Lysbakkens sviktende dømmekraft

Det er ganske uforståelig at Stoltenberg lar Audun Lysbakken fortsette som statsråd etter den kritikken Stoltenberg selv har gitt Lysbakken for håndteringen saken om bevilgningen til det såkalte Jenteforsvaret. Men så langt holder han altså sin beskyttende hånd over den kommende SV-lederen. Hva som vil skje hvis det oppdages mer av det samme fra Lysbakkens side, blir interessant å se. Kanskje må Stoltenberg strekke sin tålmodighet enda litt til. Det står om den rød-grønne regjeringens framtid.

Noen har antydet at Lysbakken handlemåte vitner om politisk korrupsjon. Det er å skyte over målet. Jeg tror ikke et øyeblikk at Lysbakken er korrupt. Men hans handlemåte vitner om mangel på politisk dømmekraft. At han har handlet i strid med embetsverkets anbefaling, er greit nok. Statsråden bestemmer. Verre er det at han har satt regelverket til side, og når han skulle informere Stortinget, la han ikke alle kortene på bordet. Statsråder har vært nødt til å gå for mindre enn dette.

Noen prøver nå å skyve ansvaret over på en statssekretær, som ser ut til å ha vært primus motor i saken. Hun har vært leder av SU. Lysbakken har gjort klart den selvfølgelighet at det er han som har ansvaret og har lagt seg så flat som det bare går an. Men demonstrasjonen av manglende dømmekraft oppheves ikke av slik øvelser. Derfor gjør Stortingets kontrollkomite rett i ta opp saken. Så får det bli opp til Lysbakken om han mener seg tjent med en statssekretær som åpenbart burde gjøre noe annet enn å være en statsråds høyre hånd, og opp til SV om de mener seg tjent med en leder som har vist slik sviktende dømmekraft som Lysbakken har gjort. Men underlig nok ser det ut til at Stoltenberg mener han kan fortsette med Lysbakken.

Bra, Holmås

Etter at tre stortingsrepresentanter fra SV med parlamentarisk leder i spissen i forrige uke gikk ut og støttet forslaget om ultralyd i uke 11-13 for de gravide som ønsket det, regnet jeg med at SV også i dette viktige verdispørsmålet ville falle ned på et beklagelig standpunkt. Men etter at partilederkandidat Heikki Holmås i Vårt Land i dag signaliserer at han er går for å beholde dagens ordning, kan en kanskje håpe at SV vil slå følge med Sp og gå imot Ap i dette spørsmålet. Tidligere SV-statsråd Helen Bjørnøy har også tatt klart avstand fra forslaget om tidlig rutinemessig ultralyd. Hun mener en slik praksis vil svekke synet på menneskets ukrenkelige verdi. «Vi må ikke sortere ut mennesker vi kanskje mest av alt er redde for å føde, fordi vi ikke kjenner dem», skriver Bjørnøy på Verdidebatt.no. (Les for øvrig også Eskil Skjeldals artikkel på Verdidebatt.no.)

Holmås er med rette bekymret for signalene som en ordning rutinemessig tidlig ultralyd, som stort sett bare avdekker Downs syndrom, sender til befolkningen. Han mener det er ekstremt viktig at vi har lover og regler som signaliserer at alle er like mye verdt, hvis det glipper, gjør vi noe med menneskeverdet, sier han. Det er lite eller ingen medisinsk gevinst av tidlig ultralyd. I likhet med mange andre motstandere av forslaget peker også Holmås på at det må være mye bedre å bruke ressursene på å sikre gode tilbud til familier som har barn med Downs syndrom.

Tilhengerne av forslaget om tidlig ultralyd liker ikke at ordningen blir satt i sammenheng med begrepet «sorteringssamfunnet». Sortering er ikke målet, blir det sagt. Nei, det er det nok ikke. Men sortering er utvilsomt en konsekvens av ordningen. Det viser utviklingen av Danmark med all ønskelig tydelighet. Der har tallet på barn med kromosomfeil gått dramatisk ned etter at landet innførte tidlig ultralyd. Det er uforståelig at det går an å se bort fra så klare fakta.

Det skal bli spennende å se hvilket standpunkt SVs landsstyre havner på. En kan jo håpe at Holmås når fram, men jeg har nok mine tvil, dessverre.

Regjerer SV seg til døde?

Katastrofetallene på meningsmålingene bare fortsetter for SV. På NRKs partibarometer for januar er partiet nede i en oppslutning på bare 3,5 prosent, altså godt under sperregrensen. Ved stortingsvalg ville resultatet gitt kun én representant på Stortinget, Kristin Halvorsen. Resultatet er desto mer alvorlig fordi resultatet går inn i en trend som ser ut til å vare ved og som viser seg på de mange forskjellige målingene. I løpet av fjoråret var partiet bare én måned oppe i et gjennomsnitt på over 6 prosent. I løpet av det siste halve året har partiet hatt en jevnt nedadgående tendens og de siste månedene har partiet ligget og vaket like over sperregrensen med flere enkeltmålinger på 3-tallet. NRKs politiske kommentator sier at SV har fått et taperstempel på seg, og det er ingenting som tyder på at de vil få noen rask oppsving. De kommer etter hans vurdering til å slite helt frem til valget.

