Interessant om RLE-faget

Menighetsfakultets utmerkede blad ”Lys og Liv” bringer i sitt siste nummer (5/2010) et intervju med Heid Leganger-Krogstad og Lars Laird Eriksen, begge førsteamanuenser ved fakultetet, Leganger-Krogstad i religiosnpedagogikk og Laird Eriksen i samfunnsfag og tverrkulturell kommunikasjon. Leganger-Krogstad har vært med i en ekspertgruppe i Europarådet som har undersøkt hvordan Europa kan komme til rette med religionsdimensjonen etter 11. september. Laird Eriksen har doktorgrad i sosiologi, og har forsket på religionsfaget i den offentlige skolen.

Begge har begrunnede meninger om RLE-faget i skolen (Religion, Livssyn og Etikk), og jeg siterer fra intervjuet:

Leganger-Krogstad:
”Det er et stort problem at RLE-faget neglisjeres i den norske offentlige skolen. Vi har fått et testtregime pga. det store fokuset på grunnleggende ferdigheter som skriving, lesing, regning og digitale ferdigheter osv. Dette presenteres som om det finnes ferdigheter som man kan oppøve uten dannelsesinnhold. Det er problematisk, fordi grunnleggende dannelseselementer, som for eksempel religions- og livssynskunnskap, faller utenfor dette ekstreme fokuset på målbare testresultater og rangering av skoler. KRL fikk et faglig løft etter 1997, men nå ser vi at faget erstattes av etiske debatter og nærmest tolkes som et samfunnsfag i stedet for et religionsfag.”

Laird Eriksen:
"Det er et paradoks at det faget som har hatt mest oppmerksomhet politisk og offentlig, har en så liten plass i skolen. Striden rundt faget har nok vært med på å skape berøringsangst: Lærerne er redd for å gjøre feil og bryte menneskerettigheter. Dette får til følge at skolene er forsiktige og ikke tør å være like pedagogisk varierte som de er i andre fag.”

Slett læreverkarbeid

Det er gjerne lærerens oppgave å bruke rødblyanten. Elevene i 6. klasse ved Tokke skole i Telemark fant ut at de ville snu litt på flisa og tok rødblyanten fatt på et læreverk i norsk. Klassen fant hele 76 skrivefeil i de tre norskbøkene sine. Flere av dem var opplagte ord- og bøyningsfeil som elevene synes burde vært unngått. De 20 unge språkjegerne mener dette er slett arbeid i et læreverk som skal lære elevene rettskriving, forteller avisa TA i Skien. Og det er det ikke vanskelig å være enig med elevene i.

Det er Cappelen Damm som utgir elendigheten. Lærebokforfatterne som ikke har gjort jobben sin, bør også nevnes: Torunn Eide og Torill Wiiger Tørjesen. Både de og forlaget anbefales å vise elevene noe større respekt enn å levere så slett arbeid.

Pinlige skolenedleggelser

Aftenposten kan fortelle at den rødgrønne regjeringen har lagt ned 230 skoler. Det er en dobling fra tiden med Bondevik-regjering. Det er ikke alltid like lett å få liv og lære til å gå i hop. Heller ikke for den rødgrønne regjeringen. Jeg skal ikke påstå at alle skolenedleggelsene går inn i et mønster av brutte løfter, men det må vel kunne sies at de brutte løftene etter hvert begynner å bli mange.

Å nedlegge skoler kan noen ganger være både riktig og nødvendig. Her vil meningene være delte. Men da de overtok makten i 2005, skrev de rødgrønne partiene i Soria Moria-erklæringen at regjeringen ”vil opprettholde en desentralisert skolestruktur”. Nå vil de tre partiene sikkert hevde at det har vi fortsatt i Norge. Men hvis skolenedleggelsene skal fortsette i den rødgrønne takten, skal det vel etter hvert godt gjøres å kunne hevde at man har levd opp til løftet fra 2005.
Ikke minst for Sp må saken være ytterst pinlig.

Forstemmende holdninger

Reportasjen i NRK-Dagsrevyen i helgen om jødehatet både i Sverige og i Norge er all ære verdt, men innholdet var forstemmende. ”Det er en notorisk uthenging av jøder. Alt fra vitser til åpenbare drapsrusler.” sier en kvinnelig lærer ved en videregående skole med mange muslimske elever til NRK. ”Jeg ser jødehatet spesielt i samfunnsfagtimene. Elever sier jøder styrer alt, hele Vesten styres av jøder. Flere sier også at de beundrer Hitler, fordi han drepte jøder,” sier en annen lærer. ”Flere elever hånflirer når jeg snakker om Holocaust. En gutt reiste seg og kommanderte meg til å stoppe å snakke om jøder og Holocaust”, sier en tredje.

