Hyggestund – ett tusen

I Norkirken Drammen (tidligere: Drammen Indremisjon) har man helt fra 1966 arrangert «Eldres Hyggestund», nå bare kalt Hyggestund. Jeg har forsket i Hyggestunds historie, og resultatet foreligger i ei lita bok, som jeg har utgitt sammen med lederen for Hyggestund, Tore Seierstad.

I alle år har Hyggestund vært annonsert i Drammens Tidende. For å dokumentere virksomheten har jeg blant annet gjennomgått alle årgangene av Drammens Tidende og registrert samtlige annonser for Hyggestund - med navnet på taler og sanger(e) på hvert møte. På dette grunnlaget kunne det slås fast at Hyggestund 31. januar i år var nummer ett tusen i rekken. Boka om Hyggestund ble lansert på møtet denne dagen.

I boka forteller vi i tekst og bilder om Hyggestund i dag, og i andre hoveddel skriver jeg om Hyggestunds historie fra starten i 1966 og fram til i dag.

De første 8-10 årene var virksomheten forholdsvis beskjeden. Men fra 1975 har Hyggestund i Drammen vært en sammenhengende suksess, og arrangementet regnes som ett av de beste i sitt slag i landet. Hver annen onsdag fylles Norkirken i Drammen med unge og eldre pensjonister, ikke bare fra byen, men også fra distriktet omkring.

En interessant side ved Hyggestund er at arrangementet samler mennesker fra ulike kirker og kristelige forsamlinger i byen. Talere og sangere rekrutteres også bredt og kommer fra alle kanter av landet.

I studiet av Hyggestunds historie utkrystalliserer seg tre hovedtrekk, som representerer viktige elementer når Hyggestunds suksess skal forklares. For det første har man alltid lagt stor vekt på innholdsmessig høy kvalitet, både når det gjelder forkynnelsen i tale og sang og den praktiske tilretteleggingen. For det andre drives Hyggestund helt og holdent av frivillige medarbeidere, som er meget godt organisert i arbeidsgrupper med klart definerte oppgaver, samtidig som den formelle strukturen er løs. Det gir mulighet for fleksibilitet, og for at folk kan få utfolde seg i frivillig arbeid på en selvstendig måte. Endelig har Hyggestund alltid hatt et evangelisk siktepunkt – innenfor et hyggelig sosialt fellesskap.

I forbindelse med bokutgivelsen ble det også laget en video om Hyggestund. Denne kan ses på YouTube:

https://www.youtube.com/watch?v=a_gTg1dnWAk

Ensidig og kjedelig jubileumsbok

I 2016-2018 er det 150 år siden henholdsvis Langesundsfjordens Indremisjonsselskap, Den norske Santalmisjon og Det norske lutherske Indremisjonsselskap (Den norske Lutherstiftelse) ble stiftet. De tre misjonsorganisasjonene fusjonerte i 2000 til Normisjon. I anledning jubileet har Normisjon tatt initiativ til utgivelsen av jubileumsboka «Misjon i bevegelse» (Luther forlag 2017, 368 sider). Boka er en artikkelsamling med mange forskjellige forfattere, og den er redigert av en komite på fire, alle nåværende eller tidligere ansatte i organisasjonen.

    På omslaget og i forordet heter det at man vil vende blikket «tilbake til de siste 50 års historie» og «formidle inntrykk» fra denne 50-årsperioden. Bidragsyterne hevdes å være «personer som har stått sentralt i arbeidet hjemme og ute» i disse 50 årene.

