En viktig beklagelse og en betimelig advarsel

I dag markeres det at det er 70 år siden 532 norske jøder ble deportert fra Norge med skipet D/S Donau. Totalt ble 771 norske jøder sendt til tyske konsentrasjonsleire under andre verdenskrig, og bare 34 vendte tilbake i live. Dette er en av de aller største tragediene i nyere norsk historie, og det er all grunn til at vi blir minnet om katastrofen.

Det norske politiet spilte en viktig rolle under deportasjonen av jødene. Over 300 norske politifolk deltok i arrestasjonene for 70 år siden og arrestasjonene ble organisert av en norsk politiinspektør. Gjennom vårt rettsvesen sviktet det norske samfunnet da denne politiinspektøren etter krigen ble frifunnet for denne misgjerningen.

På Holocaustdagen 27. januar ba statsminister Jens Stoltenberg om unnskyldning for at norske borgere medvirket i arrestasjonene og deportasjonene av norske jøder. Nå kommer det også for første gang en offisiell unnskyldning fra politiet. En blomst til den nye politidirektøren Odd Einar Humlegård for det. En kan si at dette var i seneste laget, og det er ikke vanskelig å være enig med Samuel Steinmann, den eneste som fortsatt lever av de norske jødene som overlevde nazistenes konsentrasjonsleire, som sier at en kan si at det var på tide. Unnskyldningen burde selvfølgelig ha kommet før. Men viktigere enn å dvele ved det, er det å lytte til forstander Ervin Kohn, som sier til NRK at det aldri er for sent å gjøre noe riktig.

Ved minnehøytideligheten i dag morges på Akershuskaia, der M/S Donau la fra i dag for 70 år siden, deltok også biskop Ole Christian Kvarme. Biskopen erkjente at også Den norske kirke var unnfallende i sitt forhold til jødene før og under okkupasjonen, til tross for kunnskap om det som skjedde i Det tredje rike. Kirkens protest mot forfølgelsen og overgrepet kom for sent, sa biskopen.

Kvarme talte på vegne av et samlet bispekollegium. I en uttalelse for vel en måneds tid siden erkjenner biskopene at kirken ikke var særlig opptatt av de norske jødenes truede situasjon i krigens to første år. Først etter at alle jødiske menn over 15 år ble arrestert den 26. oktober samme år, reagerte kirken. I et skarpt brev til Quisling, datert 10. november 1942, protesterte kirken ved Den midlertidige kirkeledelse med støtte av biskopene, de teologiske fakulteter, de frivillige kristelige organisasjoner og de fleste andre kirkesamfunn i Norge. Kirken oppfordret ministerpresidenten til å stanse jødeforfølgelsen og til å stoppe det rasehatet som spres i folket. Brevet, som på folkemunne gikk under navnet ”Hebreerbrevet”, vakte betydelig oppsikt både i vårt land og i utlandet. Det ble lest opp i de fleste norske kirker og fikk betydelig utbredelse i folket. I Norge var kirken den eneste institusjon som kom med en kollektiv protest mot behandlingen av jødene.

Biskopene avslutter sin uttalelse med å peke på at det forferdelige som skjedde med jødene den gang, er en alvorlig påminnelse om å være på vakt mot ideologiske krefter som truer menneskeverdet og alle menneskers likeverd.

Advarselen er meget betimelig, for å si det forsiktig. I vår la Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) fram en kartlegging av den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter. Rapporten ”Antisemittisme i Norge?”, avdekker at 12,5 prosent av de spurte har utpregede fordommer mot jødene. Michael Melchior, sier at det ryster ham i grunnvollene når han blir konfrontert med at rapporten også viser at nesten 40 prosent av de spurte likestiller Israels behandling av palestinerne med nazistenes behandling av jødene under 2. verdenskrig.

Ps. Et eksempel på at advarselen er meget aktuell: Lokallag vil ekskludere Ap-politiker etter jødehets.

Kontroversiell fortjenstmedalje

Det har vakt oppsikt at Ali Lindstad har fått Kongens fortjenstmedalje i sølv. Linstad var på 1970-tallet tilknyttet AKP (m-l), men forlot sine kommunistiske synspunkter, konverterte til sjia-islam og ble tilhenger av Ayatollah Komeinis iranske revolusjon.

Linstad stod bak den første muslimske friskolen i Norge, Urtehagen på Grønland, og var skolens første rektor. Han står også bak muslimske barnehager. Skolen ble lagt ned kort tid etter starten etter at en tilsynsrapport fra fylkesmannen hadde levert meget sterkt kritikk mot skolen. Etter det jeg forstår får Linstad, som også er lege, Kongens medalje for sin sosiale innsats. "Jeg nominerte han for hans utrettelig arbeid for å gi innvandrere i Oslo et bedre liv", sier mannen som står bak forslaget.

