Et stort OL for Norge

Norge ble nummer fire på medaljestatistikken i de 21. olympiske vinterleker med 9 gull og 23 medaljer i alt, hvorav Marit Bjørgen alene tok fem. Det er et resultat som innfrir Olympiatoppens målsetting. Noen gikk ut før OL og mente at dette var en for lav målsetting. Det gjaldt bl a den tidligere toppidrettsjefen, Børge Stensbøl, som mente Norge som vinteridrettsnasjon burde ha en høyere målsetting enn bare 20-25 medaljer. Johan Kaggestad mente Norge ville ta 14 gull i Vancouver, og er derfor muligens skuffet.

Kravet om flere medaljer begrunnes bl a i at det er blitt atskillig flere øvelser i OL. Antallet er fordoblet siden Albertville-OL i 1992. Men det man glemmer er at en rekke nasjoner har satset stort siden den gangen og flerboblet sin medaljefangst. Eksempelvis tok tok USA 11 medaljer i Albertville mot 37 nå, Canada 7 mot 26 i nå, Sør-Korea 4 mot 14 og Kina 3 mot 11.

Det er altså all grunn til å minne om at det også er andre land som satser på vinteridrett, og som på mange måter har mye større forutsetninger enn Norge for å lykkes. Kanskje bør en se det hele fra utlendingenes synsvinkel for å forstå at Norge fortsatt gjør det forbausende bra, jfr. det mye omtalte oppslaget i The Wall Street Journal, som synes det nærmest er et ”et mysterium” at et bitte-lite land som Norge kan være en vinteridrettslig stormakt. Men etter alt å dømme er den tid over da Norge kunne regne med å bli beste nasjon i et vinter-OL. Uansett om Jarle Aambøs ønske om vesentlig mer penger til toppidrettssatsingen skulle bli innfridd, vil vi aldri kunne matche de store nasjonene når de først satser.

Vertslandet Canada ble for første gang beste nasjon. Med tanke på disse lekene etablerte canadierne for noen år siden “Own The Podium 2010”-programmet, som fikk 6-700 millioner kroner til forberedelsene for å ta medaljer i Vancouver. USA har et toppidrettssenter som gjør det norske oppe ved Sognsvann til en lilleputt. Befolkningsgrunnlaget i Norge er minimalt i forhold til de store nasjonene. Når vi likevel kan hevde oss så godt som vi gjør, forteller det bare at de store tall ikke er alt, og at i idrett er det mange ting som skal klaffe hvis en skal lykkes. Det er følgelig ikke langt fra suksess til nederlag. Bare spør f eks idrettsgiganten Russland, som endte på 11. plass med bare tre gull og 15 medaljer i alt, eller Østerrikes herrelag i alpint, som ikke tok en eneste medalje. Det kan sammenlignes med at våre mannlige langrennsløpere skulle komme hjem uten medaljer. Eller hva med Finland? Ingen gull, bare fem medaljer i alt og ingen verken i hopp eller langrenn for herrer. Sverige tok 11 medaljer i alt, hvorav fem gull, noe som får svensk presse til å skrive om det ”svenske gullregnet”! Det setter den norske medaljefangsten i relieff.

Både Russland, Østerrike og Finland kommer sikkert tilbake. Spesielt vil det bli satset enormt mye fra russernes side ettersom de skal arrangere neste vinter-OL. Putin har gitt uttrykk for at han er skuffet over russernes magre medaljefangst i Vancouver. Nå vil han sparke alle de ansvarlige idrettslederne. Fiaskoen vil neppe gjenta seg i neste OL. Mange andre land som vi tidligere knapt regnet med, er blitt ”stormakter”. Stadig flere land hevder seg i øvelser man ikke trodde de skulle ha forutsetninger for. Hvem ville ha tippet at Nederland skulle ta gull i en skiøvelse (parallell storslalom)?