SV-ledernes forklaring på den elendige oppslutningen er den samme som vi nå har hørt om igjen og om igjen. Partiet sliter med å få æren for den SV-politikken han mener regjeringen fører i mange saker, sierparlamentarisk leder Bård Vegar Solhjell. Æren er det en av regjeringspartnerne som stikker av med, hevder han.

Kanskje er forklaringen at velgerne faktisk ikke helt ser den store forskjellen? Kanskje burde SV bli tydeligere? Kanskje burde partiet si at nok er nok. Det kan virke som SV er i ferd med å regjere seg til døde. Slik SV - og for den saks skyld også Sp - står fram i praktisk regjeringspolitikk, er det vanskelig å se hvilken hensikt det skulle ha å stemme på disse partiene for velgere som ønsker at Stoltenberg skal fortsette. Både SVs og Sps profil er svekket, spesielt SVs, et parti som følger med på ferden endog i saker som går på partiets grunnleggende identitet, slik som utenrikspolitikken. I skolepolitikken har SV ønsket å framstå som selve skolepartiet, men har ført en skolepolitikk som ikke skiller seg mye fra Kristin Clemets politikk. Som finansminister snakket og handlet Kristin Halvorsen som en finansminister hvilket som helst annet parti, Frp muligens unntatt.

For noen år siden var det ikke måte på hvordan Kristin Halvorsen harselerte med Bondevikregjeringens bekjempelse av fattigdommen i Norge, eller rettere: det man mente var denne regjeringens manglende fattigdomspolitikk. Med rødgrønn regjering skulle det bli andre boller. SV tok kraftig i: "Ingen fattige i Norge etter 2009". SV hadde riktignok problemer med hvordan de skulle definere "fattigdom", og modererte seg noe, men det skulle i hvert fall bli færre fattige, uansett definisjon. Men det er knapt blitt færre i løpet av de årene de rødgrønne har sittet i regjering, og det begynner å bli noen år. Bondevik erkjente i sin tid at man burde ha gjort en bedre jobb på dette feltet. Jeg er redd de rødgrønne kommer til å måtte erkjenne det samme når de en gang er uten av regjeringskontorene.


 

Ikke komfortabel ved kongens bord

I går inviterte kongen stortingsrepresentantene til den tradisjonelle middagen på Slottet i Oslo. Den nyvalgte stortingsrepresentanten Snorre Valen kunne ikke for sin overbevisnings skyld stille. Han er republikaner. ”Det føles unaturlig og mot min overbevisning at grunnloven slår fast at kongen er hellig”, sier han. Han ville ikke følt seg ”komfortabel” med å gå i middagen, sier han til Adressa.no.

Prinsipper skal selvsagt respekteres. Og republikanere er vel de fleste av oss, vil jeg tro, hvis vi kun skal tenke i prinsipper. Litt trasig dette med grunnloven. Det kan være ett og annet noen hver ikke er helt komfortabel med der. Men vi må leve med det, inntil grunnloven eventuelt blir forandret.

Kongen tåler sikkert at en SV’er ikke ønsker å besudle sine prinsipper ved å stille til middag i hans bolig. Men det er lov å bevege seg på bakken. Vi har nå faktisk et monarki i dette landet. Litt respekt for vårt konstitusjonelle statsoverhode går det vel an å vise – selv om man er SV’er med øm samvittighet. Dessuten – når Valen lar seg velge til Stortinget, tyder det på at han har politiske ambisjoner. I hvert fall bør han ha det. Valen tilhører et parti som sitter i regjering. Han kan faktisk, hvis han er dyktig nok, risikere å bli ønsket som statsråd. Leit da at han må svare nei fordi han ikke vil føle seg komfortabel med å sitte ved kongens bord.

SV-desperasjon

Partilederdebatten på NRK fredag viste en SV-leder som kjenner på desperasjonen. Noe annet kan ikke forklare hennes nærmest ukontrollerte opphisselse og til dels mangel på folkeskikk i debatten.

Det går an å forstå det. SV har hatt mye motgang i valgkampen. Pål T. Jørgensens utspørring av Kristin Halvorsen var ille for Halvorsen og partiet. Siden har Halvorsen ikke klart å komme på offensiven. Hun har ikke maktet å få fokus på miljøpolitikken, der hun gjerne vil være best, og noen skoledebatt av særlig interesse har vi heller ikke hatt. Dessuten har Halvorsen denne gangen klok av skade voktet seg vel for å komme med løfter av typen ”varm skolemat”.