Forstanderen i Det Mosaiske Trossamfunn, Anne Sender, ønsker ikke å overdramatisere situasjonen, men sier at situasjonene er alarmerende, der den har oppstått. Derfor mener hun at myndighetene må ta trakassering og trusler mot norske jøder i skolen på alvor. Leder for Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapuoli, mener skoler som opplever rasisme og antisemittisme, må ha en systematisk motreaksjon. Hun mener det er vanskelig ut fra reportasjen å avgjøre omfanget, men sier samtidig at også hun er kjent med denne typen holdninger i norske klasserom og blant ungdom.

Nesten like sjokkerende som at slike holdninger finnes blant norske skoleelever, er det faktum at de lærerne som rapporterte om situasjonen, ikke tør å stå åpent fram, men forlanger å bli intervjuet anonymt. Norske jødiske foreldre forteller at deres barn blir trakassert både verbalt og fysisk på skolen fordi de er jøder – uten at lærerne tar tak i det.

Det ville være for lettvint å felle en generell dom om feige norske lærere på bakgrunn av dette. Men det er et alvorlig signal om at noe er galt når de som mer enn de fleste skal fronte de verdier og holdninger som vårt samfunn bygger på, ikke våger å stå fram. Situasjonen tyder på at lederen for Antirasistisk Senter må ha rett når hun hevder at norske skoler ofte ikke tar rasisme og antisemittisme på alvor. Ja, for annerledes kan en ikke tolke situasjonen når norske lærere åpenbart føler det direkte truende å stå åpent fram med en så forstemmende budskap som det her dreier seg om.

Foreslått før

Venstre vil innføre et kompetanseår for lærere slik at de kan fornye sin fag- og yrkeskompetanse. Partiets nestleder Trine Skei Grande viser til at en slik ordning finnes i dag for vitenskapelig ansatte i universitets- og høyskolesektoren hvor man hvert sjuende år får undervisningsfri for å forske på heltid.

Ordningen i universitets- og høyskolesektoren går ut på at man hvert år opparbeider en rett til to måneders undervisningsfri for å forske. Disse månedene kan ”samles opp” til f eks et halvt års undervisningsfri for forskning etter tre år eller et helt år etter seks år.

Venstres forslag presenteres som en ny idé. Det er det ikke, men det er ikke noe dårlig forslag for det. Tvert imot. Allerede i 2001 lanserte Verdikommisjonen denne ideen. I kapitlet ”Verdivalg i skolen” i sin sluttrapport fremmet Verdikommisjonens styringsgruppe følgende forslag:
”Det etableres en ordning der lærere årlig opparbeider rett til et visst antall permisjonsuker som etter en tid kan tas ut som en sammenhengende permisjon for etterutdanning eller alternativt arbeid. Tilsvarende ordning bør også gjelde for rektorene”.

”Valgt fellesskap; prosjektrapport og forslag”. Verdikommisjonens sluttrapport, bind 2, 2001, s.147.

Hvem har mest krav på vern?

Meldingen fra Drammen om at en imam er pågrepet og siktet for vold mot barn på en koranskole, er på flere måter en tankevekker. Tre moskeer skal være i søkelyset. Koranskolebarna, som er mellom seks og tolv år gamle, skal ha blitt slått med stokker og kjepper over fingrene og ryggen. En tidligere elev forteller at han også ble slått i ansiktet. Volden skal ha pågått i mange år. Venstrepolitikeren Abid Q. Raja kan fortelle at han også er blitt slått av en iman.

Det må understrekes at ingen så langt er dømt i saken. Imamen er foreløpig bare siktet. Men forutsatt at det er hold i siktelsen, må vi slå fast at uansett årsak er slik atferd etisk forkastelig og dessuten en ulovlig handling som rammes av straffeloven. Det er ingen unnskyldning at den måtte ha skjedd i oppdragelsesøyemed fra imamens side. Tvert imot. En imam som i profesjonell sammenheng har oppdragelsesansvar for barn, skulle fremfor alt være barnas forsvarer og ha et særlig årvåkent blikk for at barna ikke blir utsatt for noen som helst overgrep.

Men saken har også andre sider som er egnet til å overraske. Politiet opplyser at de helt fra 2002 har fått opplysninger om at barn er blitt utsatt for vold i moskeen. Blant annet har barn fortalt at de er redde for å gå på koranskolen ”fordi der blir de slått”. Men politiet har under etterforskningen valgt ikke å avhøre barn eller foreldre av frykt for at familiene eller barna skulle bli utstøtt fra sine miljøer. Politiet har nøyd seg med å føre samtaler og tilby opplegg med ”Alternativ til vold” for å få slutt på den påståtte volden. Dette har ikke ført til noe som helst. Rapportene om vold har fortsatt å komme.

