Rått og brutalt

Jeg har sett enkelte av programmene i TV 3-serien ”Luksusfellen” og slutter ikke å forundre meg over hvor langt enkelte klarer å rote seg inn i økonomisk elendighet gjennom bl a bevisstløs bruk av kreditkort. Uten å ville frata enkeltindividet ansvar for sitt eget liv og egne økonomiske disposisjoner, synes jeg nok eksemplene som hentes fram, aktualiserer spørsmålet om bankenes praksis er etisk holdbar. Meget fortjensfullt tar mediene også opp denne siden ved saken, senest Vårt Land, som med ukeavisa Mandag Morgen som kilde, kan fortelle at norsk forbruksgjeld er femdoblet siden 1997, og at mer enn halvparten av alle nordmenn mellom 20 og 60 år har forbrukslån i en eller annen form.

Kåre Willoch gikk i et TV-progam for en tid siden ut med knallhard kritikk mot bankenes kreditkort-praksis, og antydet vel nærmest at ordningen burde vært forbudt. Som han også erkjente er nok det en urealistisk tanke, men noe mer ansvarlighet kunne en vel kanskje forvente av bankene? I papirutgaven i dag opplyser Vårt Land at tilbyderne av forbrukslån og kreditkort med DnBNOR i spissen bare i fjor tjente 2,5 milliarder kroner på uvesenet, en økning på over en milliard fra 2008. En forsker ved BI karakteriserer disse lånene etisk sett som ”bånn i bøtta” og at de høye rentene som bankene tar for disse lånene er å ”utnytte folk”. Det er et faktum at disse låneproduktene meget lett gjør folk til gjeldsslaver.

Informasjonsdirektøren i DnBNOR svarer på kritikken med at ”alle de andre gjør det samme”. Det vitner ikke akkurat om høyt etisk refleksjonsnivå. Han sier også at banken ikke gir lån til de som ikke kan betale og at så mye som 80-90 prosent av de som søker, får avslag. Ikke desto mindre er det mange som ikke kan betale, men av en eller annen grunn ønsker informasjonsdirektøren ikke å oppgi hvor mange dette er. Til tross for direktørens forsikringer er det altså en del som føres ut i ulykken, og det burde direktøren erkjenne i stedet for nærmest å bortforklare det.

Særlig ille er det at det først og fremst er ressurssvake mennesker som blir utnyttet av bankene på denne måten. Det er ytterligere en grunn til at bankene burde vurdere sin praksis. Toppsjefen i DnBNOR heter Rune Bjerke. Han er sønn av en tidligere LO-økonom, og er selv Ap-mann, tidligere finansbyråd i Oslo kommune og nær venn av Jens Stoltenberg. Banken som rått og brutalt skor seg på menneskers svakheter, ledes med andre av en mann med bakgrunn og tilhørighet i en bevegelse som en gang i tiden var opptatt av de ”små” og ”ressurssvake” i samfunnet.

Dag Terje Andersens dårlige jobb

Tidligere statsminister og rikssynser Kåre Willoch mener Dag Terje Andersen bør vurdere sin stilling i regjeringen. I vanlig språkbruk betyr det at Willoch mener Andersen bør gå av. Dag Terje Andersen var næringsminister da regjeringen gikk inn i Aker og gjorde da en så dårlig jobb at Willoch mener Andersen bør ta konsekvensen av det. Kåre Valebrokk skriver i en kommentarartikkel i Aftenposten at Dag Terje Andersen gjorde ”en usedvanlig slett jobb” da han lot seg lokke med i kollektivet Aker Holding sammen med Røkke og den svenske Wallenberg-sfæren i 2007.

Det kan vel neppe være tvil om at Willoch og Valebrokk har rett i sine karakteristikker av det Andersen gjorde i 2007. Men Andersen gidder ikke en gang å kommentere den sviende kritikken. Andersen viser til nåværende næringsminister Sylvia Brustad. NRK får henne i tale, men hun svarer som vanlig ikke på det hun blir spurt om.

