Manglende dømmekraft

Kritikken mot Roma-permisjonen til en toppleder i Helse Sør-Øst bare vokser. Direktør Bente Mikkelsen skal tilbringe det meste av det neste halvåret på et såkalt seniorkurs ved NATO Defence College i Roma. Forsvarsdepartementet skal betale kurset. Helse Sør-Øst skal betale bolig, kost og reise. I tillegg beholder hun sin faste lønn. Prisen er 350.000 kroner.

Helse Sør-Øst er i store vanskeligheter og går inn i kanskje sitt aller viktigste år. Ansatte i sykehussektoren er derfor kraftig provosert og tror knapt det de hører. Sykehusene står overfor krav om store innsparinger, så store at ansvarlige leger er alvorlig redde for at det kan gå utover kvaliteten i tilbudet til pasientene. Det vises også til at kursmidlene for de ansatte ved sykehusene Mikkelsen er sjef for, flere ganger er blitt skåret kraftig ned. Mange mener at Mikkelsen derfor burde ha gått foran med et godt eksempel. Det stilles også spørsmålstegn ved relevansen av innholdet i det kurset Mikkelsen skal følge i forhold til den oppgaven hun skal fylle som direktør for Helse Sør-Øst. På pensum står blant annet global sikkerhet, NATO før og nå, transatlantisk samarbeid og kriseledelse. Her må det vel helst være innenfor kriseledelse Mikkelsen vil ha noe å hente?

Styrelederen i Helse Sør-Øst RHF forsvarer permisjonen og mener kurset vil bidra til å dyktiggjøre Mikkelsen ytterligere for å lede arbeidet med å videreutvikle helseregionen. Tom Henri Hansen, foretakstillitsvalgt for Den norske legeforening i Vestre Viken, mener Bente Mikkelsens studieopphold sender uheldige signaler. Han synes Mikkelsens valg sier noe om tanker om egen storhet og liten evne til selvkritisk refleksjon. Også politikere er sterkt kritiske og mener at permisjonen bør revurderes.

Selvsagt er det viktig at også ledere får anledning til å utvikle sin kompetanse. Jeg tviler ikke på at kurset i Roma kan være interessant – og utvilsomt prestisjegivende. Men jeg tror redaktør i ukeavisen Ledelse Magne Lerø treffer godt når han peker på at timingen her er ytterst uheldig og vitner om dårlig dømmekraft både hos direktøren selv og styret. Hun signaliserer at hun ikke er på broen når det virkelig er storm, sier Lerø til TV2. Når bedriften er i krise, bør lederne komme tidlig på jobb og gå hjem seint. Det er en påminnelse Mikkelsen synes å trenge. At en leder i en så viktig stilling røper en så vidt stor mangel på dømmekraft, er ikke tillitvekkende. Det gjør ikke saken bedre at styret for foretaket synes å mangle noe av det samme.

Oppdatering 9. januar: Noe sent - men dog i tide - kom også Mikkelsen og hennes styre til at timingen var dårlig og avlyser permisjonen.

Statsministerens selvmotsigelse

Statsminister Jens Stoltenberg la vekt på å hylle de eldre i nyttårstalen. Alle som velger å bli pensjonister allerede fra 62 år, fikk høre at det er dem vel unt. Noe annet kan han jo ikke si. Men det lå vel under mye av det han ellers sa at egentlig burde folk stå lenger i arbeid, ja, for det er jo hverandres arbeid vi lever av, fikk vi høre. Nettopp. Men mange av dem som velger pensjonen, slutter da ikke nødvendigvis å gjøre noe for andre? Riktignok gir den arbeidsinnsatsen den eldre generasjon utfører på frivillig basis, og da særlig innenfor familien, ikke lønn i form av penger. Men den er vel ikke mindre viktig og nyttig for samfunnet for det?

Det var en pussig selvmotsigelse i statsministerens tale. Først pekte han med rette på at mange av dagens 65-åringer gir omsorg til sine gamle foreldre. Han kunne ha føyd til at samtidig tar en stor del av besteforeldregenerasjonen på seg enda mer omsorgsarbeid for sine barn og barnebarn. Men når han senere i talen snakket om det store behovet for omsorgshender som den økende levealderen skaper, glemte han fullstendig nettopp familien som en særdeles viktig faktor for å kunne møte nettopp denne utfordringen. Tvert imot hevdet han indirekte at familien i denne sammenhengen er noe som hører fortiden til. Som vanlig er når politikere av Stoltenbergs farge snakker, er det kun løsninger i offentlig regi som er i fokus.