     Størstedelen av denne tidsperioden dreier seg om de tre organisasjonenes særskilte historie. Av de tre var Indremisjonsselskapet den langt største. Ikke desto mindre omhandler over halvparten av boka Santalmisjonens og ytremisjonens historie. Her er til dels lange artikler om hvert enkelt av misjonsfeltene. I disse artiklene er ingen detaljer for små og ubetydelige til ikke å bli nevnt. Artiklene er skåret over samme lest og blir etter hvert kjedelig lesning. Man begrenser seg heller ikke til bare de siste 50 årenes historie. Videre finner vi egne artikler om bl.a. skoler for misjonærbarna, om misjonærbarnas plass i misjonshistorien og om TV-selskapet SAT-7, som sender i Midt-Østen og Nord-Afrika. Normisjons engasjement her består av et pengebidrag på kr 200.000. 

     Det finnes ikke en eneste artikkel om arbeidet i regionene (kretsene) her hjemme. Mindre enn en firedel av teksten i boka dreier seg om indremisjonshistorie/hjemmearbeidet. Resten er det vi kan kalle «fellesstoff» og tema som gjelder Normisjon generelt. Billedstoffet er enda mer ensidig. Nærmere to tredeler er hentet fra Santalmisjonen/ytremisjon. Når en ser hva redaksjonen har funnet plass til, holder det ikke å skrive i forordet at man på grunn av plassmangel har måttet utelate en rekke viktige arbeidsfelter innenfor arbeidet her hjemme.

     Redaktørene tar forbehold om at målet med boka ikke har vært «en detaljert gjennomgang av historien siden 1967/68». Men det forsvarer ikke en så påtagelig stor skjevhet i emnevalg og valg av forfattere. ....
(Klikk "Les mer" under for å lese resten av artikkelen.)

En talerstol for terroristen

Terroristens far utgir i dag ei bok. Jeg har ikke lest den, men i omtalen både forut for publiseringen og på pressekonferansen forfatteren har gitt i dag, går det fram at hovedbudskapet er at han føler skyld og at han var lite til stede under sønnens oppvekst.

At han føler på skyld, er ikke vanskelig å forstå, og heller ikke særlig oppsiktsvekkende. At foreldre føler skyld når det går galt med et barn, er ingen nyhet, men snarere et svært så allment fenomen. Det skjer selv i tilfelle der barnets feilutvikling ikke er i nærheten av det som må ha skjedd med terroristen. Et slikt fokus på skyldtenkningen har bare en funksjon, å bidra til å forsterke den misforståelse at det gis enkle årsak-virkningsforklaringer på et så komplisert spørsmål som hvorfor vi mennesker blir det vi er. Og hva en far som stort sett har vært totalt fraværende under sønnens oppvekst, så skal ha å tilføre forståelsen av sønnens utvikling, er vanskelig å forstå. Faren bedyrer at boka ikke er noe forsvarsskrift, men argumentene virker ikke overbevisende, noe bl a Per Anders Madsen peker på i en utmerket kommentar i Aftenposten i dag.

I pressekonferansen sier faren at det ser ut til at sønnen bare blir mer og mer farlig, og at han har prøvd å utbre sin ekstremisme i brevet han har fått fra ham. Da blir spørsmålet stadig mer påtrengende: Hvorfor offentliggjør han da brevet? Jeg er enig med terrorforskeren Lars Gule, som kritiserer boka fordi faren dermed gir terroristen en talerstol.

Jeg føler med faren. Han har hatt det vondt, og har det åpenbart fortsatt vondt. Men om denne boka bidrar til noe godt – for ham selv eller andre – er jeg mer i tvil om.

Mytene lever

Mytene om kirkens forhold til fremskrittet ser ut til å leve i beste velgående, like fra grunnskolen og opp til universitetet.

Vil du lese mer om disse mytene, anbefales Bjørn Are Davidsens bok ”Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø”.

Medieklovnen Gelius slår til igjen

Etter at Einar Gelius til sin store skuffelse ble slått ut av ”Skal vi danse”, har det gått et par-tre uker da vi har sluppet å høre fra medieklovnen på Vålerenga. Men nå slår han til igjen. Denne gangen er han ute med en bok som visstnok skal dreie seg om sex i Bibelen. Etter omtalen å dømme dreier det seg fint lite om Bibelen, men desto mer om sex, ikke minst hans egne sexerfaringer. Man må vel være akkurat så selvsentrert og umettelig på medieoppmerksomhet som Einar Gelius er, for å tro at dette vil ha allmenn interesse.

