Delt bosted og flytteretten

I debatten om delt bosted for barn ved foreldrenes samlivsbrudd har det undret meg at man er så lite opptatt av foreldrenes frie flytterett. Advokat Øivind Østberg skriver i et avisinnlegg i at den viktigste myndigheten som ligger hos bostedsforelder i dag, beslutningen om hvor i landet barnet skal bo. Både symbolsk og praktisk er dette av stor betydning, hevder Østberg.

I praksis kan bostedsforelderen ta med seg barnet og flytte så langt unna den andre forelderen som en bare vil. Det sier seg selv at samværet med begge foreldrene blir atskillig vanskeligere hvis foreldrene bor langt fra hverandre. Og hvordan delt bosted skal fungere i praksis hvis bostedsforelderen bor på Sørlandet og samværsforelderen i Finnmark, er ikke lett å forstå. Det er også ganske underlig at den bostedsforelderen som flytter med barnet, ikke blir pålagt å bære merkostnadene dette gir for samværet.

Den frie flytteretten er normalt en viktig rettighet. Men her burde hensynet til barnet veie tyngre. Det burde være et selvfølgelig krav ved delt bosted at foreldrene forplikter seg til å bo i nærheten av hverandre. Hvis en av foreldrene flytter langt unna, bør en kunne kreve at avtalen reforhandles. Også ved vanlig samværsrett bør en etter min mening legge større vekt på kravet om at foreldrene bor i nærheten av hverandre. Det er slett ikke bare greit for barn å måtte reise langt av gårde hver annen week-end. Mange viktige fritidsaktiviteter, vennerelasjoner osv utfolder seg nettopp i helgene.

Obligatorisk megling løser ikke problemet. Som Østberg riktig påpeker, behøver ingen med makt å gi seg i en megling. Uavhengig av om en innfører delt omsorg som hovedregel, bør en derfor vurdere om en skulle legge avgjørelsesmyndigheten under foreldreansvaret, slik at spørsmålet om å flytte innenlands så vel som utenlands med barnet blir noe to oppegående foreldre faktisk må komme til enighet om.

Delt bosted er en dårlig norm

I politiske kretser har tanken om at barna ved foreldrenes samlivsbrudd skal ha delt bosted (en uke hos far og en uke hos mor) blitt populært. Men barn trenger individuelle løsninger, og delt bosted bør ikke lovfestes som hovedregelen, sier barneombudet. Når foreldre går fra hverandre, er det barnas beste som må være utgangspunktet når spørsmålet om barnas bosted skal avgjøres.

Forskning viser at under helt bestemte forutsetninger kan delt bosted fungere for større barn: Foreldrene må samarbeide godt, barnet må selv ønske en slik ordning og trives med to hjem, foreldrene må bo i nærheten av hverandre slik at barnet kan gå på én skole eller barnehage og kunne opprettholde kontakt med venner og delta i fritidsaktiviteter fra begge hjem og endelig at det er åpenhet for å endre ordningen dersom barnas situasjon og behov forandrer seg. Uansett bør barn under tre år ikke ha delt bosted fordi de ikke har psykologiske forutsetninger for å takle en slik hverdag.

Tidligere barneminister Karita Bekkemellem sier hun er skuffet over barneombudet! Det sier vel mer om henne enn om barneombudet. Bekkemellem har aldri tatt inn over seg prinsippet om at det er barnets beste som skal komme først. Hun kommer med det sedvanlige dikrimineringsargumentet, og viser med det at hun setter foreldrenes rettigheter foran barnets beste. Dessuten idylliserer hun delt bosted når hun sier at barneombudet ikke har tatt nok alvorlig den delen av forskningen som viser at mange barn trives med delt bosted. Ja, noen barn klarer å takle pendlertilværelsen, men erfaringen viser at de nødvendige forutsetningene for det slett ikke alltid er til stede. Stadig flere forsøk på delt omsorg havner i retten fordi foreldrene krangler og en av foreldrene ikke lenger ønsker å opprettholde delt omsorg, opplyser psykolog Katrin Koch i Aftenposten i dag.

Jeg er enig med min tidligere kollega ved Pedagogisk forskningsinstitutt, Stein Erik Ulvund, som sier at delt omsorg som hovednorm bare vil føre til at mange foreldre dermed vil stå på dette kravet uavhengig av om det er best for barnet. Derfor vil en slik norm bare øke konfliktnivået.

Kanskje burde både Bekkemellem og andre politikere også lytte litt til barna selv. Som en sier i Aftenpostens nettdebatt om saken: ”Til alle som er for delt bosted: har dere prøvd å bo annenhver uke selv? Det har nemlig jeg, og det var helt forferdelig. Og ikke turde jeg si i fra, av redsel for å såre mor og far.” Og en annen: ”Det var mor og far som ikke ville bo sammen – hvorfor skulle jeg ende opp i en koffert i 10 år?”