Et vitnesbyrd om kjærlighet

I et langt intervju i Dagbladet forteller Tikken Manus om sitt liv sammen med Max Manus. Mandag kommer hun med bok. Hun forteller bl a at da Max Manus rundet 60 år tok alkoholen over i hans liv. Han hadde pensjonert seg og fant ikke lenger noe innhold i livet. Han hadde forståelig nok veldig tynnslitte nerver, ble fort irritabel og var alltid på vakt. Tikken Manus er nesten grenseløst åpen, og legger heller ikke skjul på at det også hendte at ektemannen slo henne i ren desperasjon. Når han hadde sine voldsomme perioder med alkohol og nervemedisin, gikk det helt utfor med ham, kan vi lese. "Han ble gal på mange måter.” Ja, så galt var det at familien måtte ta fra ham en pistol han hadde avfyrt skudd med på soverommet. De var redd for hva han kunne finne på å gjøre når han var som lengst nede.

Men så kommer det som nok gjør størst inntrykk på meg. På spørsmålet om hvordan hun tenker om mannen sin i dag, svarer hun: ”Da tenker jeg bare på de gode tingene. - Jeg bare tenker på ham med kjærlighet og takknemlighet. Jeg har jo hatt et veldig godt liv. Med Max og uten Max.”

Et flott vitnesbyrd om at ”kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt”.

Max Manus

Mine første minner er fra den gangen landet vårt var okkupert av tyskerne, og blant mine første leseopplevelser var bøkene Max Manus skrev rett etter krigen. Jeg var så liten da krigen sluttet at minnene ikke er mange, men de er sterke. Skolegangen og oppveksten etter krigen var preget av det som hadde skjedd. Min folkeskolelærer var blant de lærerne som ble sendt til interneringsleir i Kirkenes på grunn av sin motstand mot forsøket på å nazifisere lærerne og skolen. Min avholdte gymlærer på videregående hadde vært distriktsleder i Milorg. Han fortalte riktignok ikke så mye den gangen – var mer opptatt av å se framover og bidra til dannelsen av karakterfaste mennesker for framtiden. Senere har han fortalt sin historie – og gjør det fortsatt sin høye alder til tross. Til minnene hører også historien om en ung nabogutt som ble nazist, gikk i Gestapos tjeneste og etter krigen ble dømt til døden og dessverre henrettet for sine ugjerninger – bare 23 år gammel.

Det var derfor med stor interesse og spenning jeg gikk for å se filmen om Max Manus, også fordi jeg som befalsskoleelev på slutten av 1950-tallet opplevde Max Manus ”live” fortelle om sine opplevelser. (Se bildet.) Det er bra at noen av dem som deltok, selv har kunnet fortelle. Ikke alle har orket det. Jeg har møtt motstandsfolk som bare nødig fortalte. Det var rett og slett for sterkt for dem å skulle gjenoppleve det grufulle de opplevde ved å fortelle om det.

Selv om jeg kjente historien godt fra før, gjorde filmen et sterkt inntrykk, ja, kanskje nettopp derfor. Ikke minst hovedrolleinnehaveren, Aksel Hennies spill, grep meg sterkt. Det ga også et spesielt perspektiv på opplevelsen at jeg så filmen sammen med to av mine barnebarn, begge tenåringer. Historien skal jo ikke minst fortelles av hensyn til den oppvoksende slekt. Ikke fordi krigstidens helter skal dyrkes, men fordi det er viktig å fortelle at fred ikke er noen selvfølge, og at frihet og rett er verdt å kjempe for.

I dag har vi fred i Norge, men i mange land i verden er det krig og terror. Jeg gleder meg over at unge i dag møter fortellingen om vår egen dramatiske historie med respekt for dem som kjempet – og at de engasjerer seg i kampen for fred og rettferdighet der hvor ufred og urett råder i dag.