For alt det jeg vet er hans innsats på dette området like fortjenstfullt som det mange andre har kunne vise til for å få Kongens sølv. Problemet er imidlertid at Linstad utvilsomt er mest kjent i offentligheten for sine antisemittiske synspunkter, som han fortsatt står for. I 2010 kom Linstad med denne kraftsalven på sitt nettsted:
"Vær kritisk til jøder i verden, når det gjelder den innflytelsen de har, innen aviser og andre medier, i mange politiske organer, og ved kontakter og nettverk som finnes til der hvor beslutninger fattes. - Det fins anstendige og mindre anstendige jøder, som blant folk i alle grupper og religioner! Det skulle bare mangle. Men uhederlighet utad for å fremme en sak, og særlig når det gjelder Israel, synes å kunne spores hos mange jøder, eller er det ikke sånn?"

Det er slike synspunkter som har fått seniorforsker Terje Emberland ved det norske Holocaustsenteret til å karakterisere tildelingen som en skandale. "Linstad spiller på den klassiske myten om jødisk verdenssammensvergelse. Som om jøder er en entitet som jobber kollektivt for en ond plan. Det er en skandale at en person som kommer med slike utsagn får Kongens fortjenstmedalje", sier Emberland. - Forstander Ervin Kohn i Det Mosaiske Trossamfund kaller tildelingen "umusikalsk" og mener den forringer hederen til alle andre som har fått medaljen. Det samme mener Vårt Land-redaktør Jon Magne Lund, som på Verdidebatt skriver at Kongens sølv er devaluert.

Oslo bys ordfører, Fabian Stang, som skulle ha overrakt medaljen på vegne av Kongen, har trukket seg fra oppdraget. "Jeg deler vanligvis ut Kongens fortjenstmedalje med glede, men i dette tilfellet vurderte jeg det som mer problematisk. Linstad har sikkert gjort en god innsats på noen områder, men for å kunne gjennomføre utdelingen, må jeg nok i litt større grad kunne identifisere meg med mottakeren", sier Stang. Utdelingen skulle ha funnet sted på Nationaltheatret, men av sikkerhetsmessige grunner ser teateret seg ikke i stand til å ta ansvar for arrangementet. Utdelingen blir flyttet til Grønland i Oslo.

Reaksjonene er forståelige, og jeg slutter meg til. Samtidig bør kanskje saken debatteres noe mer. Den reiser spørsmålet om ufyselige meninger på ett område skal diskvalifisere for heder for en antatt fortjenstfull innsats på et annet område. Svaret er ikke uten videre ja. I tilfellet Linstad dreier det seg om en mann som profilerer seg sterkt i offentligheten med synspunkter som bryter radikalt med helt grunnleggende verdier som vårt samfunn bygger på. Kritikken mot tildelingen er derfor fullt berettiget i dette tilfelle. Men det kan også finnes tilfelle der en person som tildeles offentlig heder, kan ha enkelte meninger som flertallet misliker, men som ikke bør diskvalifisere for slik heder.

Problemstillingen aktualiseres ved en ytring på Vårt Lands nettsted Verdidebatt, der det blir hevdet at det er mer enn tvilsomt at muslimske barnehager er nyttige for integreringen, og at det derfor også er en feilvurdering om det er dette barnehagearbeidet som er vurdert som samfunnsgagnlig og fortjenstfullt.

 

Oppdatering: Slottet har kommet til at de utsetter tildelingen. De trenger mer tid til å tenke igjennom saken, blir det sagt. Kanskje de skulle gitt seg mer tid tidligere?

• Fabian Stand advarte Slottet
• Slettes medaljen?
• Kongen slettet medaljen
• Linstad: Ga Slottet etter for press?
• Slottets begrunnelse

Jødenes sikkerhet

Det er en skam for vårt land at de mosaiske trossamfunnene i Norge mister medlemmer fordi mennesker ikke tør å gjøre seg synlige som jøder i vårt land. Vårt Land kan i dag fortelle at de mosaiske trossamfunnene har mistet nesten en femdel av sine medlemmer de siste ti årene. Det kan være mange årsaker til dette, og forstander Ervin Kohn oppgir selv mange grunner til medlemstapet. Men at frykt for å gjøre seg synlig som jøde er en av grunnene, er overhode ikke akseptabelt.

 Ervin Kohn forteller at den mosaiske menigheten i Oslo av sikkerhetsgrunner nå bruker nær halvparten av sine medlemsinntekter på adgangskontroll. Han har søkt Justisdepartementet om økonomisk støtte til egen sikkerhet, men fått avslag to ganger. Nå prøver han igjen.

