Meningsløs statsminister

KrF-leder Knut Arild Hareide kom til Stortingets spørretime onsdag med et enkelt spørsmål: ”Er regjeringen for eller imot surrogati?" var det enkle spørsmålet KrF-leder Knut Arild Hareide stilte statsministeren i Stortinget. Spørsmålet er meget betimelig. Etter at Øystein Mæland, som en kort tid var politidirektør, dro til USA og skaffet seg to barn gjennom amerikanske surrogatmødre, har det vært en offentlig og politisk diskusjon om Mæland har brutt bioteknologiloven. Surrogati er som kjent ikke tillatt i Norge.

I bioteknologiloven heter det at ”den som forsettlig overtrer loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Medvirkning straffes på samme måte”. Lovavdelingen i Justisdepartementet har langt på vei tolket loven slik medvirkning til surrogati er straffbart selv om det skjer i et land der surrogati er lovlig. - Helse- og omsorgsdepartementet har sendt på høring et forslag om endring av straffebestemmelsen i bioteknologiloven, der hensikten er å få presisert i lovteksten at straffansvaret ikke gjelder for privatpersoner som benytter seg av tilbud i utlandet som er forbudt etter loven.

På denne bakgrunn er det ikke unaturlig å utfordre statsministeren til å klargjøre hva regjeringen egentlig mener om surrogati. Men se det kunne ikke Stoltenberg gjøre da han ble spurt i Stortinget. Han var ikke i stand til å forklare Stortinget hva som er regjeringens syn i spørsmålet. Fra Stortingets talerstol meldte han seg inhabil til å mene noe om surrogati, og viste til at problemstillingen hadde vært oppe tidligere, tilknyttet en person Stoltenberg ”kjenner veldig godt”. Denne personen er naturligvis nettopp Øystein Mæland.

Hareide var naturlig nok ikke særlig fornøyd og ville gjerne vite hva regjeringen generelt mener om dette. ”Tidligere har dere klart vært mot, nå kommer et høringsnotat som gjør det lovlig for nordmenn i utlandet.” Men Stoltenberg vek unna. Også KrFs Øyvind Håbrekke forsøkte seg, og pekte på at KrF har sett venstresida som nære allierte i kampen mot kjøp og salg av kvinnekroppen. Så hva mener regjeringen om surrogati? spurte Håbrekke. Men til ingen nytte. Stoltenberg har ingen mening.

Stoltenberg har flere ganger tidligere vist seg ganske så hjelpeløs når det kommer til spørsmål om viktige verdispørsmål. Nå viser han seg også å være meningsløs.

Venstre-leder Trine Skei Grande, kunne ikke dy seg da hun som neste spørsmålsstiller i spørretimen tok opp et spørsmål om regjeringens fattigdomsbekjempelse på følgende måte: ”Jeg går ut fra at statsministeren også kjenner noen fattige, men at han likevel kan svare på mitt spørsmål.”

Episoden i spørretimen i Stortinget ble åpenbart en så pinlig forestilling for statsministeren at Statsministerens kontor fant det nødvendig å sende ut følgende presisering:

”Etter en samlet vurdering har statsministeren kommet til at forslaget berører Mæland personlig, og at det kan foreligge særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet. Han har derfor funnet det riktig å ikke delta i behandlingen av denne saken. Dette betyr ikke at statsministeren generelt vil være inhabil i spørsmål om surrogati.”

Så vil vi vel senere en gang da, kanskje, få vite hva Stoltenberg mener om surrogati.

Nyansepartier

Så ser vi igjen et forsøk på å lage et nytt kristelig parti. Denne gangen er navnet "De kristne". Partiet ble startet i 2011 protest mot at KrF fjernet bekjennelsesparagrafen, og hadde en viss lokal suksess i Bømlo ved kommunevalget. Der ble resultatet 6,6 prosent av stemmene og to mandater i kommunestyret. En representant for partiet, fotballagenten Terje Simonsen, uttalte da at det ikke var tilfeldig at det nye partiet begynte nettopp i denne vestlandskommunen. "På Bømlo har vi en historikk som går fra starten for kristningen av landet med Olav Tryggvason. Nå er det på tide å restarte kristenretten fra der den begynte", sa han. Uttalelsen er avslørende for tenkningen. Partiet bygger på den oppfatning at Norge i det 21. hundreåret skal kristnes gjennom politisk arbeid og lovbestemmelser.

Det sier også noe om det nye partiets forståelse av politisk arbeid når en annen representant for partiet stiller seg uforstående til at ikke Krf umiddelbart vil samarbeide med dem. Han vet ikke hvorfor, sa han etter kommunevalget i fjor. "De føler vel vi er blitt konkurrenter. Men det er ikke slik vi ser det." – Ikke det? Hvorfor i all verden lager man da partiet?

Spørsmålet er desto mer relevant på bakgrunn av det faktum at Simonsen beskriver forskjellen mellom Krf og "De kristne" som "nyanseforskjeller". Partiprogrammet som nå skal utarbeides, vil nok ikke ha de store avvikene fra et Krf-program, sier han til Vårt Land. Svaret understreker bare berettigelsen i å spørre: Hva er hensikten?

Vel, det er fritt for alle i vårt samfunn til å starte nye politiske partier. Men den oppsplittingen som starten av et nytt kristelig parti innebærer, vil etter alt å dømme bare føre til at arbeidet for en politikk som bygger på det kristne menneskesynet, nestekjærlighetsbudet og forvalteransvaret, blir svekket. Krf kjemper for å holde seg over sperregrensen. Det er lite som tyder på at et nytt parti med den profilen det her er atle om, vil kunne gjøre det bedre. Tvert imot. Vi har mer enn nok erfaring fra tidligere forsøk i samme retning til å se at det nye partiet på landsbasis bare vil bli et desimalparti, som Vårt Lands kommentator, Per Anders Hoel, kaller det. Det siste forsøket, Kristent Samlingsparti, fikk kun 0,2 % av stemmene ved forrige stortingsvalg, altså milevidt fra sperregrensen på 4 % og totalt bortkastede stemmer.

