Artikler om haugianere

En av de mange bygdene i Norge der Hans Nielsen Hauge satte dype og varige spor, er Øyer i Gudbrandsdalen. Hauge besøkte Øyer i årene 1800 og 1803, og besøkene førte til en dyptgripende religiøs vekkelse. En rekke kvinner og menn i prestegjeldet ble grepet av vekkelsen, både ved Hauge og ved andre haugianske forkynnere. Flere ble betydningsfulle predikanter og personligheter som var med å føre Haugebevegelsen videre, ikke bare i Gudbrandsdalen, men også i andre deler av landet.

I en artikkelserie i årsskriftet for Øyer og Tretten historielag, "I gamle fotefar", har jeg skrevet om fire av haugianerne fra Øyer. Artiklene er publisert i årsskriftets utgave i årene 2011-2014.

Haugianerne. (Maleri av Adolph Tiedemand)

Jens Johnsgård

Den mest kjente var Jens Johnsgård. I årene fra 1820 og fram til 1860 var Johnsgård en av de mest betydelige ledere innenfor den kristne lekmannsbevegelsen i Norge. Han var ingen stor predikant. Johnsgård var først sjelesørger og veileder. I den personlige samtalen var han uovertruffen. Her dro han fullt ut nytte av sin visdom, sitt skarpe blikk og store menneskekunnskap. Han hadde en merkelig evne til å skape en tillitsfull atmosfære som fikk folk til å åpne seg for ham.

Det førte også til at han fungerte som en slags "åndelig ”riksmeglingsmann”. Hørte han om strid i en kristen venneflokk, reiste han av gåre for å megle, noe han som regel lykkes med. Med rette ble han kalt "en fredens og kjærlighetens mann".

John Eriksen Bjørge

Kanskje den mest begavede og særpregede i rekken av haugianske personligheter fra Øyer var John Eriksen Bjørge. Allerede fra tidlig barnsben av var han opptatt av religiøse tanker, og som ung gutt gjennomlevde han dype religiøse kriser. Disse har han beskrevet i en liten bok, som vitner om et menneske som tidlig nådde langt i religiøs tenkning og åndelig modenhet.

Hans Nielsen Hauge hadde store forhåpninger til den talentfulle øyværingen. Det er antydet at han endog så John som sin ettermann som bevegelsens åndelige leder. Hauge sørget derfor tungt da John gikk bort i så alt for ung alder.

John døde bare 27 år gammel, men rakk likevel å sette dype og merkbare spor etter seg som en sjelden ildfull forkynner.

Arne Arnesen Bjørge

En annen særpreget haugiansk forkynner fra Øyer var Arne Arnesen Bjørge. Han vokste opp sammen med John Eriksen Bjørge og ble sterkt preget av oppvekstbrorens åndelige kamper. Arne reiste i mange år som predikant i Sør-Norge inntil han på 1830-tallet slo seg ned i Stavangerområdet som gårdbruker, samtidig som han fortsatte forkynnervirksomheten. I Stavanger ble han en del både av det såkalte "brødresamfunnet" og av haugianermiljøet i byen, der den ledende skikkelsen var gründeren John Haugvaldstad, også kalt "haugianerbispen".

Et interessant poeng ved Arne Arnesen er at enkelte sider ved hans liv, ikke minst hans ekteskap nr to, ser ut til å ha gitt viktige impulser til Alexander Kiellands mest populære roman ”Skipper Worse”. ....

Historien om en huspostill

Som ung gutt fikk jeg et klenodium av en bok av min bestefar. Han hadde selv fått den av en gammel budeie i Budal i Sør-Trøndelag. Boka har den omstendelige tittelen ”Den Christelige Lære, forklaret over Epistlerne og Evangelierne, som indeholder korte Grunde over deres Merkærdighed, der overbeviser de hykkelske Bekiendere med de Vantroe, som falsk trøste sig ved Guds Naade i Christo, og lærer hvorledes den annammes af de oprigtig troende Jesu Efterfølgere."  

På tittelbladet presenterer forfatteren seg slik: Forfattet af den i sig selv ringe Bonde-Søn, Hans Nielsen Hauge, i Thune Sogn i Aggershuus Stift i Norge.

Boka er på over 900 sider og inneholder prekener over kirkeårets epistler og evangelier. Hans Nielsen Hauge skrev mye av postillen mens han satt fengslet i Trondheim vinteren 1800. Da han ble løslatt utpå våren 1800, reiste han til København, for å få trykt den. Det første opplaget var på 5000 eksemplarer. Etterspørselen var så stor at han like godt bestilte et nytt opplag på 4.500 samme dag som det første opplaget lå ferdig.  Mitt eksemplar hører til det andre opplaget, som kom ut i 1801.

