Når pressen jukser

Pressefolk generelt og presseeksperter spesielt hører neppe til den kategorien folk som lett blir opprørt. Men i dag kan Aftenposten fortelle en historie som opprører ikke bare pressefolk, men jeg vil tro folk flest.

Et nettsted som eies av avisa Nordlys, har gjort suksess bl a gjennom omfattende kopiering, bokstav for bokstav, avsnitt for avsnitt, av artikler fra andre redaksjoner. Nettstedet plagierer stoff både fra utenlandske og norske nettsteder. Aftenposten nevner en rekke eksempler, som får generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund til å fastslå at nettstedet fører sine lesere bak lyset. Hun karakteriserer handlemåten som "intet mindre enn et journalistisk Texas". En ekspert på medierett sier at det her er snakk om "klare og grove opphavsrettskrenkelser", og en representant for ett av de utenlandske nettstedene karakteriserer kopieringen det er blitt utsatt for som "åpenbar og skandaløs".

Konfrontert med dette jukset sier den ansvarlige sjefsredaktøren at de ikke er noen "sjørøveroperasjon", og vedgår at de ikke har noen avtaler som gjør det mulig for dem å gjenbruke andres stoff på den måten de har gjort. Han varsler "full gjennomgang".

På tide, vil vel mange si, samtidig som en undrer seg over at Nordlys kan ha holdt på med dette så lenge uten at det har ringt noen varselklokker i egen redaksjon. En artikkel Aftenposten nevner som et eksempel, er nå utstyrt med en ingress, der redaktøren i Nordlys reduserer skandalen til en "glipp" fra journalistens side. Men denne artikkelen er ikke den eneste. Det finnes en rekke artikler som er svært like utgaver av artikler fra andre nettsteder. Slik løper redaktøren fra ansvaret. Bagatelliseringen styrker ikke troen på at redaksjonen vil ta saken med det alvor den fortjener.

Eksemplet Aftenposten trekker fram, er en artikkel som ble mye lest i høst og som dreide seg om spørsmål i forbindelse med skolestart. Artikkelen er en oversettelse og direkte avskrift av en artikkel på et engelsk nettsted (Guardian). Kilden er ikke oppgitt. Derimot er artikkelen utstyrt med navn og bilde av journalisten som har stått for kopieringsbragden. Journalisten blir naturligvis også konfrontert med jukset, og svaret er interessant: "Hvis jeg har laget en sak på bakgrunn av en artikkel i Guardian uten å sitere dem, er det en feil som vi selvsagt må rette opp."

"Hvis …."? Har ikke journalisten visst hva han har gjort? Og enda verre, vet han det fortsatt ikke? – Det kan se ut som sjefredaktøren i Nordlys har en større jobb å gjøre enn å rette opp en "glipp".

Ros til Aftenposten som har avslørt jukset, og slik bidrar til at vi kan bevare troen på pressen.

Når det blåser i sportsredaksjonen

Jeg er ganske sportsinteressert, men jeg må innrømme at jeg ikke sjelden er noe oppgitt over sportsjournalistikken. I dagens DrammenTidende (DT) kommenterer avisas sportsredaktør det nye systemet i hoppsporten, der man bl a kompenserer for vindforholdene når poengene skal regnes ut. Etter en dag med strålende norske prestasjoner i hoppuka, bruker sportsredaktøren kommentaren til å besvære seg over dette systemet. Han forteller at selv han, som har matematikk i fagkretsen fra høyskolen, faller fra, bokstavelig kalt, må en si, ettersom han også forteller at han er tilbøyelig til å droppe å følge med i hoppsporten etter dette. Så vet vi det, vi DT-lesere, som f.t. har verdens beste skihopper fra vårt nærområde.

Den gang poengsummen ble regnet ut bare på grunnlag av lengde og stilpoeng, tror jeg neppe mange klarte å regne ut poengsummen raskere enn datamaskinens resultat som vises på skjermen umiddelbart etter hoppet. Men redaktøren med høyskoleutdanning i matematikk har kanskje klart det. For oss andre er situasjonen altså i så måte akkurat den samme som før, men med den forskjell som jeg tror flere enn jeg setter pris på – at hoppsporten er blitt atskillig mer rettferdig.

Man kan selvfølgelig ha ulike meninger om det nye systemet. Det har neppe fått sin endelige form, og får det forhåpentligvis aldri.

