I knestående

Jeg trekker forslaget, sier Liv Signe Navarsete til NRK i morges. Hun mener vel at det er regjeringen som trekker det famøse forslaget om en utvidet rasismeparagraf. Ja, for det er vel fortsatt slik at det er regjeringen som fremmer regjeringens forslag for Stortinget, og ikke Sp alene? Under kyndig instruksjon av tidligere statsråd Gudmund Hernes erkjente Sp-lederen (1) at hun hadde tatt feil, (2) at hun hadde rotet det til, og (3) at det ikke skulle gjenta seg. Men hun har ikke latt seg presse, forsikrer hun.

Noen mener at Navarsete med det la seg flat. Jeg vil heller si at hun gikk ned i knestående, en kroppsstilling hun synes å ha sans for. Samtidig med at hun erkjente feiltagelsen, insisterte hun i likhet med statsministeren på at folk ikke har skjønt hva hun (regjeringen) har ment. Regjeringen reduserer altså det hele til et kommunikasjonsproblem, og legger skylden på mottagerne som ikke har forstått deres budskap. Men kan det tenkes at det er regjeringens budskap som har vært uklart? Eller – kanskje er det slik at folk utmerket godt har forstått hva regjeringens forslag har gått ut på, og at det er nettopp det som har tvunget Navarsete i kne. Etter denne arbeidsulykken, som Frank Aarebrot reduserer saken til, kan statsministeren nå vente seg et oppvaskmøte med Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Jeg vil anta at Navarsete må belage seg på det samme.

Oppdatering:
VG skriver at kilder både i Ap og SV bekrefter at det var Senterpartiet selv som tok beslutningen. Budskapet fra Navarsete ble imidlertid møtt med lettelse hos regjeringspartnerne, og opposisjonen er glad, men mener regjeringen er svekket. – Det kan man forstå.

Prinsippløs statsminister

Stortingspresident Thorbjørn Jagland kritiserer i et avisinnlegg i dag Stoltenberg for hans standpunkt i saken om rasismeparagrafen. Jagland mener det er et paradoks å tvinge et forslag om ytringsfrihet gjennom i Stortinget, og på den måten hindre stortingspolitikernes ytringsfrihet. ”Det vil i seg selv være et paradoks hvis et så prinsipielt spørsmål som ytringsfrihet blir underlagt partipisk. Særlig når det fremkommer at spørsmålet kan ha vært gjenstand for hestehandel og forsøk på å kuppe hverandre”, skriver Jagland,

Unektelig et godt poeng av Jagland, som igjen viser seg å være sin partikollega i statsministerstolen fullstendig overlegen når det gjelder prinsipiell tekning. Jens Stoltenberg er ikke de store prinsippenes mann, skriver Harald Stanghelle i en kommentar i dag. ”Jens Stoltenberg har lagt viktige prinsipper ut på politisk billigsalg. Det er et trist syn.”

Rasismeparagrafen

Regjeringen får mye pepper for sitt lovforslag til ny rasismeparagraf. I forslaget til revisjon av straffeloven som ble lagt fram like før jul, foreslår regjeringen å fjerne blasfemiparagrafen. Samtidig foreslås det å “utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på trosretninger og livssyn”. Dette blir bl a begrunnet med at “et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet.”

Det synes klart at i hvert fall Ap, og jeg vil anta også SV, egentlig ikke er særlig glad for forslaget, og at det er Sp som har presset det igjennom. Til tross for stor motstand ser det ut til at partipiskene vil svinge i Stortinget, slik at forslaget blir vedtatt. Sp trenger en seier, får vi vite. Og det kan man jo forstå. Men det har liten hensikt å avskaffe blasfemiparagrafen for så å erstatte den med en annen paragraf. Da kunne man like gjerne ha beholdt en sovende blasfemiparagraf med en viss symbolsk og kanskje holdningsdannende betydning.

Argumentene mot regjeringens forslag er mange og sterke, og jeg er enig i de fleste. Jeg stusser imidlertid noe over språkbruken til en del av debattantene, særlig de som i sin tid ikke løftet en finger for å forsvare Vebjørn Selbekk, etter at han ble truet på livet for å ha publisert faksimiler av de såkalte Muhammed-tegningene. Blant de pinlig tause den gang var Institusjonen Fritt Ord, som har som sitt fremste formål å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge. Institusjonens formann, Francis Sejersted, var leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Han er en mann som bruker å la høre fra seg når ytringsfriheten debatteres. Slik også denne gang, men altså ikke når det gjaldt den kristelige avisen Magazinets rett til å ytre seg. Norsk PENs bidrag til debatten var styrelederens påstand om at Magazinet utelukkende var ute etter å provosere. Dette ble senere ble blankt avvist av Pressens Faglige Utvalg, som tvert imot kom til at oppslaget i Magazinet var saklig og ikke hadde noen provoserende form. (Se bloggen min 12. mai 2007.)

Vel, det får nå så være. Både disse og mange andre får leve med skammen fra den gang. Selv om jeg kan ha sympati med synspunkter på saken som f. eks. Bispemøtets preses framfører ”På biskopens blokk” på kirken.no, mener jeg at en lovparagraf som den foreslåtte, ikke hører hjemme i vårt demokrati med de verdier vi bekjenner oss til. Selv om intensjonen er god, er lovparagrafen prinsipielt betenkelig og etter alt å dømme ganske så håpløs å praktisere. Det er liten grunn til å gjøre religionskritikk straffbart. Jeg tror Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen treffer godt når han sier at det er mennesker og ikke ideer som skal verges ved lov.

Oppdatering 3. februar:
I avisintervjuer i dag sier KrF-leder Dagfinn Høybråten at KrF ”neppe vil støtte det nye lovforslaget om å innføre straff for ytringer som krenker «religiøse følelser» i den såkalte rasismeparagrafen”. Bra Dagfinn! Jeg tolker ”neppe” som ”ikke”.

Pinlig av Sp

Liv Signe Navarsete benekter at hun har uttalt at Sp har tvunget Ap i kne i spørsmålet om utvidelse av rasismeparagrafen. Ifølge Aftenposten uttalte hun dette i foredraget i Stjørdal: «Jeg står godt med at vi har vunnet denne saken og tvunget Ap i kne.» Slik stod det i hvert fall i det skriftlige utkastet til talen til de som deltok på møtet og som Aftenposten mottok på e-post fra partiets kommunikasjonssjef, og slik stod det på partiets hjemmeside.

Navarsete hevder imidlertid at hun slett ikke uttrykte seg slik. Ifølge henne selv sa hun det som det nå er rettet til på partiets hjemmeside: «Jeg står godt med at det i media fremstår som at vi har vunnet denne saken og tvunget Ap i kne.» Ikke riktig så arrogant kanskje, men nok til at det sikkert oppleves provoserende for Ap – tatt i betraktning at regjeringspartneren åpenbart ikke føler seg særlig vel ved forslaget som er lagt fram.

Nå viser det seg at lydfilen på Sps hjemmeside av Navarsetes tale plutselig er slettet. Slik skaper Sp et inntrykk av at partiet ikke ønsker å dokumentere hva hun faktisk sa, men tvert imot vil skjule det. Dermed er det kanskje liten tvil om hva hun faktisk sa (?)