Stor barnehageutbygging til tross vet vi at ganske mange småbarnsfamilier i Norge i dag ikke hadde klart hverdagens utfordringer hvis ikke besteforeldre hadde stilt opp som støtteapparat. Personlig tror jeg familien også blir en nøkkelfaktor når det gjelder omsorgen for eldre i fremtiden. Sammenlignet med de fleste andre land satser Norge mye på offentlig eldreomsorg. Vi ligger på verdenstoppen når det gjelder antall sykehjemsplasser i forhold til befolkningen. Likevel klager vi over dårlig eldreomsorg. Hvordan skal det da bli når den virkelig store eldrebølgen kommer? Mange forventer at det offentlige skal ta hele ansvaret, og Stoltenberg fyrer opp under forventningene. Men vil det offentlige makte å tilfredsstille forventningene?

Jeg har mine tvil, Stoltenbergs forsikringer om økt satsing til tross. Jeg er rimelig overbevist om at vi før eller senere vil måtte erkjenne at uten familiens innsats vil vi aldri klare det. Men det våget ikke, eller ville ikke, Stoltenberg å snakke om.

Les også:
Politiske reaksjoner på talen.
VGs nyttårsintervju med statsministeren.
Historiske feil i talen.

Endrede holdninger

Fra 1. januar 2010 er det forbudt å ha sigaretter, tobakk og snus synlig i hyllene. Butikker, kiosker, bensinstasjoner osv. er nå i ferd med å ”ommøblere” hyllene for å oppfylle forbudet, kan VG fortelle. Akkurat som da røykeloven ble vedtatt er det også nå noen som skriker og bærer seg og slynger ut påstander om bakstreverske og idiotiske moralister som skal styre andres liv. Men som før, vil de aller fleste etter hvert se at dette er fornuftig.

Utviklingen av holdningen til røyking er nesten utrolig. Det er ikke mange årtiene siden at en mann av det gode borgerskap gjerne skulle ha en sigarett mellom fingrene når han skulle portretteres hos fotograf. I dag ville de fleste bare le hvis noen skulle finne på noe slikt. På 1970-tallet kunne studentene på Blindern sitte og røyke under seminarene. Ja, ikke bare studentene, selvfølgelig. De som har levd noen år, husker også hvordan forelesere kunne dampe på en sigar når de underviste. Fra barndommen husker jeg mannfolk med pipe kunne fylle lufta i 8-mannskupéene på toget med tobakksrøyk så en knapt kunne se. Til og med om bord i fly var røyking tillatt. I det hele tatt var det for bare få år siden en selvfølge at røykere skulle ha full frihet til å forpeste den lufta alle puster i med sin helseskadelige tobakksrøyk.

Jeg hørte selv til dem som ikke reagerte spesielt sterkt på dette. Tvert imot, som de fleste andre oppfattet jeg det slik at dette var som det skulle være. Men på enkelte områder er de fleste av altså i stand til å endre våre holdninger slik at verden blir et bedre sted å leve.

Penger rett ut av vinduet

Selvsagt måtte noen forsøke å slå mynt på hysteriet rundt svineinfluensaen. VG forteller om et selskap som kaller seg Helsefakta, som har kommet med en bok med tittelen ”Unngå svineinfluensaen”. Forsiden prydes av hodeskaller. Utgiveren sier rett ut at forsiden er valgt for å spille på folks frykt. Boka markedsføres som ”den viktigste boken dette tiår” og ”boken er et nyttig verktøy for myndigheter og helsevesen”. Verken leger eller helsemyndigheter står bak boka eller bidrar i den.

Det er selvfølgelig ikke forbudt å kaste penger rett ut av vinduet, men særlig smart er det ikke. På Folkehelseinstituttets hjemmeside får man all den informasjon man kan ønske om svineinfluensaen – helt gratis.

Smålighet og press

Smålighet er ikke noe ukjent fenomen i dette landet. Nå ser vi den igjen i full utfoldelse i forbindelse med en fillesak som helseminister Bjarne Håkon Hansen er involvert i. Han ble orientert om at en SV-representant på Stortinget var blitt syk, prøvde å få tak i ham og ble overrasket over at han var lagt inn på Ullevål og ikke på Rikshospitalet, som stortingsrepresentanter skal henvises til når de trenger sykehusopphold. Han tok kontakt med ledelsen ved Ullevål og Helse Sør-Øst for å undersøke om det var noen endringer i systemet. Han ville også forsikre seg om at representanten fikk god behandling, noe som kanskje ikke var så unaturlig når han først ringte.