Willoch og Levin

Det burde ikke være vanskelig å slå fast at Kåre Willoch ikke er noen rasist. Men det burde være like klart at Willoch var lite skjønnsom i ordbruken når han kunne få seg til å si at han ikke så lyst på muligheten for at Obama ville føre en annen politikk i Midtøsten fordi Obama hadde valgt en jøde som stabssjef. Med sin velkjente mangel på evne til å innrømme feil satt det langt inne for Willoch å innrømme at han burde ha ordlagt seg annerledes. Han har ingen grunn til å bli overrasket over at uttalelsen utløste reaksjoner. På denne bakgrunn mener jeg nok at de mange som har kastet seg over Mona Levin etter at hun satte rasismenavnet på Willochs uttalelse, godt kunne ha dempet seg noe. Det må kunne sies – uten at man dermed fratar Willoch hans innsikt og på mange måter sakssvarende analyse av situasjonen i Midtøsten.

Mona Levin skriver i en kronikk i Aftenposten i dag at hennes anliggende har vært å fokusere på den voksende antisemittismen i Norge, ”den som rammet meg tungt da jeg var barn, den som rammer andre uskyldige barn i dag av samme grunn – bare fordi de er jøder – den som får unge jødiske par som vil stifte familie til å emigrere fordi de ikke våger å bo her, den som fører til at en jødisk embetsmann i Oslo blir slått ned på åpen gate, eller at en kommuneansatt leder kan kreve at en arbeidstager fjerner sin David-stjerne, fordi «den er så provoserende».
Mona Levin forteller også om Jødisk Museum i Oslo som sendte ut informasjon til alle videregående skoler i østlandsområdet om museumsbesøk. En lærer svarte, under fullt navn, at han vil besøke museet når Palestina er fritt. Levin spør: ”Har en lærer her i landet lov til å ta et slikt standpunkt på vegne av en offentlig skole, koble en 150 år lang del av norsk historie med en politisk situasjon i dag? Kan han unnlate å la sine elever få kunnskap om dette – før Palestina er fritt?”
Dette er de forstemmende fakta som vi alle burde ta inn over oss, Kåre Willoch og Kristin Halvorsen inkludert. Sistnevnte sier det er uforståelig at det er mulig å bruke karakteristikken rasist om Kåre Willoch og spør hva er det som utløser så sterke følelser. Halvorsen prøver ikke en gang å besvare spørsmålet, og viser med det at hun ikke tar tilstrekkelig inn over seg alvoret i de tendenser til antisemittisme og jødehat som Mona Levin forteller om.

Et jødisk ektepar gir Levin rett og sier at de kjenner mobbingen av jøder på kroppen akkurat nå: ”Willoch tilhører den politisk korrekte eliten i majoritetsbefolkningen. Når han setter en minoritet i bås på den måten han har gjort, setter han minoriteten i en offerrolle. Men offerets reaksjon blir ikke tatt på alvor. Tvert imot bidrar han til en konsensus om at dette ikke kan være så farlig.”
Levin skriver videre:
«Mona Levin elsker Israel,» sa Willoch i TV. Hva vet han om det? Jeg elsker Norge, for det er mitt fedreland, her har familien min bodd siden før 1880. Jeg er glad i Israel som jeg er glad i Italia, og særlig er jeg glad i Sverige, for takket være svenskene er jeg i live i dag – det var minutter om å gjøre at jeg var blant dem som ble sendt med Donau fra Akershuskaia i 1942. Donau er troppetransportskipet Max Manus sprengte, og som vises i all sin veltede velde i Drøbaksundet mot slutten av filmen. Om bord i den var storparten av min familie i november 1942. Jeg har ikke familie i Israel, og fordi så mange i både mors og fars familier endte i Auschwitz, har jeg ikke hatt noen stor familie i Norge heller.”
Mona Levin framhever utenriksminister Jonas Gahr Støre som et eksempel til etterfølgelse: ”Han har stått opp for de norske jødene og fremmer en form for Israel-kritikk som jeg som norsk jøde finner uproblematisk." – Enig. Etter det som har skjedd, ville det gjort godt om Kåre Willoch hadde erkjent at det ikke var så rart om norske jøder reagerte på hans uttalelser, strukket ut en hånd og i likhet med Gahr Støre stilt opp for de norske jødene, som er en meget utsatt minoritet i det norske samfunnet. Han behøvde ikke avstå fra sin saklige Israelkritikk for det.

Kåre Willoch 80 år

Kåre Willoch får mye rosende omtale i forbindelse med at han runder 80 år i dag. Det er fortjent. I mer enn 50 år har han spilt en viktig rolle på den offentlige arena. Toppen av sin politiske karriere nådde han da han i årene 1981-1986 var landets statsminister, først for en ren Høyreregjering – og senere for en koalisjonsregjering av Høyre, KrF og Sp. Etter at han forlot politikken, har han like fram til i dag markert seg som en særdeles aktiv deltager i samfunnsdebatten. Kunnskapsrik og innsiktsfull som han er, finnes det knapt noe samfunnsspørsmål der han ikke kan stille opp med kvalifiserte meninger – som regel framført i en overlegen retorisk form.