Hoel viser til valgforsker Bernt Aardal som har minnet om at partidannelse er en mye vanskeligere oppgave enn ildsjelene tror. Gruppen av frustrerte, kristne velgere er ingen stor, ukjent velgerreserve, sier Aardal. Forskningen viser at det her dreier seg om en gruppe velgere som allerede er relativt sterkt politisk aktive i allerede etablerte partier. Hvilken sjanser "De kristne" så skulle ha utenfor dette velgersegmentet, er vanskelig å se. Partiet kan i beste/verste fall ødelegge for Krf i den forstand at Krf mister et utsatt mandat eller to til et helt annet parti. For et lite parti som Krf er det naturligvis ille nok. Men utover det tror jeg man kan være rimelig sikker på at Visjon Norge-sjefen, Jan Hanvolds spådom om at "De kristne" vil skape et politisk jordskjelv, danke ut Krf og være i regjering om to år, ikke er noe annet enn en meget dårlig politisk analyse.

Klar tale fra Krfs landsmøte

Jeg har i en tidligere bloggpost støttet Krf-ledelsens forslag om å skifte ut partilovenes såkalte bekjennelsesparagraf med en forpliktelsesparagraf. Forslaget har vakt stor debatt i partiet, og enkelte har forsøkt å mobilisere mot forslaget, blant annet med utgangspunkt i påstanden om at partiets eksistens er alvorlig truet hvis kravet om at tillitsvalgte må være bekjennende kristne fjernes Jeg har ikke klart å se at den nye paragrafen skulle svekke partiets identitet som et kristelig folkeparti. Tvert imot mener jeg de nye paragrafene bekrefter og forsterker partiets kristne verdiforankring og tydeliggjør det kristne verdigrunnlaget partiets tillitsvalgte skal fronte og arbeide aktivt for. 

Jeg konstaterer at et stort flertall på partiets landsmøte er av samme oppfatning. Partiledelsens forslag fikk hele 80 % av stemmene. Det er klar tale, og viser at påstanden om at ledelsen her var på kollisjonskurs med partimedlemmenes ønsker var feil.

Det er å håpe at det nå bli ro om denne saken og at alle kan samle seg om å utmeisle og realisere en politikk som bygger på det grunnlaget partiet er forpliktet på. Partiets nyvalgte leder, Knut Arild Hareide, fortjener full ”backing” fra hele partiet.

Uten ansvar og uten alternativ

Krf’s nestleder Inger Lise Hansen ble vraket av partiets valgkomite til gjenvalg som nestleder. Etter det har hun funnet det nødvendig å la seg intervjue i TV2 om hvor fryktelig hun har opplevd partikulturen i Krf. (Et intervju TV2 ikke bør være stolt av. Les Helge Simonnes’ kritikk i Vårt Land.) I intervjuet, der kritiske spørsmål til Hansen var totalt fraværende, sier hun at etter sommerferien i fjor var hun kvalm ved tanken på å skulle gå tilbake på jobb som nestleder. Ikke desto mindre ville hun svært gjerne ta gjenvalg som nestleder.

Det er naturligvis umulig for utenforstående å skifte sol og vind i de konflikter Hansen mer eller mindre direkte opplyser allmennheten om både i dette intervjuet og andre. Noe må utvilsomt ha vært galt. Jeg har ingen problemer med å føle med Inger Lise Hansen i den vanskelige situasjon hun utvilsomt har opplevd.

Inger Lise Hansens opplevelse kan ingen ta fra henne, og den må respekteres. Men når hun bringer den ut i offentligheten slik hun har gjort, må hun også finne seg både i motspørsmål og kritikk. Den noe selsomme påstand at Hansen har opptrådt som "varsler", bør ikke stå veien for det. Det som slår meg, er at Hansen synes å være uten evne og vilje til å ta selvkritikk for noe som helst av det hun selv har gjort. I en konflikt er det alltid minst to parter. Riktignok kan ansvaret være noe ulikt fordelt avhengig av posisjon, men ingen part er helt uten ansvar. Utfordringen til Inger Lise Hansen burde nå være å si noe om hun mener at hun selv har noe ansvar. Kanskje er det flere som burde si unnskyld i denne saken.

Etter de politiske utspillene Hansen har hatt, stiller valgforskeren Anders Todal Jensen det betimelige spørsmålet: Hva hadde hun forventet? Ingen kan nekte Hansen å mene hva hun vil. Men offentlig kan hun faktisk ikke si hva hun vil. Hansen hadde utspill som var direkte i strid med partiprogrammet hun er forpliktet på. Ønsker hun å forandre partiets politikk, gjøres det gjennom argumentasjon og kamp innad i partiet. ”Når du tar på deg et verv i partiets toppledelse, er du valgt fordi medlemmene vil at du skal målbære partiets politikk i offentligheten, ikke dine egne synspunkter. Jeg er veldig overrasket over at hun ikke har skjønt dette,” sier Todal Jensen til Dagen/Magazinet, og føyer til ytterligere et spørsmål: Hvorfor tar hun en så framskutt posisjon i et parti hvis hun har så stort behov for å dissentere i så mange saker?

Jeg stiller meg de samme spørsmålene. Når det gjelder innholdet i hennes dissenser, synes jeg det for øvrig det er ganske underlig at de alle er i tråd med ”mainstream” i norsk politikk. De representerer ikke noe nytt, men er i samsvar med de fleste andre partier står for. Ekteskapsloven er et godt eksempel. Liberalisering av alkohollovgivningen et annet. Hvilken politisk fornyelse ligger det i å kjempe for at Krf skal mene akkurat det samme som alle andre? Jeg savner utspill fra Hansen som gjør Krf til et politisk alternativ, og som gjerne provoserer flertallet. Inger Lise Hansen har markert seg på saker som høster bifall hos flertallet og i mediene, fordi man der er enig med henne. Men innebærer denne omfavnelsen at man stemmer Krf? Neppe. Hvorfor skulle man det? Det finnes jo nok av andre partier som målbærer slik politikk? Krf’s oppgave burde vel snarere være å representere et alternativ til det massive flertallet i slike verdispørsmål.

Jeg hadde håpet at Inger Lise Hansen skulle eksponere seg som en uredd talsmann for en alternativ politikk til den dominerende i dagens Norge. I stedet ble det mer av det samme.

Vil Hansen gjenvinne tilliten?

Til tross for at fylkeslagene i Krf har signalisert at de ikke ønsker å gjenvelge Inger Lise Hansen til nestleder, vil hun ikke uten videre kaste inn håndkleet. Hun erklærer at hun har både lyst og vilje til å fortsette, og at hun vil møte valgkomiteens leder før hun vil ta standpunkt til hva hun skal gjøre. Muligens kan det tolkes slik at hun håper på et signal om at man ikke vil ha noe imot at hun tar opp kampen. Kanskje er det den sterke støtten hun nylig fikk fra Valgerd Svarstad Haugland, som har bidratt til kampmotet. Uansett vitner hennes holdning om at hun har bein i nesa og stor kampvilje. Det er bra. Hvis hun kan vise like stor klokskap, kan det kanskje tenkes at mange i partiet tross alt vil satse på henne videre.

