Retten til et sunt miljø

Den såkalte Nedkvitne-saken har fått mye oppmerksomhet i mediene. Arnved Nedkvitne ved Universitetet i Oslo ble for tre år siden avskjediget fra sin stilling som professor i middelalderhistorie etter en mangeårig konflikt på arbeidsstedet. Høyesteretts ankeutvalg avviste nylig Nedkvitnes anke etter at han hadde tapt sitt søksmål mot Universitetet i Oslo så vel i tingretten som i lagmannsretten.
Mange som har kommentert saken har vært mest opptatt av ytringsfriheten. I Aftenposten i dag skriver kultur- og debattredaktøren i Aftenposten Knut Olav Åmås at avskjedigelsen av Arnved Nedkvitne handler om mer enn ytringsfrihet. Den handler om retten til et arbeidsmiljø det er mulig å holde ut.

”Også i akademiske miljøer har ansatte krav på et konstruktivt arbeidsmiljø”, skriver Åmås, som også hevder at akademia ofte har for lite ledelse. ”Deler av akademia er virkelig ugreie arbeidsmiljøer. De tar dårlig vare på enkeltmennesker, mangler konstruktiv fellesskapsfølelse, og setter ytterst sjelden foten ned for miljøødeleggere og bøller, enten de er ledere eller andre ansatte”, skriver Åmås, og fortsetter: ”Universitetet i Oslo, landets største, har hatt bedrøvelig liten evne til å gripe fatt i problemer med enkeltpersoner som ikke gjør jobben sin eller ødelegger andres. Jeg håper universitetsledelsen nå har innsett at de må løse konflikter uten å la år etter år gå.”

Jeg kan ikke annet enn si meg enig. Åmås’ kommentar anbefales.

Manglende respekt for studentene

Så har det skjedd igjen. En eksamensoppgave ved Universitetet i Oslo har 22 språkfeil. Denne gangen er det faget sosiologi ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet som er synderen. Oppgavebeskrivelsen på nynorsk av en eksamensoppgave i Sosiologi kvalitativ metode inneholdt ikke mindre enn 22 skrivefeil på like mange linjer. Det verste er at feilene er så utrolig simple, sier lederen i norsk studentmållag, Jens Kihl.

Nei, uansett om feilene er simple eller ikke, det verste er at slikt i det hele tatt forekommer. Jeg har mange års erfaring med å lage eksamensoppgaver ved universitetet, og jeg vil hevde at det er totalt unødvendig at slikt skjer. Jeg er enig med fungerende direktør i Språkrådet som sier at det er uholdbart når fakultetsdirektøren sier at fakultetet må heve sin nynorskkompetanse. Jeg nekter å tro at Det samfunnsvitenskapelige fakultet og Sosiologisk Institutt ikke har tilstrekkelig nynorskkompetanse til å lage eksamensoppgaver på nynorsk. Årsaken ligger åpenbart et helt annet sted: Man tar rett og slett ikke oppgaven alvorlig nok. En slik slapphet vitner om manglende respekt for studentene.

Uvitende rektor

Aftenposten har de siste dagene rettet søkelyset mot det faktum at norske doktorgradsstipendiater bruker for lang tid på å gjennomføre doktorgraden. En undersøkelse viser at stipendiatene i gjennomsnitt bruker 5 ½ år, mot 3 år normert tid. Enkelte kan holde på i ti år før avhandlingen er ferdig og disputasen er gjennomført.

Det er velkjent at stipendiater blir forsinket fordi de jobber mye ved siden, får barn eller er syke underveis. Andre velger bevisst å ta doktorgraden ”på langs”. Bortsett fra sykdom behøver det ikke nødvendigvis være så ille at slike faktorer fører til at doktorgradsperioden blir forlenget, mange vil si snarere tvert imot. Derimot er det ikke akseptabelt at universitetet ved sin egen praksis bidrar til å dra ut tiden for stipendiatene, slik Aftenposten i dag kan fortelle om når det gjelder Universitetet i Oslo (UiO).

Når en kandidat har innlevert avhandlingen, sier UiOs egne regler at kandidaten skal ha svar innen tre måneder om avhandlingen er godkjent eller ikke. Denne regelen blir svært ofte ikke overholdt. Ved enkelte fakulteter er det snarere regelen enn unntaket at denne fristen ikke overholdes. Mange må vente et helt år før den sakkyndige komiteen har lest avhandlingen og levert fra seg et svar. Det er heller ikke uvanlig at det ofte kan ta uforholdsmessig lang tid før man klarer å få gjennomført disputasen.

