Tvilsomme nominasjoner

Nominasjonsprosessene i de politiske partiene er i gang, og kampen om de såkalte sikre plassene er enkelte steder knallhard. Ikke alle steder er kampen like vakker. Rapportene fra nominasjonsmøtet i Vest-Agder Krf forteller om et møte som ble preget av sterke følelser, bitterhet, misnøye og skittkasting og partifeller som ikke en gang vil hilse på hverandre etter et nominasjonsmøte som endte med at et knapt flertall kastet partiets nestleder, Dagrun Eriksen.

Hvor klokt dette var, kan sikkert diskuteres og vil bli diskutert heftig. Jeg skal ikke skifte sol og vind i denne krangelen. Men Vest-Agder Krf påtar seg et stort ansvar når partiet velger å vrake ikke bare Sørlandets mest profilerte politiker, men også partiets nestleder, som endog partilederen har uttalt at han svært gjerne ønsker skal fortsette i denne posisjonen. Det er lite tvil om at Vest-Agder Krf ikke bare har skadet seg selv, men også Krf generelt ved det som her er skjedd. Jeg vil ikke bli det spor forbauset om resultatet blir at fylkespartiet ikke blir representert på Stortinget etter valget neste år. Vi har sett det samme tidligere. Når et hus er i splid med seg selv, blir resultatet katastrofalt.

Andre steder gikk det atskillig lettere for Krf. I Hordaland vendte fylkets egen sønn ”tilbake” og ble enstemmig og uten motkandidat heiet inn som førstekandidat på partiets storingsliste. Partilederen fortjener full oppslutning, og det er et samlet fylkesparti i Hordaland som nå går inn i valgkampen. Hareide er i dag representant for Akershus. Der har Krf nominert et spennende navn på førsteplass, fylkesleder Malin Stensønes. Hun har bred politisk erfaring bl a fra jobb som politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet og for øvrig spennende yrkeserfaring. I den senere tid er hun kanskje mest kjent som forfatter av boka "Soldatberetninger fra Afghanistan", som ble utgitt i høst.

Enten nominasjonene går greit og konfliktfritt eller de utløser konflikter og bitterhet, kan det være grunn til å stille kritiske spørsmål til selve nominasjonssystemet. Dette systemet utmerker seg ikke ved sine demokratiske kvaliteter. I virkeligheten er det en håndfull medlemmer av de politiske partiene som bestemmer hvem som skal bli stortingsrepresentanter. På nominasjonsmøtet i Vest-Agder for eksempel, deltok kun 64 personer, og førstekandidaten ble valgt med 37 stemmer. Selv om disse representerer sine lokallag, må systemet sies å være tvilsomt.

De samme politikerne som ynder å snakke om mangelen på demokrati i kirken fordi så få deltar i menighetsrådsvalgene, og som karakteriserer indirekte valg til Kirkemøtet som udemokratisk, holder seg selv med et nominasjonssystem der bare 1,7 % av velgerne deltar i prosessen som avgjør hvem som skal sitte på Stortinget. Det hører med til bildet at svært få av velgerne er medlemmer av noe politisk parti. Når hele nominasjonsprosessen dertil er svært så lukket, er bare to ord dekkende for situasjonen – lite demokratisk.

På denne bakgrunn kan en ha en viss sympati med systemet Oslo SV, som har valgt en ordning der alle medlemmer som ønsker det, kan delta i den endelige nominasjonen. Dette har imidlertid ført til at kandidatene driver en intens vervingskampanje for å skaffe seg stemmer på det endelige nominasjonsmøtet. Ordningen møter derfor kritikk. En lokallagsleder i Oslo sier at han ikke er imponert over måten dette foregår på. ”Det skal ikke være en vervepremie å få førsteplassen på stortingslista”, sier han til Aftenposten. Det viser seg også at ytterst få av de som verves på denne måten, fortsetter som medlemmer. Ordningen ser da heller ikke ut til å ha gitt SV noen kredit hos velgerne, selv om den aller siste gallupen viser en aldri så liten opptur for partiet.

Oppdatering:
Nominasjonen i Nord-Trøndelag Krf illustrerer med all ønskelig tydelighet det demokratiske underskuddet i nominasjonssystemet. Her ble listetoppen valgt med kun 14 stemmer!  