I valgkomiteens leder møter hun et høyst oppegående menneske med lang partierfaring. Anne Marie Jøranli fra Øyer i Oppland har sans for ryddighet i organisasjonsarbeid, og hun var blant dem som reagerte aller sterkest på Hansens uryddige solospill tidligere i år. Da Hansen i september ville plassere Krf som et borgerlig parti og gikk inn for å samarbeide med Frp, slo Jøranli til med følgende replikk til Hansen: “Det er mange av oss som blir partiløse hvis partiet slår inn på den veien du peker på.”

Jeg antar at Jøranli vil forvente at Hansen gir sterke forsikringer om større lojalitet og færre soloutspill. Spørsmålet er om Hansen er villig til å avgi en overbevisende erklæring om det og erkjenne at hun har en vei å gå for å gjenvinne tilliten. Hvis ikke, tviler jeg på om det er mye å hente i en samtale med et så fornuftig partimenneske som Jøranli.

Over og ut for Inger Lise Hansen

Ikke et eneste fylkeslag i Krf sier de vil stille opp for Inger Lise Hansen når Krf skal velge ledelse igjen til våren. Hele 15 av 19 fylkeslag sier rett ut til Dagsavisen at de vil ikke ha med Hansen videre i ledertrioen. De fire siste ønsker ikke å svare på Dagsavisens spørsmål. Men det er svar godt nok. Dermed er det over og ut for Krf’s unge nestleder. Selv sier hun at hun har lyst til å fortsette og venter på henvendelse fra valgkomiteen. Spørsmålet er om hun ikke gjør klokt i å trekke sitt kandidatur. Budskapet fra fylkeslagene er tydelig nok. Hun er ikke lenger ønsket i ledertrioen, og hun ville antagelig tjene partiet best ved å ta konsekvensen av dette og slik bidra til å unngå unødig strid.

Personlig hilste jeg valget av Inger Lise Hansen velkommen, ikke minst fordi hun hadde markert seg som en iherdig talsmann for miljøsaken og for de fattige i verden. Men partileder Høybråten tok vel en smule feil da han i forbindelse med valget av Hansen våren 2007 beskrev henne som åpen og lyttende med evne til å samarbeide. Det er vel ikke minst her det har sviktet. I hvert fall er det blant annet hennes soloutspill som har fått mange fylkeslag til å reagere. Mange har nok også reagert på at hun knapt har vist noen vilje til å ta selvkritikk for måten hun har agert på. For min egen del har vært jeg enig med henne i mye av det politiske innholdet, men har reagert på den mangelen på lojalitet til sitt eget parti og partiprogram som hun har vist. Formen er ikke uvesentlig hvis man skal nå fram med sitt innhold. Jeg har også stusset over den naivitet hun viste i sin forklaring på den katastrofalt dårlige oppslutning hennes parti fikk blant de unge under siste stortingsvalg.

Både i pressen og blant bloggere finner at en enkelte nå er opptatt av å forklare hennes manglende oppslutning i partiet med at Krf ikke tåler en ung, moderne kvinne som endog framstår ”sexy” i blad på glanset papir. Men her tar man feil. Krf-folk har for lengst vent seg til å tåle slikt. Det er bare manglende kjennskap og fordommer overfor de miljøer Krf fortrinnsvis rekrutterer fra, som er årsaken til at endog politiske kommentatorer ikke har fått med seg det. Viljen til å satse ungt er stor i Krf, noe partiet tydelig viste ved siste stortingsvalg, da et forbausende høyt antall av partiets kandidater var unge. Men verken Inger Lise Hansen eller andre av de unge kandidatene maktet å få tilslutning blant unge velgere. Det må ha hatt noe med det politiske innholdet å gjøre. Slik sett har Hansen sin store del av ansvaret for det dårlige valgresultatet.

Ikke desto mindre synes jeg det er beklagelig at Inger Lise Hansen ikke klarte den lederrolle som Krfs landsmøte gav henne.

Duket for Knut Arild Hareide

Spekulasjonene er i full gang om hvem som skal bli ny Krf-leder etter at Dagfinn Høybråten lørdag gjorde det kjent at han trekker seg til våren. Knut Arild Hareide, Hans Olav Syversen og nestlederne Dagrun Eriksen og Inger Lise Hansen synes så langt å være de heteste kandidatene, og den nye lederen finnes nok blant disse navnene. Inger Lise Hansen skjønner åpenbart at hennes kandidatur ikke er særlig sterkt, og er påpasselig ute med meldingen om at hun ikke noen lederambisjoner, vel og merke ”per dags dato”, som hun uttrykker det. Dagrun Eriksen ser ut til å ha større tro på sitt kandidatur og proklamerer at hun gjerne kan tenke seg å ta over ledervervet. Jeg tviler imidlertid på om hun når opp.

Hans Olav Syversen står fram som en sterkere kandidat enn begge nestelederne. Syversen er en solid og meget respektert politiker med langt erfaring og stor politisk tyngde. Men er han typen som kan vekke den begeistring som Krf nå trenger?

Personlig tror jeg det er liten tvil om at neste Krf-leder heter Knut Arild Hareide, hvis han selv vil. De signalene han har gitt til nå, tyder ikke på at han er uvillig. Hareide har opptrådt klokt. Han har vært lojal mot partiledelsen, og stilte ikke opp i den senere tids hylekor mot Høybråten. Tvert imot ga han partilederen klare støtteerklæringer. Sin unge alder til tross har han vist politisk modenhet og avstått fra utspill som kunne skape problemer for partiledelsen. Jeg tror dette er egenskaper som partiets tillitsvalgte utover landet har merket seg. I motsetning til Hansen har han holdt konsekvent på sentrumslinjen og erklært at samarbeid mot venstre kan være like aktuelt som samarbeid mot høyre. Mange som satte stor pris på de politiske holdningene til Hareides stor politiske forbilde, Jon Lilletun vil kjenne seg vel ved en slik posisjonering.

Ledervalget er ikke avgjørende for at Krf skal reise igjen, selv om det er viktig nok. Hareide kan vise seg å ha de personlige egenskapene og den politiske tenkningen som igjen kan vekke begeistring i Krf-leiren. En ny giv kan også signaliseres ved at hele ledertrioen stiller sine plasser til disposisjon, slik det allerede er kommet krav om fra lokalt hold i partiet.