Eksemplene viser at en fjerdeplass blant nasjonene egentlig er fantastisk bra. Men Norge må utvilsomt skjerpe seg skal vi henge med i toppen. Det er ingen selvfølge at vi skal beholde hegemoniet i tradisjonelle ”norske” øvelser. Dessuten burde Norge også satse enda mer på noen av de mange nye øvelsene som får stadig større appell ute i verden. Jeg har tidligere blogget om at jeg tror skøytesportens fremtid ligger på ”kortbane”. Men der er vi ikke med i det hele tatt.

På ski burde vi fortsatt ha store muligheter. Vi har talentene, noe ikke minst resultatene i siste junior-VM viser. Der tok en ny Northug (Thomas) gull. Skal vi tippe at Norge stiller med to blad Northug på stafetten i Sotsji-OL? At Norge også kan hevde seg i øvelser som er små i her i landet, er curling et eksempel på. Gull for åtte år siden, sølv denne gangen, begge ganger i finale mot Canada, som har 1 million aktive curlingspillere og der toppene er helprofesjonelle.

Apropos Sotsji-OL. Byen som skal arrangere vinter-OL i 2014, er en badeby (!) ved Svartehavet, der gjennomsnittstemperaturen i februar ligger på 7 varmegrader. Hva slags vinteridrettsstemning skal det bli i en slik by? Skjønt, Vancouver var heller ikke så mye ”vinterlig” at det gjorde noe. Men så hadde de da også til dels store problemer med værforholdene. Og publikum? Tja, enormt stor stemning i selve byen, og spesielt i hallene der man spilte ishochey og curling. Men på arenaene for de nordiske skigrenene var det sørgelige greier. En håndfull mennesker, ikke stort mer enn på en et norsk kretsmesterskap, fulgte konkurransene. Knapt et menneske å se ute i løypene.

Hvorfor kan man ikke legge vinter-OL til steder der det virkelig er vinter og der hvor folk er interessert i vinteridrett? I Russland skulle det i hvert fall ikke mangle slike steder. Heller ikke i Norge forresten. Men så vil da også IOC-toppene gjerne ha et nytt vinter-OL i Norge. Det skjønner jeg godt. Verken før eller siden har noe vinter-OL matchet Lillehammer-OL.

Vancouver-OL ble et nytt ”eventyr” for norsk vinteridrett. Det var nesten noe symbolsk ved det faktum at det norske flagget gikk til topps foran 60.000 mennesker under avslutningsseremonien da Petter Northug fikk sin gullmedalje. Stort og fortjent for Northug, og en fin avslutning for alle oss som har gledet oss over den fine idretten både han og mange, mange andre har vist oss under disse lekene. – Så får heller Gunde Svan fortsette med sine sutrete og ufine uttalelser. Både vi og alle de fine svenske idrettsutøverne som har gjort det så bra i Vancouver, kan klare oss godt uten.

"Kor va’ dæm hæn? "

Du kan si hva du vil om Petter Northug. Noen oppfatter ham som storkjeftet. Men han er mann for sine ord og en sann mester. Det viste han i dag. Noe så suverent! Var våkent med og gikk taktisk perfekt hele veien. Tok riktig posisjon rett før nedkjørselen til stadion, og hadde full kontroll. Sannsynligvis hadde han hatt ytterligere et gir å sette inn, hvis nødvendig. Det sier det meste om verdens beste langrennsløper. Petter Northug kom til OL for å ta et individuelt gull. Mange hadde regnet med at det ville ha kommet tidligere. Når så ikke skjedde, måtte han bare vinne femmila. I spurten sa han farvel til konkurrentene med Teichmann i spissen på en måte som får alle med trønderdialekt til å spørre med Northug: Kor va’ dæm hæn?

Hva sier du nå, Gunde Svan?

Ikke alle har satt like stor pris på at Petter Northug har hatt stor tro på seg selv. Gunde Svan har vært blant disse. Før femmila sa han at han håpet Northug ville tabbe seg ut. Jeg regner med at Svan så på femmila. Og hva sier han nå? Northug viste alle hvem som er mesteren. Johan Olsson var med, men hadde ikke en sjanse mot Petter Northugs spurt. Han fikk nøye seg med bronse, og har all grunn til å være fornøyd med det. Olsson var heldig, fordi Cologna lå på tredjeplass da han falt på oppløpet. Hellner var ikke med i det hele tatt mot slutten. Regner med at dette har stoppet munnen på Svan en gang for alle.

