Biskopene velger selv sin preses

Biskopene i Den norske kirke har enstemmig valgt å peke ut sin nåværende leder (preses), Borg-bispen Helga Haugland Byfuglien, som sin nye permanente preses. I oktober 2010 ble hun valgt til Bispemøtets leder for perioden fram til ny preses skal utnevnes etter den nye ordningen, som blant annet innebærer at biskopenes leder skal ha sitt faste kontor i Trondheim, men også ha kontor knyttet til Kirkens hus i Oslo.

Til nå har preses vært valgt av biskopene selv, og slik burde det avgjort fortsatt ha vært. Men i og med at den nye preses skal ha lederfunksjonen i Bispemøtet som sin hovedoppgave, er det opprettet et tolvte bispeembete for denne oppgaven, og fortsatt har vi den antikvariske ordningen i Den norske kirke at det er regjeringen som utnevner biskoper i kirken. I den forbindelse har regjeringen forlangt at biskopene ikke bare skulle nominere den kandidaten i sin midte som de ønsker, men hele tre kandidater, slik praksis er ved ordinære bispeutnevnelser.

Biskopene sier de ikke vært i stand til å finne mer enn én som er villig til å påta seg oppgaven. Alle er spurt, men bare Borg-bispen har sagt seg villig. Dermed får ikke regjeringen den valgmuligheten den har bedt om. Det er i grunnen like greit. Kravet om tre nominerte kandidater var etter min mening bare anstaltmakeri. Det dreier seg her om å velge den første blant ”likemenn”, ikke en ”bispesjef”, som enkelte medier misvisende ynder å kalle det, og biskopene burde i praksis selv få bestemme hvem dette skal være. Ved bare å nominere én kandidat har biskopene sørget for at det er nettopp det som skjer. Med mindre regjeringen da setter seg på sin høye hest og nekter å akseptere situasjonen. Det skulle ta seg ut!

Godt kvalifisert preses

Biskopene i Den norske kirke har gjort et godt valg når de har valgt Helga Haugland Byfuglien til ny preses. Valget var ikke overraskende. Hun var favoritt til å overta den viktige oppgaven etter Olav Skjevesland. Haugland Byfugliens brede erfaringsbakgrunn både fra prestetjeneste, som toppleder Norges KFUK-KFUM, stiftskapellan og biskop i Borg siden 2005, gjør at hun kjenner kirken og norsk kristenliv meget godt, og hun nyter stor tillit i kirken. Det lover også godt for trosopplæringen i kirken at den nye preses er nettopp den blant biskopene som vet mest om dette viktige området etter å ha ledet styringsgruppen for trosopplæringsprosjektet i Den norske kirke.

Haugland Byfuglien bedyrer at hun med dette valget ikke dermed er selvskreven som den nye 12. biskopen som skal utnevnes om et års tid og bli fast preses. Det er naturligvis riktig, ettersom det er regjeringen som skal utnevne denne biskopen. Stortinget har dessuten i sin ”visdom” bestemt at det skal nomineres tre kandidater til stillingen, vel og merke blant de 11 sittende biskopene. Erfaringen har vist at det er vanskelig nok for biskopene å finne én som er villig til å påta seg den krevende oppgaven. Nå må de altså finne tre villige for at regjeringen skal kunne velge og vrake til en oppgave der biskopene tidligere alltid har valgt selv. Politikernes vilje til å utøve makt over trossamfunnet Den norske kirke er med andre ord fortsatt til stede i fullt monn.

Men hvis Helga Haugland Byfuglien er villig, blir hun ganske sikkert innstilt først av biskopene. Dermed får de den de selv ønsker. Jeg har vanskelig for å se hvem av biskopene for øvrig den sittende regjering vil foretrekke fremfor Helga Haugland Byfuglien.

Aftenpostens Dag Kullerud skriver i en kommentar at den nye preses, bergenser som hun er, er stor Brannpatriot og ikke får sjelero søndag kveld før Brann har vunnet sin kamp. I så fall får hun sjelden sjelero. Slik jeg kjenner Helga Haugland Byfuglien er hun i stand til å takle større påkjenninger enn som så. Det er hun da også nødt til.