De ulike skriftene som Hauge utga mens han levde, ble trykt i til sammen 76 opplag, og opplagene var ikke små. Med sin omfattende produksjon var Hauge faktisk sin tids fremste publisist i Norge. Antagelig ble hans forskjellige skrifter spredt i 250 000 eksemplarer mens hans levde. I tillegg kommer de mange brevene som han sendte rundt til sine venner, og som ble skrevet av og lest på hussamlinger i bygd og by. Denne enorme spredningen av litteratur skjedde i en befolkning på bare én million mennesker, og i et land der det var ytterst få bokhandlere.

For tre-fire år siden satte jeg meg fore å forsøke å finne ut historien til mitt eksemplar av Hauges "Christelige Lære". Innskrifter på tittelbladet satte meg på sporet, og ved bruk av en del andre kilder lykkes det meg å kartlegge historien.

Resultatet av arbeidet førte til en artikkel i boka "Gauldalsminne", Årbok for Gauldal historielag 2010-2011. I artikkelen tar jeg også opp spørsmålet om hvordan det kan ha seg at så mange mennesker anskaffet og leste Hauges bøker i en tid da leseferdighetene blant folk flest slett ikke var særlig gode. Jeg gir også eksempler på hvordan Hauges prekensamling ble slaktet av samtidens prester og teologer.

Jeg kjenner på en stor ærbødighet hver gang jeg tar fram denne gamle boka og tenker på dem som i tidligere tider fikk sin viktigste åndelige næring og hentet stor velsignelse ved å lese i denne og i mange andre av bøkene til ”mannen som vekket Norge”, en av vårt lands største sønner.

Hvis du er interessert, kan du lese artikkelen her. 

Den unge haugianske predikanten John Eriksen Bjørge

I rekken av store personligheter og predikanter som gjorde seg gjeldende i den haugianske folkebevegelsen i første halvdel av 1800-tallet, var John Eriksen Bjørge fra Øyer i Gudbrandsdalen en av den mest begavede og særpregede. Han døde bare 27 år gammel, men rakk likevel å sette djupe og merkbare spor etter seg som en sjelden ildfull forkynner. Hans Nielsen Hauge selv hadde store forhåpninger til talentfulle øyværingen. Det er antydet at Hauge endog i John så sin ettermann som bevegelsens åndelige leder. Hauge sørget derfor tungt da John døde bare 27 år gammel.

Jeg har skrevet en artikkel om John Eriksen Bjørge i siste utgave av årsskriftet for Øyer og Tretten historielag, "I gamle fotefar". John var født i 1795 og var jevngammel med Arne Arnesen Bjørge, en annen haugiansk forkynner, som jeg har skrevet om i en tidligere utgave av det samme årsskriftet, se bloggpost 4. november 2012.
I sin korte, men hektiske virketid som predikant rakk John å besøke en rekke steder over hele østlandsområdet, og mange steder ble det en underlig vekkelsens tid ved hans virke. Hans store begavelse, faste overbevisning og dype åndelige erfaringer og innsikt gjorde ham vel skikket til å være en veileder for andre. "Dertil kom hans brennende kjærlighet til sine medmennesker og inderlige omsorg og virksomme, offervillige arbeid for deres timelige og evige vel", skriver kirkehistorikeren Heggtveit. Hans samtidige har fortalt at han i sin personlige framtreden var beskjeden og ydmyk og forsiktig i sin framferd, "et lys og et eksempel for andre".

Han besøkte også Hans Nielsen Hauge på Bredtvedt, bl a for å få Hauges vurdering av et manuskript, der han forteller om sin religiøse og åndelige utvikling gjennom barndommen og ungdommen. Skriftet kom ut i 1820 og fikk tittelen "Sandheds Stadfæstelse, hvorved Syndens Menneske bliver aabenbaret og Guds Kjærlighed bekreftet”.  Her forteller han om oppveksten og sine sterke religiøse følelser og tanker som preget ham gjennom alle år. Hans beskrivelse av de åndelige kampene han gjennomlevde i barndommen og ungdommen, gjør et sterkt inntrykk. Skriftet vitner om et menneske som tidlig nådde langt i religiøs tenkning og åndelig modenhet.

