Stortingsrepresentanter med våpen?

Hvordan ville du like å møte stortingsrepresentant NN eller statsråd XX hvis du visste at de gikk med en pistol eller revolver på innerlomma i frykt for møtet med deg? Dette er nå i ferd med å bli situasjonen i USA. Etter at kongresskvinnen Gabrielle Giffords ble skutt i hodet fra kloss hold av Jared Lee Loughner i Tuscon i Arizona, sier flere amerikanske kongressmedlemmer at de nå går med våpen og de oppfordrer kolleger til å gjøre det samme.

I de fleste stater i USA er det lettere enn lett å skaffe seg skytevåpen. 100 millioner våpen eies av privatpersoner. Ikke i noe annet industrialisert land skytes det flere personer i forhold til folketallet enn i USA. Den vanlige oppfatningen er at restriksjoner på våpenkjøp og offentlige våpenregistre er en uting. Selv mennesker langt ute på den politiske venstresiden mener det er riktig å ha våpen. Folk nekter plent å se noen sammenheng mellom tilgangen på skytevåpen og drap med våpen. Snarere er den populære oppfatningen den at hendelser som den vi har hatt i Tuscon nettopp beviser hvor viktig den frie våpenretten er. Men vold følger vold, og få synes å være villig til å prøve å bryte den vonde sirkelen.

Privatlivets fred

Som et apropos til julens nyheter om familievold både her og der, kan det være på sin plass å sitere kong Haralds ord i NRK-intervju søndag kveld: ”Det hører ikke til privatlivets fred å slå barn”. Og vi kan føye til – heller ikke å knivstikke sin ektefelle.

Trist historie

Fryktelig trist å lese historien om den tidligere friidrettsutøveren Khalid Skahs behandling av sin tidligere kone og deres to barn. Ifølge avisene skal han ha kidnappet barna og holdt dem som gisler i sitt eget hjem i hovedstaden Rabat i Marokko i nesten to år. VG skriver at han dessuten er tiltalt i Norge for grove trusler og vold mot ekskona og de to barna. Det er en fryktelig historie hans ekskone forteller.

Mange vil huske Khalid Skah fra den tiden han bodde i Norge og løp for BUL. Marokkaneren ble verdensmester i terrengløp to ganger, tok VM-medalje på 10 000 meter, og toppet karrieren med OL-gull på 10 000 i Barcelona i 1992 i en dramatisk finish mot en kenyaner der Skah ble beskyldt for å ha dratt fordel av at en tredje løper, en marokkaner som ble tatt igjen med en runde, hindret kenyaneren slik at Skah vant. Skah ble først diskvalifisert, men diskvalifikasjonen ble senere gjort om slik at Skah fikk beholde gullet.

Selv om Skah løp internasjonalt for Marokko, oppfattet mange ham som halvt nordmann, og tok del i gleden over OL-gullet. Han imponerte det friidrettsinteresserte publikum mange ganger med sine spurtegenskaper. Foreløpig har vi bare hørt den ene siden av historien, og så langt er Skah ikke dømt for noe som helst. Men etter det jeg forstår, synes det klart at han i forhold til sine barn og sin ekskone har handlet på en måte som ikke kan forsvares og som ifølge avisene er ulovlig. Det er trist at hans ettermæle i Norge skal bli ødelagt på denne måten.

Oppdatering: Den norske ambassadøren i Marokko sier til Dagbladet at både han selv og flere av hans kolleger ved ambassaden er blitt drapstruet av Skah. Han er nå kalt inn på teppet til marokkansk UD etter at barna søkte tilflukt i ambassadørens residens. - Og onsdag meldes det at Skah skal være innlagt på sykehus med nerveproblemer.
Se også:
Oslopolitiet får ikke utlevert Khalid Skah.
Khalid Skah saksøker norsk ambassadør.

Uklok kuvending

I går gikk menighetsrådet i Islamic Culture ut og sa at imamen i Drammen som er siktet for vold mot barn, ville bli permittert inntil videre. Det var en klok avgjørelse. I dag melder moskeens styre at imamen likevel ikke skal permitteres. Moskeens styre mener det blir feil å permittere Nabi siden beskyldningene mot ham ikke er bevist.

