb, og det er all grunn til å støtte foreningens arbeide. Likevel må det være lov å antyde at organisasjonen - ikke minst i respekt for sine givere - hadde stått seg på å vise litt moderasjon.

"Pusekatt" Valla

Debatten omkring Valla – Yssen-striden i LO var ikke gammel før noen begynte å gjøre et nummer av det her dreier seg om en strid mellom to kvinner. Så glemmer man at de langt fleste konflikter av denne art går mellom menn.
I et kjønnsperspektiv synes jeg det er mer interessant å spørre hvorfor kvinnelige ledere ikke i større grad lar det som tradisjonelt har vært oppfattet som feminine verdier, prege deres lederstil. I pressekonferansen i går var det viktig for Valla å slå fast at hun ikke er noen ”pusekatt”. Hun har ”killerinstinkt”, heter det. Kunne det tenkes at vi var bedre tjent med ledere som var preget av mykere verdier?
Valla ønsker å bli oppfattet som ”tøff” – og viste til tidligere LO-ledere som Ynge Hågensen og Tor Aspengren. Og sant nok, disse herrene var ikke akkurat kjent som noen ”pusekatter”. De tøffe gutta er hennes idealer.
Pusekattens kjennetegn er at den er varm og myk. Når hun bruker pusekatten som bilde, må det nettopp være for å distansere seg fra disse kvalitetene. Er det rart det blir konflikter?