Jeg erkjenner at etterforskningen sikkert er vanskelig og at det ikke er enkelt å bevise overgrepene. Likevel kan det være grunn til å spørre om vi ikke igjen står overfor et eksempel på overforsiktighet overfor innvandrermiljøer. Man kan jo prøve å tenke seg hva som med rette ville skjedd hvis man i årevis hadde fått rapporter om tilsvarende atferd fra en søndagsskolelærer, en kateket eller en prest innenfor Den norske kirke i forbindelse med den kristne trosopplæringen.

Men så skal det også sies at muslimske foreldre må skjerpe seg og ta ansvar. Det er bra at de uttrykker bekymring anonymt. Men de må våge å stå åpent fram. Vi får aldri slutt på slik atferd hvis ikke noen tør å stå opp og si i fra til tross trusler om represalier fra miljøet. Det kan koste. Men noen muslimer må utfordres på sitt syn på barn. Hva er viktigst her? Hvem har mest krav på vern?

LES MER:
Drammenmoske avviser imamvold mot barn
Han er snill som et lam
Jeg ble også slått
Lukket miljø
Imamen nekter: VG DB
Forsvarer imamen
Koranskoler uten kontroll

Klokt om påske

Et påskebesøk i min oppvekstby bød blant anet på et gledelig gjensyn med min gamle gymnastikklærer fra videregående skole. Et skikkelig mannfolk med en imponerende innsats bak seg under motstandskampen under 2. verdenskrig, der han satte livet på spill for at vi skulle få vokse opp i et fritt land. Men det snakket han aldri om i de første tiårene etter krigen.

Jeg har sagt det til ham før, men syntes det godt kunne gjentas, spesielt fordi hans kone kunne få høre det: han er en av de aller beste lærerne jeg noen gang har hatt. Faglig helt på topp, og like viktig – han viste i sitt lærerarbeid at han var glad i ungdom og elsket å se unge mennesker utvikle seg. Han var ikke bare opptatt av vår fysiske utvikling, han hadde det som enhver lærer burde ha, han så det som sin oppgave å ta del i dannelsen av det hele menneske. Derfor betydde han så mye for oss.

Fortsatt merket jeg gløden i 94-åringens øyne når han snakket om ”gutta”, om hvor flott det var å ta imot en ny gymklasse, legge pedagogiske planer for undervisningen og for den enkeltes utvikling. Og ”gutta” har ikke vært få. Det dreier seg om flere generasjoner av småbyens barn av hankjønn. Men det virker som han husker dem alle.

Jeg kjenner glede og takknemlighet for at jeg fikk oppleve en lærer av hans type. Da vi skiltes, så han på meg med vennlige øyne og sa: ”Nå er det påske. Vi må huske at det kalles ”den stille uke”. Da bør vi sette oss ned å reflektere litt over at det finnes noe som er viktigere og større enn oss alle.”

Jeg bringer den gamle hedersmannens kloke ord videre til mine lesere – og ønsker alle en god påske!

Rødgrønt sprik

I to viktige skolesaker er det nå full sprik mellom de rødgrønne partiene. SV går til frontalangrep på friskolene og vil avvikle disse. Ap og Sp er krystallklare på at det er de uenige i. Ap og Sv vil innføre heldagsskolen. Sp går imot, etter at Liv Signe Navarsete fikk flertallet i partiets sentralstyre med på å vrake innstillingen fra sin egen programkomité, som i likhet med Ap og SV vil ha en heldagsskole fra 5. til 10. klasse. Navarsete vil heller øke lærertettheten og sikre kvaliteten i de skoletimene vi allerede har. Et fornuftig synspunkt, spør du meg. (Les om innvendinger mot heldagsskolen.)

Spriker gjør regjeringspartiene også i spørsmålet om norske styrker i Afganistan. SVs landsmøte vedtok at norske styrker skal trekkes ut. Jonas Gahr Støre har gjort det helt klart at det ikke kommer på tale. Også i SVs andre store hjertesak, nei til boljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen, spriker regjeringspartiene.

Vi går mot en interessant valgkamp. Men det kan bli noe slitsomt å lytte til påstandene de rødgrønnes enhetlige og samlende politikk.