Her har styret etter min mening foretatt en uklok kuvending. Religiøse ledere er i aller høyeste grad avhengig av full tillit, ikke bare blant sine egne, men også i samfunnet som helhet. Når en religiøs leder blir utsatt for rettsforfølgelse, er det derfor klokt å tre ut av tjenesten mens saken pågår. Dette helt uavhengig av om man mener seg uskyldig i det man blir anklaget for. Det burde styret for moskeen ha forstått, hvis imamen selv ikke forstår det.

Hvem har mest krav på vern?

Meldingen fra Drammen om at en imam er pågrepet og siktet for vold mot barn på en koranskole, er på flere måter en tankevekker. Tre moskeer skal være i søkelyset. Koranskolebarna, som er mellom seks og tolv år gamle, skal ha blitt slått med stokker og kjepper over fingrene og ryggen. En tidligere elev forteller at han også ble slått i ansiktet. Volden skal ha pågått i mange år. Venstrepolitikeren Abid Q. Raja kan fortelle at han også er blitt slått av en iman.

Det må understrekes at ingen så langt er dømt i saken. Imamen er foreløpig bare siktet. Men forutsatt at det er hold i siktelsen, må vi slå fast at uansett årsak er slik atferd etisk forkastelig og dessuten en ulovlig handling som rammes av straffeloven. Det er ingen unnskyldning at den måtte ha skjedd i oppdragelsesøyemed fra imamens side. Tvert imot. En imam som i profesjonell sammenheng har oppdragelsesansvar for barn, skulle fremfor alt være barnas forsvarer og ha et særlig årvåkent blikk for at barna ikke blir utsatt for noen som helst overgrep.

Men saken har også andre sider som er egnet til å overraske. Politiet opplyser at de helt fra 2002 har fått opplysninger om at barn er blitt utsatt for vold i moskeen. Blant annet har barn fortalt at de er redde for å gå på koranskolen ”fordi der blir de slått”. Men politiet har under etterforskningen valgt ikke å avhøre barn eller foreldre av frykt for at familiene eller barna skulle bli utstøtt fra sine miljøer. Politiet har nøyd seg med å føre samtaler og tilby opplegg med ”Alternativ til vold” for å få slutt på den påståtte volden. Dette har ikke ført til noe som helst. Rapportene om vold har fortsatt å komme.

Jeg erkjenner at etterforskningen sikkert er vanskelig og at det ikke er enkelt å bevise overgrepene. Likevel kan det være grunn til å spørre om vi ikke igjen står overfor et eksempel på overforsiktighet overfor innvandrermiljøer. Man kan jo prøve å tenke seg hva som med rette ville skjedd hvis man i årevis hadde fått rapporter om tilsvarende atferd fra en søndagsskolelærer, en kateket eller en prest innenfor Den norske kirke i forbindelse med den kristne trosopplæringen.

Men så skal det også sies at muslimske foreldre må skjerpe seg og ta ansvar. Det er bra at de uttrykker bekymring anonymt. Men de må våge å stå åpent fram. Vi får aldri slutt på slik atferd hvis ikke noen tør å stå opp og si i fra til tross trusler om represalier fra miljøet. Det kan koste. Men noen muslimer må utfordres på sitt syn på barn. Hva er viktigst her? Hvem har mest krav på vern?

LES MER:
Drammenmoske avviser imamvold mot barn
Han er snill som et lam
Jeg ble også slått
Lukket miljø
Imamen nekter: VG DB
Forsvarer imamen
Koranskoler uten kontroll

Kultur for våpen og vold

Nok en skytemassakre og gisseldrama. Denne gangen i Binghamton i staten New York. Selv om vi har tilfeller også i andre land, er det neppe tilfeldig at det helst skjer i USA. Landet har en kultur for våpen og vold, som gir grunnlag for slike hendelser. Men innstramming av tilgangen til våpen vil amerikanerne ikke ha noe av.