Skøytefremtiden tilhører ikke Kramer og Bøkko

Det er ikke til å stikke under en stol at de norske skøyteløperne skuffet i OL. Heller ikke i lagtempo ble det noen medalje. Bronsen til Håvard Bøkko på 1.500 m ble den eneste medaljen. En bronsemedalje er selvfølgelig ingen dårlig prestasjon, og det var hederlige plasseringer for flere av de andre løperne. Men bare én medalje og plasseringer for øvrig fra femte og bakover er ikke godt nok for skøytenasjonen Norge.

Norsk skøytesport blir stadig konfrontert med uttalelsene før forrige OL om at Norge skulle tapetsere pallen. Det har vi ikke sett noe til. Bråket i skøyteleiren i forbindelse med trener-bråket har vel heller ikke akkurat bidratt til å heve prestasjonsnivået. Men viktigere er at det at norsk skøytesport åpenbart ikke har vært i stand til å ”lese” utviklingstrendene i skøytesporten. Stikkordet her ser ut til å være ”kortbaneløp”. Dette en form for skøyteløp som med sin intense dramatikk er mer publikumsvennlig enn det man i skøytesporten fortsatt noe misvisende kaller ”hurtigløp på skøyter”. Det kan også være grunn til å minne om at det deles ut mange medaljer innenfor denne formen. Og like viktig – det ser ut til at den teknikken og hurtigheten som kreves i kortbaneløp tydeligvis er en viktig forutsetning for å kunne hevde seg i fremtidens ”hurtigløp”.

Håvard Bøkko sa under OL at hvis han kunne ha startet skøyekarrieren på nytt, hadde han begynt med kortbane. Bøkko har skjønt det, selv om det er for sent for hans vedkommende. Koreaneren Lee Seung-Hoon som tok gull på 10.000 og sølv på 5.000, har vist at dette er veien å gå. Han er tidligere kortbaneløper med en seier fra 3000 m under VM 2008 som den største prestasjonen. Han begynte med ”hurtigløp” først i fjor. Gulløpet på 10.000 i Vancouver var hans første løp på den distansen. Det var sikkert grunnen til at han åpnet forsiktig, mens han hadde en fabelaktig avslutning. Jeg utelukker ikke at han hadde fulgt Kramer helt inn i samløp. Kanskje vil vi allerede denne vinteren oppleve at han slår Kramer på en langdistanse. Under alle omstendigheter - at koreaneren kunne bli disse olympiske lekenes beste langdistanseløper, sier det meste.

Fremtiden i skøytesporten tilhører derfor verken Kramer eller Bøkko. Fremtiden i tilhører løpere som Lee Seung-Hoon. Skal norsk skøytesport henge med, må en satse på kortbane og kortbaneløpere. Blant disse vil det sikkert kunne være noen som kan utvikle seg til langdistanseløpere, slik Seung-Hoon har gjort. Hvilken norsk by eller klubb vil satse på kortbane? Fremtidens norske skøytesentrum vil etter alt å dømme ligge der hvor dette eventuelt skjer.

Langrennsdronningen

Noen nordmenn som er skuffet over at Marit Bjørgen ble slått på målstreken av Justyna Kowalcyk på tremila? Det er det sannelig ingen grunn til! Et gull til Kowalcyk var fortjent. Hun har vært meget sterk hele sesongen, og var sterkest i spurten denne gangen. Det er ikke overraskende at hun tar et OL-gull. Det er faktisk mer overraskende at hun ikke har tatt flere gull. En viktig årsak til det er nettopp Marit Bjørgen, som er disse olympiske lekenes store langrennsdronning. Fem medaljer, hvorav tre gull. Utrolig bra! Bjørgen selv smiler og er meget fornøyd, også etter tremila, og det har hun all grunn til. Ingen norsk utøver har tatt flere medaljer i samme OL på 86 år, forteller NRK. Det sier det meste om Bjørgens prestasjon, Gratulerer!