Gelius proklamerer at han vil ta et oppgjør med det han kaller ”kirkens langvarige seksualfiendtlighet og de krefter i kristne sammenhenger som fremdeles ser på sex med skam og skyld”. Her slår han inn så vidåpne dører at han i sin ville ferd tryner langflat innenfor døra. Hans kirkelige sjefer må naturligvis ta saken en smule alvorlig. Gelius er tross alt prest i Den norske kirke. Men folk flest rister bare på hodet og slutter seg til Dagbladets anmelder, som treffer godt når han karakteriserer Gelius’ skriverier som fyllekjøring gjennom Bibelen.

Gelius' prestekollega Sunniva Gylver mener dette er noe Gelius kunne spart seg, og skriver på Verdidebatt.no at det ikke er presters oppgave å sementere fordommene om kirken. ”Som de tydeligste ansiktene for kirken utad, har vi et ansvar for å gi et sannferdig bilde av det fellesskap vi representerer”, skriver hun, og fortsetter: ”Det er ikke en presteoppgave å bidra til at tabloid-medias unyanserte og konfliktorienterte syn på kirken setter seg enda bedre fast. Heller da bidra til godt teologisk arbeid og skikkelige samtaler, som kan gjøre oss alle klokere, og gi mennesker i utkanten eller utenfor kirken en opplevelse av å føle seg sett og tatt på alvor.” – Vel skrevet, Sunniva!

Oppdatering: Ifølge Vårt Land klager Gelius over at han ikke får støtte fra prestekolleger og at han som prest føler seg sårbar i sjelesorgsituasjoner (!)
Biskop Kvarme: Denne boka kunne vi vært foruten.

Reformer i Den norske kirke

Den norske kirke er som kjent inne i en omfattende reformperiode. Etter den historiske kirkeavtalen mellom stortingspartiene våren 2008, er det klart at vi står foran en oppløsning av statskirkeordningen. Kirkerådet er nå i full gang med å utforme et forslag til ny kirkeordning. En arbeidsgruppe under ledelse av Trond Bakkevig er nettopp oppnevnt for å bistå Kirkerådet i dette arbeidet.

Mindre kjent er det kanskje at Den norske kirke også arbeider med viktige reformer av kirkens ”indre liv”, nærmere bestemt reform av kirkens gudstjeneste. En rekke utvalg har på mandat fra Kirkerådet utarbeidet forslag til ny ordning for hovedgudstjenesten, med nye liturgier for bl a dåp, samt forslag til ny liturgisk musikk, ny tekstbok og ny salmebok. Hele dette materialet har vært ute til høring. Oppsummering av høringen vil i mars bli lagt fram for Kirkerådet, som også skal behandle saken senere i år før og Kirkemøtet etter planen skal fatte vedtak til høsten.

En av dem som har latt seg høre å saken, er biskop emeritus Andreas Aarflot. Den tidligere Oslo-biskopen har på egen hånd utarbeidet en omfattende vurdering av de mange forslagene, forslaget til ny salmebok inkludert. Vurderingene og kommentarene har han selv sørget for å få trykt og utgitt i bokform, og boka kan skaffes ved henvendelse til forfatteren. Boka har fått tittelen ”Her er Guds hus og himmelens port”, med undertittelen ”På vei mot nye gudstjenesteformer”.