Vinteren 1822 fikk han tuberkulose, og da han skjønte at det bar mot slutten, skrev han et rørende avskjedsbrev til sin venn Hauge. Hauge tok på sin side avskjed med John i et brev der han skriver at det var tungt å måtte erkjenne at John skulle gå bort i sine beste år og ikke lenger skulle kunne virke med sine særdeles gode gaver til menneskers salighet og at han selv, som var et svakt menneske, skulle overleve ham. Hans Nielsen Hauge avslutter sitt siste brev til sin unge venn slik: "Skulle disse ord være de siste jeg skriver til deg, da sier jeg deg herved hjertelig takk for hvert ord og hvert trinn du har trådt, for å delta i vårt felles arbeide for menneskenes salighet. Lev vel, broder! Lev evig vel, det ønsker din medtjener i vår Herres Jesu nåde. Amen."

"Disse på sjelen vanføre mennesker"

Ofte synes vi vel mediene kan være ganske så harde i sin karakteristikk av mennesker. I så fall er ikke det noe nytt, snarere tvert imot. Det som måtte finnes av overtramp i dag blir nok for lite å regne med hva en avisredaktør kunne få seg til å skrive for 200 år siden. Se bare:

Sommeren 1799 ble den 19-årige haugianske predikanten Niels Iversen Riis puttet inn i arresten i Trondheim fordi han ulovlig hadde talt Guds ord. I begynnelsen av august 1799 gikk den kulturradikale redaktøren Mattias Konrad Pettersen i ”Trondhjemske Tidende” til angrep på Riis. Redaktøren sparte ikke på kruttet i sin utskjelling av den unge predikanten som satt innelåst i rådhuset (her i moderne språkdrakt):

”En av de bondepredikantene som har drevet deres vesen søndenfjells, … Niels Iversen Riis, 19 år gammel, har forvillet seg til disse egne. Denne ukalte og drabelig fektende predikant mot synden, skal ha forkynt det han kaller Guds ord for forsamlede skarer. Etter sigende er han først blitt arrestert i Molde og siden ført hit hvor han har fått losji i rådhuset. Det ser ut til at for mye lesning i Bibelen, for mye bønn og andektighet har forvillet hans hjerne. Den hellige ånd har satt disse løyer i hodet på ham. Fornuftige forestillinger er ikke til hjelp for ham.  - Han møter alle som motsier ham med Bibelens språk. For øvrig er det nesten vanskelig å si noe til dette stupide, dumstolte menneske, som stadig babler i vei og ikke forstår seg på å tie når andre taler.”

Hans Nielsen Hauge kom til Trondheim den samme sommeren for å få trykt noen bøker. I likhet med Riis ble han mottatt med hån i mediene og forfølgelse av myndighetene. Heller ikke i omtalen av Hauge kan en vel si at den samme avisredaktøren nådde noe mesterskap i saklighet:

”Den beryktede Hans Nielsen Hauge er også kommet hit, denne yppersteprest og høvding for den hellige bande, som flakker omkring og skal ha fordelt seg over hele landet. Han er ennå ikke kommet i arresten. Slike mennesker kan bli farlige for den offentlige sikkerhet ... Disse på sjelen vanføre mennesker er opplysningens farligste fiender. - Det er derfor å håpe at disse hellige landstrykere med alvorlige midler stanses i deres framferd og transporteres som virkelige løsgjengere til tukthuset.”

En innsender i Trondhjems Budstikke spurte hvordan redaktøren kunne skrive som han gjorde, samtidig som han ville framstå som talsmann for samvittighetsfriheten og ytringsfriheten? Redaktøren svarte at det var stor forskjell på å ytre sine meninger og å samle store folkeskarer omkring seg, og så gjentok han sine spydigheter om ”disse dumhetens våpendragere”, og ”disse for opplysningen så farlige mennesker”.

Haugiansk predikant med en dramatisk historie

Når en leser om de mange lekpredikantene som reiste rundt og forkynte Guds ord innenfor Haugebevegelsen på begynnelsen av 1800-tallet, blir en slått av hvor unge de var. En av de aller yngste var Niels Iversen Riis fra Flesberg i Numedal. Han var bare 19 år og hans meget korte og dramatiske historie som aktør i Haugevekkelsen varte bare et års tid. Likevel satte han spor etter seg som få andre. Sin unge alder til tross viste Niels en bemerkelsesverdig åndelig modenhet. Hans veltalenhet og evne til å snakke med folk var helt utenom det vanlige. Niels ble like elsket av folket som han ble hånet av mediene og forfulgt av myndighetene.  Jeg har nettopp publisert en artikkel om hans dramatiske historie i "Melhusbyggen", årsskriftet for Melhus historielag.

