Kor til glede

Å synge i kor gir mange gleder. I oppveksten sang jeg i guttekor fra jeg begynte på skolen og til jeg kom i stemmeskifte. Brøggers guttekor var en institusjon i hjembyen Lillehammer. Vi hadde kun én opptreden i året. Det var da vi sang under gudstjenesten juleaften i Lillehammer kirke. Der framførte vi en julekantate skrevet av korets dirigent og leder, komponisten Reidar Brøgger. Det var stor stas nå vi samlet oss på galleriet i våre flotte korkapper på juleaften og avleverte vår kunstneriske prestasjon. Alle øvelsene var nok ikke like stor stas, og det kunne nok holde hardt for den tålmodige Brøgger å holde kustus på guttegjengen under øvelsene. Men det var lærerikt. Det skapte sans for korsang, og det gav mye god sosial læring.

Siden har jeg alltid satt stor pris på korsang. Adventtiden gir rikelige muligheter til musikalske opplevelser. Personlig foretrekker jeg korkonserter med amatørene. Ikke et vondt ord om de profesjonelle artistene som farter land og strand rundt og gir til beste ”Glade jul” og ”Mitt hjerte alltid vanker” i ulike varianter. Men den sanggleden som amatørkorene viser, kan popartistene ikke matche, slik jeg opplever det. I månedsvis har de jobbet og øvd for akkurat denne ene konserten. De tjener ingen penger på det de gjør. Tvert imot, betaler de som regel selv for å få det hele til å gå rundt økonomisk. Men de gjør det med glede, fordi de opplever at de selv får så mange gleder ved det de gjør sammen.

For min egen ble det lite korsynging etter guttekoret. I studietiden ble det litt synging i et studentkor, men så var det slutt. I mange år var det så mange andre ting som opptok tiden. Men så – i moden alder får en vel si, uten å overdrive – ble det jammen kor igjen. En gruppe kjente startet opp et kor tidlig på 90-tallet, og det lever fortsatt i beste velgående. Ambisjonene er ikke så store. La oss si, sånn akkurat passe. Men vi erfarer gleden ved å synge i kor. Selvsagt vil vi gjerne prestere. Og synes vi at vi lykkes sånn noenlunde, ja, så er gleden dobbelt stor, fordi vi lykkes sammen.

I går deltok vi i en aldri så liten adventkonsert sammen med andre kor. Aldri hadde jeg vel trodd at jeg skulle være med å framføre en sang av Carola Häggkvist. Men ”Himlen i min famn”, med tekst av Erik Hillestad, er flott, synes nå i hvert fall vi da. Og med dyktig dirigent fra Telemark klarte vi faktisk også å få skikkelig ”folkemusikk-sving” på adventsalmen ”Rydd veg for Herrens komme”. Vi gledet oss stort sammen. At noen som hørte på oss, også gledet seg over sangen, gjorde gleden ekstra stor.

King of rock’n roll

I dag ville Elvis Aaron Presley ha fylt 75 år, hvis han hadde fått leve. Han døde bare 42 år gammel. 16. august 1977 ble han funnet livløs på badet med over 10-14 narkotiske stoffer i kroppen. Han var stor mens han levde, men som det så ofte skjer med dem som dør unge, er han nesten blitt enda større etter sin død.

For en som var tenåring på 1950-tallet var og er Elvis ”Kongen”. Jeg har barnebarn som vil si at den tittelen må forbeholdes Michael Jackson. Greit nok. Den debatten over generasjonsgrensene kan vi leve med! I respekt for Michael Jackson og barnebarna velger jeg å presisere i overskriften. Men for meg er Elvis uovertruffen. Ingen over, ingen ved siden.

Jeg har ofte undret meg over hvordan Elvis traff oss i hjertet med sin musikk. Det var på en måte som det sa Pang! – og han satte seg i kroppene våre. Senere har jeg satt mest pris på ham som gospelsanger. Det blir hevdet at det også var gospel han selv oftest lyttet på. Avisa Vårt Land minner om at selv om Elvis var størst i rock’n roll-revolusjonen, var det innenfor gospel han vant alle sine tre Grammy-priser, den første for albumet How Great Thou Art (1967). Men det kan ha sammenheng med at Grammy-prisene ble opprettet først i 1958. Elvis revolusjonerte populærmusikkens ”sound” og hadde en rekke ”hits” før den tid.

På Elvis Presley Plaza i starten av Beale Street i hjembyen Memphis står det en flott statue av Elvis. Ikke langt unna i samme gate står statuen av en annen av Memphis store innbyggere innenfor musikkens verden, W. C. Handy. Den geografiske nærheten mellom statuene av ”Den hvite mannen med den svarte stemmen” og ”The father of blues” er naturlig. Litt av en musikkhistorisk gate, kan en si! Et besøk for noen år siden var en stor opplevelse.

Godt vi har eksperter

Alexander Rybak lanserte i dag sin debutplate. Ikke overraskende har den tittelen ”Fairytales”. Vinnerlåten ”Fairytales” er naturligvis med, sammen med åtte andre, hvorav fire lånte og omarbeidede låter.

Naturlig nok blir produktet gjenstand for anmeldelser i mediene. I VG får plata toppkarakter, en sekser. Anmelderen, Stein Østbø, beskriver plata som ”imponerende” og ”sjangeroverskridende”. Aftenpostens anmeldelse har overskriften ”En eventyrlig debut”, og karakteren er en femmer. Anmelderen, Svein Andersen, skriver at debutplata ”er blitt nesten alt vi kunne ønske”. Han tar for seg hver enkelt låt, som alle beskrives i begeistrede ordelag. ”Rybak er allerede en fullkommen artist. Det viser denne debuten”, er konklusjonen.