Sportsredaktøren avslutter med å sammenligne med fotballen: Tenk om Godset skulle vinne en 2-2 kamp mot Molde fordi Godset hadde mer motvind etter pause enn Molde hadde før pause? Tenker redaktøren, som åpenbart synes vindforholdene er like utslagsgivende i fotballen som i skihopping. Han kaller selv tankeeksperimentet ”litt søkt”. En karakteristikk som utvilsomt er kommentarens beste poeng.

Velbekomme

Under den norske TV-bransjens sjøldiggende forestilling i går, fikk Ari Behn og Per Heimly prisen for beste underholdningsprogram på hverdag eller helg.
Velbekomme. Sjelden har en vel fått bedre demonstrert at spørsmålet om hva som er god underholdning er en subjektiv sak.

Gråtemesterne

”Mesternes Mester” har de nødvendige ingrediensene til å bli et populært program. Gamle idrettshelter, som mange synes det er morsomt å møte igjen, er ikke ”eldre” enn at de fortsatt kan prestere i ulike typer konkurranser, som krever både fysisk styrke og mental styrke. Programmet har en hyggelig atmosfære, vi tror faktisk på at deltagerne har det fint sammen. Dessuten er programlederen dyktig. Det eneste som trekker ned, er all banningen. Her burde de programansvarlige ha satt noen standarder. Noen vil vel også synes at det til tider kan bli vel mye gråt og sterke følelser. Men slikt gjør seg jo unektelig godt. Vi gråter med gråtemesterne.
Foran kveldens episode klarte Dag Erik Pedersen å skape en forventning som antagelig førte til rekordtall i seeroppslutning. Og det er nettopp det følelsesmessige som ble gjort til trekkplaster. "Uten tvil noe av det sterkeste jeg har vært med på”, sa Pedersen på forhånd. Ja, han gruet seg rett og slett til å se programmet, kunne han fortelle. Selv om den nok var litt drøy, bidro det naturligvis til at store og små benket seg rundt TV’en for å få med seg den følelsesmessige ”grøsseren”.

”Grøsseren” bestod i at Frode Rønning valgte å trekke seg fra konkurransen. Det var vel sant å si ikke så overraskende. Tidlig i konkurransene avslørte han at han i dag verken har rygg eller bein til å tåle sterke påkjenninger. Likevel har han klart seg rimelig bra.

Men gråt ble det, i store mengder. Og dermed var alle fornøyd. Særlig i NRK.

Sportssjef som følger med

I en kommentarartikkel om gårsdagens lagsprint forteller sportssjefen i Aftenposten om mange skuffelsens stønn i pressesonen da Hattestad stivnet og tapte spurten på lagsprinten i går. Folk på tribunene klarte heller ikke å skjule sin misnøye, skriver sportssjefen og fortsetter:

”For da medaljene ble delt ut i målområdet, var mange allerede på vei vekk.”

Godt gjort av en sportsjournalist ikke å ha oppdaget hvor medaljene deles ut under dette ski-VM.

Den differensierte presse

Kampanjejournalistikk i Maria Amelie-saken?

Det foregår en interessant debatt om pressen har drevet ukritisk kampanjejournalistikk i Maria Amelie-saken, bl a går Trygve Hegnar og redaktøren i gatemagasinet=Oslo hardt ut i sin kritikk. Verken Dagbladet eller NRK vil ta selvkritikk, ifølge journalisten no.  Se også medieetikeren Svein Brurås’ kommentar.

Velfortjent kritikk

Det vakte stor oppsikt da Carl I. Hagen i mai i år i en kronikk i Aftenposten skjelte ut sin tidligere svigersønn som deltok i NRK-TV-serien ”Jentene på Toten”. NRK lot svigersønnen framstå i programmet på en måte som gjorde ham lett å identifisere som Hagens tidligere svigersønn og far til hans barnebarn. I programmet brettet ekssvigersønnen ut interne familieforhold som hans tidligere kone og barn opplevde belastende.

Jeg hørte til dem som i en bloggpost stilte et spørsmålstegn ved NRKs handlemåte og de vurderinger som Aftenposten gjorde da de lot trykke Hagens kronikk. Det er derfor med tilfredshet jeg konstaterer at både NRK og Aftenposten får kritikk av Pressens Faglige Utvalg (PFU) etter at Hagens datter og hans tidligere svigersønn hadde meldt henholdsvis NRK og Aftenposten til PFU for brudd på god presseskikk. Grunnlaget for PFUs kritikk er Vær Varsom-plakatens paragraf 4.8 i, som sier at når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Kritikken er velfortjent.