Aarflot innleder boka med et kort historisk riss av gudstjenestens framvekst og utvikling, etterfulgt av noen pastorale tanker hentet fra enkelte av hans bispevisitaser i Oslo bispedømme. Når det gjelder selve forslagene, har Aarflot viktige vurderinger og kommentarer både til prosessen som har ført fram til forslagene og til de konkrete forslagene. Han kritiserer prosessen for at her har det gått for fort. ”Reformprosess i høygir”, kaller han det, og det er lett å være enig. Hastverket har etter Aarflots mening ført til at man ikke har tatt seg tid til den nødvendige prinsipielle gjennomtenkning, og arbeidsmåten med mange underutvalg har ført til utilstrekkelig vurdering av helheten i liturgien. Han finner det påfallende at det blir sendt ut et forslag ”som i den grad er ribbet for historiske og prinsipielle overveielser”, og den stramme tidsfristen som Kirkemøtet har fastsatt for det ferdige resultatet har etter hans mening bidratt til en ”heseblesende og ufullstendig fremleggelse av et halvgodt forslag”. Av hensyn til sakens viktighet bør derfor hele prosessen bli forlenget, mener Bispemøtets tidligere preses.

Det vil føre alt for langt å gå nærmere inn på Aarflots vurdering av de ulike forslagene. Men et særtrekk ved de fremlagte utkastene er etter hans mening at aksenten ligger sterkere på det skapelsesteologiske perspektivet enn det frelseshistoriske. Han mener også at de som har utarbeidet det nye gudstjenesteforslaget har tatt for lett på utfordringen til å bestemme gudstjenestens særpreg og grunnmotiver. Det kan med andre ord synes som man ikke har hatt noen gjennomarbeidet teori om hva en gudstjeneste skal være. Aarflots bidrag i så måte er interessant lesning.

Aarflot nøyer seg ikke med kritisk vurdering. I vedlegg til slutt i boka leverer han til overveielse alternative forslag til bl a ny høymesseliturgi og ny dåpsliturgi. Aarflot har utvilsomt rett i at det særlig er forslaget til ny dåpsliturgi som gir sterkest grunn til kritiske merknader. Det første forslaget som kom fra Kirkerådets underutvalg var så håpløst dårlig at Kirkerådet måtte be om bearbeidet forslag. Men heller ikke det utsendte forslaget er på langt nær godt nok. Aarflot påviser at forslaget verken kommer til rette med luthersk antropologi eller den lutherske frelsesforståelse.

Som pedagog vil jeg tillegge at forslaget heller ikke er særlig vellykket når det gjelder utformingen av spørsmålet til foreldre og faddere ved døpefonten. Men det vil jeg si litt mer om i en senere bloggpost. Aarflots bok anbefales for alle som er opptatt av ”hjerteslaget i den troende menighets liv” – gudstjenesten.

Fornuftig kongepar

Verken kong Harald eller dronning Sonja har lest Märthas ”englebok”, kunne de opplyse i et intervju i NRK-TV søndag kveld.
Godt å høre at kongeparet har fornuftigere ting å gjøre.

Petter Dass-prisen til Svein Ellingsen

Under en seremoni i Kulturkirken Jakob i Oslo i går ble salmedikteren Svein tildelt Petter Dass-prisen. Ifølge statuttene deles prisen ut årlig til ”en person eller organisasjon som gjennom sitt arbeid har bidratt til å forene folkeliv og tro på Gud og til å sette den kristne tro på dagsorden i vårt samfunn på en jordnær og folkelig måte i beste Petter Dass-ånd”.

I en spøkefull kommentar til tildelingen sier Ellingsen at det var på tide at han fikk prisen. Vi kan droppe det spøkefulle og si i fullt alvor at det ikke var noe for tidlig at Svein Ellingsen fikk denne prisen. Når en ser på rekken av prisvinnere siden den ble delt ut første gang i 1995, kan en bare undre seg over at juryen så lenge har klart å unngå Svein Ellingsen. Denne gangen tror jeg faktisk en kan si at prisvinneren gir prisen lik stor ære som prisen gjør ære på ham.