KrF satser ungt

Nominasjonene i KrFs fylkespartier for Stortingsvalget neste år viser at KrF satser ungt. Førstekandidatene i tre fylker er under 30 år. Aust-Agder satser på den 23 år gamle KrFU-lederen Kjell Ingolf Ropstad. I Oppland er 24-åringen Hilde Ekeberg, nominert, og i Vestfold har nestlederen i KrF, Inger Lise Hansen, førsteplassen. Hun er 27 år. I tillegg er 25-åringen Filip Rygg nominert på 2. plass i Hordaland, der KrF nå har to stortingsmandater.

Ikke nok med det. Ytterligere fire kandidater er i 30-årene. Knut Arild Hareide, 36 år, gjør politisk come back som førstekandidat for Akershus KrF. I Vest-Agder stiller 37-åringen Dagrun Eriksen til gjenvalg. Det samme gjør Line Henriette Holten Hjemdal (37 år) i Østfold, og Sør-Trøndelag KrF har Øyvind Håbrekke (38 år) på førsteplass.

KrF er ofte blitt beskyldt for å være et ”gubbeparti” for eldre mennesker. Disse nominasjonene burde en gang for alle avlive myten. Her er åtte kandidater under 40 år med mandatsjanser, hvorav fire er under 30, og det er like mange kvinner som menn.

Alle disse kandidatene har på ulike måter utmerket seg. For eksempel har Hareide vært statsråd, Dagrun Eriksen er en profilert stortingsrepresentant og Øyvind Håbrekke har vært statssekretær. Filip Rygg er gruppeleder for KrF i Bergen bystyre. Jeg noterer med særlig interesse kandidaten i mitt gamle hjemfylke, Oppland. Den politiske redaktøren i GD, regionavisen for Lillehammer og Gudbrandsdalen, skriver at det er sjelden en politisk reporter opplever et politisk talent som 24-åringen Hilde Ekeberg. Hadde hun tilhørt AUF, ville hennes karriere på Stortinget etter avisredaktørens mening vært udiskutabel.

Jeg noterer også med interesse at disse unge kandidatene bruker internett på en suveren måte. Bloggen til Hordaland-kandidaten Filip Rygg er kåret til en av de ti beste politiske bloggene her i landet. På denne listen vi også bloggen til ytterligere en ung KrF’er, 24-åringen Sondre Olsen. Også Hilde Ekeberg skriver blogg. Hun skriver friskt, men etter at hun nå er blitt toppkandidat på en stortingsliste, skulle jeg personlig ønske at hun prioriterte det politiske innholdet mer enn det personlige. Det karakteriserer unge mennesker at de gjerne vil stå for noe. Derfor bør de fortelle oss hva de står for.

Eksklusjonsvåpenet

Pussig at straks det blir litt støy i en organisasjon, er makthavere raskt ute med krav om eksklusjon. Jeg har selv erfaring med dette i kristelig organisasjonsarbeid. Nå opplever vi det i forbindelse med nominasjonene i politiske partier. Vi så det Østfold Høyre etter Georg Apenes’ infame angrep på Martin Engeset. Også i Hordaland Krf har man hatt turbulens i forbindelse med nominasjonen. Framstøtet fra en gruppe aksjonister for å få Anita Apelthun Sæle nominert mislyktes. Nominasjonen endte bl a med Ingebrigt Sørfonn, som har sittet på Stortinget fra 1997, ble vraket til fordel for en atskillig yngre mann. Fylkeslederen i Krf karakteriserer vrakingen som en ren hevnaksjon fra aksjonistenes side.

Etter det jeg forstår mener ledelsen i Hordaland Krf at aksjonistene har gjort seg skyldig i urent trav i nominasjonsprosessen. Jeg har ingen forutsetninger for å vurdere hva som har foregått. Jeg kjenner fylkeslederen, Kristian Helland, som en sindig og fornuftig mann. Når han går til det skritt å be Krf sentralt om å vurdere å innføre en eksklusjonsparagraf i partiets vedtekter, har han antagelig rett i at det har foregått kritikkverdige aksjoner.

