Lysere framtid?

Barack Obama vant en klar seier i det amerikanske presidentvalget, men heller ikke mer. Hadde resten av verden fått stemme, ville valgseieren vært overveldende, ikke minst i Norge. Noen har både undret seg og irritert seg over at så mange av oss har ønsket gjenvalg av Obama.

Men er det egentlig så underlig? Vel kan man være uenig med Obama i enkelte spørsmål, men ser man på politikken generelt, plasserer han seg etter norsk målestokk et sted mellom Høyre og Frp. Og langt til høyre derfra igjen finner vi republikanerne og Romney. Sett med norske øyne skal du med andre ord være svært så politisk konservativ for å støtte den politikken som Romney står for. I Norge finner han sine viktigste støttespillere blant de mest ytterliggående økonomiske liberalistene, og de er det heldigvis ikke så mange av her i landet.

Skal republikanerne ha noen sjanse i framtiden, må de bl a erkjenne at de demografiske forholdene i USA er under stor endring. Å tilpasse politikken til den hvite, mannlige befolkningen holder ikke. De etniske minoritetene er sterkt voksende i USA. Ved presidentvalget for 20 år siden utgjorde de hvite velgerne 87 prosent. I år var tallet sunket til 72 prosent og det vil synke ytterligere. Demokratene får 9 av 10 stemmer blant afroamerikanerne og 7 av 10 blant latinamerikanerne og velgerne med asiatisk bakgrunn. Også disse etniske gruppene øker sterkt.

Barack Obama sa i sin seierstale natt til i går at han aldri har vært mer stolt over Amerika, og han lover amerikanerne en lysere framtid. Det er tale i beste amerikanske ånd. Men den amerikanske stoltheten har fått sår og framtidsoptimismen har slått sprekker. Langsomt begynner det å gå opp for amerikanerne at landets storhetstid som verdens suverene stormakt er over, og de har all grunn til å være bekymret over den økonomiske framtiden.

Den gjenvalgte presidenten står foran en formidabel oppgave. Skal han ha noen som helst sjanse til å få USA på rett kjøl igjen økonomisk, er han nødt til å lykkes med å få til et bedre samarbeide med en kongress der republikanerne har flertallet i Representantenes Hus. Det vil ikke bli lett. I Obamas første periode har republikanerne stort sett konsentrert seg om å spenne bein under det meste Obama ville gjennomføre av reformer. Hans eneste store seier, helsereformen, ble meget amputert. Men med Obamas valgseier er denkommet for å bli. Oppslutningen om reformen har økt i befolkningen og i og med at Romney ikke fikk sjansen til å reversere den, vil det gå ytterligere fire år og da vil det ganske sikkert bli umulig å få folkelig oppslutning om reversering.
Men de økonomiske reformene som USA trenger, krever en Obama som er flinkere til å samarbeide med et motvillig kongressflertall enn det Obama har vært til nå. Han bør lære av Clinton, som var en mester i å takle det intrikate politiske spillet som kreves i Washington for få gjennomført politikken.

Obama er dyktig til å tale og flink til å arbeide. Men han må også lykkes i å samtale og samarbeide. Så får en også håpe at det republikanske flertallet i kongressen vil vise seg mer samarbeidsvillig i den kommende fireårsperioden.

Millioner vil takke ham

Ikke rart at president Barack Obama smiler og puster lettet ut i dag. Helsereformen han har satset så mye på, gikk i natt igjennom i Representantenes hus, riktignok med knapt flertall, 219 mot 216. Men et flertall er et flertall. Noen mener at en avtale om å forby bruk av statlige midler til abort kan ha reddet formen. Med vedtaket i natt oppfyller Obama sitt viktigste valgløfte etter over ett års arbeid med ulike forslag og opprørende debatter. Enkelte har spurt om saken vil komme til å koste Obama gjenvalg i 2012. Om så skulle skje, vil han likevel være historisk i amerikansk politikk, ikke bare fordi han er USAs første fargede president, men fordi han kjempet igjennom en historisk reform som vil ha betydning for millioner av amerikaneres liv.

