Barns rettssikkerhet

En skulle tro at dommere i rettssalen følger norsk lov i sin embetsutøvelse. Når en leser historien NRK forteller om en 9-åring som ikke ble hørt i en barnefordelingsak, kan en begynne å tvile. I 2004 fikk vi en endring i barneloven som slår fast at når et barn er fylt 7 år, skal det få si sin mening før det blir tatt avgjørelse i saker som gjelder personlige forhold for barnet (§ 31, andre ledd). I 2005 falt det en dom i en norsk rett der den aktuelle 9-åringen ble dømt til samvær med en far som hadde utsatt henne for vold. Jenta ønsket ikke samvær med faren, men til tross for lovens bestemmelse om hennes rett til å bli hørt, hun fikk ikke anledning til å si sin mening. Jenta oppsøkte da dommeren med et brev der hun fortalte om sin voldelige far og ba om et møte med dommeren. Det ble ikke noe møte, og heller ikke i neste rettsrunde ble hun hørt.

Hadde det ikke vært for at dommeren bekrefter historien, kunne en nesten trodd det hele var oppspinn. Men slikt skjer altså i norske rettssaler. Forsker Kristin Skjørten, som har gått igjennom over 160 barnefordelingssaker i lagmannsretten, sier at tre av fire barn blir hørt når det gjelder ønske om hvor de vil bo. Når det gjelder samvær derimot, blir barnas mening ikke hørt, selv når retten legger til grunn at en av foreldrene er voldelig.

Det er ingen tvil, barns rettigheter blir ikke tatt alvorlig. Dette er ikke det eneste eksemplet. Et annet eksempel ble nylig påvist i en kronikk i Aftenposten av rettsmedisineren Torleiv Ole Rognum. Med utgangspunkt i den tragiske mishandlingssaken i Kodal, viser han hvordan Regjeringens nei til obligatorisk dødsstedundersøkelse innebærer at de minste og mest sårbare blant oss ikke har den rettssikkerhet som burde være en selvfølge i vår rettsstat.

Landet som skjuler sitt ansikt

Josef Fritzl har fått sin dom. Østerrikes rettsvesen gjennomførte hurtig og effektivt rettssaken. Litt for hurtig og effektivt, vil nok mange mene. Det virker underlig at en så stor sak skal kunne skuffes unna på så kort tid. Noen mener hele rettssaken har vært en farse. Mange spørsmål står ubesvart. Et eksempel er hvordan Fritzls kone kan ha vært helt uvitende om hva mannen har drevet med i kjelleren i 24 år. Et annet spørsmål er hvordan myndighetene i byen kan ha unngått å fatte mistanke. Ingen er blitt avhørt om dette. Vitneavhørene under rettssaken har begrenset seg til to. Saken har stort sett vært ført for lukkede dører. Dermed er det vanskelig for offentligheten å vite om etterforskningen har vært god nok.

Man kan ikke la være å spørre om Østerrike har vært litt for opptatt av å skjerme sitt ansikt slik Fritzl selv gjorde. I så fall går det inn i et mønster for hvordan landet opptrer. Heller ikke den fryktelige Natascha Kampusch-saken klarte landet å gjennomføre på en måte som vekker tillit. En gransking har vist at det ble begått grove tabber. Mange vil mene at Østerrike aldri har tatt et skikkelig oppgjør med sin fortid knyttet til nazitiden. Østerrike var landet som valgte Kurt Waldheim som president, etter at mannen hadde skjult sin fortid som offiser i SA-rytterkorpset under 2. verdenskrig og klart å stige helt til topps i FN.