Oppdatering: Hareide mest ønsket, Vårt Land, VG

Rett i fella

Krf opplever vanskelige tider. Samme dag som Aftenposten formidler et massivt bakholdsangrep på partileder Høybråten fra anonyme tillitsvalgte i partiet, kommer en politisk meningsmåling som sender partiet langt under sperregrensen, nærmere bestemt ned på en oppslutning på 3,7 prosent, noe som ville gitt bare én representant på Stortinget. Resultatet går inn i et langvarig mønster, som viser at Krf er inne i en dyp krise når det gjelder velgeroppslutning. At Venstre ligger på samme dårlige nivå på målingen, er til liten trøst.

I en slik situasjon kan det se ut som Krf går rett i den samme fella som så mange politiske partier har gjort før når problemene tårner seg opp: man begynner å hakke på lederen og diskutere lederskifte. Jeg har ikke gode nok forutsetninger for å mene noe om sannhetsgehalten i de beskrivelsene som de anonyme partimedlemmene gir til Aftenposten, men jeg er overbevist om at dette bare fungerer destruktivt. Mange av dem som i Vårt Land i går gikk ut med hard kritikk av partilederen, gjemte seg også bak anonymitetens behagelige teppe. Det vitner om en partikultur som burde bekymre alle som støtter Krf, enten de er aktive partimedlemmer eller bare Krf-velgere.

Selvsagt skal ikke en partileder være fritatt for kritikk. Men det er viktig både å velge riktig form, tid og sted. Her svikter det på alle punkter. Anonym kritikk fra tillitsvalgte i en avis på et tidspunkt da partiet framfor alt er i intenst behov for å markere sin politikk, er feil form, feil sted og feil tid.

Når det butter imot på en slik måte som Krf nå opplever, er det særdeles viktig å samle seg om det som er et partis hovedoppgave – å utvikle og formidle et politisk alternativ man har tro på, i stedet for å bruke kreftene på en destruktiv krangel om lederen er god nok. Finner noen det nødvendig med lederskifte, så får man arbeide for det innenfor de demokratiske organer organisasjonen har for den slags, og vel og merke på en åpen måte og på et tidspunkt da leder skal velges.

Krf gjør vel i å lytte til den kloke og erfarne partiveteranen Svein Helgesen, som i en kommentar til en bloggpost av Magne Lerø på verdidebatt.no formaner partiet til å ha fokus på HVA, ikke HVEM, og slik unngå å gjøre den samme tabben som for sju år siden da Krf byttet ut partilederen som følge av den type spill og motspill som lett får folk til å miste fokus i tøffe tider.

KrFs identitet

KrFs sentralstyre har enstemmig sluttet seg til partiledelsens forslag til endrede paragrafer 1 og 2 i partiets lover med utgangspunkt i strategiutvalgets innstilling. Sentralstyret foreslår en formålsparagraf og en forpliktelsesparagraf som skal erstatte nåværende ”bekjennelsesparagraf”. De nye paragrafene bør etter Sentralstyrets mening lyde slik:

§1. KrFs formål er å fremme en kristendemokratisk politikk bygget på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter.
§2. Alle tillitsvalgte og folkevalgte for KrF er forpliktet på og skal arbeide for partiets kristne verdigrunnlag slik det er definert i §1.
Det er grunn til å gratulere KrFs sentralstyre med at de har maktet om å samle seg om et forslag som etter min mening er vesentlig bedre enn de lovbestemmelsene partiet til nå har hatt. Det er å håpe at forslaget vil kunne samle partiet når det nå skal drøftes i partiets ulike organer. Partileder Dagfinn Høybråten har rett når han sier at partiet med dette bekrefter og forsterker sine kristne verdiforankring hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter, og dermed tydeliggjør det kristne verdigrunnlaget partiets tillitsvalgte skal fronte og arbeide aktivt for. Det er å håpe at de som så gjerne ville ha beholdt bekjennelsesforpliktelsen, også kan se det.

Krf - det nest største medlemspartiet

KrF har mistet medlemmer, kan Vårt Land fortelle, og VG følger opp. Siden nyttår er 1.330 medlemmer blitt borte. Fung. gen.sekr. i partiet sier at det store frafallet i medlemsmassen kommer hvert år i mars/april når giroen med medlemsavgiften sendes ut. Hvert år de seneste årene er det flere som melder seg ut enn inn. I fjor meldte ca 2.500 seg ut av KrF, mens knapt 1.200 meldte seg inn. I 2008 lå netto nedgang i medlemstallet på ca 900.

Nedgangen i medlemstall er imidlertid ikke noe spesielt for KrF. Medlemstallet i norske partier, bortsett fra Frp, har gått kraftig ned de siste tiårene. For eksempel hadde Arbeiderpartiet 128.000 medlemmer i 1990, mens medlemstallet i dag ligger på godt under 50.000. Tilsvarende hadde Høyre for 20 år siden 146.000 medlemmer mot ca 25.000 i dag. I 1970 hadde Sp ca 70.000 medlemmer, i dag under 10.000.

Tross sin beskjedne velgeroppslutning er KrF et av våre største medlemspartier. Partiet har ca 35.000 medlemmer. Arbeiderpartiet har bare vel 10.000 flere, og Høyre ca 10.000 færre. Den store nedgangen i partienes medlemstall skjedde på 1990-tallet. Det siste tiåret har nedgangen vært mindre. Ikke bare i KrF, men i alle partier ser det ut til å være en overrepresentasjon i medlemsmassen av eldre mennesker.

Bekjennelseskravet i Krf

KrFs strategiutvalg går enstemmig inn for å fjerne kravet om at tillitsvalgte i Krf ved siden av å være enig i partiets grunnsyn også må være bekjennende kristne. Dette vil skape strid i partiet, dvs. striden om denne saken er der allerede. Slik sett vil kanskje noen si at man burde ha latt saken ligge. Er det noe Krf nå ikke trenger, er det indre strid. Vårt Lands Helge Simonnes har derfor antagelig rett når han i en nettkommentar skriver at forslaget innebærer en viss risiko for Krf.