SV appellerer til irrasjonell frykt

Jeg kommer tilbake til SVs antifriskolevedtak, som jeg også kommenterte på bloggen i går. Det overrasker ikke at menneskerettighetsekspert og tidligere leder av Institutt for menneskerettigheter, Asbjørn Eide, sier at SVs vedtak om å avvikle alle religiøse og pedagogiske alternativer til den offentlige skolen er på kant med menneskerettighetene. Eide viser bl a til FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Artikkel 13, pkt 3 i denne konvensjonen tåler å bli sitert i sin helhet:
”Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og, når det er aktuelt, formynderes frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter (understr her), forutsatt at førstnevnte oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningsstandard fastsatt eller godkjent av den enkelte stat, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning.”
Også andre menneskerettighetskonvensjoner som slår fast foreldrenes pedagogiske primat og religionsfriheten, kunne nevnes. Som jeg påpekte i et radiointervju om saken i dag: Jeg er rimelig overbevist om at hvis SVs vedtak ble norsk politikk, ville vi ganske snart få en menneskerettighetssak som Norge ville tape så det suser i en internasjonal menneskerettighetsdomstol. Høyst fortjent får SV pepper og motbør fra alle kanter etter sitt vedtak, som vitner om en autoritær og intolerant holdning jeg trodde vi ikke skulle oppleve av et politisk parti i 2009. Det er overraskende at SV fortsatt henger fast i et antikvert sosialistisk tankegods om at all oppdragelse av barn skal være i offentlig regi.

For øvrig synes jeg det er vanskelig ikke å se vedtaket i lys av den senere tids islamdebatt. En kommentator til posten min i går kaller vedtaket ”et forsøk på å hente ut politisk gevinst av islamfrykten på SV-måten”. Jeg tror han har et poeng, og det gjør saken enda styggere. Mange går rundt med en mer eller mindre irrasjonell frykt for islam, og enkelte frykter muslimske skoler ut fra en slik irrasjonell frykt. Det vet SV meget godt, og de vet også – eller bør i hvert fall vite – at et vedtak som det partiet nå har gjort på landmøtet, bygger opp om denne angsten. Jeg trodde faktisk SV ville holde seg for god til å bruke slike virkemidler i valgkampen.

Nå er det ikke særlig stor sjanse for at SVs vedtak skal bli noe annet enn et demonstrasjonsvedtak. Begge regjeringspartnerne tar klart avstand fra forslaget. På bakgrunn av det friskoleforliket som den rød-grønne regjeringen inngikk for bare et par år siden, vitner vedtaket om at SV ikke er helt til å stole på. Kunnskapsminister Solhjell vred seg da også i stolen da han skulle kommentere forslaget og fossrodde det han kunne.

Hva er SV redd for?

Landsmøtet i SV går inn for at pedagogiske og religiøse alternativer til den offentlige skolen skal avvikles på sikt. Partiet mener at de som ønsker et alternativt skoletilbud, skal få dette i den offentlige skolen. Kunnskapsminister Solhjell sier at SV skjerper partiets holdning til private skoler. Samtidig bedyrer han at vedtaket ikke betyr at SV sier nei til Steinerskoler og andre pedagogiske alternativ, men sier at tilbudene skal skje innenfor offentlige rammer.

Det er ikke lett å forstå hva SV og Solhjell egentlig mener. Også i dag skjer friskoledrift innenfor ”offentlige rammer” i den forstand at det legges klare pedagogiske krav til privat skoledrift. SV kan vel ikke mene at staten skal drive det som i dag kalles ”friskoler”? Det kan faktisk se sånn ut. Partiet har åpenbart ikke forstått at hele poenget med en friskole nettopp er at den ikke skal drives av det offentlige, selv om staten legger visse rammer for skolevirksomheten, noe alle aksepterer.

Hvorfor har SV så mye imot friskoler? Hva er det SV er redde for? Det er ikke grunnlag for partiets velkjente retorikk om at flere friskoler vil øke de sosiale forskjellene i samfunnet og svekke den offentlige skolen. Det pussige er at vi ikke behøver å gå lenger enn til Danmark for å finne et land som har lang tradisjon for atskillig flere friskoler enn hos oss, uten at noen der snakker om at disse skolene svekker den offentlige skolen eller skaper sosiale forskjeller. Prinsipielt er SVs syn helt forkastelig. Det hører så avgjort med til et fritt samfunn at friskoler skal ha livets rett. Dette burde være helt selvfølgelig i et demokratisk samfunn og i et samfunn som vil respektere foreldrenes førsterett når det gjelder den undervisning og oppdragelse barna deres skal få.

SVs holdning er skuffende. Jeg må gi Venstres Dørum har rett når han sier at SV med dette viser at partiet er redde for mangfold og at partiet går rett inn i en autoritær tradisjon der de som er alternativer til det bestående, skal knebles. SV sier at partiet ikke vil være noe støtteparti for Ap. Men hva vil Ap? Regjeringen har en relativt populær sjef som har gått på Steinerskolen. Kan han være med på en politikk som den SV her legger opp til?

