Prestekonene på Helgøya 1944-1945

I 2021 ga jeg ut ei bok om prestekolonien på Lillehammer og Helgøya 1944-1945, dvs om prestene som ble forvist til disse stedene på grunn av sin motstand mot nazi-myndighetene som regjerte i Norge under den tyske okkupasjonen.

Boka er utsolgt, men jeg har lagt ut hele manuskriptet på denne bloggen, slik at de som måtte være interessert, kan lese den der. Se menyen øverst.

For et par år siden dukket det opp en helt ny kilde som har med prestekolonien å gjøre. Det er to skrivebøker, som inneholder brev prestekonene som fulgte sine ektefeller i forvisning, skrev til hverandre i årene rett etter krigen. Det fungerte slik at de sendte ei skrivebok rundt til hverandre og skrev brev etter tur. Denne brevskrivingen fortsatte til det stoppet opp hos en av prestekonene i 1949. Skrivebøkene ble liggende hos henne til hun døde på slutten av 1980-tallet. En sønn tok vare på dem, og i 2023 overlot han skrivebøkene til meg.

Innholdet i disse skrivebøkene, som har ligget gjemt og glemt i nærmere 75 år, danner et viktig kildegrunnlag for en artikkel jeg har publisert i siste utgave av Årsskriftet for Nes og Helgøya historielag.

Prestekonenes brev gir et bilde av hvordan det var å komme hjem til presteboligene etter at NS-prester og andre nazister hadde bodd der. Det var ofte ikke noe vakkert syn som møtte dem. Brevene gir også et interessant innblikk i prestekonerollen, som var en rolle det knyttet seg meget bestemte forventninger til på den tiden. Vi får også noen nye opplysninger om prestekoloniens liv på Helgøya.

Prestekolonien på Lillehammer og Helgøya 1944-1945

Jeg har skrevet ei bok om prestekolonien på Lillehammer og Helgøya under andre verdenskrig. (Gunnerius Forlag 2021. 195 sider.)
På grunn av sin motstand mot naziregimet i Norge ble over 50 prester og biskoper i 1944 forvist fra sine hjemsteder til Lillehammer og senere til Helgøya, Her organiserte de et særegent fellesskap, en «prestekoloni», under ledelse av Hamarbispen Henrik Hille. Prestene kom fra alle kanter av landet og representerte høyst ulike teologiske posisjoner. Det var store spenninger i flokken, men de holdt sammen og utøvet en omfattende virksomhet i byen og distriktet til stor irritasjon for NS-biskopen og NS-prestene. Det var alt fra gudstjenester til fotballkamper.
I boka forteller jeg historien om prestekoloniens liv og virksomhet på de to forvisningsstedene. I både offentlige og private arkiver har jeg funnet stoff som tidligere ikke har vært kjent. Boka inneholder også en oversikt over alle prestene og biskopene som i kortere eller lengre tid var en del av prestekolonien. Her finner en blant annet opplysninger om når de ble forvist, hvor de bodde på de to forvisningsstedene m.m.

På bildet nedenfor ser vi noen prester i heftig diskusjon med en tjenestemann fra Statspolitiet utenfor Banken på Lillehammer, etter at Statspolitiet hadde innført møteforbud for prestene. Kirken på Lillehammer var stengt for de forviste prestene. Der fikk bare NS-prester ha gudstjenester. Prestekolonien hadde gudstjenester og møter i festivitetssalen i Banken. Etter en tid ble møteforbudet opphevet.

Oppdatering, september 2024: Boka ble trykt i to opplag, og nå er alt utsolgt. Jeg har lagt ut hele boka i en lett redigert form på denne bloggen. De kan lese boka her.

Den økonomiske kirkefronten under den tyske okkupasjonen

I en artikkel i boka «Fra tidligere tider» (omtalt i bloggpost 13. desember 2016) har jeg skrevet om en side ved kirkefronten under 2. verdenskrig som har fått lite oppmerksomhet i historieskrivingen om kirkens dramatiske kamp mot nazistyret under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-1945.

Etter en rekke grove rettskrenkelser og overgrep både mot enkeltmennesker og grupper i samfunnet og flere angrep på kirkens frihet, brøt Den norske kirkes biskoper og prester med staten ved å nedlegge den statlige delen av sine embeter. Noen av prestene ble fengslet eller forvist fra sine menigheter, men de fleste fortsatte sin tjeneste i menighetene, men nå uten lønn fra staten.

I løpet av kort tid klarte kirkeledelsen å få på beina en hemmelig landsomfattende økonomiorganisasjon, som sørget for at prestene fikk økonomisk understøttelse. Organisasjonen ble bygd opp med en landsleder på toppen, som hadde en leder i hvert bispedømme under seg. I hvert bispedømme hadde man distriktsledere med ansvar for et nærmere avgrenset område, mens hver menighet skulle ha en ansvarshavende for lokale innsamlinger. Alle hadde kodenavn, fordi virksomheten måtte foregå strengt hemmelig. Nazistyret innførte en straffelov som bl.a. skulle ramme dem som ytet økonomiske hjelp til avsatte prester eller deres pårørende. Innsamlingsarbeidet til prestene var derfor ikke ufarlig, og det hendte at folk fikk fengselsstraff for å ha deltatt i arbeidet.

Jeg forteller i artikkelen historien om hvordan arbeidet med å samle inn penger til prestenes underhold i de tre prostiene i Gudbrandsdalen. Artikkelen ble først publisert i «Årbok for Gudbrandsdalen 2015», som utgis av Dølaringen Boklag. På grunn av hemmeligholdet er kildematerialet dessverre meget begrenset. Men ved å gå igjennom diverse arkiver og gjennom samtaler med bl.a. etterkommere etter prestene, samt noe materiale etter min far, Sigurd Evenshaug, som var kurer for den hemmelige økonomiledelsen, har det vært mulig å danne seg et rimelig bra bilde av hva som skjedde.

Det er intet mindre enn imponerende å se hvordan menighetene stilte opp for prestene sine og sørget for at prestene kunne ha noe å leve av i de årene de ikke hadde sin ordinære lønn. Det ble organisert hemmelige innsamlinger der folk tegnet seg for faste bidrag. Mange ga også engangssummer, ofte kamuflert som fødselsdagsgaver, julegaver o.l., og atter andre støttet prestene med naturalia. Bedrifter og velstående enkeltpersoner bidro med store summer, som ble fordelt utover

til menigheter som ikke alltid klarte å samle inn nok penger selv. Resultatet var at ingen av prestene led noen nød.

Kirken spilte en viktig rolle i den sivile motstandskampen under den tyske okkupasjonen, og de norske prestenes embetsnedleggelse er beskrevet som "en enestående begivenhet i lutherdommens

Konvolutten til et takkebrev biskop Eivind Berggrav sendt til Sam. Knutzen like etter frigjøringen. Knutzen var en fabelaktig dyktig og kreativ leder av den hemmelige innsamlingsorganisasjonen, og spøkefuglen Berggrav kunne ikke dy seg. 

historie". Kirken tok opp kampen mot rettskrenkelsene og framstøtene for å nazifisere det norske folk. Kirkeledere argumenterte for rett og plikt til å gjøre aktiv motstand mot en totalitær statsmakt ved hjelp av ikke-voldelige midler.

En stor majoritet av prestene sluttet opp om denne linjen og tok personlige konsekvenser av sin holdning. Deres styrke var at de hadde bred tilslutning av folket, som i en krisetid viste vilje og evne til å slå ring om prestene, og støttet dem – også økonomisk. Den økonomiske kirkefronten er et vakkert kapittel i norsk kirkehistorie.