Utspillet fra en ellers så fornuftig mann som Olav Gunnar Ballo, som selv nå forlater Stortinget, understreker SV’s desperate situasjon. Ballo appellerer til Ap-folk om å stemme SV for slik å berge den rød-grønne regjeringen, sier han. Det er ikke spesielt taktisk lurt å stemme Ap, når det uansett ser ut som at Ap kommer i regjering. Da risikerer man å få en mindretallsregjering av Ap, legger han til. Som om en mindretallsregjering av Ap skulle være noen ulykke. Mange både i og utenfor Ap vil vel mene at det kanskje bare hadde vært en fordel om Stoltenberg etter valget kunne fly alene. Riktignok har fløyet for mange penger disse fire årene, men kostnadene vil bli de samme om han flyr alene.

Rent bortsett fra at Ballos utspill må sies å være ganske så spesielt, kan det også stilles spørsmål ved hans påstand om at det bare er et sterkt SV som kan redde flertallet. Valgforsker Frank Aarebrot problematiserer påstanden og hevder at det avgjørende blir avstanden fra Ap til det neste største partiet, for da kan styringstillegget slå inn. Med den størrelsen SV har nå fungerer det gjerne slik at hvis de vinner fylkesmandater, så taper de gjerne utjevningsmandater. Selv om Aarebrot er Ap-mann, betyr ikke det at hans analyse ikke er riktig.

Men nå er valget i gang. Morgendagen vil vise om det vil gå troll i ord når Dagbladet skriver om at Halvorsen i dag har hatt ”siste dans med gjengen”.

Oslo SV grep ikke sjansen

Antagelig vil det vise seg at SV gjorde en tabbe når de ikke grep sjansen og nominerte Akhtar Chaudhry på såkalt sikker plass på stortingslisten. Den knepne seiren til bergenseren Heikki Holmås vil sikkert være sur å svelge for mange med innvandrerbakgrunn som hadde satset på Akhtar Chaudhry, en politiker som kjenner innvandrermiljøene i Oslo meget godt, og som jeg vil tro mange i dette miljøet identifiserer seg med. Chaudhry har sikkert rett når han sier at mange nå sitter skuffet tilbake. Spørsmålet er hvor mange av dem som etter dette vil gi SV sin stemme.
Lenke: VG og Dagbladet

Statsrådskifte?

SV fikk en skikkelig nesestyver ved kommunevalget. Mer enn en halvering av stemmeandelen må karakteriseres nærmest som en katastrofe for partiet. Selv om det er et kommunevalg, er det ingen tvil om at velgerne har felt en dom over SV's innsats i regjeringen. Riktignok prøver Kristin Halvorsen fortvilet å forklare nederlaget med at SV ikke lykkes i å få miljøpolitikken på dagsorden i valgkampen. Men det er en alt for enkel forklaring, noe også sentrale SV-politikere mener. Dessuten er det også andre partier som er like opptatt av miljøet som SV.

Ikke rart at det hever seg røster for at valgnederlaget må få konsekvenser for regjeringen. SV-representanten Olav Gunnar Ballo var tidlig ute med å kreve at SV-statsrådene Djupedal og Bjørnøy burde skiftes ut i regjeringen. Rolf Reikvam har antydet det samme.

Problemet for begge er at de kan beskyldes for å snakke for sin syke mor. Ballo er gift med miljøpolitikeren Heidi Sørensen, som sikkert svært gjerne ville ha blitt miljøminister. Kanskje burde hun også ha blitt det. Bjørnøy har vel ikke lykkes spesielt godt. Reikvam på sin side ønsket også å bli statsråd, men han står nok ikke Kristin Halvorsen nok nær til at hun vil ha ham med i det gode selskap.

Jeg har tidligere hevdet at Reikvam burde ha blitt kultur- og kirkeminister i den rød-grønne regjeringen. Eller han kunne ha blitt kunnskapsminister. Han hadde bekledd begge ministerpostene mye bedre enn de som fikk embetene. Det hører med til politikkens gåter at en så ukvalifisert mann som Djupedal kunne bli kunnskapsminister. Og mange hadde vært glade, ikke minst i kirken, om man hadde sluppet maktpolitikeren Trond Giske som kirkeminister.

Spørsmålet er om Jens Stoltenberg er sterk nok leder til å foreta de nødvendige utskiftingene i regjeringen. Jeg tviler. Men det er jo lov å håpe.

Prioritering

Jeg bytter heller parti, bil og kone enn å heie på Vålerenga, sier SV's nyvalgte nestleder og statssekretær ved statsministerens kontor, Bård Vegar Solhjell til Aftenposten Aften.
Betryggende å vite at Kristin Halvorsen's wonderboy har prioriteringene i orden.