Ut med eksamen

Jeg har aldri vært noen svoren tilhenger av eksamen slik vi kjenner fra skolen og de høyere studieinstitusjonene. Den tradisjonelle eksamensformen der elevene sitter noen timer og svetter med en oppgave uten tilgang til noen hjelpemidler og der samarbeid er juks, er en situasjon som bare ligner på seg selv, fjernt fra virkelighetens verden. Min erfaring som universitetslærer har lært meg at en slik prøveform er lite egnet til å dokumentere om en student har tilegnet seg faglig kompetanse. Når en hvert semester, dvs to ganger i året, gjennom flere tiår har vært nødt til å bruke en stor del av sin arbeidstid til å sensurere studenters forsøk på å gulpe opp fra hukommelsen kunnskap som skal avleveres i en særdeles stresset og nervøs situasjon, er man blitt overbevist om at det finnes atskillig mer produktivt arbeid man kunne bruke tiden til.

De nye prøveformene som de siste årene er innført ved de høyere lærestedene, representerer et klart framskritt. Her erstattes den tradisjonelle eksamen med vurdering av ulike typer arbeidsprestasjoner gjennom hele studieåret. Det er prøveformer av denne typen kunnskapsministeren nå vil prøve ut også i skolen. Det vil være et framskritt. Elevene jubler – og jeg med dem.

En selvfølgelig rett

Generalsekretær Kristin Mile i Human-Etisk Forbund sier at muslimer må ha anledning til å opprette egne skoler. Nøyaktig det samme hevdet KrFs Jon Lilletun på 1990-tallet, da han som skoleminister fikk mye kjeft for at han godkjente muslimske skoler.

Enkelte synes å mene at dette er en oppsiktsvekkende påstand. Men det skulle bare mangle. Mile har rett når hun i likhet med Lilletun sier at det ligger føringer om dette i menneskerettighetene som Norge ikke kan ignorere. Menneskerettighetene sier at foreldrene skal bestemme hva slags undervisning barnet skal få. Derfor sier norsk lov at det under gitte betingelser skal være tillatt å drive skoler på for eksempel religiøst grunnlag og skoler som Steinerskoler o.l. Da blir det galt ikke å tillate at også muslimene kan opprette skoler på religiøst grunnlag.

Intet nytt under solen

Snøen laver ned, men vi merker allerede et sikkert vårtegn – debatten om russefeiringen. Noen avgangselever har satt i gang en aksjon på ”fjesboka” for å få lagt all eksamen før russetiden, i praksis vil vel det si til før 17. mai, slik at russefeiringen kan starte på nasjonaldagen. I løpet av en måneds tid har aksjonen fått over 30.000 medlemmer. Ved å følge elevenes ønske kunne man forhåpentligvis unngå at en stor del av elevene møter til eksamen utslitte og stuptrøtte etter en russefeiring som i mange år nærmest har gått over stokk og stein. Skolemyndighetene er avvisende. Senest for to år siden var det lærerne som tok opp saken. Kunnskapsminister Djupedal stakk hodet i sanden og dekket seg bak formalistiske argumenter. Russefeiringen er en privatsak, sa han, og mente vel med det at den ikke har noe med skolen å gjøre. Det er vel fare for at nåværende kunnskapsminister vil forholde seg like virkelighetsfjernt.

Hver gang denne debatten dukker opp, minnes jeg min egen russetid. Den ligger fryktelig langt tilbake, over et halvt hundre år, faktisk. Men ikke lenger tilbake enn at vi hadde nøyaktig den samme debatten. Russen sprang ut 17. mai, og russetoget, plakatene på butikkene i Storgata på Lillehammer, russetalen på Stortorget og russeavisa var meget viktige innslag i småbyens 17. maifeiring. Men i sin visdom la skolemyndighetene eksamen tett inntil 17. mai, både rett før og rett etter nasjonaldagen. Meningsløst, syntes vi. Hvorfor kunne man ikke gjøre unna hele eksamen før 17. mai, og slik skille eksamen fra russefeiringen, til glede for alle parter?

Vi bestemte oss for å reagere, og gjorde det på den eneste måten vi visste ville vekke oppsikt. Vi ventet med russefeiringen til etter at eksamen var over, med den konsekvens at det ikke ville bli noe rødruss på Lillehammer 17. mai. I russeavisa ”Rød Rebell” slo vi opp nyheten over hele førstesiden. Avisa kom på gaten med mange fantasifulle historier noen dager før 17. mai. Mange syntes historien om russeboikotten 17. mai var litt for drøy, selv for en russeavis! Man kunne ikke tenke seg at vi faktisk mente det. Da det gikk opp for folk, ble det bråk. Sinte innlegg i avisene. Byens borgere skulle ha seg frabedt at russen ikke skulle underholde dem 17. mai. Saken vakte nasjonal oppsikt. Vi lagde antagelig den eneste russeavisa som noen gang har presentert en sak som ble en nasjonal nyhet og kom på førstesidene i riksavisene.