”Svein Ellingsen er vår tids Petter Dass. Han regnes som den fremste salmedikter i vår tid”, sier juryen bl a i sin begrunnelse. Hans salmer kjennetegnes ikke minst ved et folkelig og enkelt språk, som avspeiler levd liv. Vi kjenner igjen vårt eget liv i hans salmer. I en tale ved utdelingen sa Eivind Skeie at han salmer på en unik måte kombinerer den moderne livserfaringen med Bibelens språk og en dyp samklang med det som skjer i gudstjeneste og liturgi. Hans salmer representerer ”det himmelvendte svar på det himmelsendte budskap”.

Den samme Skeie har for øvrig nettopp gitt ut en biografi om sin venn og salmedikterkollega Svein Ellingsen. Her får vi et innblikk i et liv som ikke bare har vært lett. Skeie fører oss inn i hvordan Ellingsens salmer ble skapt, samtidig som han setter hans salmediktning inn i en større kulturell sammenheng.

Tar bladet fra munnen

Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen tar bladet fra munnen og sier at både Karita Bekkemellem og Bjarne Håkon Hanssen burde ha vist langt mer takknemlighet for de karrieremulighetene partiet har gitt dem. Han vil ikke snakke om illojalitet. Men uttalelsene fra partisekretæren er sterke nok, ikke minst på bakgrunn av at det er mindre enn fire uker siden Bjarne Håkon Hanssen satt som statsråd og en av partiets og Stoltenbergs mest betrodde menn i regjeringen.

Raymond Johansens uttalelser avspeiler den sterke irritasjonen, for ikke å si det sinne, som sikkert hersker i store deler av så vel partiapparatet som blant trauste Ap-folk rundt omkring i landet over Bekkemellems skriverier og Hanssens mangel på sans for hva man bør gjøre og ikke gjøre og hans noe lemfeldige omgang med sannheten.

Johansen er nøye med å understreke at det ikke kan innføres yrkesforbud for politikere, og han har selvfølgelig rett i det. Men her dreier det seg i det minste om sømmelighet, og det er viktig nok i et parti som har hatt tradisjon for at det må herske visse etiske regler for hvordan man oppfører seg i det offentlige rom.

Etiske regler og sømmelighet har åpenbart mer karakter av fremmedord, eller rettere: fremmede ord i Se og Hørs redaksjon. VG kan bringe utdrag av en samtale i bladets redaksjon, som ytterligere dokumenterer standarden i det bladet.

Bekkemellem i Hagens fotspor

Det er lenge siden Karita Bekkemellem annonserte at hun skulle skrive bok, og hun passet på å antyde at det ville komme ”avsløringer”. Men i sin edelmodighet ville hun vente til etter valget med å gi ut boka. Dermed hadde hun skapt forventninger som ville bidra til et godt salg.

Nå er boka kommet, og oppslagene i mediene viser at hun føyer seg inn i rekken av politikere som tydeligvis synes det er prisverdig å kaste skitt på tidligere kolleger. Carl I. Hagen høstet økonomisk suksess i 2007 på denne sporten med sin selvbiografi, der han gjorde sitt beste for å følge opp suksessen til sin kone fra året før, der Eli Hagen hun strødde om seg med grovt nedsettende personkarakteristikker av mennesker hun hadde møtt – i politikken spesielt. Gerd Liv Valla gjorde det samme, og alle med den tilsynelatende edle begrunnelse at det gjaldt å være ”ærlig”.

Nå følger Karita Bekkemellem opp, og vi hører allerede kommentatorer berømme henne for hennes ”ærlighet”. Jeg har aldri forstått at den ukulturen som nå brer om seg i kjendisenes litterære aktiviteter skal fortjene honnørkarakteristikker som ”ærlig”. Å være ærlig er en egenskap vi alle verdsetter. Men også ærlighet må forvaltes med moderasjon. Spesielt når det overordnede motivet åpenbart er ”hevn” og økonomisk vinning. I et intervju i NRK Radio gjentar Eli Hagen hvilken salgsuksess hennes bok var. Og nettopp fordi hun ønsket å selge, tok hun sterkt i når det gjaldt personkarakteristikkene, innrømmer hun uten å blunke. Hun har også gitt Bekkemellem råd om hvordan hun skal skrive for å selge godt, og hun ser gjerne at Bekkemellem selger mer enn hun gjorde. For Karita er ei flott jente, og de er så gode venner, kan hun fortelle nasjonen.