Så lytter man til P4, der anmelderen Tor Milde, starter med å betegne seg selv som ”en rutinert fagmann”. Hvorpå han slakter Alexander Rybaks debutplate etter alle kunstens regler: ”En forferdelig, kjedelig, dårlig plate, noe bortimot det svakeste jeg har hørt i år”. Mens Aftenpostens anmelder mener at pianoballaden Abandoned ”viser Rybaks makeløse tak på det storslagent dramatiske”, synes Milde balladen er ”den mest patetiske låt” han noensinne har hørt. Mildes konklusjon: ”Ei plate for 13 år gamle jenter og Grand Prix-entusiaster”, en karakteristikk som åpenbart ikke er ment som noe kompliment, verken for 13 år gamle jenter eller for Alexander Rybak. Milde, som selv gir plata en toer, mener hans anmelderkollega i VG ”må tas sammen med småjentene” og karakteriserer VGs sekser som ”helt uforståelig og latterlig”. Skulle vi trenge ytterligere ekspertvurdering, kan vi føye til det svenske Aftonbladet, som gir plata dårligste karakter. Anmelderen synes ifølge VG at det meste låter som om ”barneplaten Smurfehits har lært seg å spille fiolin”.

Som vi forstår – høyt saklighetsnivå blant fagfolkene. Og vi ble veldig mye klokere.

Snakk om å dra til med fela!

Alexander gjorde det! Snakk om suveren seier!
Jeg har vært litt skeptisk til det hysteriet vi har sett utfolde seg de siste dagene i forbindelse med ESC. Men det er umulig ikke å la seg rive litt med av den sjarme og begeistring som vår deltager har representert i dette gigantshowet i Moskva. Han var blant forhåndsfavorittene. Norske mediefolk både i Moskva og her hjemme har for lengst utropt ham til vinner, og sannelig fikk de rett! Det er bare å gratulere den unge, talentfulle musikeren fra Nesodden.

Men – hvorfor kunne ikke noen ha stoppet den forferdelige skvaldringen til Synnøve Svabø under opptellingen! Opptellingen under en slik konkurranse er mer enn halve moroa. Med sin evindelige, ustoppelige prating var det omtrent umulig å høre hva representantene for de ulike landene sa når de kunngjorde resultatene.

Se også:
En ny verdensstjerne
Gratulasjoner
Surmaget engelsk kommentar

En glad gutt og et godt menneske

Popmusikk har liksom ikke vært min ”greie” i livet. Men jeg har da fått med meg de mest populære låtene gjennom årene, selv om kunnskapen både om musikken og artistene har vært heller liten, for å si det mildt. Jeg kjenner likevel et visst vemod når meldingen når oss om at Arne Bendiksen er gått bort.

Jeg hørte ham allerede som ung gutt i min barndomsby da Arne Bendiksen selv var helt ung. Den glade tjuagutten fra Bergen som sang countrysanger og spilte på gitar og munnspill, gjorde inntrykk i småbyen der lite skjedde på 1950-tallet. Ikke lenge etter opplevde jeg ham på konsert i nabobyen med The Monn Keys. Utrolig artig. Jeg stemmer på ”Davy Crockett” som den hitlåten jeg likte best blant hans mange.

Jeg tror Arne Bendiksen var den første popartisten jeg opplevde ”live”. At det siden ikke er blitt så mange andre, er en annen sak. Men kanskje nettopp derfor har han hatt en plass i mitt ikke alt for store pophjerte. Senere har jeg fått med meg at mannen ikke bare var en gladgutt, men også hadde et stort hjerte for andre mennesker, og ikke minst for sine kolleger, ja, at han rett og slett var et godt menneske.

Kjendispopen

Enig med Muff-blogg som etter min mening sier det som bør sies om kjendisstylist Jan Thomas’ forsøk på å slå penger på noe han ikke kan.

"The Man in Black"

Den legendariske sangartisten Johnny Cash kjente livets mørke sider. Han hadde vært langt nede. Han visste hva det var å feile på målet i livet, og identifiserte seg med alle i samme situasjon. De svarte klærne ble hans varemerke. I sangen ”The Man in Black” sier han at han kler seg i svart i solidaritet med de utslåtte i samfunnet, de fattige, de fengslede, de syke og ensomme, rusmisbrukere osv.

Ikke rart at innsatte i amerikanske fengsler elsket ham. Nettopp i et fengsel – Folsom Prison – holdt han i 1968 sin mest berømte konsert. Innspillingen av denne konserten ble en av hans største bestselgere. Konserten i fengselet San Quentin året etter ble også legendarisk. I ”San Quentin” ga han en ramsalt karakteristikk av det amerikanske fengselet. Tekst og melodi går her sammen i et budskap som røsker oss i sjelen.

Kvinnen i hans liv, June Carter, døde i mai 2003. Hun skrev flere av hans største suksesser, bl.a. "Ring of Fire". Han hadde håpet å kunne dø før henne. Han kunne ikke tenke seg å leve uten kvinnen han elsket så dypt og inderlig, hun som dro ham opp fra fornedrelsen og skrev mange av hans største suksesser. De siste månedene han orket å leve videre, brukte han i studio. I den siste plata, ”A Hundred Highways”, hører vi en døende mann synge. Det er blitt sagt at kunstnernes oppgave er å hjelpe oss å leve. Det er i sannhet hva Johnny Cash gjorde. Med denne plata hjelper han oss også å dø.

Johnny Cash visste hva han trodde på, og han visste hva han kunne sette sin lit til i liv og i død. Det er lenge siden jeg har hørt sterkere forkynnelse av det kristne evangelium og det kristne håp enn det Johnny Cash gir oss i denne plata.