Reaksjonen fra skolemyndighetene var den gang som nå, totalt avvisende. Vi gjennomførte det som ble framstilt som en boikott av 17. mai, og Lillehammer feiret nasjonaldagen uten rødruss det året. Boikotten var ingen demonstrasjon mot 17. mai. Derfor gikk vi som vanlig var i barnetoget, men i sivil. Vi møtte opp til eksamen i våken tilstand og startet en hyggelig russefeiring etter at skriftlig eksamen var ferdig noen dager etter 17. mai.

Ikke det at jeg venter at kunnskapsministeren skal lytte til en røst fra oldtiden. Men kanskje kunne han lytte til dagens lærere og elever?

Rektor med munnkurv

Vi har bak oss ei uke med intens debatt om ytringsfrihet som et viktig prinsipp i vårt samfunn. Men ytringsfriheten må også gjelde i praksis. I mitt nærområde har vi nylig sett et eksempel på at prinsippet ikke alltid blir etterlevd slik en bør kunne vente. Rektor ved Mjøndalen skole i Nedre Eiker sendte nylig ut et brev til elevenes foresatte der han informerte om de negative konsekvensene av kommunens budsjettkutt for skolen. Han tillot seg samtidig å kritisere regjeringens skolesatsing.

Det førte til at rektoren ble innkalt til kommunens rådmann, som fortalte ham at det ikke tillå ham som rektor å uttale seg om politiske spørsmål på denne måten. Skolelederen sier han ønsket med brevet å fokusere på forskjellen mellom det som blir sagt i offentlige debatter, og den virkeligheten man opplever lokalt. Det hjalp lite. Det er rådmannen som uttaler seg om politiske spørsmål i forhold til innbyggerne, fikk han vite.

Eksemplet er ikke enestående. Det finnes mange, landet over. Fra å være selvstendige kulturpersonligheter i lokalmiljøet, er skolelederne blitt redusert til et mellomledd i det kommunale byråkratiet, der de skal utføre ordre fra toppen av byråkratiet. De er utstyrt med munnkurv og er blitt ”rådmennenes dresserte pudler”, som lederskribenten i Drammens Tidende uttrykker det i en kommentar til Nedre Eiker-eksemplet. Utdanningsforbundet kan fortelle at (1) hver tiende rektor har opplevd reaksjoner fra ledelsen på grunn av egne uttalelser, (2) hver tredje rektor har opplevd lojalitetskrav som har gjort at de har vegret seg for å delta i den offentlige debatten, og (3) åtte av ti skoleledere tror at rektorer ikke tør stå fram og fortelle om kritikkverdige forhold.

Dette er ytringsfriheten i praksis i norsk skole i dag. Er det slik vi vil ha det? Rett nok har en rektor – i likhet med alle andre arbeidstagere - lojalitetsforpliktelser overfor sin arbeidsgiver. Men like viktig - rektor og lærere er barnas advokater. De har forpliktelser også overfor elevene og deres foreldre. Det er faktisk dem skolen er til for. Og endelig – rektorer og lærere er borgere av dette samfunnet, og må ha rett til å ytre seg. Ja, når det gjelder skolen, bør de ha plikt til å delta i debatten, og til å si i fra – også i det offentlige rom – hvis de mener noe er galt. Ingen kan skolen bedre enn dem. Det var en tid lærerne var blant de aller viktigste aktørene i den offentlige debatt i dette landet. Nå er de blitt nærmest usynlige. Snarere enn å bli kneblet, bør de oppmuntres til å tre fram og delta.

Solhjell med nye matløfter

Jeg skulle ønske kunnskapsminister Bård-Vegar Solhjell kunne konsentrere seg om de viktige spørsmålene i skolen – i stedet for å komme med nye matløfter som SV antagelig heller ikke denne gangen klarer å oppfylle. Foran forrige valg gikk SV høyt på banen og lovet gratis varm skolemat. Bildene av Kristin Halvorsen som spiste varm kylling sammen med skolebarn husker vi alle. Det gjorde seg sikkert godt i valgkampen.

Det er lenge siden SV sluttet å snakke om varm skolemat til alle. Nå går Solhjell ut og lover kald mat. Det vil visstnok koste 5-8 milliarder kroner. For all del – det hadde sikkert vært fint med et gratis skolemåltid. Men det er mange andre spørsmål i skolen regjeringen heller bør konsentrere seg om. Solhjell bør lytte til elevene som sier at de i stedet for flere matpakkeløfter ønsker seg flere og bedre lærere.