Det er vanskelig for oss i Norge å skjønne at en slik reform kan møte så innbitt motstand blant mange amerikanere. Men i USA er man ikke på langt nær så tilbøyelige til å tenke at fellesskapet skal ta ansvar for det enkelte individ. Der står tanken om enkeltindividets eget ansvar mye sterkere. Det som for oss i Norge anses som en selvfølge, uansett partifarge, blir i USA lett oppfattet som den rene skjære sosialisme, for ikke å si kommunisme. Da jeg en tid bodde i USA, møtte jeg blant ganske alminnelige amerikanere holdninger som gjorde Carl I. Hagen til en ”venstreraddis”. Det er derfor ikke overraskende at Obama er blitt utskjelt etter alle kunstens regler i denne saken.

Men millioner av fattige amerikanere vil takke ham.

En fredspris som vil bli husket

Den store Nobeldagen er over. Prisvinneren er reist hjem, og alle ser ut til å være fornøyde. Fredsprisen til Obama har vært møtt med kritikk. Både her hjemme, i USA og andre steder i verden har det vært hevdet at han ikke har fortjent en, at den ”kom for tidlig”. Etter at ikke minst aviser i redaksjonelle kommentarer, har gjentatt påstanden til det kjedsommelige, har man fulgt opp med meningsmålinger der man har spurt folk om Obama har fortjent fredsprisen. Som man spør, får man svar, flertallet har svart nei.

Jeg skrev etter tildelingen at pristildelingen til Obama lar seg forsvare, og Jaglands tale under seremonien i Oslo Rådhus bekrefter etter min mening at dette er en vurdering som står seg. At pristildelingen er ”premature” og ”kommer for tidlig”, er egentlig en pussig påstand. Skal prisen primært være en påskjønning for lang og tro tjeneste? Vi har sett mange eksempler på at folk har fått fredsprisen for ting de har utrettet mange år tilbake. Men ifølge Nobels testamente skal prisen tildeles den som det siste året har gjort mest f eks for internasjonal forbrødring. At Obama har gjort mye nettopp for internasjonal forbrødring, er hevet over tvil. Hvem har gjort mer ”det siste året”? Spørsmålet er stilt mange ganger. Jeg har ikke sett at noen av kritikerne har forsøkt å svare.

Allerede nå ser det ut til at noen av kritikerne har forandret mening, muligens fordi de etter Jaglands tale i har fått mer innsikt i begrunnelsen, og hva intensjonen med prisen egentlig er. Jeg noterer også at Obamas tale blir godt mottatt i USA. Men det er klart, hvis Obamas videre bestrebelser for å nå sine gode mål, mislykkes, vil kritikere komme tilbake. I så fall er vi i samme situasjon som for mange andre prisvinnere, som har mislykkes i sitt arbeid. Men hva som måtte skje i framtida, kan ikke brukes som begrunnelse for verken det ene eller det andre.

Gratulerer Obama

I dag er det grunn til å gratulere Barack Obama med helseseieren i den amerikanske kongressen. Seieren i Representantenes Hus var knapp, men god nok: 220 stemte for, 215 imot. Dermed er Obama et viktig skritt nærmere å oppfylle ett av sine viktigste løfter fra valgkampen, å sikre at de titalls millioner amerikanere som står utenfor helseforsikring, blir forsikret.

Et viktig hinder står igjen, flertall i Senatet. Obama sier han føler seg trygg på å vinne også der, slik at han kan signere en helsereform som flere presidenter før ham har forsøkt å innføre, men uten å lykkes.

Ifølge New York Times takket Obama ”Huset” for hardt arbeid med saken. I VG’s oppslag i dag der blir dette til at Obama takket ”Det Hvite Hus” for arbeidet. Kanskje VG skulle sende nettjournalistene sine på et aldri så lite kurs?

Oppdatering søndag kveld: Nå har VG's nettredaksjon endelig oppdaget tabben og rettet "Det Hvite Hus" til "Representantenes Hus". Gratulerer!

Yes - we can!

Som så mange andre ble også jeg rørt til tårer da jeg hørte Barack Obamas tale foran 200 000 mennesker i Grand Park i Chicago etter at valgseieren var klar i natt. Spesielt slutten av talen var et mesterverk. Her han trakk fram den 106 år gamle Ann Nixon Cooper i Atlanta, Georgia, som hadde stotret seg av gårde for å gi sin stemme for forandring. Obama brukte denne kvinnens lange liv som utgangspunkt for å minne om begivenheter gjennom hele det forrige hundreåret som eksempler på ”yes, we can” – at vi kan skape forandring hvis vi vil.