Svenske Charlotte Kalla hang med lenge, og jeg trodde faktisk at hun skulle bli med i medaljekampen. Men merkelig nok skiftet hun aldri ski. Dermed ble det for hardt for henne i siste del av løpet og hun endte på sjette plass foran Therese Johaug og Kristin Størmer Steira. Steira gjorde nok en tabbe da hun avstod fra å bytte ski før sisterunden. Finske Saarinen byttet, fikk mye bedre ski og tok bronsen på det trekket.

”K-Mart” kjenner presset

Den canadiske skipen Kevin Martin, også kalt ”K-Mart” har ventet i åtte år på å få revansj etter det forsmedelige tapet mot Pål Trulsen & co i OL-finalen i Salt Lake City. Denne gangen møter han ikke Trulsen i finalen, men et nytt norsk lag. I en forrige finalen bommet Martin da han hadde ”matchball” i siste runde og Norge snøt storfavoritten for gullet.

Sist natt skjedde det samme med den canadiske skipen i damefinalen mot Sverige. Hun kunne avgjort både i siste runde og i ekstraomgangen, men taklet ikke presset, misset og gullet gikk til Sverige. Dette gjør ikke presset på Kevin Martin og hans mannskap mindre. Curling er en nasjonalsport i Canada, og hele nasjonen forlanger at deres lag skal vinne. Dette presset felte damene. Jeg ser ikke bort i fra at det samme kan skje med herrelaget. Norge har i hvert fall alt å vinne. Det norske laget er i Vancouver for å gjøre å leve opp til arrangementet navn, de olympiske leker. De koser seg åpenbart på isen og har alltid smilet på lur.

"K-Mart" smiler ikke. For ham er det alvor. Så alvorlig at han har nektet de norske spillerne å trene i hans curlinghall. Aftenposten kan fortelle at Kevin Martin, som i motsetning til nordmennene tjener meget godt på sin idrett, eier en egen curlinghall i hjembyen Edmonton, en hall han nektet det norske laget å trene i før OL, mens han lot andre lag få trene der. Noen vil kalle det smålig. Under alle omstendigheter, for de norske curlerne vil et eventuelt gull sikkert ikke smake noe mindre godt etter å ha opplevde dette.

Gullrekka slo til!

Skiskytingstafett er ikke for folk med dårlig hjerte. For en nerve og for en spenning! Men gullrekka Hallvard Hanevold, Tarjei Bø, Emil Hegle Svendsen og Ole Einar Bjørndalen beholdt kontrollen. Jeg vet nesten ikke hvem som imponerte mest. Hanevold, som etter vanlig målestokk skulle ha lagt opp for flere år siden, gjorde akkurat det han skulle på første etappen. Debutanten Tarjei Bø gikk som om han aldri skulle ha gjort annet enn å gå olympiske skiskytingstafetter. Snakk om mann med selvtillit! Hegle Svendsen gjorde også det han skulle og sendte Bjørndalen ut i teten sammen med Østerrike.

Hvem skal slå Bjørndalen i en slik situasjon, sulten på revansj som han måtte ha vært etter bommen(e) tidligere under OL? Det må være et mareritt for konkurrentene å møte Bjørndalen på siste stående når det står om gull. Østerrikes Suman taklet det i hvert fall ikke, men jeg likte at han slo russeren i spurten om sølvet. Lenge trodde jeg faktisk at Sverige skulle være med i gullkampen, men Mattias Nilsson skjøt seg helt bort og Sverige kom inn på fjerdeplass, ”milevidt” fra pallen.

Curlingentusiaster hvert fjerde år

Hvert fjerde år er nordmenn curlingentusiaster. Hvem glemmer ikke OL-finalen for åtte år siden da det norske laget tok gull foran favoritten Canada? Nå er gutta i klovnebuksene igjen i finalen etter en flott seier over Sveits i en spennende semifinale i natt. Og motstanderen er som forrige gang nettopp Canada, med en skip som aldri har glemt tapet mot Norge i 2002. Canada slo ut Sverige i den andre semifinalen. Den canadiske skipen har ventet åtte år på å kunne ta revansj over Norge. Laget hans er storfavoritter, men har et enormt stort forventningspress som kan bli vanskelig å takle. Derfor skal de ikke føle seg for sikre. De norske amatørene, som alle har full jobb ved siden av å drive sin sport, kan overraske igjen og slå de helprofesjonelle canadiske spillerne. Det blir en lang natt igjen for mange når finalen skal spilles.