Sommeren 1799 ble Niels arrestert i Molde for ulovlig å ha talt Guds ord. Han ble ført til Trondheim, men på veien dit fikk han merkelig nok lov til å tale i Meldal. Hans glødende forkynnelse gjorde et sterkt inntrykk, og vitnesbyrdet fra den ildfulle predikanten ble starten på en dyptgripende vekkelse. I Trondheim ble både Niels og Hans Nielsen Hauge, som var der på samme tid, utskjelt av en avisredaktør, som karakteriserte Hauge som en høvding for "den hellige bande" og lekpredikantene som "hellige landstrykere" som var "opplysningens farligste fiender" og en fare for den offentlige sikkerhet, og som derfor snarest burde plasseres i tukthuset!

Etter at han ble sluppet ut av arresten i Trondheim, ble Niels innkalt til biskopen som forbød ham å tale mer. Men Niels fortsatte og vekkelsen grep om seg. I Meldal ble han arrestert på nytt og fikk tukthusdom. Etter soning bar det igjen tilbake til Meldal, og Niels ble nok en gang arrestert. Nå ble folk skikkelig forbitret og slo ring om Niels. Det var faktisk nære på at Haugebevegelsen i Meldal skulle ha endt opp i et regulært bygdeopprør med bruk av fysisk makt.

Niels' forkynnerkarriere fikk en dramatisk slutt. Ifølge tradisjonen skal prosten i Melhus etter en gudstjeneste i Flå kirke ha sørget for at Niels ble bundet til hans vogn, og han måtte løpe etter helt ned til prestegården i Melhus, en strekning på 7-8 km. Dette skal ha ført til at Niels ble helt sprengt og helsa ble knekt. Etter dette hører vi aldri noe mer til Niels som predikant.

Se også "Haugianeren Arne Arnesen Bjørge og Skipper Worse"

Haugianeren Arne Arnesen Bjørge og "Skipper Worse"

Det er utrolig fascinerende å studere den store folkebevegelsen som Hans Nielsen Hauge skapte i første halvdel av 1800-tallet. Ikke minst blir jeg imponert av de mange helt unge predikantene som reiste rundt omkring i landet og forkynte Guds ord i en tid da dette fortsatt var forbudt for legfolk. Jeg har i høst publisert artikler om to av disse predikantene.

Den ene er Arne Arnesen Bjørge fra Øyer i Gudbrandsdalen. Arne kom fra meget fattige kår og arbeidet som ung en tid som gårdsgutt hos Hans Nielsen Hauge på Bredtvedt. Han reiste i mange år som predikant rundt omkring i hele Sør-Norge, inntil han ca 1830 kom til Stavangerområdet der han slo seg ned som gårdbruker samtidig som han fortsatte forkynnervirksomheten. I Stavanger ble han en del både av det såkalte "brødresamfunnet" og av haugianermiljøet i byen, der den ledende skikkelsen var gründeren John Haugvaldstad, også kalt "haugianerbispen".

Arne var gift to ganger og fikk i alt 12 barn. Det andre ekteskapet var både dramatisk og ulykkelig. Arnes andre kone, som bare var 24 år da hun på morens befaling og mot sin vilje måtte gifte seg med den da 51 år gamle Arne, var familierelatert til Alexander Kielland, og Kielland kjente godt til historien om Arne og hans unge hustru. Det er liten tvil om at denne historien har gitt viktige impulser til Kiellands beskrivelse av det ulykkelige ekteskapet mellom den unge Sara og den aldrende Jacob Worse i Kiellands mest berømte roman, "Skipper Worse".

Når det gjelder reisepredikanten i ”Skipper Worse”, Hans Nielsen Fennefos, har Kielland naturlig nok først og fremst hentet impulser fra Hans Nielsen Hauge, men åpenbart også fra Arne Arnesen. Kielland utstyrer Fennefos med personlighetstrekk som vi kjenner igjen fra samtidens beskrivelse av Arne Arnesen, som en meget vennlig mann, elskelig og elsket av alle, ydmyk og from med et tiltalende vesen, og som nøt stor tillit og anseelse som en ildfull og dyktig forkynner.

Artikkelen kan leses her: http://evenshaug.blogspot.no/p/det-er-sa-lell-haugianeren-arne-arnesen.html