Knalltall for kirken

Som vanlig er de fleste medier lite interessert i hva som foregår på Kirkemøtet, som er Den norske kirkes årlige “storting”. Derimot flommer mediene over av stoff om Einar Gelius, som har latt det gå sport i å lete etter grensen for hva en prest kan foreta seg, og nå endelig har funnet den, som en kommentator i Aftenposten uttrykker det. For kirkemøtedeltagerne må det være frustrerende å oppleve hvordan medieklovnen Gelius stjeler ”showet”. Kanskje kan Oslo biskop anklages for dårlig timing når det gjelder reaksjonen overfor Gelius. Det burde ikke overraske at et brev av den typen biskopen har sendt Gelius ville bli kjent, og da var tidspunktet rett før kirkemøtet uheldig.

Men når det er sagt, er det liten tvil om at biskopens initiativ var høyst rimelig. At en Ap-stortingsrepresentanten Arild Stokkan Grande og Sp-statssekretær Guri Størvold kan finne mening i å gå til massive angrep på Kvarme i denne saken, vitner om en mangel på dømmekraft som jeg ikke trodde var mulig av folk med så høye offentlige tillitsverv. Av folk i politiske posisjoner burde Oslo-biskopen snarere fått ros for å gjøre den jobben de selv har satt ham til, enn å skjelle ham ut med karakteristikker som er hinsides ethvert saklighetskrav. Når det gjelder Kvarme, ser det ut til at enkelte mener de kan tillate seg hva som helst. Sjefredaktør Helge Simonnes mener saken bør få etterspill i Arbeiderpartiet og i Senterpartiet. Det er gåtefullt at Sp-leder og statsråd Liv Signe Navarsete kan holde seg med en statssekretær som holder seg på et så lavt saklighetsnivå som Guri Størvold har vist i denne saken. For Størvold må det dessuten være pinlig at Sp's bispehelt, Gunnar Stålsett, to ganger under sin bispetid forsøkte å bli kvitt Gelius. Vil hun karakterisere Stålsett på samme måte som hun nå karakteriserer Kvarme?

Midt oppe i Gelius-sirkuset kommer en melding som må glede kirkens folk, og som også burde være en vekker for alle som nå finner det opportunt å rakke ned på de samme. En fersk undersøkelse i regi av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) slår fast at befolkningen er mer fornøyd med Den norske kirke enn noen annen offentlig virksomhet. I den store Innbyggerundersøkelsen del 2, skårer Den norske kirke 80 av 100 poeng på den totale brukertilfredsheten, og er samlet sett best blant alle de 23 offentlige virksomheter har vært gjenstand for innbyggernes kritiske blikk og erfaringer. Blant annet får kirken 81 av 100 poeng på ”informasjonsstrømmen”, 85 poeng av 100 på ”evnen til å lytte” og 81 poeng for ”evnen til å møte behov”. Det er få som klager på kirkelige tjenester, men de som klager opplever at det er enkelt å komme fram med sin klage. På andre plass når det gjelder graden av tilfredshet kommer helsevirksomhetene, deretter følger oppvekst- og utdanningsvirksomhetene.

Kirkestatsråd Rigmor Aasrud karaktiserer resultatet som ”knalltall for kirken” og mener undersøkelsen viser at Den norske kirke behandler folk med respekt, har evne til å være imøtekommende, til å lytte og forklare beslutninger. Direktør Jens-Petter Johnsen i Kirkerådet har rett i at dette er en fantastisk attest til de ansatte i kirken.

Men i de dominerende mediene er tausheten om undersøkelsen overdøvende.

Ufattelig interessant

Så er skattelistene over oss igjen. Ikke alle er like glade for det. Direktør i Datatilsynet, Bjørn Erik Thon, mener offentliggjøringen av skattelistene har gått galt av sted, og i Advokatforeningen mener man at ”frislippet av personopplysninger i statlig regi” kan være et brudd på menneskerettighetene, ifølge Vårt Land.

Men tabloidene flommer over av meldinger om (kjent)folks inntekt og formue. Oppfinnsomheten når det gjelder nye innfallsvinkler for å opplyse vårt sinn om våre medborgeres økonomi ser ut til å være ubegrenset. ”Bildamene er gode for milliarden”, er ett av oppslagene i VG, som selv topper listen over antall oppslag om hva skattelistene rommer av informasjon. ”Snåsamannen har fått solid lønnshopp”, er visstnok også en nyhet. Omtrent like mange blir vel overrasket over å kunne lese at Petter Northug er suveren også på skattelistene. Dagbladet har funnet ut at en selger av bildekk har flere millioner i formue og at Norges rikeste kvinne er lektor. Akkurat det vil vel kanskje noen finne noe overraskende, inntil de leser at vedkommende er rederiarving.

