En talerstol for terroristen

Terroristens far utgir i dag ei bok. Jeg har ikke lest den, men i omtalen både forut for publiseringen og på pressekonferansen forfatteren har gitt i dag, går det fram at hovedbudskapet er at han føler skyld og at han var lite til stede under sønnens oppvekst.

At han føler på skyld, er ikke vanskelig å forstå, og heller ikke særlig oppsiktsvekkende. At foreldre føler skyld når det går galt med et barn, er ingen nyhet, men snarere et svært så allment fenomen. Det skjer selv i tilfelle der barnets feilutvikling ikke er i nærheten av det som må ha skjedd med terroristen. Et slikt fokus på skyldtenkningen har bare en funksjon, å bidra til å forsterke den misforståelse at det gis enkle årsak-virkningsforklaringer på et så komplisert spørsmål som hvorfor vi mennesker blir det vi er. Og hva en far som stort sett har vært totalt fraværende under sønnens oppvekst, så skal ha å tilføre forståelsen av sønnens utvikling, er vanskelig å forstå. Faren bedyrer at boka ikke er noe forsvarsskrift, men argumentene virker ikke overbevisende, noe bl a Per Anders Madsen peker på i en utmerket kommentar i Aftenposten i dag.

I pressekonferansen sier faren at det ser ut til at sønnen bare blir mer og mer farlig, og at han har prøvd å utbre sin ekstremisme i brevet han har fått fra ham. Da blir spørsmålet stadig mer påtrengende: Hvorfor offentliggjør han da brevet? Jeg er enig med terrorforskeren Lars Gule, som kritiserer boka fordi faren dermed gir terroristen en talerstol.

Jeg føler med faren. Han har hatt det vondt, og har det åpenbart fortsatt vondt. Men om denne boka bidrar til noe godt – for ham selv eller andre – er jeg mer i tvil om.

Uverdige reaksjoner

Reaksjonene etter de fryktelige terroraksjonene forrige fredag har vært utrolig flotte og varmende. Mange har sagt at vi som folk og nasjon kan være stolte av hvordan vi har møtt terroren og ondskapen. Våre politiske ledere høster fortjent ros for å ha ledet nasjonen – ikke mot onde og hevngjerrige tanker, men mot varme, kjærlighet, omsorg og vilje til å verne om våre beste demokratiske tradisjoner.

Jeg synes vi skal ha lov til å være stolte av dette, i hvert skal vi glede oss over det, ikke minst over den massive folkelige oppslutningen om være beste verdier. Jeg fulgte nøye med på Twitter i timene og døgnene etter terroraksjonene, og jeg ble både glad og varm om hjertet når jeg leste all den omtanke, omsorg og verdighet som preget ytringene. Men det fantes unntak. Ett eksempel er denne meldingen på Twitter bare timer etter terroranslagene, ytret av en stortingsrepresentant: ”Men i helvete - denne fyren bodde jo rett i nabolaget jo! Var det han som tok bilen min torsdag eller?”

Personlig reagerer jeg også på den mobbmentalitet og lynsjstemning som kom til uttrykk utenfor Tinghuset i Oslo da terroristen skulle føres inn i rettssalen mandag. En kommentator i Aftenposten skriver at hun ikke er i tvil om at terroristen ville blitt lynsjet hvis mobben hadde fått sjansen.

På Facebook finner vi flere grupper som ønsker å gjeninnføre dødsstraff i Norge, slik at vi kan få tatt livet av terroristen. Tusenvis av mennesker svarer på spørsmål at de ønsker at våre lover skal endres slik at terroristen kan få dødsstraff.

Dette er uverdig. Noen kommentatorer sier de har forståelse for folks reaksjoner utenfor Tinghuset og folks ønske om dødsstraff. Jeg har ingen forståelse for disse tankene. Jeg ville til nød forstå det hvis de som opplevde terroren på Utøya, kunne tenke slik tanker. Men nettopp disse ytrer seg slett ikke på denne måten. Tvert imot. De snakker på en helt annen måte. De snakker om menneskelige verdier, ikke om umenneskelighet. De snakker om at terroristen ikke skal få vinne. Mannen som begikk udådene var tilhenger av dødsstraff. Å ta livet av ham, ville være å la hans verdier vinne.

Tragedien samler oss

Det siste døgnet har vært helt uvirkelig. Det er ikke lett å ta inn over seg den ufattelige tragedien som har skjedd. Tankene går til dem som har mistet en av sine kjære i Oslo og på Utøya og til ungdommene som opplevde redselsettermiddagen og kvelden på Utøya.
Jeg har fulgt ganske godt med i mediene og på Twitter det siste døgnet. Det har gjort godt å oppleve all den varme og medfølelse som har strømmet mot dem som er hardest rammet. Våre politiske ledere med statsministeren i spissen har stått fram og vist godt lederskap. De har vist en medfølelse, verdighet og besluttsomhet som har samlet oss alle. Kong Harald har som vanlig vært på plass og vist sin hjertevarme. Varmet gjorde også ordfører Fabian Stangs kommentarer i går kveld. Kommentarene fra TV-kanalenes egne medarbeidere har i det alt vesentlige vært både verdige og saklige. Enkelte terroreksperter har imidlertid bommet og ”sett turbaner på høylys dag”, som det ble uttrykt på en tweet.

Opplysningene om den antatte gjerningsmannen har gitt grunnlag for tendenser til utidige generaliseringer om hans ”tilhørighet”. Det gjelder f eks karakteristikker som ”konservativ kristen”, ”Frp’er” m.m. Slike forsøk på å plassere gjerningsmannen i fanget på mennesker/grupper med helt legitime religiøse og politiske holdninger, er ytterst ufine. Heldigvis er disse overtrampene raskt blitt tatt ned av ansvarlige meningsmotstandere, slik f eks Human-etisk Forbunds Jens Brun-Pedersen gjorde på Twitter med sin tweet: ”Kristne i Norge bør ikke hetses for ekstremistens gjerninger, like lite som muslimer i Norge må stå til ansvar for islamistisk terror.” – Tilsvarende arresterte et Ap-medlem forsøket på å gjøre Frp til ”medskyldig”: ”Vi har gode venner i Frp, de kjemper for sin politikk på rett måte - gjennom demokratiet, akkurat som oss i Ap. Ikke våg å skylde på dem.”

Jeg tror vi alle bør ta inn over oss at vi i dette landet faktisk har fostret en person som har vært i stand til å begå en ugjerning som det ligger utenfor vår fatteevne at et menneske i blant oss kan begå. Å dytte denne personen inn i en gruppe eller tre som en så kan distansere seg fra, blir for lettvint.

På bakgrunn av muslimfrykten i Norge er det tankevekkende at den antatte gjerningsmannen er etnisk norsk, født i Norge av norske foreldre, vokst opp i Oslo, gått på norsk skole, avtjent norsk verneplikt osv. I så måte faller den ufattelige ugjerningen inn i mønsteret: Bare de færreste terroranslagene i Europa er begått av islamister.

Jeg aner ikke hvilke motiver den siktede kan ha hatt for sine ugjerninger. Men han har angrepet samfunnet vårt, demokratiet vårt, våre grunnleggende verdier. En ting kan vi slå fast med sikkerhet. Uansett hvilke motiver han må ha hatt for angrepet, han vil aldri nå fram! Tvert imot skal ugjerningen gjøre oss enda sterkere i vår vilje til å stå fast på de demokratiske verdiene som samler oss.