Personlig har jeg i en tidligere kommentar gitt uttrykk for at den foreslåtte endringen i seg selv neppe vil gi mange nye stemmer. Når jeg likevel tror en slik endring er nødvendig, er det rett og slett fordi bekjennelseskravet har overlevd seg selv. Bestemmelsen har i praksis lenge vært død, men har nok fortsatt en ikke ubetydelig symbolverdi. Men det blir stadig vanskeligere for folk å forstå at regelen skulle være nødvendig, og det kan være en fare for at den skygger for politikken. Dessuten innebærer den ingen garanti for at politikken virkelig har den forankring partiet vil være forpliktet på. Det blir mer og mer viktig å tydeliggjøre at det er forskjell på politisk parti og menighet. Tilslutning og lojalitet til partiets verdigrunnlag og den til enhver tid vedtatte politikk bør være nok i et politisk parti. Dertil kommer at enhver valgforsamling som utpeker tillitsvalgte, ut fra demokratiske prinsipper velger hvem de vil og på eget ansvar. Derfor tror jeg Krf bør ta den risikoen som en fjerning av bekjennelseskravet måtte innebære. Kanskje får politisk kommentator i Nationen, Berit Aalborg, rett når hun i Dagsnytt 18 sier hun ikke tror forslaget vil føre til noen særlig stor avskalling i partiet.

Det er hevdet at partiets mer ”konservative” kjernetropper vil ha store problemer med å akseptere den foreslåtte endringen, og at mange ikke vil kunne identifisere seg med partiet hvis bekjennelseskravet til de tillitsvalgte blir fjernet. Men i møte med fakta er det noe her som skurrer. Krf har de siste årene opplevd en ikke ubetydelig avskalling av nettopp sine mer ”konservative” kristne velgere til Frp. Etter det jeg vet har Frp ikke noe krav til sine tillitsvalgte om kristen bekjennelse. De velgerne som har gått fra Krf til Frp har snarere begrunnet sin endring i partipreferanse i Frp’s politikk og ikke i kandidatenes personlige trosbekjennelse.

Jeg er enig med Strategiutvalgets leder, Dagrun Eriksen, når hun sier at det er viktigere å definere partiets oppdrag ved å styrke den eksisterende formålsparagrafen og partiets politiske profil enn å beholde et sovende bekjennelseskrav. Men nettopp derfor er det skuffende at utvalget hun leder, ikke har vært i stand til å samle seg om et felles forslag til formålsformulering. Her får partiets øverste organer en stor utfordring.

Oppdatering:
Hva ønsker Høybråten?
Advarer mot å droppe bekjennelseskravet

Politisk tåketale

Krf’s satsing på unge kandidater ga ingen uttelling ved stortingsvalget. Ikke bare gjorde partiet et historisk dårlig valg. Nå viser de første resultatene fra den store valgundersøkelsen som er gjennomført av Institutt for samfunnsforskning og Statistisk sentralbyrå, at bare én av 100 førstegangsvelgere stemte KrF ved høstens valg. Ved stortingsvalgene i 2001 og 2005 stemte syv og åtte prosent av førstegangsvelgerne på KrF.

Valgforsker Bernt Aardal karakteriserer oppslutningen blant førstegangsvelgerne som intet mindre enn katastrofal. Det er Krf’s nestleder Inger Lise Hansen ikke enig i. Hun sier til Vårt Land at tallene ikke er veldig sjokkerende. Hun er heller ikke overrasket, sier hun. Nei vel. Men hvis et så dårlig resultat blant førstegangsvelgerne var ventet, til tross for usedvanlig mange unge kandidater, da bør hun kanskje stille opp med en bedre forklaring enn at valgkampen ikke hadde prioritet på ungdomssaker. For det første, hvilke ”ungdomssaker” mener hun partiet skulle ha satset på? Og for det andre, Inger Lise Hansen var selv førstekandidat på en stortingsliste med mandatsjanser og hun er partiets nestleder, hvorfor satset hun så ikke på det hun kaller ”ungdomssaker” i valgkampen?

Hvis Krf skal komme på fote igjen, er en realistisk vurdering av situasjonen og en erkjennelse av de faktiske forhold en nødvendig forutsetning. ”Vi unge var for opptatt av å være voksne politikere”, sier Hansen. Hva slags tåketale er det? Er ikke Krf’s unge stortingskandidater voksne politikere? Når blir en politiker ”voksen”? Muligens mener hun å si at Krf’s kandidater var for ”gamle i hodet”, at de tenker for gammeldags, eller at de ikke er oppdatert på tidens politiske problemstillinger. I så fall har partiet virkelig et problem.

Krf’s unge kandidater viste under valgkampen at de var i stand til å tenke nytt når det gjelder å bruke de nye sosiale mediene. For eksempel utmerket flere unge Krf’ere seg med gode blogger, selv om jeg også registrerte unge kandidater som leverte uklarheter og mye intetsigende pjatt på sine blogger. Og her er vi etter min mening kanskje ved sakens kjerne. Verken alder eller metoder i seg selv overbeviser velgere. Til syvende og sist er det et tydelig politisk budskap som avgjør oppslutningen. Etter min mening var det dette som manglet hos Krf. Derfor bør ingen bruke høstens dårlige valgresultat som et argument mot å ha unge kandidater. Også eldre kandidater kan være utydelige.

Et tydelig politisk budskap forankret i Krf’s grunnleggende verdier vil ikke gjøre Krf til et stort parti. Men det vil være et nødvendig alternativ for en del velgere, og utvilsomt flere enn de som i høst ga partiet sin stemme. Derfor bør Krf etter min mening ikke være redd for å støte bort noen velgere. Det har liten hensikt å søke applaus hos det store flertallet som uansett aldri kan tenke seg å stemme Krf. Verre er det hvis en ikke klarer å appellere til det mindretallet som gjerne kunne tenke seg å gi partiet sin stemme, men avstår fordi budskapet blir for utydelig.

Krf-debatten

Ikke overraskende går debatten høyt i Krf for tiden, og motsetningene kan synes store. Jeg tror ikke det gjør så mye, snarere tvert imot. I den vanskelige situasjonen som partiet nå er, hadde det vært atskillig verre om det hadde vært helt stille og bare fryd og gammen. Men det Krf nå ikke trenger, er tillitsvalgte som går ut i media og signaliserer at de vurderer sitt medlemskap. Det er helt greit å melde seg ut av et parti, men det bør skje uten trusler. Alt snakk om å ”utestenge” er også særdeles lite konstruktivt, i likhet med anbefalinger til meningsmotstandere om å finne seg et annet parti. Både under valgkampen i høst og under de siste ukenes debatt har vi sett uttalelser i den retning både fra den såkalte ”liberale” østlandsfløyen og den ”konservative” vestlandsfløyen (les: bedehusfolket). Den slags opplever jeg for min del rett og slett for dumt og vitner om en umodenhet i debatten, som jeg i hvert fall ikke venter av folk i lederposisjoner.

