"Enda en mannlig leder"

Jeg har ingen grunn til å tro at den nyansatte lederen for Litteraturhuset i Oslo ikke skulle være godt kvalifisert for jobben, for alt det jeg vet også den best kvalifiserte av de som ble vurdert av styret. Det er bare å ønske Dagbladjournalisten Andreas Wiese lykke til som Aslak Sira Myhres etterfølger i en viktig stilling i norsk kulturliv.

Men i lys av den siste ukas offentlige debatt om en annen ansettelse, biskop i Nord-Hålogland, kan jeg ikke la være å gjøre meg noen refleksjoner. Blant søkerne til stillingen ved Litteraturhuset var også en kvinne som har ledet programvirksomheten ved Litteraturhuset siden starten. Denne søkeren, som f.t. er i foreldrepermisjon, ble ikke en gang tatt med i vurderingen som aktuell for sjefsjobben. Aftenposten kan fortelle at hun fikk beskjed fra styret om at de ikke ville vurdere interne søkere, og hun har ikke vært på intervju til stillingen. Om det var andre kvalifiserte kvinner blant de 40 søkerne, får vi ikke vite noe om. En jobbekspert i bemanningsbyrået Adecco karakteriserer styrets handlemåte som "en klønete håndtert ansettelsesprosess".

Så kunne man la det bli med det, hadde det ikke vært for at ansettelsen føyer seg inn i "et tvilsomt mønster i norsk bokbransje", som en kommentator i Aftenposten uttrykker det: "Alle de største forlagene i Norge er ledet av menn. Middelaldrende er de også. Og nesten alle har en drivende dyktig kvinne som sin høyre hånd."- Aftenpostens kommentator fortsetter: "Er dette bildet kun tilfeldig? Kanskje. Men jeg tror ikke det. Jeg tror at kulturlivet, tross alle gode intensjoner, sitter fastlåst i tradisjonelle kjønnsroller. Jeg har selv hørt menn i bransjen argumentere for at navngitte kvinner ikke kan overta lederrollen i kulturinstitusjoner fordi de "ikke er i stand til å male en høyere himmel over det arbeidet vi driver med", som en av dem uttalte."

Det er her mine refleksjoner kommer inn i lys av reaksjonene på Kirkerådets tilsetting av ny biskop i Nord-Hålogaland. At man her burde ha valgt den kvinnelige kandidaten, er det fullt legitimt å mene, og det finnes gode argumenter for å mene nettopp det. Men det var også gode argumenter for å velge slik Kirkerådet gjorde. Ikke desto mindre ble Kirkerådets valg møtt med særdeles kraftige reaksjoner. Kirkerådet er "ikke moden for oppgaven", eller "har ikke gjort jobben sin", kunne vi bl a lese.

NRK/Dagsrevyens innslag om tilsettingen ble introdusert med at kirken har ansatt "enda en mannlig biskop". Når man samtidig også kan slenge på merkelappen "konservativ", en karakteristikk den nye biskopen for øvrig ikke vedkjenner seg, har NRK utstyrt seerne med de nødvendige brillene for å kunne se hvor ille denne ansettelsen var.

I går kveld hørte jeg NRK/Dagsnytt 18's innslag om ansettelsen ved Litteraturhuset. Her stiller NRKs egen kulturredaktør opp og leverer en nærmest panegyrisk beskrivelse av den nye lederen. Sikkert fortjent det, men ikke ett eneste ord om det faktum at man i norsk kulturliv har ansatt "enda en mannlig leder". Ikke nok med det, heller ikke et ord om at det var en kvinnelig intern søker, som ut fra sin erfaring i en av Litteraturhusets aller viktigste stillinger, må antas i det minste å være en aktuell kandidat. Jeg har heller ikke noe annet sted sett kritikk av ansettelsen ved Litteraturhuset på dette grunnlaget, bortsett fra Aftenpostens kommentar i dag. Hvor er de øvrige mediene og kommentatorene, og for den saks skyld også politikere, som vanligvis ikke nøler med å heve sine kritiske røster – overfor forholdene i kirken?