Ufattelig interessant dette. For min egen del har funnet ut at skattelistene er et nyttig redskap når jeg bedriver en av mine hobbyer, slektsforskning. Her finner jeg nemlig fødselsåret til folk.

God lesning!

Ærlige ”jenter på Toten”?

Carl I. Hagens angrep på sin tidligere svigersønn på kronikkplass i Aftenposten vil utvilsomt vekke debatt. Ekssvigersønnen var med i NRK-TV-serien ”Jentene på Toten”. Hagen mener at NRK har villedet folk ved at TV-serien fremstiller såkalte transer som stakkarslige personer som vi skal synes synd på. Hagen skriver at ekssvigersønnen ikke fortalte til Hagens datter at han var transperson før hun var blitt gravid med deres siste barn. Dette til tross for at mannen hevder i TV-programmet at han visste om sin legning allerede da han var barn. Hagen mener at mannen gjennom sin oppførsel har skapt store problemer for barna og deres mor. I Hagens tilfelle er det derfor datteren og barna hun har sammen med ekssvigersønnen, det er synd på, mener den tidligere Frp-formannen.

Det oppleves utvilsomt noe spesielt å få brettet ut andres familieproblemer på denne måten på kronikkplass i landets største avis. Jeg regner med at både Hagen selv og Aftenpostens kronikkredaktør har tenkt seg grundig om før de publiserer en artikkel der en lett identifiserbar person blir kalt en ”drittsekk”. Når det er sagt, har utvilsomt NRK er forklaringsproblem når det gjelder flere påstander i Hagens kronikk, f eks at ekssvigersønnens barn gjennom TV-programmet fikk kunnskap om at faren ønsker en kjønnskorrigerende operasjon. NRKs kommunikasjonsdirektør forsikrer at de vil gå gjennom programmet og Hagens påstander. Vi venter spent på resultatet av gjennomgåelsen. Man bør kunne stille store krav til en programserie som blir prisbelønnet.

På nettstedet til Foreningen for transpersoner anbefales det at man ikke venter for lenge før man forteller at man er transe når man er i ferd med å etablere et kjæresteforhold. Dette har med ærlighet å gjøre, heter det. Det gir også mulighet for at en kan trekke seg ut av forholdet, før det blir unødig smertefullt og opprivende, skriver nettstedet i sin veiledning.

Oppdatering:
Familieterapi gjennom media?
Sjokkert over Hagens transeangrep
Ekssvigersønn skremt av Hagen

Sportskommentarer

Jeg kan ikke si jeg er spesielt imponert over norsk sportsjournalistikk. Men det finnes unntak. Mine to yndlingsskribenter når det gjelder sportskommentatorer er Lars Gilberg i Vårt Land og Esten O. Sæther i Dagbladet. Begge har stor sportsfaglig innsikt, og minst like viktig, de er i stand til å se idretten i et større verdimessig og samfunnsmessig perspektiv.

Jeg har tidligere anbefalt artikler av Gilberg. Denne gangen anbefaler jeg dagens kommentar av Esten O. Sæther. Han skriver om ”Tre opplagte vinnere”. En skulle kanskje vente at det var Bjørgen, Lund Svindal og Hegle Svendsen han skriver om, eller kanskje Petter Northug? Jo, det kunne han sikkert gjøre, for de er utvilsomt vinnere. Men en sportskommentator som har evne til å anlegge et litt videre perspektiv enn bare å se på edelt metall, klarer å se at vi også har å gjøre med andre store vinnere i et OL. Men les selv!

Dette er en journalistikk som står i motsetning til det vi f eks opplever fra Aftenpostens sportskommentator, Bertil Valderhaug. I en surmaget kommentar for et par-tre dager siden omtaler han Petter Northug med en oppblåst moralistisk indignasjon som er egnet til å forundre. Her finnes ingen forståelse for at en idrettsutøver kan være skuffet og kanskje burde få lov til å være seg selv. Northug kan godt kritiseres. Det tåler han, ser det ut til. Det vil si, han bryr seg rett og slett ikke om det. Folk som Gilberg og Sæther har også kritisert Northug. Men ikke på en så nedlatende måte som Valderhaug, som bl a skriver at nå må ”gutten (!) lære av feilene”. Og hva er feilene? De kan neppe være av sportslig art. Det beviste vel Northug i går da han vant suverent. ”Feilene” er åpenbart at han ikke tilfredsstiller medienes krav til å danse etter deres pipe.