Trenger ingen erkebiskopliknende kirkeleder

Biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg redegjør i en artikkel på bispedømmets hjemmeside for kirkens begrunnelse for forslaget om en 12. biskop. Hun skriver at dagens ordning med en preses som både skal ivareta oppgaven som ledende biskop og samtidig betjene et helt bispedømme, er blitt uholdbar. Arbeidspresset er blitt altfor stort. Bispemøtet, Kirkemøtet og Kirkerådet har med overveldende flertall uttalt at 12. biskop må lokaliseres til Oslo, fordi det er der de viktige prosessene foregår som krever nærvær for å kunne bidra med styrke i samtaler og drøftinger, også med politiske myndigheter.

Biskop Haugland Byfuglien skriver videre:
”Vi har opplevd en merkelig debatt og prosess som har ført til at saken omkring 12. biskop har fått et helt annet fokus. Mange har mobilisert, særlig Trondheim, for en 12. biskop med annen funksjon enn det kirken har bedt om. Symbolbetydning, distriktshensyn og tradisjoner har blitt anført som avgjørende momenter i vurderingen som har hevdet at preses må lokaliseres til Trondheim.

Vår kirke har ikke tradisjon for erkebiskopliknende kirkeleder. Det trenger vi ikke nå heller. Kirken har biskoper som i hvert sitt bispedømme er symbolbærere slik Nidaros har sin, knyttet til nasjonalhelligdommen. Det har vært underlig å registrere at kirkens understreking av Oslo som sted har blitt møtt med en argumentasjon som ikke er svar på det kirken har ønsket.
Det er sterke reaksjoner på den overkjøring av det kirkelige demokrati og bispemøtet vi har vært vitne til. Myndighetene, som har lagt vekt på å styrke demokratiet som en viktig verdi i folkekirken, har utvist en oppsiktsvekkende arroganse overfor kirkedemokratiet.

Nå avventer vi Stortingsmeldingen. Vi forventer at politikerne vil lytte til kirkens behov knyttet til 12. biskop. Tiden er inne til å skrelle bort de symboltunge og pompøse ordene. Vi vil samarbeide om en løsning som gir rammevilkår for 12. biskop som bidrar til å styrke samvirke mellom kirkens ulike organer, til beste for kirkens fremtid.”

Når makten taler

Det er ikke vanskelig å forstå kirkerådsleder Nils-Tore Andersens frustrasjon over politikere som så til de grader gir blaffen i hva kirken mener i en sak som angår kirken. Kirkens egne organer har på behørig vis behandlet forslaget fra bispemøtet om å få en 12. biskop som kan ivareta presesfunksjonen, 10 av 11 biskoper, et nærmest enstemmig kirkeråd og 73% av Kirkemøtet har gått inn for at denne biskopen av praktiske grunner må plasseres i Oslo. Biskopene, som denne saken gjelder mer enn noen andre, har uttalt at så viktig er plasseringen nær kirkens øvrige sentrale styringsorganer, at de ikke er tjent med den 12. biskopen hvis plasseringen blir en annen.

Likevel velger altså politikerne å gjøre nettopp det kirken ikke ønsker. Men er det så galt å plassere en biskop i Trondheim? Selvfølgelig ikke. Det gale er at politikerne ikke har tatt på alvor til hva kirkens demokratiske organer har bedt om og deres begrunnelse for ønsket, og i stedet gjort saken til noe helt annet, bl a med en argumentasjon med nasjonalistiske undertoner som burde være kirken fremmed og masse tåketale om Trondheim som ”åndelig sentrum” o.l. Som Nils-Tore Andersen treffende uttrykker det: ”Politikerne har gitt Den norske kirke en løsning vi ikke har bedt om, svart på et spørsmål vi ikke har stilt, og totalt overkjørt det kirkelige demokrati.”