Når det gjelder den aktuelle debatten, kan man selvfølgelig framholde at programmet er fastsatt og alle er bundet av det. Ut fra en slik tankegang bør ikke Inger Lise Hansen være alt for forundret over at hun møter kritikk. Men den formelle kritikken er naturligvis ikke uavhengig av det saklige innholdet. De som kritiserer på formelt grunnlag, er som regel saklig uenig, og de som forsvarer meningene, er ikke så opptatt av det formelle. Derfor vil sikkert også undertegnede rammes av den samme kritikken når jeg har sagt at jeg på enkelte punkter er enig med Hansen, samtidig som jeg vil mene at debatten er alt for viktig til at den skal stoppes på formelt grunnlag. Uansett hvor dårlig timingen til Hansen måtte sies å være, er det et faktum at hun målbærer synspunkter som deles av mange, antagelig ca halvparten av Krfs medlemmer og velgere, litt avhengig av hvilken sak det gjelder. Da er det fåfengt og lite konstruktivt å prøve å stoppe debatten.

Personlig tror jeg knapt noen av de standpunktene Hansen har framført, vil bety flere stemmer for Krf. Dertil er de alt for konforme med ”mainstream” i norsk politikk og representerer derfor ikke noe alternativ. Det potensielle Krf-velgere etterspør, slik jeg oppfatter det, er framfor alt et alternativ til de andre partiene, og det får man ikke ved å mene det samme som alle andre. Riktignok får du klapp på skuldrene, mindre latterliggjøring og fordomsfull utskjelling i mediene, men neppe flere stemmer. Det Krf derfor bør anstrenge seg for å bringe fram, er etter min mening en politikk som vel og merke med tydelig forankring i partiets verdigrunnlag virkelig representerer noe annet enn det de andre partiene tilbyr oss. En slik politikk ville i dagens kulturelle og verdimessige klima slett ikke appellere til alle velgerne, men gjør det noe?

Heller ikke en endring av bekjennelsesplikten ville etter min mening gjøre så stor forskjell. Jeg tror likevel en slik endring er nødvendig rett og slett fordi den har overlevd seg selv. Det blir stadig vanskelige for folk å forstå at regelen skulle være nødvendig, og det kan være en fare for at den skygger for politikken. Dessuten innebærer den ingen garanti for at politikken virkelig har den forankring partiet vil være forpliktet på. Det blir mer og mer viktig å tydeliggjøre at det forskjell på politisk parti og menighet, og da er det paradoksalt at man opererer med en sterkere bekjennelsesplikt for tillitsverv i et politisk parti enn i en kristen menighet. Tilslutning og lojalitet til partiets verdigrunnlag og den til den enhver tid vedtatte politikk bør være nok i et politisk parti. Dertil kommer at enhver valgforsamling som utpeker tillitsvalgte, ut fra demokratiske prinsipper velger hvem de vil og på eget ansvar.

Debatten i Krf bryter på dypt vann. Derfor blir det en avsporing når det nå slås til lyd for en debatt om noe som i den store sammenhengen er så uviktig som hvor partikontoret skal ligge.

Krf - et politisk alternativ?

Nettopp hjemkommet fra 12 dager i utlandet uten tilgang til norske aviser har jeg gått igjennom avisbunken og med interesse lest om debatten i Krf etter nestlederens utspill i Aftenposten forrige søndag. Bølgene går høyt, forstår jeg. Hovedpersonen angrer ikke på noe og ser ut til å ta situasjonen med stor ro, selv om hun innrømmer at den siste uka har vært strevsom. Men jeg synes nok det grenser til utillatelig naivitet når en nestleder i Krf blir overrasket over at hennes utspill, og kanskje ikke minst måten hun gjør det på, vekker stor oppmerksomhet.

Det får så være, alle trenger erfaring i lederposisjoner, og Inger Lise Hansen har sikkert lært mye den siste uka. Det er nyttig for et stort politisk talent som Inger Lise Hansen utvilsomt er. Personlig er jeg enig, om ikke i alt, så i mye av det Hansen sier i intervjuet i Aftenposten. Men enig eller uenig i hennes meninger, i Krf bør en være glad for at man kan rekruttere dyktige unge ledere som er villige til å kjempe politisk på Krf’s verdigrunnlag. Derfor er jeg enig med Kjell Magne Bondevik når han går ut og advarer Krf mot å skyve Inger Lise Hansen fra seg. Selv om det går an å kritisere Hansen for måten hun gikk ut på, har Bondevik rett i at takhøyden i et politisk parti må være stor nok til å tåle debatt og uenighet, så sant man kan stå sammen om de ideene og verdiene som partiet tufter sin virksomhet på.

Nettopp her er det at Inger Lise Hansen, i stedet for å bli krevd avsatt, bør utfordres til debatt. Personlig mener jeg at man skal tåle mye uenighet. Men ikke minst de som fremmer kontroversielle standpunkter bør føle et spesielt ansvar for å begrunne sine meninger nettopp ut fra verdigrunnlaget. Her har Krf et særlig ansvar, fordi partiet gjerne vil forstå seg selv som et idé- og verdiparti. Inger Lise Hansen er opptatt av at Krf må samle seg om å stå på sitt kristne verdigrunnlag. Men da må hun utfordres til å vise hva dette verdigrunnlaget betyr i praksis. Det gjelder spesielt i de sterkt verdiladede sakene. Her kan Hansen gjerne begynne med å klargjøre hvordan den nye ekteskapsloven representerer en konkretisering av det kristne verdigrunnlaget. Flere enn jeg vil gjerne se hvordan hun vil gjøre det.

Mange har hevdet at Hansen med sitt utspill har gitt et viktig bidrag til en fornyelse av Krf. Jeg vil ikke avvise at det kan vise seg å være riktig. Men jeg setter likevel et spørsmålstegn ved påstanden, og da ut fra samme tankegang som Ottar Brox gjør i en kommentar i Klassekampen (referert i Vårt Land i dag). De standpunktene Hansen flagger i Aftenposten-intervjuet er ”nye” i Krf, men lite nye i det totale politiske bildet. Ja, de er i virkeligheten svært så konforme med de dominerende politiske meninger og holdninger i Norge i dag. Jeg ser ikke bort fra at standpunktene kan bidra til å høvle ned noen av de barrierene som gjør at mange aldri kunne tenke seg å stemme Krf. Men det behøver ikke bety at flere faktisk vil gjøre det. For hvorfor skulle man det, når de fleste andre partier mener akkurat det samme? Hvor riktig en fornyelse av standpunktene på ett eller flere av de områdene Hansen nevner enn måtte være, tror jeg neppe dette alene representerer den store fornyelsen som kan få flere slutte opp om partiet.