Valderhaug trekker fram Aksel Lund Svindal som Northug burde lære ”god oppførsel” av. Kanskje det. Lund Svindal klarer å gå inn en ”profesjonell modus”, skriver Valderhaug, og det er visstnok storartet. Og hva består så denne modus i? Jo, fra tidlig morgen til sene kvelden har Lund Svindal på ”autopiloten”, får vi vite. Så det er altså idealet. Idrettsfolk må gå på autopilot. Det er Lund Svindals måte å takle situasjonen på. Full respekt for det. Men skal nødvendigvis alle møte med publikum og mediene på samme måte? Ikke et vondt ord om Lund Svindal. Han er en fantastisk idrettsmann, og framtrer som en ytterst sympatisk person. Men nettopp fordi han går på autopilot, sier han aldri mer enn det vi kunne forutsi. Aldri en uventet kommentar fra den kanten, derfor blir han med respekt melde ganske kjedelig å høre på, selv om han alltid er blid og hyggelig. Northug er annerledes, han går nettopp ikke på autopilot, i hvert fall ikke foreløpig. Han er en fargeklatt. Men når mediefolk som Valderhaug er ferdig med å ”lære han opp”, kan vi frykte at alle fargene blir borte og vi vil aldri mer høre spontane ytringer i seierens stund av typen ”barneskirenn”, som alle husker. Måtte han aldri bli en autopilot!

Den samme Valderhaug, som altså finner seg kvalifisert til å belære Northug om god oppførsel, opptrådte for noen dager siden som gjesteskribent i Svenska Dagbladet. Der håner han svenskene for ”Brink-sprekken” VM-stafetten i 2003 og for Sveriges magre gullhøst i de olympiske lekene på 1990-tallet. Dette for å ”stoppe den bråkjekke arrogansen” han påstår å ha registrert hos svenskene under dette OL. Avslutningsvis forteller han de svenske leserne hvordan vi nordmenn reagerer når noe går oss imot: ”Får vi oss en på trynet, snur vi bare det andre kinnet til og gyver løs på neste oppgave.” Var det noen som snakket om arroganse? – Muligens vil han hevde at det er humoristisk ment. I så fall kunne en kanskje vente en viss forståelse for at en skuffet idrettsmann i nederlagets stund ikke nødvendigvis er i humør til å være like morsom.

Feige medier?

Jeg har en viss sympati for at det konservative tidsskriftet Minervas begrunnelse for å publisere Muhammed-karikaturtegningene. Publiseringen skjer i en artikkel der tidsskriftet, hvor bl a stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen er med i redaksjonsrådet, retter kraftig kritikk mot norske redaktører, fordi så få aviser trykket tegningen samtidig som de skrev om drapsforsøket på Jyllands-Postens tegner Kurt Westergaard 1. nyttårsdag.

Jeg innser at det finnes mange argumenter for å la være, og kanskje burde de veie tyngst. Men spørsmålet er om ikke Jan Arild Snoen har et poeng når han spør om ikke et drapsforsøk på tegneren, knyttet til tegningen, er tilstrekkelig konkret nyhetsbegrunnelse for å trykke tegningen.

Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at mange norske medier har en noe pinlig historie å forsvare i denne saken, og at noe av forklaringen på det som kan oppfattes som en feig holdning kan ligge akkurat her. Da redaktør Vebjørn Selbekk i Magazinet i januar 2006 brukte en faksimile av karikaturtegningene fra den danske avisa Jyllandsposten for å illustrere et oppslag om trykkerfrihetens kår i møte med islamistiske ekstremisters trusler om vold, gjorde det offisielle Norge Selbekk til syndebukk for at landet ble trukket med i striden. Statsminister Stoltenberg kom med den nærmest utrolige uttalelsen til VG at Selbekk måtte ta delansvar for at den norske ambassaden i Damaskus brant ned. Utenriksminister Jonas Gahr Støre gjorde det som antagelig blir stående som hans største politiske brøler da han med karaktersitikken "ekstremisme på begge sider" stilte Selbekk på linje med mobben som brente ambassader. Videre sendte han et merkelig rundskriv til sine ambassader som begynte med å beklage at karikaturtegningene hadde blitt trykket i Magazinet. Gahr Støre forsøkte også å marginalisere Selbekk og hans avis ved sin gjentatte uttalelse om at tegningene ikke var trykt i ”toneangivende medier i Norge”. En opptreden fra statsministeren og utenriksministeren som både var både pinlig og skammelig.