Det som gledet mest

Alle nordmenn hadde vel ønsket seg gull i herrestafetten, og gull hadde vært stort. Men OL-gull i damestafetten er ikke noe mindre, snarere tvert imot. Det er mer enn en kvart hundreår siden sist, og det sier det meste. Når en ser den gleden de fire norske jentene viser, er det vanskelig ikke å bli revet med. Langrennsgutta får fortsatt mest oppmerksomhet, men jentene har prestert best. Så – gratulerer med det mest gledelige norske gullet jeg for min del har sett i disse lekene! Vibeke Skofterud, Therese Johaug, Kristin Størmer Steira og Marit Bjørgen har skrevet sine navn med gullbokstaver inn i norsk skisports historie. Marit Bjørgen står fram som selve OL-dronningen med tre gull og en bronse. Og det er enda en øvelse igjen! Skjønt der skal polske Kowalcyk bli en hard nøtt. Hun gikk en fryktelig sterk etappe i dag.

Ikke overraskende tok Tyskland sølvet, og Finland fikk en etterlengtet bronse. Sveriges Charlotte Kalla gikk en god tredjeetappe, men det holdt ikke til medalje for Sverige, som savnet en syk Anna Haag. Alt skal klaffe for å ta gull i en stafett. I dag var det Norges tur til å få klaff.

Nedturene rammer de fleste

De som måtte sture over norske nedturer i OL, bør lese svenske aviser i dag etter at ”Tre Kronor” ble slått ut av Slovakia i kvartfinalen i ishockey i natt og dermed er ute av OL-turneringen. Ikke rart svenskene med spillerne i spissen er skuffet, og journalistene må skrive noe annet enn de hadde tenkt. Ishockey er utrolig stort i Sverige. ”Tre Kronor” har medaljer i bøtter og spann i internasjonale mesterskap, og tok gull i forrige OL. Vi som opplevde Lillehammer-OL, husker også det fantastiske gullet til Sverige den gangen.

På en dag da Sverige med rette gleder seg over stafettgullet, er det nok også noen i nabolandet som tenker på skiskytteren Helena Jonsson. Hun reiste til Vancouver som storfavoritt, men mislyktes totalt. Selv mener hun det kanskje hadde noe med det mentale å gjøre. Kanskje svenskene likevel ikke skulle harselere over Norges bruk av psykologer?

Men den verste nedturen har vel finnene opplevd. Så langt i OL, og nå er det ikke mange dagene igjen, sitter den store idrettsnasjonen igjen med en eneste medalje, sølv i sølv halfpipe ved Peetu Piiroinen. Den tidligere stormakten i hopp har altså ikke tatt en eneste hoppmedalje. Heller ikke i kombinert er det blitt medalje, og i langrenn har finnene vært hjelpeløse. Det er nesten ille å si det, men verken i Finland eller andre steder er det særlig mange som føler med finsk skisport. Dopingskandalen fra Lahti-VM var ille og henger fortsatt ved. Men enda verre er det at finsk skiledelse ikke ser ut til å ha tatt det nødvendige interne oppgjøret med svineriet. Fortsatt opplever vi dop-trenerne i kulissene i finsk langrenn. Nå må finnene sette sin lit til damestafetten og de to langdistansene. Kan det bli gull på femmila?

Men finnene kan i dag trøste seg med at de har klart det Sverige ikke klarte, de skal spille semifinale i ishockey. I natt slo de ut Tsjekkia i kvartfinalen. Etter at Sverige slo Finland tidligere i turneringen, er nok finnenes suksess ekstra surt for Sverige. Nå venter USA i semifinalen.

