Halvblodsprinsen – den beste hittil

Den sjette Harry Potter-filmen hadde førpremiere på Akershus festning i går kveld. Jeg har bedt to av dem som var så heldige å få billetter til denne festpremieren, om å være gjesteskribenter på bloggen min i dag. Maja og Jonas, henholdsvis 13 og 11 år, er begge Harry Potter-entusiaster og -spesialister. De har valgt å anmelde filmen sammen:

Vi kom til Akershus festning kl. 21.00 og møtte en lang kø. De slapp oss inn kl. 21.30 og etter en stund kom vi inn ved Karpedammen. Vi fant oss noen plasser og gikk for å kjøpe noe å drikke. Erik Solbakken kunngjorde at skuespillerne James og Oliver Phelps (Fred og Frank) skulle komme, og at de som ville ha autografen kunne stille seg opp ved et gjerde. Vi fant straks fram penn og papir og stilte oss opp. Etter en god stund kom de og vi fikk autografene til begge to. Vi fant tilbake til plassene våre og ”Fred og Frank” introduserte filmen på norsk.

Filmen begynte med at Humlesnurr tar med Harry til en gammel mann ved navn Horatsion Snilehorn, og de overtaler han til å bli eliksirlærer på Galtvort. Harry låner en brukt eliksirbok og i den finner han mange overstrykninger og det er skriblet masse i den. Boka tilhører en som kaller seg ”Halvblodsprinsen,” og den hjelper Harry mye på skolen. Samtidig hjelper Harry Humlesnurr med å finne ut hvordan Voldemort kunne gjenoppstå fra de døde. Det viser seg at Voldemort har delt opp sjelen sin i noe som kalles ”malakruxer,” og Harry og Humlesnurr drar for å finne en av dem. Malakruxen ligger i bunnen av et kar med flytende væske, og Humlesnurr begynner å drikke væsken for å få karet tomt og han blir veldig svak av det.

Malfang har i mellomtiden jobbet med å få Voldemorts tilhengere inn på Galtvort, og når Harry og den svake Humlesnurr kommer tilbake med det som viste seg å være en falsk malakrux, har han greid det. Malfang skal til å drepe Humlesnurr på ordre fra Voldemort, men han tør ikke gjøre det. Slur (lærer på Galtvort) har lovt å hjelpe Malfang, og når Malfang ikke klarer å drepe Humlesnurr gjør Slur det. Harry blir rasende på Slur og sender noen av trylleformlene fra eliksirboka på han, men han bare blokker dem og sier: Hvordan våger du å bruke mine formler mot meg, jeg er halvblodsprinsen! I denne filmen har også Harry blitt kjæreste med Gulla Wiltersen, og Ronny og Hermine har også følelser for hverandre.

Filmen var kjempebra, den beste – og den morsomste – Harry Potter-filmen hittil.

Været passet utmerket til filmen, da det var mest spennende, begynte det å lyne og tordne og akkurat da Humlesnurr døde, begynte det å pøsregne. Vi syntes det var kjempe kult og vi lurer på hvordan nr. 7 kommer til å toppe dette. Vi dro hjem kl. 02.00 etter en super kul kveld!

Max Manus

Mine første minner er fra den gangen landet vårt var okkupert av tyskerne, og blant mine første leseopplevelser var bøkene Max Manus skrev rett etter krigen. Jeg var så liten da krigen sluttet at minnene ikke er mange, men de er sterke. Skolegangen og oppveksten etter krigen var preget av det som hadde skjedd. Min folkeskolelærer var blant de lærerne som ble sendt til interneringsleir i Kirkenes på grunn av sin motstand mot forsøket på å nazifisere lærerne og skolen. Min avholdte gymlærer på videregående hadde vært distriktsleder i Milorg. Han fortalte riktignok ikke så mye den gangen – var mer opptatt av å se framover og bidra til dannelsen av karakterfaste mennesker for framtiden. Senere har han fortalt sin historie – og gjør det fortsatt sin høye alder til tross. Til minnene hører også historien om en ung nabogutt som ble nazist, gikk i Gestapos tjeneste og etter krigen ble dømt til døden og dessverre henrettet for sine ugjerninger – bare 23 år gammel.

Det var derfor med stor interesse og spenning jeg gikk for å se filmen om Max Manus, også fordi jeg som befalsskoleelev på slutten av 1950-tallet opplevde Max Manus ”live” fortelle om sine opplevelser. (Se bildet.) Det er bra at noen av dem som deltok, selv har kunnet fortelle. Ikke alle har orket det. Jeg har møtt motstandsfolk som bare nødig fortalte. Det var rett og slett for sterkt for dem å skulle gjenoppleve det grufulle de opplevde ved å fortelle om det.

Selv om jeg kjente historien godt fra før, gjorde filmen et sterkt inntrykk, ja, kanskje nettopp derfor. Ikke minst hovedrolleinnehaveren, Aksel Hennies spill, grep meg sterkt. Det ga også et spesielt perspektiv på opplevelsen at jeg så filmen sammen med to av mine barnebarn, begge tenåringer. Historien skal jo ikke minst fortelles av hensyn til den oppvoksende slekt. Ikke fordi krigstidens helter skal dyrkes, men fordi det er viktig å fortelle at fred ikke er noen selvfølge, og at frihet og rett er verdt å kjempe for.

I dag har vi fred i Norge, men i mange land i verden er det krig og terror. Jeg gleder meg over at unge i dag møter fortellingen om vår egen dramatiske historie med respekt for dem som kjempet – og at de engasjerer seg i kampen for fred og rettferdighet der hvor ufred og urett råder i dag.