Det burde ikke være vanskelig for departementet å innvilge en slik søknad. Det skulle bare mangle. Dette desto mer som vi i Norge har en historie det er liten grunn til å være stolt av, noe preses i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, peker på. Det er nok å minne om Grunnloven av 1814 og det som skjedde ved deportasjonen av jøder under 2. verdenskrig.

Willoch og Levin

Det burde ikke være vanskelig å slå fast at Kåre Willoch ikke er noen rasist. Men det burde være like klart at Willoch var lite skjønnsom i ordbruken når han kunne få seg til å si at han ikke så lyst på muligheten for at Obama ville føre en annen politikk i Midtøsten fordi Obama hadde valgt en jøde som stabssjef. Med sin velkjente mangel på evne til å innrømme feil satt det langt inne for Willoch å innrømme at han burde ha ordlagt seg annerledes. Han har ingen grunn til å bli overrasket over at uttalelsen utløste reaksjoner. På denne bakgrunn mener jeg nok at de mange som har kastet seg over Mona Levin etter at hun satte rasismenavnet på Willochs uttalelse, godt kunne ha dempet seg noe. Det må kunne sies – uten at man dermed fratar Willoch hans innsikt og på mange måter sakssvarende analyse av situasjonen i Midtøsten.

Mona Levin skriver i en kronikk i Aftenposten i dag at hennes anliggende har vært å fokusere på den voksende antisemittismen i Norge, ”den som rammet meg tungt da jeg var barn, den som rammer andre uskyldige barn i dag av samme grunn – bare fordi de er jøder – den som får unge jødiske par som vil stifte familie til å emigrere fordi de ikke våger å bo her, den som fører til at en jødisk embetsmann i Oslo blir slått ned på åpen gate, eller at en kommuneansatt leder kan kreve at en arbeidstager fjerner sin David-stjerne, fordi «den er så provoserende».
Mona Levin forteller også om Jødisk Museum i Oslo som sendte ut informasjon til alle videregående skoler i østlandsområdet om museumsbesøk. En lærer svarte, under fullt navn, at han vil besøke museet når Palestina er fritt. Levin spør: ”Har en lærer her i landet lov til å ta et slikt standpunkt på vegne av en offentlig skole, koble en 150 år lang del av norsk historie med en politisk situasjon i dag? Kan han unnlate å la sine elever få kunnskap om dette – før Palestina er fritt?”
Dette er de forstemmende fakta som vi alle burde ta inn over oss, Kåre Willoch og Kristin Halvorsen inkludert. Sistnevnte sier det er uforståelig at det er mulig å bruke karakteristikken rasist om Kåre Willoch og spør hva er det som utløser så sterke følelser. Halvorsen prøver ikke en gang å besvare spørsmålet, og viser med det at hun ikke tar tilstrekkelig inn over seg alvoret i de tendenser til antisemittisme og jødehat som Mona Levin forteller om.

Et jødisk ektepar gir Levin rett og sier at de kjenner mobbingen av jøder på kroppen akkurat nå: ”Willoch tilhører den politisk korrekte eliten i majoritetsbefolkningen. Når han setter en minoritet i bås på den måten han har gjort, setter han minoriteten i en offerrolle. Men offerets reaksjon blir ikke tatt på alvor. Tvert imot bidrar han til en konsensus om at dette ikke kan være så farlig.”
Levin skriver videre:
«Mona Levin elsker Israel,» sa Willoch i TV. Hva vet han om det? Jeg elsker Norge, for det er mitt fedreland, her har familien min bodd siden før 1880. Jeg er glad i Israel som jeg er glad i Italia, og særlig er jeg glad i Sverige, for takket være svenskene er jeg i live i dag – det var minutter om å gjøre at jeg var blant dem som ble sendt med Donau fra Akershuskaia i 1942. Donau er troppetransportskipet Max Manus sprengte, og som vises i all sin veltede velde i Drøbaksundet mot slutten av filmen. Om bord i den var storparten av min familie i november 1942. Jeg har ikke familie i Israel, og fordi så mange i både mors og fars familier endte i Auschwitz, har jeg ikke hatt noen stor familie i Norge heller.”
Mona Levin framhever utenriksminister Jonas Gahr Støre som et eksempel til etterfølgelse: ”Han har stått opp for de norske jødene og fremmer en form for Israel-kritikk som jeg som norsk jøde finner uproblematisk." – Enig. Etter det som har skjedd, ville det gjort godt om Kåre Willoch hadde erkjent at det ikke var så rart om norske jøder reagerte på hans uttalelser, strukket ut en hånd og i likhet med Gahr Støre stilt opp for de norske jødene, som er en meget utsatt minoritet i det norske samfunnet. Han behøvde ikke avstå fra sin saklige Israelkritikk for det.