Vi sier Grattis Sverige!

Tja, hva skal en si? Stafetten avslørte at Norge ikke har et godt nok lag i dette mesterskapet. 38-åringen Odd-Bjørn Hjelmeset holdt ikke mål. Riktignok sier han at han fikk han is under skiene på sisterunden, men det spørs om gode ski hadde reddet dagen. Skjønt, Northug viste med sin superetappe at han hadde vært i stand til å ta igjen et forsprang. Men nærmere 40 sekunder ble for mye. Dermed ble det "bare" sølv til Norge. Hellner kontrollerte med sitt solide forsprang, og ble ikke utfordret av Frankrike og Tsjekkia. Derfor ble det en lett martch for Hellner, og vi fikk dessverre ikke den spurtduellen mellom Hellner og Northug som vi hadde håpet på.

Det tror jeg Hellner skal være glad for. Northug gjorde akkurat det han lovte. Han gikk en fantastisk sisteetappe, og gjorde som han ville med Tsjekkia og Frankrike i spurten. Jeg tviler sterkt på om Hellner hadde hatt noe å stille opp hvis Northug hadde fått starte bare 15-20 sekunder bak. Men, det er et lag som skal gå en stafett. Sverige hadde det beste laget og vant fortjent. Derfor sier vi – Grattis Sverige! Det er 22 år siden siste gang Sverige tok OL-gull i skistafett, og det var på tide med et nytt gull. Spesielt hyggelig var det at Anders Södergren fikk et gull.
Oppdatering: Gunde Svan fortsetter med sine sure oppstøt overfor Northug.

Reprise?

Mens vi venter på kveldens stafett-drama i Vancouver, kan vi jo hygge oss med denne, og kanskje håpe på en repise?

For en dag!

Ketchup-effekten slår til for Norge. Når det først løsnet, renner gullmedaljene inn. Skiskyttergutta fulgte opp Tora Bergers flotte seier med dobbeltseier ved Emil Hegle Svendsen og Ole Einar Bjørndalen. Med andre ord: To gull og en sølv til Norge i dag. Snakk om å ha kommet i siget. Stor jubel i den norske leiren! Nå skal det sies at russeren Kruglov var uheldig. Han skjøt fullt hus, men tapte mye på at han fikk trøbbel med børsa under løpet. Om han hadde vunnet uten uhellet, er vanskelig å si. Men uansett, det handler også om å sjekke at utstyret er i orden.

Tyskerne hadde en svart dag og heller ikke franskmennene var i nærheten av medaljene. Og hvor ble det av Bjørn Ferry? Tok det på for mye å vinne jaktstarten? Han har visstnok bare ligget og kikket i taket etter gullet. I likhet med Helena Jonsson bommet og bommet han, i alt fem ganger. Trøsten for svenskene var Anja Persson, som hadde flaks og fikk bronse i alpinkombinasjonen fordi storfavoritten Vonn falt. Men, det gjelder å holde seg på bena!

Et gull som varmer

Det snakkes om ”hjerte-ønsket” når det gjelder hvem man håper skal lykkes og vinne gull i OL. Mange håpet aller mest på Marit Bjørgen og mente at ikke noe gull ville glede mer enn gull til den blide trønderjenta. Det er selvfølgelig ikke nødvendig å motsi noen på det, men personlig må jeg si at ønsket om gull til Tora Berger har ligget mitt hjerte like nær. Tora Berger er en beskjeden og sympatisk idrettsutøver, som aldri har framhevet seg selv. Hun er ei jente som har bena på bakken og som har kjempet i mange år for stadig å bli bedre. Når en hører hvor systematisk og målrettet hun har jobbet med seg selv, skjønner en at vi her har en idrettsutøver av aller ypperste merke. I så måte var alt som det skulle være at hun tok gull nr 100 for Norge i OL, og det 10. gullet i skiskyting, det første blant kvinnene. Stor jubel!