Det gjør nettopp de politikerne som ellers aldri nøler med å klage over det demokratiske underskuddet i kirken. Jo da, alle er klar over at den formelle makten fortsatt ligger i Stortinget og regjeringen. Men dette er en ordning som har overlevd seg selv og vedtatt avviklet om kort tid. Det hadde faktisk vært mulig for politikerne å erkjenne at nettopp det er situasjonen, og begynt å øve seg på en ny situasjon. Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum er naturligvis veldig glad. Han synes nok han har vunnet en stor politisk seier. Der i gården er man jo ikke vant til så mye. Han er også freidig nok til å si at ”når dette har roet seg, vil løsningen bli en god opplevelse for kirken”. Slik taler makten. Den vet å fortelle folk at de opplever det godt å bli overkjørt av staten. Kirkens demokratiske organer har talt, og de har talt tydelig. Men makten mener å vite hva som er best.

Flere vil nå begynne å snakke om at med denne avgjørelsen har man tatt det første skrittet på vei mot en erkebiskop i Trondheim. Det høres jo flott ut. Men få i kirken ønsker det. Biskopene har uttrykkelig reservert seg mot en slik utvikling. Det er faktisk noe oppsiktsvekkende og paradoksalt ved at det er Ap av alle som nå på en avgjørende måte kanskje bidrar til en utvikling mot en mer embetsstyrt kirke på bekostning av legfolkets posisjon og makt i kirken.

Helga Pedersen møter kirkens argumentasjon med å vise til at det er ”gode flyforbindelser her i landet, og man har telefon og internett. Mange offentlige organer er spredt over hele landet, så det er ingen grunn til at ikke Kirken skal klare å koordinere det.” Med rette karakteriserer Nils-Tore Andersen en slik argumentasjon som tøv. Kanskje Helga Pedersen burde foreslå at fiskeriministeren plasseres i Tromsø, og næringsministeren i Stavanger? Ja, for også der har de faktisk gode flyforbindelser, og etter det jeg vet har de også telefon og internett.

Mange vil nok nå være spent på hvordan kirkens organer vil forholde seg. Biskopene har uttalt at de takker nei til et nytt tolvte bispeembete, dersom regjeringen plasserer det i Trondheim. Kirken må nå vise at dette ikke bare er ord, og i praksis vise at man mener alvor.

Nei takk til ledende biskop i Trondheim

Redaktør Magne Lerø i ukeavisa Ledelse etterlyste i en kommentarartikkel for noen dager siden kirkeledere som våger å sette ned foten overfor politikere som ønsker å overkjøre klare kirkelige vedtak. “Det er merkelig at kirkelederne opptrer som redde lam framfor brølende løver når regjeringen sysler med planer om å gjøre Trondheim til landets kirkehovedstad, mot kirkeledelsens vilje”, skrev han blant annet.

I dag får han svar. Bispemøtet takker nei til et nytt tolvte bispeembete, dersom regjeringen velger å plassere det i Trondheim. ”Vi er ikke er hjulpet med at en ny ledende biskop plasseres i Trondheim. Det er ikke dette vi har bedt om. De problemene dette er ment å løse, vil da ikke bli løst. Dette vil være alvorlig, ettersom alle – også politikerne, har vi forstått – er enige om at situasjonen er uholdbar og at en ny, ledende biskop trengs”, sier preses i Bispemøtet Olav Skjevesland, som med klar adresse mener det ikke er riktig å bruke fellesskapets penger på symbolpolitikk.

Biskopene får full støtte av Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen. I en tale ved åpningen av Kirkerådets møte i dag, minnet han om at både biskopene og Kirkens valgte organer, Kirkerådet og Kirkemøtet, har gått inn for at den nye ledende biskopen bør plasseres i Oslo. Den norske kirkes øverste demokratiske organ, Kirkemøtet vedtok med stort flertall (73 %) at ledende biskop må samlokaliseres med den øvrige sentralkirkelige ledelse i Kirkens Hus i Oslo. ”Den norske kirke er inne i en politisk ønsket demokratireform, som skal munne ut i selvstyre for Kirken og endrede relasjoner mellom stat og kirke. Midt i denne prosessen, vil det være umåtelig uklokt, ja hårreisende, av regjeringen totalt å neglisjere det samme demokratiet,” sa Kirkerådets leder.