Han er ofte overbevisende i si argumentasjon. På ett område har han imidlertid ikke imponert. Når kirken har talt inn i samfunnet i kontroversielle politiske spørsmål der kirken ut fra sitt verdigrunnlag ikke har kunnet tie, er dette ikke blitt tålt av Willoch, og han har bedt kirken holde seg unna.

For en som det meste av sitt liv har arbeidet med familiespørsmål generelt og familiepedagogikk spesielt, har jeg særlig satt pris på Willochs brennende engasjement for en familiepolitikk som først og fremst setter hensynet til barna og barnas beste i sentrum. Ikke minst har han med styrke hevdet at vi fører en familiepolitikk i dette landet som er svært urettferdig overfor unge familier generelt og de fattigste mødrene spesielt.

For eksempel påviste han i en kronikk i Aftenposten i vår at ordningen med fødselspenger både er usosial og helseskadelig. Han kritiserer ordningen for å premiere nybakte foreldre med mye ressurser, mens den i hans øyne straffer de fattigste: En mor som ikke har rukket å få arbeidsinntekt av betydning, vil i år få cirka 35.000 kroner til hjelp etter fødselen. De mest velstående foreldrene vil få over 420.000 kroner til sammen. Forskjellene er økt i senere år, slik at de best betalte foreldrene får opptil tolv ganger så mye som de fattigste mødrene, sier Willoch i kronikken. Han tar derfor til orde for å heve minstebeløpet tilsvarende folketrygdens minstepensjon til alle mødre i det første året etter fødselen.

Ettersom jeg driver et nettsted for besteforeldre, noterer jeg også med glede at Willoch har engasjert seg i debatten om besteforeldrenes ansvar for den unge slekt. I en artikkel på nettstedet besteforeldre.no skriver han at ansvaret for ettertiden ikke kan være tidsbegrenset. Besteforeldregenerasjonen kan ikke frita seg selv for medansvar for mange av de særlige problemer som unge foreldre og barn møter i dag, sier han. Willoch er en klok mann. Han har forstått at et samfunn der de eldre har sluttet å ta ansvar for generasjonene etter seg, er et fattig samfunn.

Destruktiv familiepolitikk

Kåre Willoch påviser i en tankevekkende kronikk i Aftenposten i dag hvordan skiftende regjeringer har ført en politikk som har gitt barnefamiliene stadig dårligere økonomiske vilkår. Tidligere fikk de som hadde forsørgelsesbyrde fradrag i skattbar inntekt. Når man gikk bort fra dette, var tanken at barnefamiliene skulle få større barnetrygd i stedet.

Det har ikke skjedd. I stedet har man fått en reduksjon i barnetrygden, sterkest for familier med tre eller flere barn. I 1995 fikk par med to barn en sum av barnetrygd og fradrag i skatt som tilsvarte 6,4 prosent av gjennomsnittlig lønnsinntekt for par. I år er denne summen redusert til 4,1 prosent av inntekten, opplyser Willoch. Når man ser på par med tre barn finner man en nedgang fra 9,3 prosent av inntekten i 1995 til 5,7 prosent i år. Og for par med fire barn er nedgangen fra 12,3 prosent av en normal inntekt i 1995 til bare 7,4 prosent i år.

Enda verre er situasjonen for enslige forsørgere. En enslig med ett barn kunne i 1995 få 16,6 prosent av en gjennomsnittlig årslønn i barnetrygd og skattefordeler. I inneværende år er denne summen redusert til 7,8 prosent av en årslønn. For en enslig med to barn er nedgangen fra 22,8 prosent av årslønnen til 11,1 prosent. Dersom vedkommende har tre barn, er nedgangen fra 28,9 prosent av en årslønn til bare 14,4 prosent.

Dette er ikke bare sosialt urettferdig, men direkte destruktiv politikk. Destruktiv i den forstand at det bidrar til det uheldige faktum at det hvert år fødes for få barn til at hver generasjon skal bli like stor som den forrige.

Ikke noe er viktigere i et samfunn enn at det fødes barn og at den oppvoksende slekt får gode oppvekstvilkår. Det er ufattelig at ikke regjeringen ser problemet og gjør noe med det.