Mange norske avisredaktørers agering stilte i samme klasse. Dette er eksempler på hva norske aviser kunne få seg til å skrive: ”Magazinet setter norske flagg i brann”. – ”Magazinet har forårsaket nedbrenning av norske ambassader, rasering av norsk eiendom i utlandet, og hundretusener av rasende muslimer i voldsomme gateopptøyer hvor liv faktisk gikk tapt”.

Per Edgar Kokkvold, som var en av de få som holdt hodet kaldt og samvittigheten varm, skrev i forordet til Vebjørn Selbekks bok ”Truet av islamister” at mange av ytringsfrihetens tradisjonelle forsvarere var påfallende tause under Muhammed-striden: Mange pressefolk, forleggere, akademikere, store deler av Forfatterforeningen, Norsk PEN, Fritt Ord, Sosialistisk Venstreparti og andre av dem Roy Jacobsen har kalt ”denne herlige hærskare av meningsbærere som ellers aldri svikter oss”. – Blant de tause var også Institusjonen Fritt Ord, som har som sitt fremste formål å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge. Norsk PENs bidrag til debatten var styrelederens påstand om at Magazinet utelukkende var ute etter å provosere. Det samme ble hevdet på lederplass av avisa Nationen. At oppslaget hadde en provoserende form, ble blankt avvist av Pressens Faglige Utvalg, etter at Magazinet var innklaget for utvalget av en sosialistisk ungdomsorganisasjon (Vest-Agder Sosialistisk Ungdom) for det organisasjonen kalte en provokasjon og et ”bevisst presseetisk overtramp”.

Hvorfor var mediene så himmelropende tause? spurte Kokkvold i det nevnte forordet. I dag spør han om ikke flere norske aviser burde ha trykket tegningene i solidaritet med de involverte. Og Snoen ber redaktørene av Norges to største aviser fortelle under hvilke konkrete omstendigheter Aftenposten og VG ville trykke karikaturene.

Oppdatering 8. januar:
I dag får Snoen ”svar” fra Aftenposten. Avisen trykker karikaturtegningene i forbindelse med et oppslag om at tegneren flytter hjem etter å ha levd i skjul siden økseangrepet på ham for en uke siden. Sjefredaktør Haugsgjerd begrunner publiseringen med den forestående rettsaken i Danmark etter angrepet mot Jyllands-Postens tegner. Hun mener det er naturlig og riktig å minne om det kunstneriske og journalistiske uttrykket som trolig ligger til grunn for denne voldelige handlingen.
Men VG lar være ut fra den begrunnelse at man ønsker å trå varsomt og ikke vil bidra til å eskalere konflikten som religiøse ekstremister og terrorister prøver å skape. Ved å publisere tegningene på VG Nett risikerer vi å støte vanlige muslimer i Norge, men vi omvender neppe en eneste terrorist, sier sjefredaktør i VG Nett, Espen Egil Hansen.
Begge standpunkt er etter min mening godt begrunnet, og saken illustrerer hvor vanskelig det kan være å avveie ulike legitime hensyn mot hverandre.

Se også:
Vebjørn Selbekk: Støre slapp billig unna kritikk

Min favorittspalte

Litt medieros i dag: Hyllesten går til min favorittspalte i Aftenpostens papiravis, Per Egil Hegges ”Språket vårt”, som står å lese i avisens kulturdel. En perle av en spalte! Daglig bidrar Hegge til å opplyse vårt sinn om godt norsk språk. Eksemplarisk kortfattet, informativt, elegant og morsomt.

Jeg synes ikke det gjør noe om man også kan lære noe av å lese aviser. Som pedagog har jeg ikke gitt opp troen på at mediene fortsatt kan ha en folkeopplysende funksjon. Hegge bidrar til å holde troen ved like.

Når dumskapen veksles om i kroner

Den norske journalisten som ble kidnappet i Afganistan, slapp fra det med skrekken og er nå på vei hjem. Etter en formidabel innsats, bl a av norsk UD, klarte man å få mannen ut av Talibans klør. Mediene respekterte UD’s anmodning om ikke å skrive om saken før redningsaksjonen var vellykket gjennomført. Det tjener mediene til ære at man slik antagelig bidro til å redde et menneskeliv.