Nils-Tore Andersens forgjenger som leder av Kirkerådet, Thor Bjarne Bore, tar også kraftig avstand fra forsøk fra politisk hold på å overkjøre kirken i denne saken. “Slike spørsmål må avgjøres av kirken selv, av kirkemøtet, ikke av overstyringskåte politikere som er mer opptatt av markeringer og hilsener hjem enn av kirkens beste”, skriver han på bloggen sin, der han også griper fatt i den stadig gjentatte påstanden om at Trondheim er "kirkens åndelige sentrum". Uten noe ønske om å bringe Stavanger inn i den aktuelle lokaliseringsstriden peker han på en rekke momenter som taler for at Stavanger er et vel så sterkt åndelig sentrum som Trondheim.

Jeg kan bare slutte meg til, samtidig som jeg gratulerer kirkeledelsen med krystallklar tale og holdning.

Biskopenes samlivsetiske utredning

Biskopene i Den norske kirke skal utrede de samlivsetiske utfordringene som vi står overfor i dagens samfunn. Det er naturligvis ikke minst den nye ekteskapsloven, som den politiske eliten har tredd nedover hodet på oss, som danner bakgrunnen for initiativet. Men lederen for utvalget, biskop Helga Haugland Byfuglien understreker at utredningen skal arbeide med seksualitet og samlivsformer i et bredere perspektiv. Vi skal bevege oss fra homofili og likekjønnet samliv og også over i det heterofile samliv, sier hun til Vårt Land.

Det er bra. Ikke minst trenger vi nå fra kirkens side en grundig utredning av samboerskapet. Så sent som i 1995 sa et samlet bispekollegium nei til prester i samboerforhold. Jeg er spent på hva biskopene vil komme til i dette spørsmålet. Holdningsendringen i folket har vært formidabel, også innenfor kristelige sammenhenger. Det gjelder ikke bare blant unge mennesker. Forbløffende ofte møter en nå eldre mennesker fra tradisjonelt bedehusmiljø og som står for til dels meget konservative teologiske oppfatninger, som ikke synes å ha noen problemer med å etablere seg i samboerforhold.

Biskopene bør også ta for seg polygamiet, dvs ekteskap der en person er gift med to eller flere personer samtidig. Dette er en samlivsform som er velkjent i andre samfunn, ikke bare historisk sett, men som fortsatt er akseptert og lovlig i enkelte land. I Norge er flerekteskapet forbudt. Men på bakgrunn av den argumentasjon – eller kanskje snarere mangel på argumentasjon som vi har opplevd i forbindelse med den nye ekteskapsloven, er det ikke overraskende at mange spør hvorfor polygamiet ikke skal være tillatt.

Noen har allerede begynt å praktisere samlivsformen. I fjor kunne vi i et avisoppslag lese om ung kvinne som hadde flyttet inn hos et ektepar. Begge kvinnene elsket mannen, fikk vi vite. Selv om bare den ene var gift med mannen, levde de sammen som om begge var gift med ham. Nå hadde de kjøpt hus sammen. De to kvinnene hadde hvert sitt soverom. Mannen sov hos dem annenhver natt, og ingen av dem hadde problemer med det.

Ingen bør bli overrasket om vi snart får et krav om at flerekteskap må bli lovregulert. Kravet er allerede reist i enkelte politiske miljøer. Snart dukker det vel opp som et benkeforslag på landsmøtet til et politisk parti for så å gå rett inn i en eller annen regjeringserklæring. I tråd med den mangel på skikkelig saksbehandling som vi opplevde i forbindelse med den nye ekteskapsloven, vil vel også et slikt forslag gli mer eller mindre bevisstløst igjennom.

Biskopenes utvalg skal bruke to år på sin utredning. De bør bruke tiden godt.