En revansj for de kvinnelige skiskytterne det er god grunn til å feire. Tidligere i vinter, da det gikk skikkelig trådt for dem, ble det antydet at Norge kanskje ikke burde sende kvinnelige skiskyttere til OL. I dag tok de gull. Også Ann Kristin Flatland gjorde et godt løp, ble nummer 14 og slo alle de svenske deltagerne som svensk presse har hatt så store forhåpninger til.

Dermed fortsatte nedturen for de svenske skiskytterjentene. Anna Carin Olofsson-Zidek ble beste svenske med en 17. plass. Helena Jonsson var ute av bildet allerede etter første skyting og havnet fem minutter bak teten. Mens Berger gråt av glede på norsk TV, storgråt Jonsson etter løpet. Svenska Dagbladets overskrift ”Grattis lillebror” må sies å være like stor bom som Jonssons mange bomskudd.

Grattis igjen, Sverige!

Tro det eller ei, jeg tippet faktisk gull til Bjørn Ferry på jaktstarten, og slik ble det. Ferry gikk et meget solid løp, sikker skyting og sterk i langrennet. Franskmannen hadde ikke en sjanse på sisterunden. Ferry har vært syk, men igjen viser det seg at sykdom en tid før et stort mesterskap ikke behøver å ødelegge, hvis en gjør det riktige for å bli frisk igjen. Veldig flott at de norske løperne sier det var hyggelig at Ferry og vant og unnet ham seieren! Bjørndalen gikk også et fantastisk løp, tok igjen de fleste og var med i medaljekampen. Men innhentingen på de første rundene kostet for mye, og det ble bom på siste skytingen. Surt, syntes Bjørndalen, men var likevel fornøyd med løpet, og konkurrentene skal gå fort og skyte godt hvis de skal slå ham på fellesstarten.

Også Tora Berger gikk et fantastisk løp på jaktstarten for kvinner. Fra en håpløs posisjon langt bak fosset hun fram og var nummer fire i mål. Men svenske Anna Carin Olafsson-Zidek fikk trekk i tiden fordi hun ble holdt igjen i starten. Svenskene kom til at protest ikke hadde noen hensikt.

At en slik arrangørtabbe skal skje i et OL går rett og slett ikke an. Når det så gjentar seg i jaktstarten for herrer, blir en bare oppgitt. Blant annet en canadier ble sluppet av gårde alt for tidlig. Bjørn Ferry gjorde faktisk oppmerksom på feilen, uten at arrangørene reagerte. Løpet burde selvfølgelig ha blitt stoppet med en gang og startet på nytt.

Vancouver-OL framtrer mer og mer som et dårlig arrangement, noe også Heiberg framholder. Arrangørene tåler nå ikke flere tabber.

Urettferdige forhold

En gledelig norsk medalje til Hegle Svendsen i skiskyting, der Bjørndalen var en av de få som bommet tre ganger på liggende. Han bommet også på stående. Sjelden kost for fenomenet fra Simostranda. For en gangs skyld feilvurderte Bjørndalen forholdene på standplass og valgte feil. Langrennet var imidlertid så bra at ingen skal avskrive Bjørndalen i resten av mesterskapet. Heller ikke Hegle Svendsen skjøt fullt hus, men klarte seg med én bom. Med tidlig startnummer fikk han gå det meste av løpet før snøværet satte inn, og kom seg inn til sølv. Vi får håpe det betyr at det vil løsne for våre deltagere. Dagens resultat gjør i hvert fall Hegle Svendsen til storfavoritt på jaktstarten.

Snøværet ødela føret fullstendig for de fleste skiskytterne. De som startet sent, hadde ikke en sjanse. Som på kvinnesprinten i går ble det en overraskende vinner i franskmannen Vincent Jay. Han var den antatt dårligste franskmannen, men hadde i likhet med de andre medaljevinnerne flaks som startet tidlig. Når han dertil skjøt feilfritt, ble det gull. Bronsevinneren var også en overraskelse, kroaten Jakov Frak har ikke mye å vise til av meritter tidligere i vinter, men hadde i likhet med de andre medaljevinnerne flaks med startnummeret. Hyggelig med overraskelser selvfølgelig, men fryktelig trist at forholdene skal bli så urettferdige.

