Den økonomiske kirkefronten under den tyske okkupasjonen

I en artikkel i boka «Fra tidligere tider» (omtalt i bloggpost 13. desember 2016) har jeg skrevet om en side ved kirkefronten under 2. verdenskrig som har fått lite oppmerksomhet i historieskrivingen om kirkens dramatiske kamp mot nazistyret under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-1945.

Etter en rekke grove rettskrenkelser og overgrep både mot enkeltmennesker og grupper i samfunnet og flere angrep på kirkens frihet, brøt Den norske kirkes biskoper og prester med staten ved å nedlegge den statlige delen av sine embeter. Noen av prestene ble fengslet eller forvist fra sine menigheter, men de fleste fortsatte sin tjeneste i menighetene, men nå uten lønn fra staten.

I løpet av kort tid klarte kirkeledelsen å få på beina en hemmelig landsomfattende økonomiorganisasjon, som sørget for at prestene fikk økonomisk understøttelse. Organisasjonen ble bygd opp med en landsleder på toppen, som hadde en leder i hvert bispedømme under seg. I hvert bispedømme hadde man distriktsledere med ansvar for et nærmere avgrenset område, mens hver menighet skulle ha en ansvarshavende for lokale innsamlinger. Alle hadde kodenavn, fordi virksomheten måtte foregå strengt hemmelig. Nazistyret innførte en straffelov som bl.a. skulle ramme dem som ytet økonomiske hjelp til avsatte prester eller deres pårørende. Innsamlingsarbeidet til prestene var derfor ikke ufarlig, og det hendte at folk fikk fengselsstraff for å ha deltatt i arbeidet.

Jeg forteller i artikkelen historien om hvordan arbeidet med å samle inn penger til prestenes underhold i de tre prostiene i Gudbrandsdalen. Artikkelen ble først publisert i «Årbok for Gudbrandsdalen 2015», som utgis av Dølaringen Boklag. På grunn av hemmeligholdet er kildematerialet dessverre meget begrenset. Men ved å gå igjennom diverse arkiver og gjennom samtaler med bl.a. etterkommere etter prestene, samt noe materiale etter min far, Sigurd Evenshaug, som var kurer for den hemmelige økonomiledelsen, har det vært mulig å danne seg et rimelig bra bilde av hva som skjedde.

Det er intet mindre enn imponerende å se hvordan menighetene stilte opp for prestene sine og sørget for at prestene kunne ha noe å leve av i de årene de ikke hadde sin ordinære lønn. Det ble organisert hemmelige innsamlinger der folk tegnet seg for faste bidrag. Mange ga også engangssummer, ofte kamuflert som fødselsdagsgaver, julegaver o.l., og atter andre støttet prestene med naturalia. Bedrifter og velstående enkeltpersoner bidro med store summer, som ble fordelt utover

til menigheter som ikke alltid klarte å samle inn nok penger selv. Resultatet var at ingen av prestene led noen nød.

Kirken spilte en viktig rolle i den sivile motstandskampen under den tyske okkupasjonen, og de norske prestenes embetsnedleggelse er beskrevet som "en enestående begivenhet i lutherdommens

Konvolutten til et takkebrev biskop Eivind Berggrav sendt til Sam. Knutzen like etter frigjøringen. Knutzen var en fabelaktig dyktig og kreativ leder av den hemmelige innsamlingsorganisasjonen, og spøkefuglen Berggrav kunne ikke dy seg. 

historie". Kirken tok opp kampen mot rettskrenkelsene og framstøtene for å nazifisere det norske folk. Kirkeledere argumenterte for rett og plikt til å gjøre aktiv motstand mot en totalitær statsmakt ved hjelp av ikke-voldelige midler.

En stor majoritet av prestene sluttet opp om denne linjen og tok personlige konsekvenser av sin holdning. Deres styrke var at de hadde bred tilslutning av folket, som i en krisetid viste vilje og evne til å slå ring om prestene, og støttet dem – også økonomisk. Den økonomiske kirkefronten er et vakkert kapittel i norsk kirkehistorie.

"Mors og fars historie"

Edvard Hoem har skrevet en fascinerende roman, som baserer seg på den utrolige historien om hans foreldre. Ettersom min far, Sigurd Evenshaug, spiller en ikke uvesentlig rolle i den historien forfatteren forteller, har jeg naturlig nok lest boka med spesiell interesse.
Forfatteren baserer seg som kjent bl.a. på farens dagbøker, der Knut Hoem har notert data fra sine reiser som predikant. Sist vinter fikk jeg av min mor overlatt en hel kasse med min egen fars dagbøker. Far døde i 1999 – 97 år gammel. Da hadde han vært aktiv predikant i over 70 år. I kassen fant jeg mer enn 70 dagbøker, en for hvert år i et langt predikantliv. Her førte han – som Knut Hoem – inn alle sine reiser og møter, teksten har prekte over, evt. temaet for prekenen, hvem han bodde hos osv. Bare nakne fakta, ingen vurderinger eller karakteristikker – verken av personer eller hendelser.
I likhet med Edvard Hoem kan jeg følge min fars ferd gjennom de mange år som predikant i Trøndelag Indremisjon og i mer enn 30 år som kretssekretær i Gudbrandsdal Indremisjon og ytterligere 25 år som pensjonist-predikant. Det har vært fascinerende å finne igjen møtepunktene mellom de to Herrens tjenere som forfatteren forteller om i romanen.
I ettertid kan en bare beklage at de var så nøkterne disse karene. Hvor interessant ville det ikke vært om de hadde skrevet ned noen av sine tanker, sine vurderinger, synspunkter, om mennesker de møtte, om sin tvil og sin tro. Men nei, det fikk holde med fakta. Derfor må historien om dem fortelles av diktere, som kan dikte den sannhet som de selv ikke fortalte.