Spørsmålet er reist om det er slik at ikke-dekning av slike saker helst skjer når det er journalister som er kidnappet. En terrorforsker antyder noe i denne retning i Dagbladet i dag, og nevner et eksempel fra juni i år. Da ble en New York Times journalist sluppet fri etter seks måneders fangenskap hos Taliban. Avisen ledet da an i en ”media blackout” for å bidra til å få journalisten trygt hjem. Omtrent samtidig ble en korporal tatt som gissel, også han av Taliban. Men verken New York Times eller andre medier avsto fra å dekke saken. Per Edgar Kokkvold advarer og understreker med rette det uholdbare i at pressen bare skjermer sine egne.

Journalisten dro inn i ett av de mest farlige områder som finnes i denne verden. Og han dro dit til tross for sterke advarsler fra så vel UD som kolleger. Ingen har regnet på hvor mye redningsaksjonen har kostet norske skattebetalere. VG opplyser at 40 personer fra UDs embetsverk i Oslo jobbet med saken, pluss 35 personer ved den norske ambassaden i Kabul. I tillegg kommer del fra politiet og Forsvaret.

Aftenposten skriver at den norske journalisten ikke vil fortelle pressen om hva som skjedde da han ble kidnappet. Det er ikke første gangen at medienes egne folk er svært så påholdende med informasjonen når de selv er i fokus. Filmen journalisten reiste for å lage, får en ny, dramatisk dimensjon som man regner med vil gi stort økonomisk utbytte. Derfor gjelder det å holde på historien, slik at dumskapen kan veksles inn i kroner. Den store omtalen som fulgte i kjølvannet av kidnappingen, representerer en reklame som ingen betalt reklame kan erstatte, ifølge folk som har rede på slikt.

UD sier at man vil vurdere å gjøre folk som til tross for sterke advarsler setter seg selv i en situasjon der samfunnet må sette i gang redningsaksjoner, økonomisk ansvarlige. Nordmenn som begår dumheter mot bedre vitende, må være klare til å betale selv, slår Støre fast overfor VG. Han kan begynne med journalisten som nå er på vei hjem fra Afganistan for å sope inn en økonomisk gevinst for dumheten.

Pinlig, sa Joly

Sist fredag hadde Skavlan invitert Bjarte Baasland til sitt talkshow, der Baasland fortalte litt om hvordan sølte bort flere titalls millioner kroner på nettspill. Eva Joly deltok også i programmet. På spørsmål om hvordan hun opplevde å høre historien, svarte Joly ifølge Vårt Land ”pinlig”. Hun stilte seg spørrende til hvorfor dette er i det offentlige rom og at dette ikke burde vært fjernsynsmat. Joly mente at det bare er ofrene som kan tilgi, og at offentlig botsgang tjener til noe.

Denne delen av samtalen ble sløyfet i utsendelsen fredag kveld. En redaksjonssjef i NRK opplyser at Eva Joly etter opptaket ga uttrykk for at hun gjerne så at disse uttalelsene skulle tas ut, fordi hun syntes hun hadde ordlagt seg litt hardere enn hun egentlig kunne så inne for.

Det passet sikkert godt for programledelsen som her egentlig ble utsatt for ramsalt kritikk. Uansett, Joly traff spikeren på hodet. Etter min mening var kritikken berettiget. Jeg har vanskelig for å forstå hva en slik tragedie har i et slikt TV-program å gjøre. Baasland har behov for å fortelle sin historie, blir det sagt. Ja, det har han rikelig anledning til å gjøre i retten, der historien hører hjemme. Dessuten har han fortalt den i en bok, som den som gidder, kan kjøpe. Gjennom TV-eksponeringen får den mer reklame enn den fortjener. Ønsker mediene å belyse spillegalskap, kan de spørre Hans Olav Fekjær. Han kan gi atskillig bedre opplysning om fenomenet.

”Baasland på Skavlan” føyer seg inn i rekken av eksempler på at folk som begår uakseptable eller kriminelle handlinger, hentes inn til TV og der framstår mer eller mindre som "helter" eller "ofre". Men i noen hjem sitter de virkelige ofrene. Få er interessert i dem.

Tar bladet fra munnen

Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen tar bladet fra munnen og sier at både Karita Bekkemellem og Bjarne Håkon Hanssen burde ha vist langt mer takknemlighet for de karrieremulighetene partiet har gitt dem. Han vil ikke snakke om illojalitet. Men uttalelsene fra partisekretæren er sterke nok, ikke minst på bakgrunn av at det er mindre enn fire uker siden Bjarne Håkon Hanssen satt som statsråd og en av partiets og Stoltenbergs mest betrodde menn i regjeringen.