Kunstnerisk gaveproblem

En anonym giver har tilbudt 56 norske kommuner et minnesmerke etter fjorårets terrortragedie. Kunstneren Nico Widerberg har laget en skulptur som vil bestå av en 2,2 m høy granittblokk gjennomboret av en kvinne- og en mannssilhuett. Ifølge kunstneren forteller silhuettene om hvordan hver eneste en av oss setter spor, og hvordan de omkomne alltid vil være med oss videre. Widerberg forteller at han selv ikke tjener noe på arbeidet. I en så spesiell situasjon for landet vårt, tror jeg alle har tenkt på hvordan de vil bidra, sier han, og dette er hans bidrag.

Tiltaket har skapt protester, bl a fra Norsk Billedhoggerforening, som mener prosessen rundt minnesmerket er udemokratisk. Lederen i foreningen mener vi må få flere innspill og ideer om hva slags kunst det bør være og ikke minst hva den skal uttrykke. Her har man hoppet bukk over alle offentlige prosesser, sier han til NRK. Lederen har ikke tatt seg bryet med å snakke med Widerberg om saken. Andre hevder det er udemokratisk at rike mennesker kan bestemme hvordan våre fellesrom skal se ut, det oppfattes som galt at giveren er anonym, og det kritiseres at kommunene som hittil har tatt i mot minnesmerket, har ikke nedsatt sakkyndige komiteer. 

Noen av argumentene kan ha noe for seg, andre ligger farlig nær surmaget kritikk. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at man her slår seg litt på munnen. Stadig hører man at rike mennesker burde gi mer av sin overflod, gjerne til kunst. Når en slik person så melder seg på banen, blir det likevel galt. Og hvorfor kan ikke en giver få være anonym? Han/hun kan ha aktverdige grunner for sin anonymitet, og det er lite grunnlag for å insinuere det motsatte. Giveren er kjent for Kommunenes Sentralforbund. Jeg vil tro de ikke er helt blottet for vurderingsevne der i gården heller. KS forsikrer at giveren på ingen måte er kontroversiell. Etter min mening blir det også noe søkt når en kulturkommentator i Aftenposten bruker Stoltenbergs appell om mer åpenhet som argument mot giverens anonymitet. For øvrig kan det være grunn til å minne om at det allerede er bestemt at det skal reises to nasjonale monumenter etter 22. juli, ett ved Utøya og ett i Oslo. Åse Kleveland leder arbeidet, som helt sikkert vil foregå på vanlig vis.

Udemokratisk? Kritikerne synes å se bort i fra at kommunene står helt fritt med hensyn til om de vil ta imot gaven. Ingen tvinger dem. Så langt har visstnok åtte kommuner takket ja, og mange andre har signalisert at de er positive til tiltaket. Også i kommunene sitter det rimelig fornuftige folk, noe enkelte forståsegpåere ikke ser ut til å ha fått helt med seg. Minst like viktig: Nasjonal støttegruppe etter 22. juli og AUF har fått seg present initiativet og en skisse av kunstverket, er seg positive og støtter prosjektet.

Også rause givere og glade mottakere av gaver skal tåle en debatt, og akkurat i denne saken stod man seg kanskje på å ta det litt med ro. Det har ingen bråhast når det gjelder minnesmerker.  - Men det går kanskje an å møte et flott og generøst initiativ med noe mer positiv holdning og med litt mer tillit til at både demokratisk tenkning og kunstnerisk vett er rimelig spredt fordelt i mellom oss.

Utvidet kulturbegrep?

Ifølge Dagbladet, som visstnok skal være en kulturavis, har det de siste årene vokst fram en stadig mer framtredende kulturelite i Norge. Den er Oslo-basert, og består nesten utelukkende av menn. I sentrum av det hele finner vi, fortsatt ifølge Dagbladet, blant andre Harald Eia, Aslak Nore, Magnus Rønningen, Asbjørn Slettemark, Thomas Seltzer og Fredrik Skavlan.

Riktignok snakkes det om et ”utvidet kulturbegrep”, men det får da være måte på utvidelse.

