Lovhjemlet samværsrett for besteforeldre?

Det er lett å forstå den fortvilelse som mange besteforeldre opplever når de av ulike grunner mister kontakten med barnebarna. Barnebarna er noe av det aller kjæreste i besteforeldrenes liv, og det gjør hjerteskjærende vondt å bli hindret i å treffe dem. Jeg har selv gjort en del besteforeldreforskning og vet at det på flere måter som regel er godt for barnebarnas utvikling å ha kontakt med besteforeldrene. Derfor er det også forståelig at enkelte mener at besteforeldre bør få en lovhjemlet rett til samvær med barnebarna. Spørsmålet er likevel om det er klokt å innføre en slik lovbestemmelse.

    Det siste initiativet på området kommer fra en gruppe som fronter saken under tittelen «Barns rett til besteforeldre». I et innlegg i Bergens Tidende for noen dager siden hevder initiativtagerne at de negative aspektene ved å lovfeste samværsrett for besteforeldre og slik gjøre spørsmålet til en sak for domstolene, vil oppveies av de positive – at barna får kontakt med flere personer som vil dem vel.

     Her tror jeg de tar feil. De negative konsekvensene er alt for store. I argumentasjonen blander man sammen besteforeldrenes moralske rett til kontakt med barnebarna med juridiske rettigheter. Det dreier seg her om en type mellommenneskelig kontakt som egner seg lite for lovregulering.

     Jeg studerte dette spørsmålet ganske grundig for en del år tilbake, og arbeidet resulterte i en lengre tidsskriftartikkel. Jeg har også skrevet om spørsmålet på nettstedet http://www.besteforeldre.no/ og i et par tidligere poster på denne bloggen.

     Temaet er vanskelig, fordi det er følelsesladet og fordi det berører det prinsipielt viktige spørsmålet om foreldrenes førsterett til å treffe avgjørelser i barnets liv og oppdragelse. De som taler sterkt for besteforeldres samværsrett, hopper alt for lett over foreldrerettsprinsippet. Det er også karakteristisk at man sier lite om hvordan man mener at en slik lovbestemmelse skal se ut. Man viser bare til USA og enkelte europeiske land som har lovbestemmelser i denne retningen, og sier at vi må få en lovendring så Norge kommer på linje med disse landene.

    Men for det første er det ikke uten grunn at det er få land i Europa som har slike lovbestemmelser, og de praktiseres gjerne meget restriktivt. Når det for det andre gjelder USA, har en del stater innført «vidåpne» lovbestemmelser som gir besteforeldre og andre anledning til «når som helst» å gå til retten med krav om samvær så sant man mener det tjener «barnets beste». Dette gjelder vel og merke også om begge foreldrene lever og bor sammen. Ikke overraskende har disse lovbestemmelsene vakt så stor harme blant mange amerikanske foreldre at en del av dem har organisert seg for å kjempe imot denne lovgivningen og «gjenopprette foreldrenes rettigheter», som de kaller det. Man har hatt en rekke opprivende rettssaker – hvorav den mest kjente, Troxel vs. Granville, gikk helt til amerikansk høyesterett, der det saksøkende besteforeldreparet etter ni år i rettssalene tapte saken. Saken illustrerer hvor ille det kan gå når en begynner å dra mellommenneskelige problemer inn i rettssalene. (Du finner en nærmere omtale av denne saken her.)

     I Norge vurderte både Barne- og familiedepartementet og Stortinget spørsmålet i forbindelse med revisjon av barneloven i 1997, men ingen gikk inn for å lovfeste en rett for besteforeldre til å søke om samvær når begge foreldrene er i live, og tanken fikk svært liten støtte i den høringsrunden som gikk forut for lovrevisjonen (Ot prp nr 56 1996-97; Innst O nr 100 1996-97).

     Utgangspunktet i norsk rett er at det bare er barnets foreldre som har juridisk rett til samvær med barnet, så langt dette er forenlig med barnets beste. Ingen andre har i utgangspunktet noen rett til samvær. Barnelovens § 45 åpner imidlertid for at når en eller begge foreldrene er døde, kan besteforeldre (og andre som er nært knyttet til barnet) kreve at retten fastsetter om de skal ha rett til å være sammen med barnet, og hvilket omfang samværsretten skal ha. Også i tilfelle der en av barnets foreldre er nektet samvær med barnet, kan besteforeldre under gitte betingelser få fastsatt rett til samvær. Endelig har barnevernloven en bestemmelse om at fylkesnemnda for sosiale tjenester kan bestemme at «andre enn foreldrene» (f.eks. besteforeldre) skal ha rett til samvær med barnet.