Ottar Brox minner om at hvis demokratiet skal fungere, må velgerne stå overfor valget mellom ulike alternativer. Derfor må Krf med Høybråten, Inger Lise Hansen og Dagrunn Eriksen i spissen gjøre klart hvilken alternativ politikk Krf vil stå for, og ikke nøye seg med bare å si hva man er enig med de andre partiene i, selv om det er viktig nok. ”Mellompartiene – med klare og ulike interesser og prinsipp-programmer – har en viktig og konstruktiv rolle å spille i vårt demokrati. Vi får bare håpe at slike politiske entreprenører som Inger Lise Hansen og hennes tvillingsjeler i Venstre og Senterpartiet ikke får gjort dem irrelevante”, skriver Brox. - Jeg kunne ikke vært mer enig.

Jeg tror også Harald Stanghelle treffer godt når han i en kommentar i Aftenposten peker på det paradoksale i at i en tid der religionene tiltar seg en stadig mer dominerende plass i flere og flere samfunnsrom, så ser det ut til at Norges eneste religionsbaserte parti er i ferd med å miste fotfestet. Et like stort paradoks ser Stanghelle i det faktum at mens diskusjonen om bio- og genteknologi kontra menneskeverd opptar stadig flere, makter ikke KrF å sette seg i debattens verdiførersete, slik partiet heller ikke maktet å ta ledelsen i prinsippdebatten om den nye ekteskapsloven. Jeg tror Stanghelle har rett når han ser noe av forklaringen i redselen for å bli stemplet som et mørkemannsparti. ”Et merke som de mange intolerante tolerante har satt på partiet og dets leder”, skriver Standhelle, og fortsetter: ”Slikt kan føre til at man lar være å snakke høyt om egne standpunkter av frykt for å støte noen fra seg. I så fall kan man fort ende med å devaluere seg selv som et politisk alternativ.” – Igjen, jeg kunne ikke vært mer enig. Krf burde ikke være redd for at f eks åtte av ti velgere var uenige i partiets politikk, hvis de resterende var enig og stemte på partiet. Ja, for 20% oppslutning ville man vel være fornøyd med?

Se også:
Inger Lise Hansen har fått fanklubber
Høybråten: Ikke kast Hansen

Friskt initiativ av Krf

Krf-politikere er i fremste rekke når det gjelder å bruke sosiale medier for å kommunisere med velgerne. For eksempel har flere unge Krf’ere utmerket seg med blogger som regnes blant de beste innenfor sjangeren.

Inneværende døgn kjører Krf ”Aksjon#24”, som er et rekordlangt nettmøte. Fra klokka 22.00 i går, til 22.00 i kveld, er partiets toppolitikere på plass ved dataskjermen for å besvare alle innspill fra politisk interesserte nettbrukere. Alle spørsmål og tilbakemeldinger som kommer på Facebook, Twitter, Origo, SMS og bloggene og e-post blir besvart på krf24.no.”Vi ønsker å videreutvikle bruken av nett slik at politikk blir enklere å forstå, blir interessant for flere og skape dialog”, sier initiativtaker og leder i Kristelig Folkeparti Ungdom Kjell Ingolf Ropstad til Dagbladet.

Et friskt initiativ av KrF! Interessant at nettopp det partiet viser at det vil være i front på bruk av sosiale medier og velgermedvirkning.

Skal KrF hjelpe Frp til regjeringsmakt?

KrF-ledelsen gjør det klart at det ikke vil være aktuelt å gå inn i noe regjeringssamarbeid med Frp. Denne linjen vil ganske sikkert få solid oppslutning på partiets landsmøte i Kristiansand, og gruppen som nylig gikk ut med sterk appell om å inkludere Frp i en regjeringsplatform, vil lide nederlag. Denne gruppen er så opptatt av å bli kvitt den rødgrønne regjeringen at de er villige til å gamble med KrF’s sjel og troverdighet som sentrumsparti for å få det til. Ironisk nok kommer utspillet samtidig med at Frp bryter byrådsamarbeidet med KrF i Bergen på et bompengespørsmål. Det sier kanskje noe om verdivurderingene.

Gruppen kan ha rett i at en regjering bestående av Høyre, Venstre og KrF synes lite sannsynlig, i hvert fall slik oppslutningen om de tre partiene avspeiles i de politiske meningsmålingene per i dag. Sannsynligheten for at dette skal endres vesentlig ved valget til høsten synes å være heller liten. Men det undrer meg at KrF’ere som sier de er opptatt av verdispørsmål, er villige til å hjelpe Frp til regjeringsmakt, der Frp blir den klart dominerende faktor. Høyre ønsker merkelig nok å bli med på en slik løsning, mens Venstre har gjort det klart at de avstår. Dermed vil KrF eventuelt bli en liten juniorpartner med minimal innflytelse, men vil måtte være med å forsvare en Frp-dominert høyrepolitikk som det er vanskelig å se kan være i samsvar med de verdier KrF ønsker å stå for.

Den rødgrønne regjeringen har i enkelte verdispørsmål stått for en politikk som frontkolliderer med KrF. Det skulle være nok å nevne ekteskapsloven. Men den har Høyre stemt for, og ikke tror jeg at et Frp med regjeringsmakt vil anstrenge seg mye for å få endret denne loven. KrF’s eksistensberettigelse i norsk politikk ligger i å holde fast på sentrumsprofilen – med en klar verdimessig forankring i et kristent menneskesyn og den kristne nestekjærlighetstanken. Frp har en retorikk som skaper inntrykk av det samme verdigrunnlaget, men som kommer lite til uttrykk i praktisk politikk, snarere tvert imot, jfr for eksempel partiets politikk på områdene bistand, bioteknologi, miljø og utdanning. Frp’s reaksjon på dagens KrF-utspill om å investere i ungdoms livskvalitet og gode vaner, kan være en liten test på Frp’s vilje til å ta KrF-politikk på alvor.