Aps nye medieklovn

Det nyinnmeldte medlem av Arbeiderpartiet, forfatteren Erik Fosnes Hansen, er i ferd med å etablere seg som en av Aps store medieklovner. I et langt innlegg i Aftenposten i dag prøver han å overbevise leserne om hvor veloverveid (!) hans utblåsing i radiodebatten med en Frp-ordfører sist søndag var. Deretter gjør han seg så liten han bare kan ved å fortelle leserne at den samme motdebattanten gikk til VG og ”sladret” om hendelsen i et radioprogram som han mener ellers bare ville ha nådd noen få lyttere. For min egen del fikk jeg med meg både Fosnes Hansens papirkasting og verbale utblåsing ved å høre på programmet.

Fosnes Hansens nivå understrekes ytterligere ved at han ikke en gang er kjent med forskjellen mellom ”Kirkelig Fellesråd” og ”Mellomkirkelig Råd”, to viktige, men forskjellige, organer i Den norske kirkes organisasjonsstruktur. Fosnes Hansen gjør Mellomkirkelig Råds generalsekretær, Olav Fykse Tveit, til leder av ”Felleskirkelig Råd”, men han sier ikke hvor. Det finnes som kjent en del slike i Norge, for å si det mildt. Men kanskje Fosnes Hansen vil få med seg at Fykse Tveit i august forhåpentligvis blir valgt som generalsekretær i Kirkenes Verdensråd, verdens største økumeniske organisasjon med ca 350 kirkesamfunn fra hele verden som medlemmer. Fykse Tveit er nå den ene av to gjenstående kandidater til dette vervet. Blir han valgt, vil han være en av de få nordmenn som bekler et stort internasjonalt verv.

Politisk kulturkamp på høyt nivå

Jeg har store problemer med å mobilisere noe tilslutning til Frps politikk. Men jeg ville faktisk forstå det om noen fikk sympati for Frp etter forfatteren Erik Fosnes Hansens bidrag i den offentlige debatt den siste tiden. Den gavepakken denne mannen har servert Frp gjennom sine oppblåste utblåsinger den siste tiden, kan vel Siv Jensen og co bare takke og bukke for. Etter at Frp har kritisert Giske for hans oppnevning av nytt kulturråd, forteller Fosnes Hansen på kronikkplass i Aftenposten det norske folk at han i protest mot Frps kritikk har funnet det nødvendig å melde seg inn i Ap. Han har meldt seg inn samme dag som han skriver, kan han fortelle, og legger til: ”Jeg vil gjøre det meget klart overfor mine lesere – uansett politisk grunnholdning – at jeg vil fraråde enhver å stemme på noen deler av en politisk konstellasjon som kan bringe Frp i regjering.” – Betryggende å vite.

I NRKs ”Søndagsavisa” sist søndag følger han opp med en ny form for politisk kulturkamp: Kasting av papirkuler på sine meningsmotstandere, fulgt av banning og sverting i ultraklassen. Godt vi har kulturpersonligheter av Fosnes Hansens støpning.

Litteraturfestivalen tok til vettet

Litteraturfestivalen på Lillehammer har høstet fortjent storm for sin underlige idé om å invitere gammelnazisten David Irving til å holde foredrag på neste års festival. Irving er som ”historiker” en notorisk løgner og falskner. Han er ikke minst kjent for å hevde at tyskernes systematiske myrderier i dødsleirene under 2. verdenskrig bare er oppspinn. ”Det døde flere kvinner i baksetet på Edward Kennedys bil enn i gasskamrene i Auschwitz”, er ett av hans utsagn. En ekspertgruppe som har gjennomgått Irvings bøker, konkluderte med at hans bøker om 2. verdenskrig er gjennomsyret av bedrageri og uærlighet.

Denne mannen har ledelsen av litteraturfestivalen funnet det for godt å invitere til en festival der hovedtemaet skulle være ”sannhet”. At festivalen bærer Sigrid Undsets navn, gjør ikke saken bedre. Sigrid Undset kjempet med nebb og klør mot nazismen og alt dens vesen. Hennes etterkommere har bedt om at Sigrid Undsets navn ikke lenger må brukes i tilknytning til festivalen, og Fritt Ord, som sponser festivalen, har bedt om at institusjonens logo blir fjernet fra festivalens nettsted. En del forfattere har faktisk vurdert å boikotte hele festivalen. For eksempel sier Edvard Hoem at det ville vært helt uaktuelt for ham å delta.