Heller ikke i dag lykkes svenskene. Deres fremste håp, Bjørn Ferry, ble riktignok nr 8, men som medaljekandidat, er han neppe fornøyd. Han skjøt feilfritt, og syntes selv han gikk et bra langrenn, første runde under bra forhold, men så kom snøværet og alle muligheter for medalje forsvant i snøen. I likhet med Bjørndalen kan Ferry komme sterkt igjen både på jaktstarten og 20 km. Om de tyske herrene kommer tilbake, er kanskje mer tvilsomt. Dagens resultater var lite imponerende. Plasseringene 19, 21, 23 og 37 er vel for en katastofe å regne den store skiskytternasjonen. Heller ikke russerne så vi mye til. Bestemann ble nr 10, og det er nok ikke godt nok for en nasjon som aspirerer til gull.

Hoppbakken i Vancouver er tydeligvis ingen lykkearena for våre deltagere. Heller ikke kombinerthopperne fikk det til. I likhet med spesialhopperne har kombinertløperne hoppet bra under prøvehoppingen, men i konkurransen gikk det dårlig. Mangler det noe på den mentale treningen i den norske leiren? Vårt store håp, Magnus Moan, skylder aldri på forholdene, men hadde utvilsomt uflaks med vindforholdene og ble nesten sist. Med et hav av tid å ta igjen, var sjansene forspilt. Moan gikk som vanlig et godt langrenn, tok igjen en skokk med løpere, men det holdt bare til niende plass. Franskmannen Chapuin vant fortjent etter en imponerende spurt. En stor overraskelse også i kombinert - bronse til en italiensk junior. Når skal en vi få en skikkelig overraskelse også fra en norsk utøver?

Bingoforholdene under kombinertrennet demonstrerte med all ønskelig tydelighet at tiden er overmoden for å innføre et mer rettferdig system i hopping. Et slikt system er utviklet, men håpløst konservative idrettsledere har ikke villet ta det i bruk i OL.

Nesten er ikke nok

Hvis det er slik at en god åpning er avgjørende for et godt OL, blir det neppe mange medaljer i disse lekene. Det var ikke bare stang ut, men rett og slett langt unna det vi hadde håpet på av de norske. Anders Jacobsen hadde en alle tiders sjanse til medalje etter meget god prøvehopping, men presterte bare ett godt hopp. Med to hopp av samme kvalitet ville det blitt medalje. Men nesten er ikke nok. Vi fikk en påminnelse om hvor viktig det mentale er i en OL-konkurranse. På skiskyttersprinten var Tora Berger langt unna sitt beste og havnet langt bak i køen. Bare Ann Kristin Flatland presterte til godkjent, men også for henne ble det bare nesten. På 5000 tok Kramer fortjent det gullet alle ventet han skulle vinne, men var ikke var så suveren som de fleste nok hadde regnet med. Bøkko havnet der en nesten kunne ha ventet – utenfor pallen. Fryktelig synd for den koreanske overraskelsen at han ikke satte inn støtet litt tidligere, så kunne han kanskje ha truet Kramer.

Pallen i hopp hadde ingen overraskelser. Men på skiskyttersprinten fikk vi en kjempeoverraskelse. Storfavoritten Neuner fra Tyskland bommet, men tok likevel sølvet. Bommet gjorde også slovakiske Anastasia Kuzmina, men hun tok gullet etter en usannsynlig sisterunde. Svenskene hadde store forventninger til sine deltagere. I svensk presse ble det tippet gull til Anna Carin Olofsson-Zidek. Men både Olofsson-Zidek og Helena Jonsson skuffet stort, og ble slått bl a av norske Ann Kristin Flatland. Men svenskene kan trøste seg med ishockeyjentene som slo Sveits 3-0. Håpet om svensk rekord i gull i vinter-OL fikk likevel en knekk, på samme måte som vi nok også i Norge antagelig må justere våre optimistiske forventninger en smule.

Men for all del, det er lenge igjen, og allerede i morgen er det nye muligheter både for Norge og for Sverige. Og både Bøkko og hopperne er revansjesugne.