Norge ble nummer fire på medaljestatistikken i de 21. olympiske vinterleker med 9 gull og 23 medaljer i alt, hvorav Marit Bjørgen alene tok fem. Det er et resultat som innfrir Olympiatoppens målsetting. Noen gikk ut før OL og mente at dette var en for lav målsetting. Det gjaldt bl a den tidligere toppidrettsjefen, Børge Stensbøl, som mente Norge som vinteridrettsnasjon burde ha en høyere målsetting enn bare 20-25 medaljer. Johan Kaggestad mente Norge ville ta 14 gull i Vancouver, og er derfor muligens skuffet.Kravet om flere medaljer begrunnes bl a i at det er blitt atskillig flere øvelser i OL. Antallet er fordoblet siden Albertville-OL i 1992. Men det man glemmer er at en rekke nasjoner har satset stort siden den gangen og flerboblet sin medaljefangst. Eksempelvis tok tok USA 11 medaljer i Albertville mot 37 nå, Canada 7 mot 26 i nå, Sør-Korea 4 mot 14 og Kina 3 mot 11.
Det er altså all grunn til å minne om at det også er andre land som satser på vinteridrett, og som på mange måter har mye større forutsetninger enn Norge for å lykkes. Kanskje bør en se det hele fra utlendingenes synsvinkel for å forstå at Norge fortsatt gjør det forbausende bra, jfr. det mye omtalte oppslaget i The Wall Street Journal, som synes det nærmest er et ”et mysterium” at et bitte-lite land som Norge kan være en vinteridrettslig stormakt. Men etter alt å dømme er den tid over da Norge kunne regne med å bli beste nasjon i et vinter-OL. Uansett om Jarle Aambøs ønske om vesentlig mer penger til toppidrettssatsingen skulle bli innfridd, vil vi aldri kunne matche de store nasjonene når de først satser.
Vertslandet Canada ble for første gang beste nasjon. Med tanke på disse lekene etablerte canadierne for noen år siden “Own The Podium 2010”-programmet, som fikk 6-700 millioner kroner til forberedelsene for å ta medaljer i Vancouver. USA har et toppidrettssenter som gjør det norske oppe ved Sognsvann til en lilleputt. Befolkningsgrunnlaget i Norge er minimalt i forhold til de store nasjonene. Når vi likevel kan hevde oss så godt som vi gjør, forteller det bare at de store tall ikke er alt, og at i idrett er det mange ting som skal klaffe hvis en skal lykkes. Det er følgelig ikke langt fra suksess til nederlag. Bare spør f eks idrettsgiganten Russland, som endte på 11. plass med bare tre gull og 15 medaljer i alt, eller Østerrikes herrelag i alpint, som ikke tok en eneste medalje. Det kan sammenlignes med at våre mannlige langrennsløpere skulle komme hjem uten medaljer. Eller hva med Finland? Ingen gull, bare fem medaljer i alt og ingen verken i hopp eller langrenn for herrer. Sverige tok 11 medaljer i alt, hvorav fem gull, noe som får svensk presse til å skrive om det ”svenske gullregnet”! Det setter den norske medaljefangsten i relieff.
Både Russland, Østerrike og Finland kommer sikkert tilbake. Spesielt vil det bli satset enormt mye fra russernes side ettersom de skal arrangere neste vinter-OL. Putin har gitt uttrykk for at han er skuffet over russernes magre medaljefangst i Vancouver. Nå vil han sparke alle de ansvarlige idrettslederne. Fiaskoen vil neppe gjenta seg i neste OL. Mange andre land som vi tidligere knapt regnet med, er blitt ”stormakter”. Stadig flere land hevder seg i øvelser man ikke trodde de skulle ha forutsetninger for. Hvem ville ha tippet at Nederland skulle ta gull i en skiøvelse (parallell storslalom)?
Eksemplene viser at en fjerdeplass blant nasjonene egentlig er fantastisk bra. Men Norge må utvilsomt skjerpe seg skal vi henge med i toppen. Det er ingen selvfølge at vi skal beholde hegemoniet i tradisjonelle ”norske” øvelser. Dessuten burde Norge også satse enda mer på noen av de mange nye øvelsene som får stadig større appell ute i verden. Jeg har tidligere blogget om at jeg tror skøytesportens fremtid ligger på ”kortbane”. Men der er vi ikke med i det hele tatt.
På ski burde vi fortsatt ha store muligheter. Vi har talentene, noe ikke minst resultatene i siste junior-VM viser. Der tok en ny Northug (Thomas) gull. Skal vi tippe at Norge stiller med to blad Northug på stafetten i Sotsji-OL? At Norge også kan hevde seg i øvelser som er små i her i landet, er curling et eksempel på. Gull for åtte år siden, sølv denne gangen, begge ganger i finale mot Canada, som har 1 million aktive curlingspillere og der toppene er helprofesjonelle.
Apropos Sotsji-OL. Byen som skal arrangere vinter-OL i 2014, er en badeby (!) ved Svartehavet, der gjennomsnittstemperaturen i februar ligger på 7 varmegrader. Hva slags vinteridrettsstemning skal det bli i en slik by? Skjønt, Vancouver var heller ikke så mye ”vinterlig” at det gjorde noe. Men så hadde de da også til dels store problemer med værforholdene. Og publikum? Tja, enormt stor stemning i selve byen, og spesielt i hallene der man spilte ishochey og curling. Men på arenaene for de nordiske skigrenene var det sørgelige greier. En håndfull mennesker, ikke stort mer enn på en et norsk kretsmesterskap, fulgte konkurransene. Knapt et menneske å se ute i løypene.
Hvorfor kan man ikke legge vinter-OL til steder der det virkelig er vinter og der hvor folk er interessert i vinteridrett? I Russland skulle det i hvert fall ikke mangle slike steder. Heller ikke i Norge forresten. Men så vil da også IOC-toppene gjerne ha et nytt vinter-OL i Norge. Det skjønner jeg godt. Verken før eller siden har noe vinter-OL matchet Lillehammer-OL.
Vancouver-OL ble et nytt ”eventyr” for norsk vinteridrett. Det var nesten noe symbolsk ved det faktum at det norske flagget gikk til topps foran 60.000 mennesker under avslutningsseremonien da Petter Northug fikk sin gullmedalje. Stort og fortjent for Northug, og en fin avslutning for alle oss som har gledet oss over den fine idretten både han og mange, mange andre har vist oss under disse lekene. – Så får heller Gunde Svan fortsette med sine sutrete og ufine uttalelser. Både vi og alle de fine svenske idrettsutøverne som har gjort det så bra i Vancouver, kan klare oss godt uten.