Oppdatering:
En Talibanleder tar på seg ansvaret for skytingen i Binghamton, der 13 mennesker ble drept og over 20 såret. Mannen som utførte udåden, skjøt seg selv etterpå. Politiet har ikke bekreftet at det er Taliban som står bak. Kanskje er det like sannsynlig at Taliban har interesse av å ”skryte på seg” slike handlinger? Men om det nå er Taliban som står bak, melder det seg mange spørsmål, ikke minst hvordan mannen klarte å skaffe seg våpen.

Ingen overraskelse

Det burde ikke overraske noen at ikke alle er ferdige med Josef Fritzl-saken. Mange undret seg over at politiet og påtalemakten i Østerrike syntes å vise liten interesse for Fritzls kone. Jeg har skrevet det før og gjentar det gjerne – hvordan har det vært mulig for Fritzls kone å være helt uvitende om hva mannen drev med i kjelleren i 24 år?

En tysk advokat stiller samme spørsmål, og mener både ektefellen og den 44-årige sønnens uvitenhet er så vidt usannsynlig at han stevner dem begge for østerriksk rett ut fra opplysninger han sitter på som angivelig skal bevise at det umulig kan ha gått familiemedlemmene hus forbi at datteren Elisabeth og etter hvert tre barn ble holdt som fanger i kjelleren.

Advokaten undrer seg over at man i løpet av den lange og møysommelige etterforskningen ikke har satt søkelyset på «de åpenbare medskyldige» i familien. Mange undrer seg sikkert med ham – også over det faktum at den anmeldte sønnen var den eneste av familiemedlemmene, bortsett fra den mishandlede datteren, som vitnet i straffesaken mot Fritzl. Men også han slapp å møte fysisk i retten, men avga i stedet forklaring via video.

For øvrig kan VG opplyse at Fritzl har lyst til å skrive bok. Han sier han vil prøve å forklare hvorfor han oppførte meg som han gjorde. Boken skal ikke være for offentligheten, kun for datteren Elisabeth, sier han. Han skammet seg da han så henne i retten, kan han fortelle. Hvis mannen har noen som helst skam i livet, noe jeg betviler, burde han forsvinne både ut av datterens liv og ut av offentligheten.

Ingen reaksjon gir sterk reaksjon

Det reageres sterkt på at de aller fleste av voldsdemonstrantene som nærmest gjorde Oslo sentrum til en krigssone under opptøyene i Oslo i begynnelsen av januar, ikke blir rettsforfulgt. Politiet opplyser at av 122 sakene er alle henlagt - med unntak av ti saker. Bare to er domfelt eller tiltalt, åtte er under etterforskning. En representant for Oslo Handelsstands Forening mener det er helt uakseptabelt at voldshandlingene og hærverket ikke får følger.

Jeg forstår reaksjonen, selv om voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk sikkert har et poeng når hun sier at viktigere enn straffen er det at demonstrantene blir fulgt opp med tiltak som gjør at de kommer ut av problemene de har. Men Bjørnebekk sier også at for noen kan det å ikke få en reaksjon og samtidig ha opplevd opptøyene som spennende, være en trigger til å delta i nye aksjoner. De kan ha fått et kick, og hvis det ikke kommer en reaksjon i etterkant, kan det bidra til at de gjør det samme igjen. Problemet er at allmenheten ikke alltid føler seg like overbevist om at den oppfølgingen voldsforskeren mener er så viktig, virkelig skjer.

Uansett – den manglende strafferettslige oppfølgingen av lovbrudd som vi stadig opplever, er et problem i vårt samfunn. I mitt lokalmiljø har vi nå en sak som dessverre er litt for typisk. En kjøpmann tok en tyv på fersken. Mannen knuste ølflasker, begikk annet hærverk og stjal varer. Tyveriet ble videofilmet. Han ble stoppet med tyvgodset, men nektet. En vekter var vitne til det som skjedde. Politiet ble tilkalt og fikk bevismaterialet. En måned senere fikk kjøpmannen melding fra politiet om at saken er henlagt ”etter bevisets stilling”. Du leste riktig: etter bevisets stilling.

