Klarspråk takk!

Statsråd Rigmor Aasrud har utstyrt seg med et hjelpemiddel jeg tror hun vil få mye bruk for, et stempel med teksten ”Trenger klarspråk!” kan Vårt Land fortelle i dag. Dokumenter som kommer inn på hennes departementale bord med utydelig og kronglete språk, blir stemplet ”Trenger klarspråk!” og returnert til medarbeideren som har skrevet teksten. Vi får håpe det hjelper.

Jeg sitter som så mange andre i glasshus. Mitt yrke har i stor grad bestått i å formidle kunnskap gjennom skrift og tale. Når en så også skriver blogg, utsetter en seg jo daglig for å synde mot kravet om klart språk. Derfor tar jeg oppfordringen til meg, slik alle i samme situasjon burde gjøre. Det blir etter min mening produsert alt for mange tekster med uklart, kronglete og dårlig språk. Jeg har tidligere gitt ros til Per Egil Hegge, som i sin daglige språkspalte i Aftenposten driver språklig folkeopplysning av beste merke. Alle slike tiltak som kan bidra til bedre språk, hilser jeg med glede.

Samtidig kan et være grunn til å understreke at enkelte klager over språket kan være ubegrunnede. Særlig gjelder det kritikk mot bruk av fagspråk. Dessuten kan selve saken være så kompleks at saksframstillingen nødvendigvis kan være vanskelig å forstå. På nettstedet klarsprak.no blir begrepet ”klarspråk” definert som ”korrekt, klart og brukertilpasset språk”. Det betyr blant annet at å uttrykke seg klart ikke nødvendigvis betyr å forenkle språket for enhver pris. For eksempel kan ikke alle tekster være enkle og ikke alle tekster kan være fri for fagspråk. Tekster kan variere med hensyn til hvem som er mottaker. Det viktige er at teksten er tilpasset mottakeren.

Når det er sagt, er det min erfaring at vi alle med fordel kan ta til oss kravet om å bruke et enklere språk. Som universitetslærer opplevde jeg at det har mye med kunnskap, trygghet og erfaring å gjøre. For eksempel er jeg overbevist om at jeg i min undervisning uttrykte meg mer kronglete og vanskelig da jeg var ung enn jeg gjorde da jeg hadde fått noen år på baken. Studenter bekrefter ofte dette. Unge forelesere snakker ofte vanskeligere enn eldre og mer erfarne forelesere. Usikkerheten skjules bak et vanskelig språk. En har lett for å tro at en signaliserer mye kunnskap og innsikt ved å snakke så vanskelig at tilhørerne har problemer med å forstå hva en sier. Som en student en gang uttrykte det da han ble spurt hva en foreleser hadde snakket om: ”Det var sikkert noe viktig, for han snakket så vanskelig!”

”Gutten” fra Larvik

I en kronikk i Aftenposten i dag kommenterer IT-gründer Shahzad Rana og stortingsrepresentant Hadia Tajik dagens karikaturdebatt. Her skriver de også om shariastudenten Mohyeldeen Mohammads berømmelige uttalelser de siste dagene. Mohyeldeen Mohammad omtales i kronikken som ”gutten fra Larvik”.

”Gutten”? Mannen er 24 år gammel. Han er med andre ord et voksent menneske. En slik språkbruk bidrar til å ufarliggjøre en person som på alle måter må og skal behandles som en myndig person, og slett ikke som en ”gutt”. Hadia Tajik er 26 år og vil sikkert reservere seg mot i en debatt å bli kalt ”jenta fra Bjørheimsbygd”. Men skillet mellom ”gutter og jenter” på den ene side og ”voksne” på den annen går kanskje ved 25 år?

Banning i det offentlige rom

Jeg stiller meg ved siden av bygdekvinnene i Østfold som skyteskive for latterliggjøring. Ja, for latterliggjøring er en meget forutsigbar reaksjon når noen gjør noe så formastelig som å klage på den tiltagende banningen i TV-kanalene – NRK medregnet. Tenk å være så prippen! Men i Østfold bygdekvinnelag er det noen modige kvinner. De våger å bli latterliggjort og sender en klage til Kringkastingsrådet, vel vitende om at det ikke vil føre til noe som helst, til tross for at nåværende NRK-sjef i sin tid som programdirektør gjorde det helt krystallklart at NRKs programledere skal avholde seg fra banning.

Men vi er altså fortsatt noen i dette landet som reagerer på banning i det offentlige rom. Vi er fortsatt noen som opplever banning som ukultur. Jeg snakker ikke da om den banning som brukes som et kunstnerisk virkemiddel og ikke kan sees løsrevet fra den helheten den hører til. Vi er faktisk også noen som opplever banning som misbruk av Guds navn og som mener vi har lov til å vente at det kan vises noe mer respekt for det når man ytrer seg i det offentlige rom. Men det er vel for mye forlangt.

Jeg hører Trond Viggo Torgersen, som på sine gamle dager også har lagt seg til banning i sine moroprogrammer, si i NRKs nyhetssendinger at han banner fordi folk synes det er så morsomt. Derfor – så lenge folk ler av banningen hans, fortsetter han. Jeg må gi ham rett i at mange åpenbart synes det er ustyrtelig morsomt når moromenn og morokvinner, idrettsfolk og andre, setter i en kraftig ed når de skal si noe. Men er virkelig humoren avhengig av et slikt språk? Selv synes jeg det bare er pinlig.

For øvrig opplever jeg det som noe paradoksalt at i en tid da det nærmest er et tabu å ta Guds navn i sin munn når man ytrer seg offentlig, bortsett fra når man misbruker Guds navn, blir det mer og mer vanlig å påkalle djevelen når man skal si noe.

Politikerspråket

Politikerspråket er et interessant fenomen. Vilma Bijeikien ved Universitetet i Bergen disputerer i dag for doktorgraden på en avhandling der hun legger fram resultatet av en undersøkelse av hvordan henholdsvis kvinnelige og mannlige politikere snakker.
Hovedformålet med undersøkelsen var å finne ut i hvilken grad mannlige og kvinnelige politikere bruker indirekte språklige uttrykk. Det har vært vanlig å anta at indirekte uttrykk er et karakteristisk trekk ved kvinners språk, og at kvinners språk derfor egner seg dårligere i den offentlige debatten enn menns språk.
En type indirekte språk som det hevdes er mer typisk for kvinner enn for menn, er bruken av spørresetninger for å sette fram påstander. F. eks.: ”Vil statsministeren fortsette å føre en miljøpolitikk som er i strid med det alle klimaekspertene advarer mot?”
Undersøkelsen viser at en slik språkbruk slett ikke er mer typisk for kvinner enn for menn, tvert imot. Bijeikiens analyse av politikerspråket i britiske parlamentetsdebatter viser at menn brukte spørresetninger for å sette fram påstander dobbelt så ofte som kvinner!
Det er liten grunn til å tro at det er særlig annerledes i vårt land. Og uansett om menn er verre enn kvinner når det gjelder slik språkbruk, så kan vi slå fast at dette er en uskikk. Personlig irriterer det meg stadig at politikere og andre deltakere i den offentlige debatt bedriver dette forsøket på debattjuks.
Jeg opplever det som en sterk undervurdering av lyttere og seere å bruke slikt språk. Hvorfor kan man ikke stille spørsmålene på en mer redelig måte – og overlate til den som skal svare selv å si hva han eller hun mener?