Lærernes verdighet

Jeg siterte i går fra et intervju med professor Lars Løvlie ved Pedagogisk forskningsinstitutt. Løvlies tanker om skole og pedagogikk har så stor appell til meg at jeg gjerne siterer mer. Om det han kaller ”lærernes verdighet” sier han:

”Norsk skole lider av en kronisk tilstand, det er undergravingen av lærernes selvrespekt. Den arter seg delvis som et paradoks. På den ene siden skal lærernes være autoritet. "Jeg er sjefen", som det stod på lærernes røde T-skjorter ved skolestart i høst her i Oslo, en sørgelig ironi! De skal være myndige og tydelige, de skal være ledere og oppdragere, de skal være identifikasjonsfigurer og veivisere. Men så skal lærerne markedsundersøkes. Siste nytt i Oslo er at lærerne skal evalueres av elevene, etter faglige og pedagogiske kriterier. Dermed strander forsøket på å skape et forhold til barn som er bygget på den voksnes autoritet. Det har med verdighet å gjøre.

Det skoleledelsen ber om i første runde, lærerens myndighet, tar den bort med den andre. For det er en forskjell på den uformelle evalueringen som det hele tiden forhandles om i skolehverdagen, og den formelle knyttet til et skjema som skal gå videre i systemet. Evalueringen gir en myndighet til elevene som de verken kan eller bør ha. De bør ikke ha den fordi det skipler det som er deres privilegium i skolen, nemlig å være barn, umyndig, under 18 år, for å bruke sånne kriterier. De trenger den ikke, fordi læreren mister posisjonen som foresatt med et ansvar som avlaster barnet. Det har med selvrespekt å gjøre, også elevens. Elevene bør slippe å evaluere sin foresatte, for de mister en å respektere. Lærerne bør slippe å tape sin selvrespekt. Skolen trenger selvstendige lærere og lektorer. Men hvem vil søke en jobb der autoritet er kravet og tap av egen verdighet er resultatet?”

Tankevekkende om pedagogikk

Pedagogen Lars Løvlie, som nettopp er pensjonert fra sitt professorat ved Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo, gir i et intervju i pedagogikkstudentenes tidsskrift ”Pedagogisk Profil”, mange tankevekkende synspunkter både på norsk skolepolitikk og faget pedagogikk. Hele intervjuet er gjengitt på bloggen til forskergruppen ”Humaniorastudier i pedagogikk”.

Idet jeg anbefaler alle å lese hele intervjuet, siterer jeg hva Løvlie mener er den problemstilling innen pedagogikken som nå fortjener mer fokus:
”I dag er den utdanningsvitenskapelige tankegangen i hele feltet fra klasseroms- og evalueringsforskning til PISA og nasjonale prøver, blitt hegemonisk. Det skjer i en innfatning av nyliberal konkurransetenkning, New Public Management med sine tidsstudier og effektivitetsmål, og politikernes umettelige behov for å legitimere sin styringsiver gjennom forskning. Det første vi trenger er en defokusering fra denne tankegangen. Deretter bør vi på alvor gjeninnføre vokabularet for læring som ikke er nytteorientert, for oppdragelse og danning, omsorg og solidaritet. Jeg sier "på alvor", for disse ordene er nå delvis i omløp mer som pynt og staffasje. Jeg har et berettiget håp om at krakket i Wall Street trekker med seg både den nyliberale ideologi, NPM og hele komplekset av økonomisk nyttetenkning i havet, slik at det sosiale livet igjen kan blomstre i skolen.”

Sitatet

Hva ville du gjort om du var Utdanningsminister for en dag?
Innkalt til allmannamøte i departementet og sagt at Kunnskapsløftet er avlyst og så sendt alle de flinke menneskene i departementet ut i sola resten av dagen, sammen med alle de sikkert like flinke menneskene fra direktoratet. Så ville jeg sendt ut et dekret til Skole-Norge, der det sto følgende: ”Prøv alt og hold fast ved det skjønne, det sanne og det gode. Jeg heier på dere!”
Så måtte jeg nok brukt noe tid på pressen, som ville lurt på hva min reform består i. Til det ville jeg svare at jeg ikke lanserer noen reform, at skolen nå er fritatt fra reformer og i stedet satt fri til å være skole. Lærerne er fri til å være lærere (ikke ”sjefer”) og elevene skal fra nå av få være barn og ungdommer samtidig som de er elever. For ikke å snakke om rektorene, som skal få være rektorer – hvilket er utlagt, pedagogiske ledere, og ikke ”virksomhetsledere” eller noe annet fjongt, som innebærer at de må drive med en hel del irrelevant som andre burde tatt seg av. Dette ville nok tatt resten av arbeidsdagen. Og siden hun som kjører den svarte regjeringsbilen også hadde fått fri, ville jeg som vanlig tatt toget hjem til Drammen. Det går som regel fortest likevel.
Post doc Trude Evenshaug i Pedagogisk profil

Skolens formål

De politiske partiene på Stortinget har samlet seg om en ny formålsparagraf for den offentlige skolen. Den er blitt vesentlig bedre enn det Bostadutvalget (NOU 2007:6 Formål for framtida) foreslo og som regjeringen fulgte i sitt forslag til Stortinget. Stortinget har sørget for at de verdiene skolen skal bygge på, har fått en tydeligere forankring og retning.