Ifølge mediene forteller Bekkemellem i boka bl a at Jens Stoltenberg er en konfliktsky og svak leder i vanskelige personalsituasjoner. Denne ”avsløringen” er noe alle som har fulgt litt med, har klart å registrere, og vi trenger faktisk ikke Bekkemellems hjelp til å forstå det. Når hun som nær og betrodd medarbeider skriver dette, blir det bidrag til et karaktermord og et hevngjerrig takk for sist fordi hun ble sparket som statsråd og vraket som sentralstyremedlem og leder av Aps kvinnenettverk. At Bekkemellem i boka også skriver om store personlige kriser som det er all grunn til å ha både respekt og sympati for, forandrer ikke det faktum at det er skittkastingen på tidligere kollegere som har vist henne tillit, som vil bli stående igjen som hovedbudskapet i boka.

Så må alle som ønsker det, gjerne si at jeg bedømmer ei bok uten selv å ha lest den. Til det er å si at det ikke er nødvendig å spise dritten for å konstatere at den er uspiselig. Som regel er det nok å kjenne lukta. Og her er lukta ganske så intens. I likhet med ekteparet Hagens litterære ”drittprodukter” kommer jeg heller ikke til å ønske meg denne under juletreet.

Viktig fortelling

Gir gjerne litt gratisreklame for Frank Rossaviks bok ”Det niende barnet”, som avisene forteller om i dag (Aftenposten, Dagbladet). Jeg ser fram til å lese den sterke historien om den jødiske gutten Brichta, som i 1939 ble sendt av sine foreldre fra Tsjekkoslovakia og vokste opp hos en familie i Bergen, der fosterfaren gikk inn i NS og ble nazi-ordfører i Laksevåg. Brichta, som i dag lever som pensjonert lege i USA, så aldri sin biologiske familie igjen.

Det er bra og nødvendig at vi får fortalt også denne typen historier fra 2. verdenskrig. Heltehistoriene av typen Max Manus er viktig nok, men også krigshistorien er mer sammensatt enn som så.

Se bilder.

En bokanmeldelse

”Boken er en interessant innføring i fordommer og kunnskapsløshet i dagens ”alternativmiljøer”. Som lærebok er den helt uten verdi.”

Utvilsomt en sterk konklusjon i en bokanmeldelse. Men den er godt begrunnet. Det gjelder en anmeldelse av boka ”Jesus døde ikke på korset” av Svein Woje og Kari Klepp. Les Bjørn Ares anmeldelse her.

"Et bål av vilje"

Jeg har levd noen år, ganske mange faktisk. Haakon Lie har vært en del av mitt liv – i hele mitt liv. Ikke slik at jeg kjente ham personlig. Jeg møtte ham aldri. Men det føltes likevel som man kjente ham. Så sentral var han ikke bare for min generasjon som vokste opp i hans storhetstid, da han var partisekretær i Arbeiderpartiet, eller rettere: Det norske Arbeiderparti, som han som han brukte å si med ettertrykk. Han var en viktig del av norsk historie. Omstridt og elsket. Nå er den gamle stridsmannen død.

På sine eldre dager skrev han fantastiske memoarbøker. Jeg har dem i min bokhylle, og har lest dem med stor interesse. Mannen skrev jo utrolig levende og godt. Hans tobindsbiografi om arbeiderhøvdingen Martin Tranmæl, er også et kunstykke. De to bindenes undertitler beskriver også forfatteren: ”Et bål av vilje” og ”Veiviseren”.

Det skal bli interessant å lese Lahlums biografi om Haakon Lie.