Raymond Johansens uttalelser avspeiler den sterke irritasjonen, for ikke å si det sinne, som sikkert hersker i store deler av så vel partiapparatet som blant trauste Ap-folk rundt omkring i landet over Bekkemellems skriverier og Hanssens mangel på sans for hva man bør gjøre og ikke gjøre og hans noe lemfeldige omgang med sannheten.

Johansen er nøye med å understreke at det ikke kan innføres yrkesforbud for politikere, og han har selvfølgelig rett i det. Men her dreier det seg i det minste om sømmelighet, og det er viktig nok i et parti som har hatt tradisjon for at det må herske visse etiske regler for hvordan man oppfører seg i det offentlige rom.

Etiske regler og sømmelighet har åpenbart mer karakter av fremmedord, eller rettere: fremmede ord i Se og Hørs redaksjon. VG kan bringe utdrag av en samtale i bladets redaksjon, som ytterligere dokumenterer standarden i det bladet.

Tenk det!

Både VG og Dagbladet klarer å gjøre et nummer av at kongefamilien og noen av deres medarbeidere på Slottet er vaksinert mot svineinfluensaen. VG bringer ”nyheten” under overskriften ”Kongefamilien før risikogrupper”, slik at leserne for sikkerhets skyld skal få hjelp til å tenke akkurat så smålig som VG tydeligvis ønsker. Dagbladet skal ikke være dårligere, men her er man noe mer usikre på om ”familiemedlemmene befinner seg i en av risikogruppene myndighetene har definert som prioriterte i vaksinekøen”. At Slottet gir en god og saklig begrunnelse for de kongelige vaksinasjoner, gjør tydeligvis ikke noe inntrykk.

Plump og billig ”spøk”

Som i andre yrker finnes det også blant journalister enkelte som hadde gjort vel i å finne seg noe annet å gjøre. En av disse er en mann ved navn Marius Kopperud, som arbeider i P4. Etter at den unge, nyvalgte stortingsrepresentanten Mette Hanekamhaug, har vært igjennom en forferdelig uke preget av rot og tull med hensyn til om hun var ”inne” eller ”ute” som stortingsrepresentant, godkjente endelig riksvalgstyret torsdag hennes stortingsmandat.

Fredag finner P4’s Kopperud det for godt å ringe Mette Hanekamhaug og gi seg ut for en representant for Kommunaldepartementet med beskjed om at hun likevel ikke fikk plass på Stortinget. På bakgrunn av alt det Hanekamhaug har opplevd den siste uka er det ikke noe rart at hun ikke uten videre avslørte ”spøken”. Hun reagerte med vantro, viste en beundringsverdig ro og ønsket ikke noen videre samtale med oppringeren.

P4 synes visst dette var veldig morsomt. Men å påføre et menneske enda et sjokk etter det hun har opplevd, har lite med humor å gjøre. ”Hun var et lett bytte”, sier Kopperud. Nettopp! Derfor var dette forsøk på ”spøk” ikke morsomt, men bare plumpt og billig.

Utrolig informativt

VG fortsetter sin informative valgkampdekning. Etter at avisen i detalj har opplyst oss om hvor lang applaus partilederne fikk under talene sine på landsmøtene, opplyses nå vårt sinn om hvilke ord partilederne brukte hyppig i de samme talene. Kristin Halvorsen brukte ordet ”utrolig” 24 ganger i talen sin, får vi vite. Og det var jo opplysende. Ordet sier jo mye om hvilken politikk SV står for, vil sikkert noen mene.

Litt mer innhold er det kanskje i opplysningen om at Dagfinn Høybråten ikke overraskende topper listen når det gjelder ord som ”familie” og ”barn”. Men hvor mye det sier om politikken at Venstre-leder Lars Sponheim er den desidert mest ordrike partilederen, mens Aps Jens Stoltenberg brukte færrest ord da han holdt sin landsmøtetale, kan vel diskuteres.

Blir valgkampdekningen i landets største avis like opplysende i tiden som er igjen fram til valget, har vi utvilsomt alle fått et godt grunnlag for å gjøre vårt valg. Hvis vi ikke da for lengst har falt av lasset av ren utmattelse over all denne tunge kunnskapen som vi overvøses med.