Ikke desto mindre mener jeg det blir feil å diskutere eksklusjon. Verken sterke personkarakteristikker eller tvilsomme aksjonsmetoder bør møtes med et slikt våpen. Urent trav i den politiske kamp i demokratiske partier kan bare møtes med engasjert argumentasjon i åpent lende. Når det er mulig å få kastet en kandidat gjennom lite høvisk ordbruk eller gjennom organiserte hevnaksjoner, skyldes det mangel på politisk engasjement blant folk flest og et nominasjonssystem som gir rom for tilfeldigheter. Det burde bekymre partiledere både lokalt og sentralt mer enn at folk som har sittet både to og tre perioder på Stortinget, ikke blir nominert på nytt.

Apenes ikke alene

Georg Apenes var åpenbart ikke alene om sin misnøye med Martin Engesets innsats på Stortinget. På Østfold Høyres nominasjonsmøte i dag, tapte Engeset førsteplassen på Høyres liste ved stortingsvalget neste år med knappest mulig margin. Tidligere sosialminister Ingjerd Schou ble nominert på førsteplass med bare én stemmes overvekt, 29 mot 28. Men det er nok, og Apenes kan sprette champagnen.

Jeg har ingen forutsetninger for å si noe om hvorvidt Engeset er så udugelig som Apenes vil ha det til. Han er vel en blant mange relativt anonyme stortingsrepresentanter. Derimot mener jeg det bare er positivt at det blir debatt og kamp om nominasjonene. Alt for mange av nominasjonene skjer nærmest automatisk. I så måte er det som har skjedd på Østfold Høyres nominasjonsmøte etter min mening helt OK.

Derimot er det atskillig mer betenkelig at kun 29 mennesker avgjør hvem som skal bli stortingsrepresentant. Høyrenominasjonen i Østfold er en god illustrasjon på hva jeg skrev onsdag – at det norske nominasjonssystemet er lite demokratisk.
Linker: VG og Dagbladet.

Nominasjon og demokrati

De politiske partienes nominasjonsprosesser foran stortingsvalget neste år er inne i sin avgjørende fase. Igjen opplever vi at en håndfull medlemmer av de politiske partiene i virkeligheten bestemmer hvem som skal bli stortingsrepresentanter.

De samme politikerne som ynder å snakke om mangelen på demokrati i kirken fordi så få deltar i menighetsrådsvalgene, holder fast ved et system der bare 1,7 % av velgerne deltar i prosessen som avgjør hvem som skal sitte på Stortinget. Det hører med til bildet at stadig færre melder seg inn i de politiske partiene. Når hele nominasjonsprosessen dertil er svært så lukket, er bare to ord dekkende for situasjonen – lite demokratisk.

”Alle” hyller USA for valget av Barack Obama som president. Med det norske nominasjonssystemet ville han aldri blitt valgt. Hillary Clinton hadde da blitt demokratenes
presidentkandidat. Selv om det ikke hadde vært noe dårlig valg, forteller det oss at med det norske systemet ville en kandidat som ikke har gått gradene i partiet, neppe ha nådd opp.

I Akershus Venstre brukte en av Abid Rajas motkandidater mot ham at han ikke hadde politisk erfaring (les: gått gradene i partiet). Etter min mening er det bare fint at noen kommer ”direkte inn”, som det heter. Vi opplever stadig at stortingsrepresentanter som har sittet både en, to og tre perioder, blir fornærmet hvis de ikke blir renominert.

Representanter med lang stortingsansiennitet ser ut til å mene at de har en slags moralsk rett til fortsatt stortingsmandat. Satt på spissen: snarere tvert imot. Riktignok kan det være bra at enkelte i topplederverv i politikken bør sitte en tid av hensyn til kontinuiteten. Men det bør gjelde de færreste. Det er sunt med utskifting. Politiske tillitsverv bør ikke bli en jobb blant andre jobber. Det skal ikke være stillingsvern for politikere. Det undrer meg at de politiske partiene er så såre fornøyd med situasjonen. Det kan se ut til man er mer opptatt av å verne om sine posisjoner enn å gjøre systemet mer demokratisk.
Link: VG og Dagbladet.