”Dette stusser jeg veldig på”, sier UiOs rektor når Aftenposten konfronterer ham med denne arrogansen fra universitetets side. ”Hvis dette er riktig, må vi se på det og sørge for at det ikke skjer igjen”, sier han. – ”Hvis …?” Det er nesten utrolig at UiOs rektor kan gi uttrykk for uvitenhet og overraskelse over dette. Hvis denne sendrektigheten i systemet er ukjent for UiOs rektor, må en spørre hvor han oppholder seg hen. Han må i så fall være omtrent den eneste ved UiO som ikke kjenner til forholdet. Da har han et problem.

Medisineren Ole Petter Ottersen har, etter at han i fjor vår ble valgt til rektor ved UiO, vist gode takter, som gir håp om at han kan bli en meget god rektor for universitetet i hovedstaden.
Men i denne saken har han rett og slett dummet seg ut.

Universitetets forsømte oppgave

Rektor ved Univeristetet i Oslo (UiO), Ole Petter Ottersen, er lei av at universitetet er usynlig og utydelig og mener at forskere må lære seg å snakke som folk – til folket. Vi må bli bedre på formidling, sier han til Aftenposten, ikke bare utad til folket, men også innad fordi det blir mer og mer tverrfaglig virksomhet og da trenger vi å være tydelige også internt.

Et universitet har tre hovedoppgaver. Alle vet at et universitet har forskning og undervisning som oppgaver, men ikke alle vet at også formidling er en hovedoppgave. Det alvorlige er at heller ikke innenfor universitetene vet alle dette. I hvert fall virker det slik. For all del, det finnes mange universitetsfolk som er glimrende formidlere. Men de er så alt for få. Formidlingspriser og unntakene til tross, det er nærmest oppsiktsvekkende hvor lite mange universitetsfolk lar høre fra seg ute i det offentlige rom. De er sikkert gode forskere, kanskje også gode lærere, men de har fremdeles ikke gjort hele jobben sin hvis de ikke også bestreber seg på å formidle den kunnskap de produserer ut til folk.

Vegringen mot å ta formidlingsoppgaven på alvor har sikkert mange grunner. En viktig grunn er åpenbart at denne oppgaven tradisjonelt ikke er blitt verdsatt innenfor systemet. Jeg har selv sett på nært hold hvordan folk som har forsøkt å nå ut til folk med sin forskningsbaserte kunnskap, er blitt sett litt ned på og ikke blitt tatt helt alvorlig som forskere. Man har konstruert et kunstig mosetningsforhold mellom forskning og formidling. Idealet har i alt for stor grad vært at man skal isolere seg i sitt elfenbenstårn for å så en gang i blant å la høre fra seg i form av vitenskapelige bøker og artikler i tidsskrifter for fagfellene. Denne vitenskapelige skriftlige produksjonen er selvfølgelig særdeles viktig og en uatskillelig del av forskningsprosessen. Men også den populariserte formidlingen av forskningsresultatene hører med til pliktene, og burde derfor honoreres i stedet for å bli uglesett.

Det er derfor gledelig når rektor ved UiO sier at formidling skal telle med når forskere skal ansettes. Han vil også at forskerne skal starte med formidling mye tidligere i karrièreløpet. Derfor blir det blant annet gjort til en del av doktorgradsprogrammer. Tradisjonelt har dette ikke vært vektlagt. Snarere tvert imot, forskere som har gjort en formidlingsinnsats, er blitt ”straffet” i forhold til stillingskonkurrenter som har brukt all sin tid på forskning og derfor kanskje har produsert mer av det som ensidig er blitt vektlagt av de sakkyndige som har vurdert søkernes arbeid og sli har fått en fordel.

Det er også en svakhet ved systemet at formidling ikke gir noen økonomisk uttelling for universitetene. Statens bevilgninger baserer seg bare på den forskningsproduksjon og studentproduksjon universitetene kan dokumentere. En av årsakene til at formidling ikke gir uttelling, er at formidling er vanskelig å måle, blir det sagt. Jeg kan ikke forstå at det skulle være så vanskelig å lage et system som kunne gi et målbart grunnlag for å gi ekstra bevilgninger for god formidlingsinnsats. Så vel aviskronikker som foredrag lar seg telle, bare for å ha nevnt to eksempler. Her tror jeg det står mer på viljen enn på evnen.