Sentrum står ikke spesielt sterkt om dagen, men det er tross alt en god del velgere som ikke finner seg til rette i den sterke høyre-venstre-polariseringen som Ap og Frp så gjerne vil opprettholde. Som et troverdig sentrumsalternativ med et noe annet ideologisk grunnlag enn Venstre, bør derfor KrF holde seg unna et regjeringssamarbeid både med ytre venstre (SV) og ytre høyre (Frp), slik Høybråten også framholder. En slik linje kan i første omgang bety ytterligere fire år i opposisjon for partiet, men det behøver ikke å bety at man blir uten innflytelse på politikken. Etter min mening vil det beste KrF kan håpe på til høsten, være at de rødgrønne mister flertallet og Ap danner mindretallsregjering alene. Erfaringen fra tilsvarende situasjon på 1990-tallet var slett ikke bare dårlige for KrF. Dessuten vil en slik situasjon i neste omgang kunne danne grunnlag for en ny styrking av sentrum i norsk politikk.

Oppdatering: KrF's landsmøte avviste torsdag kveld kontant kravet om å åpne for regjeringsamarbeid med Frp. Med 183 mot 12 stemmer fulgte landsmøtet forslaget fra landsstyret om å si nei til samarbeid med både ytre venstre og ytre høyre.

Les også:
SV har sviktet de fattige
Hareide: De fattige ble glemt
Kontantstøtte til miljøbilister
Ønsker samarbeid mellom Ap og Høyre
Høybråten: Høyre vil velge KrF
Hån og trakassering av Gud (se også Dagbladet)
Slik vil KrF hjelpe barna
Foreldreperm til barna er ti
Alle eldre skal få enerom
10 000 nye fatttige under de rødgrønne
Vil gi 10 mrd mer til bistand

KrF satser ungt

Nominasjonene i KrFs fylkespartier for Stortingsvalget neste år viser at KrF satser ungt. Førstekandidatene i tre fylker er under 30 år. Aust-Agder satser på den 23 år gamle KrFU-lederen Kjell Ingolf Ropstad. I Oppland er 24-åringen Hilde Ekeberg, nominert, og i Vestfold har nestlederen i KrF, Inger Lise Hansen, førsteplassen. Hun er 27 år. I tillegg er 25-åringen Filip Rygg nominert på 2. plass i Hordaland, der KrF nå har to stortingsmandater.

Ikke nok med det. Ytterligere fire kandidater er i 30-årene. Knut Arild Hareide, 36 år, gjør politisk come back som førstekandidat for Akershus KrF. I Vest-Agder stiller 37-åringen Dagrun Eriksen til gjenvalg. Det samme gjør Line Henriette Holten Hjemdal (37 år) i Østfold, og Sør-Trøndelag KrF har Øyvind Håbrekke (38 år) på førsteplass.

KrF er ofte blitt beskyldt for å være et ”gubbeparti” for eldre mennesker. Disse nominasjonene burde en gang for alle avlive myten. Her er åtte kandidater under 40 år med mandatsjanser, hvorav fire er under 30, og det er like mange kvinner som menn.

Alle disse kandidatene har på ulike måter utmerket seg. For eksempel har Hareide vært statsråd, Dagrun Eriksen er en profilert stortingsrepresentant og Øyvind Håbrekke har vært statssekretær. Filip Rygg er gruppeleder for KrF i Bergen bystyre. Jeg noterer med særlig interesse kandidaten i mitt gamle hjemfylke, Oppland. Den politiske redaktøren i GD, regionavisen for Lillehammer og Gudbrandsdalen, skriver at det er sjelden en politisk reporter opplever et politisk talent som 24-åringen Hilde Ekeberg. Hadde hun tilhørt AUF, ville hennes karriere på Stortinget etter avisredaktørens mening vært udiskutabel.

Jeg noterer også med interesse at disse unge kandidatene bruker internett på en suveren måte. Bloggen til Hordaland-kandidaten Filip Rygg er kåret til en av de ti beste politiske bloggene her i landet. På denne listen vi også bloggen til ytterligere en ung KrF’er, 24-åringen Sondre Olsen. Også Hilde Ekeberg skriver blogg. Hun skriver friskt, men etter at hun nå er blitt toppkandidat på en stortingsliste, skulle jeg personlig ønske at hun prioriterte det politiske innholdet mer enn det personlige. Det karakteriserer unge mennesker at de gjerne vil stå for noe. Derfor bør de fortelle oss hva de står for.

Journalisters kunnskap

Nylig kunne vi lese om en undersøkelse som avslører at forbausende mange journalister mangler elementær samfunnskunnskap. Mye tyder på at enkelte også mangler evne eller vilje til å sette seg inn i saker før de går ut med sine ”nyheter”.

Et eksempel opplevde vi i NRK’s morgennyheter torsdag, der NRK’s politiske redaktør, Kyrre Nakkim, fortalte at KrF i forslaget til nytt partiprogram for neste stortingsperiode kommer med en ny formulering om skattepolitikk, som ble hevdet å være helt i tråd med hvordan Jens Stoltenberg uttaler seg om samme sak. Nakkim tolket KrF slik at partiet med dette signaliserer at man ønsker å nærme seg Arbeiderpartiet i skattepolitikken. Denne ”nyheten” ble så lagt fram for Siv Jensen, som fnyste av KrF’s ”knefall for sosialistene”. Men som Aftenpostens Solveig Ruud påviser i dag, er forslaget til ny programformulering i sitt innhold identisk med den som står i partiets nåværende program, som ble vedtatt i 2004. Det Nakkim presenterer som en stor nyhet, er altså ingen nyhet i det hele tatt.

Er det for mye å forvente at NRK’s medarbeider tar seg bryet med å sette seg inn i saken før han går ut med sine ”nyheter”. Dette desto mer som saken dreier seg om programmet til et politisk parti – og medarbeideren bekler stillingen som ”politisk redaktør”?

Klokt valg i Krf

Krf’s landsmøte valgte i dag 25 år gamle Inger Lise Hansen til ny 2. nestleder. Det var et klokt valg. Den nye nestlederen har markert seg som en iherdig talsmann for miljøsaken og for de fattige i verden. Det er flott! Hun fortjener støtte for sitt engasjement i disse viktige sakene. Jeg tror hun får det, ikke minst av ungdom. Det skal bli interessant å følge hennes utvikling i tiden som kommer.

Partileder Høybråten beskriver henne som åpen og lyttende med evne til å samarbeide. Med sine 25 år er hun partiets yngste nestleder gjennom tidene. At hun ble valgt allerede i første valgomgang blant de tre kandidatene, viser at det er stor vilje i Krf til å satse ungt. Den andre nestlederen, Dagrun Eriksen, er heller ikke gammel, bare 35 år. Norsk politikk trenger unge røster som vil arbeide ut fra et forpliktende kristent verdigrunnlag. Lykke til!