En kan si mye om USA – og det meste blir sagt. Men ingen kan frata amerikanerne at Obama har rett når han sier at nettopp i USA er alt mulig. Hvis det fortsatt er noen som tviler på det og som spør om det kraft i vårt demokrati, så er denne dagen svaret, sa Obama i sin tale.

Hadde noen for fire år siden spurt om USA ville velge en farget president i 2008, tror jeg knapt noen hadde våget å svare ja. USA – som for mange står som rasefordommenes land, har vist at man er i stand til forandring. I hvilket annet land kunne dette ha skjedd?

En viktig side ved Barack Obamas storhet er at han har hevet seg over raseforskjeller og andre forskjeller som skiller mennesker. Han falt aldri for fristelsen til å spille på berettiget bitterhet hos undertrykte grupper i det amerikanske samfunnet. Heller ikke la han seg på en argumentasjon av typen "nå er det på tide med en farget president". Han definerte aldri sin kamp som "oss" mot "de andre".

Obamas budskap var et "vi-budskap". Et budskap om at sammen kan vi skape forandring hvis vi vil.

Viktig valg

Dagens presidentvalg i USA er blitt kalt det viktigste siden Franklin D. Roosevelt ble valgt første gang i 1932. Det skyldes nok ikke minst at amerikanerne er dyktig lei av George W. Bush, ønsket om forandring og den økonomiske krisen.

Med mindre meningsmålingene bommer fullstendig tyder det meste på at det blir Barack Obama. Muligens er resultatet klart allerede ved 2-tiden i natt, ja, så tidlig som ved ett-tiden kan vi få en klar pekepinn om hvor det bærer. Da foreligger valgdagsmålingene fra Indiana. Viser denne en klar seier til Obama, kan løpet være kjørt for McCain. Indiana har tradisjonelt stemt republikansk. At denne staten er konservativ, merket jeg tydelig da jeg bodde der en tid på slutten av 1980-tallet. De politiske holdningene som møtte en i denne midt-veststaten, gjorde til sammenligning Carl I Hagen til en venstre-raddis. Til og med i unviversitetsmiljøet hvor jeg levde, så man på de skandinaviske landene som illrøde sosialistland. Men når den økonomiske krisen har rammet USA, har endog Bush vært nødt til å reagere med ”sosialistiske” virkemidler.

Det sier mye om holdningsskiftet i USA at Barack Obama faktisk har muligheter til å vinne Indiana. Han er dog ikke avhengig av denne staten, som har 11 valgmannstemmer.

Hvorvidt det politiske holdningsskiftet som nå etter alt å dømme sender den første fargede presidenten inn i Det hvite hus, vil vare, får tiden vise. Uansett hvem som overtar når USA og verden endelig nå snart kan si farvel til Bush, vil den nye presidenten stå overfor formidable utfordringer. Jeg tror det bør unge krefter til for å takle disse.

Obama vinner - vel?

Det meste tyder på at Barack Obama blir USA’s neste president. De åtte årene med George W. Bush i presidentembetet har vært en katastrofe for USA. Det lyder svært så usannsynlig at flertallet av de amerikanske velgerne skulle satse på en ny president fra samme parti som Bush. Riktignok prøver McCain så godt han kan å distansere seg fra den sittende presidenten, men han lykkes vel bare sånn passe med det.

Obamas valgkamp engasjerer unge mennesker som aldri før i USA’s historie. Et besøk i USA – som bl a inkluderte møte med en del amerikansk skoleungdom, fortalte meg at et valg av John McCain vil være et voldsomt slag i ansiktet på alle de unge amerikanerne som nå setter sin lit til Obama – og med ham er ny politikk. Situasjonen minner meg litt om den gangen John F. Kennedy ble valgt i 1960. Ikke bare i USA, men også her i Europa så unge mennesker på Kennedy som et håp for fremtiden – etter åtte år med den konservative generalen Dwight Eisenhower.

Alle meningsmålinger peker mot seier for Obama. Det skulle ikke overraske meg om han vinner en brakseier. På den annen side – det faktum at Obama er farget representerer en usikkerhetsfaktor. Få våger å si det, men mange mener fortsatt at en farget president er uakseptabelt. Spørsmålet er hvor mange av disse som sier hva de mener med stemmeseddelen. Jeg verken håper eller tror det, men frykter vi kan få oss en overraskelse.