Politiet begrunner avgjørelsen med at de har så mye på denne mannen fra før at en ulovlig handling fra eller til ikke gjør noen forskjell med hensyn til en eventuell straffeutmåling. Men politiet erkjenner at begrunnelsen ”etter bevisets stilling” kanskje ikke var den mest vellykkede. Det kan man jo være enig i. Og man forstår kjøpmannen som spør om det har noen hensikt å anmelde slik forhold når det ikke fører til noen verdens ting.

Monster eller menneske

Josef Fritzl viste sin makt ved at han med åpne øyne og ut fra iskald beregning begikk de verste grusomheter som tenkes kan overfor sine aller nærmeste. I møte med sine dommere våger han ikke å vise sitt ansikt. Han feller heller ingen tårer for sine ofre. Han gråter kun over sin egen skjebne.

Det er ikke lett å tro forsvareren når han hevder at Fritzl har vist anger i 24 år. Josef Fritzl er en mann uten evne til å vise anger. Da er det lettere å følge forsvareren når han sier at mannen ikke er et monster, men et menneske. Monster-betegnelsen på et menneske som har begått de verste grusomheter, kan bidra til at vi lukker øynene for den realitet at det nettopp er mennesket som kan begå slike grusomheter. Tilfellet Josef Fritzl forteller oss at vi bærer i oss muligheten for den verste ondskap.

Og utenfor rettslokalet sikler en svigerinne etter å gjøre penger på tragedien.

Det uventede skjer

Hver gang det skjer en forferdelig tragedie, heter det: ”Jeg trodde aldri dette kunne skje hos her hos oss.” Det gjelder enten det dreier seg om naturkatastrofer eller ugjerninger begått av mennesker. Slik også etter tragedien i Winnenden i Tyskland.

Selvfølgelig går vi ikke rundt og tror eller venter på at slike fryktelige ting skal skje. På den annen side undrer det meg at vi blir så overrasket. Erfaringen viser jo at det skjer. Og det skjer nettopp på de uventede stedene. Men ”alle steder” er ”uventede steder” når det gjelder slike hendelser. Derfor skal vi være forsiktige med å si at det kan ikke skje her hos oss. Jo, det er nettopp det det kan.

På denne bakgrunn er jeg litt overrasket over at en dyktig voldsforsker som Ragnhild Bjørnebekk kan si at det er helt usannsynlig at tragedier som de vi har sett i USA og Tyskland de siste dagene kan ramme Norge. Det samme sa de ganske sikkert også i Winnenden. Bjørnebekk mener at vi i Norge er gode til å fange opp barn og unge som sliter med ulike problemer og at vi har gode programmer for slikt som fungerer godt. Det er bra, og enda mer bør gjøres for å hjelpe barn og unge som sliter. Det er også viktig ikke å hausse opp unødig frykt for det verste. Men jeg tror vi gjør klokt i å være realistiske. Bjørnebekk føyer da også klokelig til at en aldri kan være helt sikker og at en derfor aldri skal si aldri.

I Oslo-skolen er man realistiske. Der har de økt beredskapen fordi de ønsker å være så godt forberedt som mulig dersom en skolemassakre skulle skje.

Voldtekt og skaut

I Afghanistan tolereres vold mot kvinner, både innenfor husets fire vegger og i samfunnet ellers, skriver FNs høykommisjonær for menneskerettigheter i sin årlige rapport om menneskerettighetene, referert i Dagbladet. Æresdrap, tvangsekteskap og voldtekter er ifølge både FN-rapporten og andre menneskerettighetsorganisasjoner hverdagskost i landet. Til og med antallet voldtekter av barn ned i så ung alder som syv år har økt, sier en representant for organisasjonen ”Global Rights Afghanistan”. Kvinner så unge som ti år kan giftes bort og herses med av menn som er mer enn 40 år eldre, forteller en representant for organisasjoenn ”Voice Of Women”.

Slik er situasjonen for kvinner og barn i Afghanistan. I Norge blir det et ramasrik uten like hvis kvinner ber om å få gå med skaut.