Dette får Siv Jensen og andre Frp'ere til å blåse seg opp til de store høyder og snakke om forskjellsbehandling av politikere og vanlige folk osv, og skårer sikkert noen poeng i misnøyens og misunnelighetens leir på det. Sentrale kilder ved sykehuset sier til Dagbladet at henvendelsen ikke kan tolkes på annen måte enn som et press. Men hvis ledelsen ved sykehuset ikke har mer ryggrad enn at de lar seg presse av en henvendelse som dette, er det et spørsmål om de er voksne nok for oppgaven.

Helseministeren understreker på sin side at han ikke forsøkte å presse noen. Jeg tror ham. Bjarne Håkon Hansen er både for rutinert og for klok til å gjøre noe så dumt som å prøve å presse et sykehus i en sak som denne.

Oppdatering: Bjarne Håkon Hansen er lei seg for at han ble oppfattet slik at det er forskjell på folk. Men han har gjort lignende henvendelser også om andre pasienter som han ikke har kjent personlig. han forbeholder seg også retten som privatmann til å slåss for alle i sin egen familie.

Uønsket gjensyn

”Ha det godt. Håper ikke jeg ser deg igjen her.” – En slik avskjedshilsen kan tyde på at man har trengt seg inn et sted man ikke er velkommen, et sted man plikter å holde seg unna. Men sannheten er at jeg i aller høyeste grad følte meg velkommen, og jeg fikk litt ”kjeft” fordi jeg ikke hadde vist meg der tidligere. Jeg burde ha møtt opp søndag, og ikke ventet til onsdag, fikk jeg høre. Ordene ble sagt i aller beste mening – av en hyggelig sykepleier på vårt lokale sykehus da jeg forlot sykehuset i går formiddag etter tre-fire dagers innleggelse.

Jeg synes vårt helsevesen får mye urettmessig kritikk. Mye kunne sikkert vært bedre, f eks når det gjelder organisering og effektivitet. Men de som jobber der, står på det de orker. Som pasienter blir vi – forståelig nok kanskje – både utålmodige og kravstore. Innleggelse på et sykehus hører jo ikke akkurat til dagens orden, og vi får jo en liten støkk i livet når fastlegen gir beskjed om at vi har å komme oss til sykehus raskere enn svint.

For min del kom jeg meg også hjem igjen raskere enn jeg hadde ventet. Skulle jeg måtte til sykehus på nytt, vet jeg nå av erfaring at jeg er hjertelig velkommen – selv om de gode menneskene som jobber på sykehuset, helst ikke ville ha sett meg der.

Ansvar for eldre

Det snakkes om at vi har en eldrebølge. Men dagens eldrebølge er ingen ting mot den som kommer. I løpet av de neste 30 årene vil andelen pensjonister øke fra under en sjettedel til mellom en fjerdedel og en tredjedel av befolkningen. Antall 80-åringer vil mer enn fordobles og antall 90-åringer mer enn tidobles. Andelen pasienter med demens vil øke fra to av hundre til over fire av hundre. Et stort flertall av fremtidens gamle vil i de siste uker, måneder eller år av sine liv være helt avhengig av pleie og omsorg av andre.

Sammenlignet med de fleste andre land satser Norge mye på en offentlig eldreomsorg. Vi ligger på verdenstoppen når det gjelder antall sykehjemsplasser i forhold til befolkningen. Så mye som 40 av 100 dødsfall skjer på sykehjem. Likevel klager vi over dårlig eldreomsorg. Hvordan skal det da bli når et virkelig store eldrebølgen kommer? Er det noen som tror at vi vil makte å tilfredsstille de stadig økende forventningene?

Personlig tror jeg ikke noe på at det offentlige vil klare det. Jeg er rimelig overbevist om at vi ganske snart vil vi måtte vende blikket bort fra det offentlige og mot familien. Allerede nå gjør mange pårørende en fantastisk innsats når det gjelder omsorg for gamle foreldre og andre slektninger. Men mange forventer at det offentlige skal ta hele ansvaret. Når mediene slår opp redselshistoriene om dårlig offentlig behandling av eldre, skjer det ikke sjelden at barn eller annen nær familie er de som står fram og klager. Det kan være berettiget. Men tanken slår meg – hva har disse nærpårørende selv gjort for sine foreldre? Ville det være uberettiget å spørre hva de selv kunne bidra med?

Overlege Stein Husebø, som er spesialist på temaet eldreomsorg, spør i en kronikk i Aftenposten for en tid siden: På hvilken måte er alderdommen for mor, far eller meg selv planlagt? Spørsmålet er et motspørsmål til pårørende som kritiserer. Husebø sier han blir fortvilet når pensjonister i Spania klager over at mor i Norge, alene på sykehjem, får mangelfull omsorg. Husebøs motspørsmål og fortvilelse synes å være berettiget.