I dag har festivalens styre endelig bestemt seg for å trekke invitasjonen til Irving. Det var ikke for tidlig. Grunnen er at styret mener Irvings deltagelse ville skade festivalens forhold til sentrale samarbeidspartnere og viktige støttespillere for festivalen. Styret våger altså ikke å si at det rett og slett var feil å invitere Irving. Styreleder Jesper Holte sier det er ”svært beklagelig at familien til Sigrid Undset føler seg krenket av invitasjonen”. Men det er ingen grunn til å beklage familiens følelser i denne saken. De er meget berettiget. Derimot har styrelederen all grunn til å beklage invitasjonen til Irving. Det gjør styrelederen imidlertid ikke.

Festivalens kunstneriske leder, Stig Sæterbakken, som inviterte Irving, ser ut til å være en mann med liten evne eller vilje til å se at han kan ta feil. I sin redegjørelse opphøyer han sin feilvurdering til et prinsipielt spørsmål. Det dreier seg om ytringsfriheten, får vi vite. Slik bidrar han til å gjøre ytringsfriheten til en parodi.

”Ikke under noen omstendigheter ville jeg ha gått med på å trekke invitasjonen”, skriver Sæterbakken. Dermed var det ingen vei tilbake. Han måtte trekke seg. Det har han da også gjort – med umiddelbar virkning. I Klassekampen raser han mot dem som har kritisert ham. Det gjør han i et språk som bare forsterker inntrykket av at hans avgang nok var det beste.

Nye kulturbygg i hovedstaden

Staten og Oslo kommune er blitt enige om å gjøre et historisk kulturløft av stor nasjonal betydning. Staten kjøper tilbake Vestbanetomta og planlegger å bygge et nytt Nasjonalmuseum, som skal huse Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst og Kunstindustrimuseet. Samtidig vil Oslo kommune reise to nye kulturbygg i Bjørvika, tett inntil det nye Operahuset. Her vil man samle Munchmuseet/Stenersenmuseet og Deicmanske hovedbibliotek.

Vi synes dette er en strålende ide. Derfor oppleves det selsomt når enkelte lokalpolitikere i Oslo surmuler og gjør saken til gjenstand for smålig bydelskrangel. Det var nedslående å lytte til en radiodebatt der bl a en journalist ved navn Arild Rønsen deltok. Han presenterte seg som østkantpatriot, og mente at Operaen og de øvrige nye kulturbyggene nå ville gjøre Bjørvika til ”vestkant”. Han for sin del kunne ikke tenke seg å gå på et museum på ”vestkanten” fikk vi vite. Derfor måtte Munch-museet forbli på Tøyen, for dit kunne han gå. Bedre kan man vel ikke diskvalifisere seg selv om debattdeltaker. På spørsmål om hva han så kunne tenke seg av kulturinstitusjoner på Tøyen i stedet, ble han svar skyldig.

De kulturinstitusjonene det her er snakk om, er ikke bare en Oslo-sak, men i aller høyeste grad institusjoner av nasjonal betydning, ja, også av stor internasjonal interesse. Det er flott at disse museene nå får tidsmessige bygg, ikke minst at det blir mulig å kunne vise fram atskillig mer av Munchs bilder, som nå er stuet bort i Munch-museets kjeller. Vestbanetomta skriker etter et kulturbygg, og når operaen ikke ble lagt der, er et Nasjonalmuseum på tomta storartet. Dermed kommer man seg på en god måte ut av den gjørma som saken har havnet i gjennom mange års krangling om nybygg på Tullinløkka.

Nasjonale kulturinstitusjoner av denne art bør ligge sentralt plassert og lett tilgjengelig i hovedstaden. Det vil de nå bli, og det er flott. Stor honnør til alle dem som har maktet å tenke nytt.