Bostadutvalgets forslag var enstemmig. Et lite mindretall i Bostadutvalget ønsket primært en formålsparagraf som ga tydeligere uttrykk både for hjemmets ansvar og for at skolen skal bygge på verdier i kristen og humanistisk tradisjon. De ga seg imidlertid og fulgte flertallet for å oppnå konsensus. Nå har altså Stortinget samlet seg om en løsning som nettopp går i dette mindretallets retning. Kanskje burde Bostadutvalgets mindretall har forutsett dette, og tatt dissens i utvalget. Dette desto mer som Bostadutvalget – som var nedsatt i SV-statsråden Djupedal, var alt for ensidig sammensatt.

I tråd med Bostadutvalget foreslo regjeringen i Ot.prp.nr 46 (2007-2008) at opplæringen i skolen skal bygge på en rekke verdier ”slik desse grunnleggjande verdiane kjem til uttrykk (uth. her) i kristen og humanistisk tradisjon og i ulike religionar og livssyn og slik dei er forankra i menneskerettane.”

Stortinget valgte å starte med å si at skolen ”skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon”, for så utlede verdiene av dette. Det blir noe annet. I oppramsingen av eksempler på slike verdier nevnes ”respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som óg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.” (uth. her)

Det nye her er at Stortinget også bruker begrepet ”kulturarv”. Dessuten har Stortinget supplert rekken av eksempler på verdier med ”tilgjeving”, som er en av de mest sentrale verdiene i kristendommen.

Dette er vesentlige forbedringer. Den innvending at ”kulturarven” er en statisk størrelse, holder ikke. En levende kulturarv utvikles og forandres. Det er bare den kulturarv som ikke har forbindelse til røttene, som blir en statisk og ”død” arv som ikke vil ha noen betydning for verdiformidlingen. Derfor er det så viktig at Stortinget sier tingene i den riktige rekkefølge.

Stortinget har også rettet opp Bostadutvalgets og regjeringens oppsiktsvekkende mangel på forståelse for foreldrenes primære oppdragelsesmandat. Det ble foreslått at hele formålsparagrafen skulle avsluttes med formuleringen ”Skolen skal samarbeide med heimen”. Det er alt for svakt. Stortinget har satt tingene på plass. På samme måte som i den gamle paragrafen, slås det fast allerede innledningsvis at opplæringen skal skje ”i samarbeid og forståing med heimen”. Det er noe annet.

Det er ikke første gangen at Stortinget retter opp et dårlig forslag til formålsparagraf fra en regjeringen. Det viser at statsråder som oppnevner skoleutvalg og fremmer forslag til noe så viktig som lovbestemmelser om skolens verdigrunnlag, bør tenke seg nøyere om og utvise et bedre politisk skjønn enn det statsrådene Djupedal og Solhjell har gjort.

Historieløst

I Cappelen Damms nye lærebok i faget RLE (Religion, livssyn og etikk) for 7. klasse, "Vi og verden", har man innført sin egen måte å angi tid på. I stedet for å skrive e.Kr. (forkortelse for etter Kristus) bruker man e.v.t., som skal stå for "etter vanlig tidsregning". Forlagssjef Randi Farbrot i Cappelen Damm sier at forlaget bevisst ønsker å skjule at Jesu' fødsel er utgangspunktet for vår tidsregning. Med dette mener forlagssjefen at man tar det nye RLE-faget seriøst og alvorlig og viser til at det nye faget skal være nøytralt.

Forlagssjefen sier også at forlaget sammen med forfatterne har kommet til at dette er det riktige i forhold til læreplanen. Dermed dokumenterer de sin mangel på læreplankompetanse. Hvor står det i den nye læreplanen at man skal skjule det faktum at vår tidsregning baserer seg på Kristi fødsel? Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell slår da også fast at det ikke er noe i læreplanen som gir grunnlag for å tolke den på denne måten.

Snarere enn å være nøytralt røper dette en forbløffende historieløshet. Dessuten – hva skal lærerne svare når elevene spør hva som egentlig menes med ”vanlig tidsregning”? Skal læreren da si at det kan hun ikke svare på fordi skolen skal være ”nøytral”?

Vi har tenkt oss om både to og tre ganger, sier forlagssjefen. Men her burde nok både hun og lærebokforfatterne ha tenkt seg om enda en gang og satt seg bedre inn i læreplanen. En får tro at man på skolene rundt omkring i landet har bedre innsikt og vett til å velge en annen lærebok.