Store forventninger

Det har vært nærmest utrolig å være vitne til de historiske hendelsene som har funnet sted i Egypt de siste dagene, og til den jubel Mubaraks avgang utløser i folket. Et folk har reist seg mot diktatoren og tvunget ham i kne. Det har skjedd ved fredelige midler. Det tjener Egypts militære til ære at de ikke har møtt folket med vold. Mubaraks avgang får hele rekken av andre diktatorer i den arabiske verden til å skjelve i buksene. Deres frykt er berettiget. Innerst inne vet de antagelig at også for dem vil det komme en oppgjørets time. Vi kan bare håpe at det skjer jo før jo heller.

Mubarak klamret seg til makten så lenge det bare var mulig, inntil han endelig erkjente at hans tid var over. Nå skal han ha forlatt Egypt, og få vil savne ham. Lik diktatorer flest hadde han planlagt å sitte med makten til sin død, og deretter skulle en av hans sønner overta. I løpet av sin 30-årige presidenttid har han sørget for å samle seg en formue av en størrelse som visstnok skal ha gjort ham til en av verdens rikeste menn. Der har skjedd i et land der millioner lever i stor fattigdom. Det går an å bli kvalm av mindre. En får bare håpe at så mye som mulig av formuen kan bli tilbakeført til det folk han har stjålet pengene fra.

Forventningene til en ny tid er store i Egypt. Utfordringene er mange, og det blir ikke lett å skape demokrati i et land uten demokratiske tradisjoner. Det blir spennende å se hvordan hæren kommer til å takle situasjonen. Mye tyder på at generalstaben vil oppløse nasjonalforsamlingen og kaste regjeringen. Men vil den klare å innføre folkestyre? Vi får tro at Kjell Magne Bondevik får rett i sine optimistiske spådommer om at militærstyret blir kortvarig fordi folket ikke vil godta noe annet enn frihet og demokrati, og at ingen fremtidige ledere vil våge noe nytt folkeopprør.

Oppdatering:
Nektes utreise fra Egypt
Hæren inn på Tahrirplassen i Kairo
Oppløser nasjonalforsamlingen og opphever grunnloven

Kjøpt og betalt

Det er fascinerende, men først og fremst vondt å følge nyhetssendingene om demonstrasjonene i Egypt. Det er vondt å se hvordan berettigede reaksjoner på et autoritært og urettferdig regime, fører til mye lidelse blant folk. For noen dager siden stod en norsk Egypt-forsker på NRK og hevdet at demonstrantene i Kairos gater var ”kjøpt og betalt”. Vanlige mennesker i Kairos fattigkvarterer støtter ikke demonstrasjonene mot Mubarak, fikk vi høre. Tvert imot, de støttet presidenten fordi han representerte ro og orden.

Det går an å forstå at de fattigste av de fattige ikke har mye krefter og overskudd til å revoltere mot regimet. De har sikkert mer enn nok med å klare å overleve fra dag til dag, og all uro og ustabilitet rammer nettopp disse menneskene beinhardt. Men å hevde at millioner av mennesker som har deltatt i demonstrasjonene skulle være kjøpt og betalt, forekommer meg å være ganske så selsomt.

Derimot er det ingen som helst tvil om at bandene av såkalte Mubarak-tilhengere som nå kjøres i busser inn til Kairos sentrum og går til angrep på demonstranter, nettopp er kjøpt og betalt. Slike demonstranter er velkjente i Egypt. For noen få kroner og utstyrt med en klubbe el.l. sendes de ut for å banke opp folk. På denne måten kan man skape en situasjon der folk sloss mot hverandre, en situasjon som etter hvert kan bli helt utålelig, og som gir regimet unnskyldningen for å gripe inn med makt og slå ned opprøret for å opprettholde ro og orden og hindre kaos. Ikke uten grunn er mange nå urolige over konfrontasjonene. Noen av reaksjonene kan tyde på at noen begynner å få panikk. Angrep på journalister kan tyde på det.

Selvsagt finnes det enkelte som støtter eneherskeren. Slik vil det alltid være. Men at dette er et ekte folkelig opprør, klarer verken Mubarak eller en Egypt-forsker som har gått seg vill, å bortforklare. Det blir uhyre spennende å se om folk klarer å holde ut. Foreløpig ser det slik ut. Visepresidenten signaliserer at han vil forhandle. Spørsmålet er om folk har noe tiltro til ham.

Oppdatering:
USA og Egypt diskuterer en løsning
Protestene fortsetter.