     Når begge foreldrene lever og bor sammen, ligger det i sakens natur at et rettslig krav om samvær vil være aktuelt bare hvis det foreligger en eller annen konflikt mellom foreldrene og besteforeldrene, slik at foreldrene motsetter seg samvær. At noen da med rettens hjelp skulle kunne tiltvinge seg samvær, kan oppfattes som et urimelig inngrep i foreldreretten som neppe kan føre til noe godt.

     Det kan også hevdes at selve eksistensen av generelle lovregler om samværsrett for besteforeldre kan virke negativt inn når generasjonene diskuterer samvær. En uuttalt trussel om rettslige skritt fra besteforeldrenes side vil ligge i luften, og slike «forhandlinger i skyggen av loven» kan sette foreldrene i en tvangssituasjon som kan gi besteforeldrene et urimelig «overtak». Sannsynligvis vil det også forsure klimaet i familien på en måte som til syvende og sist ikke er til barnets beste. (Les resten av artikkelen ved å klikke på "Les mer" under.)

Samværsrett for besteforeldre

”Familiestiftelsen 15. mai” er en organisasjon som er opprettet for å ”arbeide langsiktig for forståelse og beskyttelse av barns behov og rettigheter i relasjon til sine foreldre og besteforeldre samt foreldrenes ansvar og rettigheter i relasjon til sine barn,” som det heter i stiftelsens formålsparagraf. Stiftelsen oppretter nå sin en egen besteforeldregruppe.

På stiftelsens nettsted blir opprettelsen av besteforeldregruppen begrunnet slik:
”Årlig mister mange besteforeldre urettmessig kontakten med sine barnebarn på grunn av skilsmisse og ofte etterfølgende samværssabotasje av bostedsforelderen, eller som konsekvens av inngripen av barnevernet som i de aller fleste tilfeller overser relasjonen mellom barn og sine besteforeldre.
Forankret i FNs konvensjon om barns rettigheter vil Familiestiftelsen aktivt arbeide for en endring av denne situasjonen, gjennom blant annet informasjonsarbeid og politisk påvirkning av myndighetene for bedre tilretteleggelse og etterlevning av konvensjonens bestemmelser på dette området.
Etter flere tiår med ideologisk og psykologisk nedtoning av de biologiske slektsbånd ønsker Familiestiftelsen å organisere et besteforeldreopprør til bekjempelse av denne uverdige situasjonen.

Det er ikke vanskelig å forstå den fortvilelse som mange besteforeldre opplever når de av ulike grunner – oftest på grunn av foreldrenes samlivsbrudd – mister kontakten med barnebarna. Slik sett hilser vi Familiestiftelsens engasjement velkommen. Når vi likevel vil uttrykke en viss skepsis til initiativet, skyldes det uklarhet i hva Familiestiftelsen egentlig vil arbeide for. I stiftelsens formulerte verdigrunnlag heter det: ”Relasjonen mellom barn, foreldre og besteforeldre er ikke et spørsmål om politikk. For "vanlige" mennesker er det heller ikke et spørsmål om psykologi. Det er et spørsmål om etikk og moral.”

Nettopp! Men hvordan står dette i forhold til den siterte begrunnelsen for besteforeldregruppen? Denne kan leses slik at Familiestiftelsen nettopp vil gjøre spørsmålet om relasjonen mellom besteforeldrene og barnebarna ikke bare til et spørsmål om en moralsk rett, men til et spørsmål om juridiske rettigheter, og dermed til politikk. En uttalelse fra generalsekretær Arnstein Øyslebø i Familiestiftelsen i Vårt Land i dag tyder på at dette er riktig forstått. Her uttaler generalsekretæren at Familiestiftelsen vil arbeide for en lovbestemmelse om samværsrett for besteforeldre av den typen man finner i en del stater i USA. ”Med en slik lov ønsker vi å sikre at barnets interesser blir ivaretatt, uavhengig av hver enkelt foreldres vurderinger i tilfeller hvor foreldrene ikke bor sammen”, sier generalsekretæren.

Jeg tror dette er en dårlig løsning, og beklager at Familiestiftelsen vil legge seg på en slik linje. Jeg har et annet sted gitt en bredere begrunnelse for dette standpunktet, se besteforeldre.no. Her skal jeg begrense meg til å peke på at resultatet vil bli det samme som vi opplever i USA, barna blir i enda større grad gjenstand for kamp, og familiekonfliktene og fiendskapet mellom familiemedlemmene øker. Barna som opplever samlivsbrudd mellom foreldrene har problemer nok – om ikke også besteforeldrene skal kaste seg inn i kampen om dem ut fra lovbestemte rettigheter. Rettssalen er et ytterst dårlig sted for å løse familiekonflikter.