Voldtekt - ansvar og kunnskap

I de siste ukene har en i mediene kunnet følge en ganske besynderlig debatt. Temaet er noe så alvorlig som seksuelle overgrep mot kvinner. For noen uker siden kommenterte redaktøren i Aftenposten Aften, Hilde Haugsgjerd, de mange voldtektene i hovedstaden. ”Det kan synes urettferdig og opprørende”, skriver Haugsgjerd, men ”de mest effektive forebyggende tiltak mot overfallsvoldtekter er det de potensielle ofrene selv som kan sørge for. For det handler om å la være å gå alene gjennom byen nattetid. Om å bruke penger på drosje hjem, om å sørge for å få følge med noen, eller om å gå hjem tidlig nok til at det ennå er folkeliv i gatene. Den som vil være mest mulig sikker på å unngå å bli voldtatt av en ukjent, rår selv over de mest effektive tiltakene.”

Men dette skulle hun nok aldri har skrevet. Haugsgjerd legger med dette ansvaret for voldtektene på kvinnene, har vi gjentatte ganger fått høre fra noen av hennes medsøstre på venstresiden i norsk politikk, en statssekretær inkludert. Men noe slikt har Haugsgjerd verken sagt eller ment. Om igjen og om igjen har vi hørt henne uttale krystallklart at ansvaret og skylden for en voldtekt alltid ligger hos overgriperen alene. Ja, om kvinnen spaserer naken ute klokken tre om natten, ligger ansvaret for en eventuell voldtekt hos overgriperen, uttalte hun i en debatt senest i går. Men åpenbart til ingen nytte.

For noen er det visst umulig å ha to tanker i hodet samtidig. Å la være å ta visse forholdsregler for å verne seg mot skade og overgrep, anses på alle andre områder høyst naturlig. Ingen ville finne på å frikjenne f. eks. en innbruddstyv for ansvaret for tyveriet, selv om man skulle ha glemt å lukke vinduet. Samtidig skal selvfølgelig både politi og andre myndigheter i samfunnet gjøre alt de kan for å hindre både voldtekter og andre typer kriminaliet. Men det er naivt å tro at vi noen gang skal få bukt med all kriminaliteten. Derfor må den enkelte også ta ansvar for seg selv. "Men venstresiden tror samfunnet kan løse ethvert problem", sier Haugsgjerd, som selv har bakgrunn fra ytterste venstre fløy.

Haugsgjerds vennlige oppfordring til sine medsøstre om å vise aktsomhet i en farlig verden, har godt forskningsmessig grunnlag. Professor Willy Pedersen har i en undersøkelse av overgrep mot barn og unge identifisert noen faktorer som medfører økt risiko for å bli utsatt for seksuelle overgrep. For jenter i de tidligste tenårene viste det seg at den sterkeste risikofaktoren var lav alkohol-debutalder og høyt alkoholforbruk, i kombinasjon med dårlig tilsyn og støtte fra foreldre.

Når det gjelder omstendighetene rundt overgrepene, var mønsteret var klart: Det var gjerne på nyttårsaften, fester med mye alkohol, i russetiden eller på fuktige ferieturer til Ibiza eller Kypros at overgrepene fant sted. Ofte var både overgriper og offer beruset. Overraskende mange av jentene som ble intervjuet, hadde vært helt uforberedt på at det skulle skje, skriver Pedersen.
Pedersens erfaring fra mange foredrag for ungdom er at ungdommene selv er fullt i stand til å forstå at overgriperen har skylden og ansvaret. Selv om jenta måtte opptre i miniskjørt og er full, ligger like fullt ansvaret for et eventuelt overgrep hos overgriperen, sier ungdommene. I så måte skjønner de unge tydeligvis mer enn en del høyt utdannede og ressurssterke kvinner, som hevder at ”vi jenter vet allerede nok om dette, og trenger derfor ikke råd om forholdsregler".

Pedersen spør med rette. Hvem er dette ”vi’et” som vet? Hans undersøkelse viser nemlig at mange av ungdommene nettopp ikke vet. Det er slett ikke alle jenter som kjenner risikofaktorene. Derfor blir de også så fryktelig overrasket når overgrep skjer. Burde det ikke da være en oppgave å opplyse ungdommene litt om dette?