Det er høyst betimelig når biskop
Halvor Nordhaug slår til lyd for at kristne menigheter og forsamlinger bør gi mer penger enn de gjør i dag. Bjørgvin-biskopen er ikke redd for å provosere når han hevder at penger er tabu, og finner det besynderlig at man kan spørre folk hvor ofte de har sex uten at de blir opprørt, men blir oppbrakt hvis man spør hvor mye de tjener og gir.
I en tid da vi har bedre råd enn noensinne, er det paradoksalt at man er blitt så redde for å snakke om å gi til misjon og andre viktige formål i kirken. Det gjelder også i høy grad innenfor de frivillige kristelige organisasjonene, som har hatt frivillighet og kollektbøssene som viktige kjennetegn.
Tradisjonelt har man i Den norske kirkes gudstjenester vært noe tilbakeholdne, egentlig alt for tilbakeholdne, når det gjelder å oppfordre menigheten til å gi. I misjonsorganisasjonenes foreninger, har sterke ”kollekttaler” vært en tradisjon. Det er mitt bestemte inntrykk at dette er mer sjeldent i dag. Kollektbøssene sendes ofte rundt uten noen opplysning om formålet man gir til, og langt mindre med appell om å grave dypt ned i lommeboka, åpenbart fordi man er redd for å støte noen. Når biskop Nordhaug sier han vil ha ”mer pengemas”, så forstår jeg ham rett. Men det er viktig å understreke at ”pengemaset” må gå sammen med en forkynnelse som med utgangspunkt i Bibelens misjonsbefaling og vårt kristne forvalteransvar motiverer for å tjene Gud også ved å gi av våre økonomiske midler. Da jeg i sin tid var valgt leder av en av våre misjonsorganisasjoner, hadde jeg gleden av å samarbeide med en økonomisjef som var en mester i akkurat dette. Hans kollekttaler var oppbyggelige stunder, fordi han forente ”pengemaset” med et brennende hjerte for misjonen, som alltid kom til uttrykk når han ba om penger.
Dette siste aktualiserer spørsmålet om hvordan man bruker de pengene som samles inn. Selvsagt er det fullt legitimt, også i misjonsorganisasjonene, å samle inn penger til ”eget” arbeid, som det heter, dvs midler til å holde virksomheten i egen forening og på eget bedehus i gang. Men når man nå ser en tendens til at misjonsforeninger begynner å distansere seg fra det kirkesamfunn man tilhører og organiserer seg som ”menigheter” med egen pastor og administrativt byråkrati, må en spørre om en forvalter midlene rett. Vi ser eksempler i dag på at man i forsamlingshus ansetter egen ”pastor”, som det heter, der hvor virksomheten tidligere ble drevet av frivillige – og uten at virksomheten blir nevneverdig utvidet i forhold til tidligere. Å ha ansatte, er dyrt i dagens samfunn, fryktelig dyrt. Frivillig arbeid er følgelig desto mer verdt.
Jeg kjenner meg usikker på om dette er god forvaltning – og god strategi, hvis det er misjon som er formålet.