Litterære utblåsinger

En kan jo ikke annet enn å bli imponert over forlagenes og medierådgivernes evne til å skape blest om kjendisenes litterære utblåsinger. Nå er det Ingunn Yssens tur, og senere i år (trolig før stortingsvalget) kommer Karita Bekkemellem. Begge har mye å ”hevne”, og hevnen er sikkert søt – for ikke å si økonomisk innbringende. Skjønt, det er ikke usannsynlig at folk ikke gidder å kjøpe disse bøkene, rett og slett fordi man er lei av personlige krangler og utblåsinger i full offentlighet og avsløringer av typen ”Jeg ble nektet å le” (!). - LO er ferdig med Yssen-saken, sier LO-lederen. Det burde Yssen også ha vært. Men Ap-folk er bekymret for hva Bekkemellem kan komme med. De er redd hun skal kaste skitt på Stoltenberg. Kanskje med god grunn. Skittkasting er jo blitt et kjennemerke for frustrerte politikeres bøker. Kanskje blir Bekkemellems bok et unntak?

Grunn til bekymring

Folk i Ap er engstelige for hva Karita Bekkemellem kan komme til å avsløre i boka hun har kunngjort at hun vil skrive. Ifølge Dagsavisen skal hun brette ut livet bak kulissene i regjeringen Stoltenberg. Bekymringen er begrunnet i at de er redde for at boka vil bli utgitt før valget til høsten. De regner nemlig med at hun vil komme med historier som setter Jens Stoltenberg i et dårlig lys.

Det har de all grunn til hvis Bekkemellem skriver det som blir kalt en ”ærlig bok”, noe som i kjendisenes språkbruk betyr å kaste dritt om sine kollegere og andre man kjenner. Vi husker bøkene til Eli Hagen, Carl I Hagen og Gerd Liv Valla. Bekkemellem ble kastet ut av regjeringen av Stoltenberg, og hun har gjennom flere utspill vist at lojaliteten til hennes gamle sjef ikke akkurat er på topp. Men selv forsikrer hun at det ikke er noen grunn til bekymring. Hun skal bare fortelle det hun har opplevd i politikken gjennom et langt liv, sier 44-årige Bekkemellem.
Jeg er ikke sikker på om de bekymrede Ap-folkene er beroliget. Men tiden vil vise.

Svar som fortjent

Som andre varemesser dreier også bokmessen på Lillestrøm seg om å markedsføre og fremme salg av en vare, i dette tilfelle bøker. Da er det ille nok at man skal betale dyrt (110 kr) for i det hele tatt å komme inn. Men når arrangørene så i tillegg tar 75 kr for å komme inn på hvert enkelt av de mange seminarene der forfatterne driver ren markedsføring av sin egen bok, blir det ”utenfor enhver rimelighet”, som en av de frammøtte uttrykte det. Ifølge Aftenposten begrenset mange av ”seminarene” seg til at en forfatter stod i 20 minutter og snakket om sin bok for deretter å signere boka for salg.

Ikke rart at publikum reagerer. Mange av ”seminarene” samlet ytterst få tilhørere. På ett av dem kom det én tilhører. En kjent svensk forfatter trakk åtte tilhørere og en nylig prisbelønnet norsk forfatter i underkant av tjue.

Publikums labre interesse er svar som fortjent.

Folkelig og frodig

Å lese Eivind Skeies bok om Jon Lilletun gjorde et sterkt inntrykk. Jon Lilletun var en fremragende politiker og et flott menneske. Jeg opplever det som et privilegium i livet at jeg fikk bli kjent med ham. Det vil si – i likhet med de fleste andre kom heller ikke jeg noen gang helt inn på Jon. I sin portrettbok legger Eivind Skeie vekt på at han var et ganske så lukket menneske når det gjaldt sine innerste tanker.

Det forhindret ikke at han var folkelig og frodig – for å bruke karakteristikkene fra bokens undertittel. Dessuten var han utrolig raus og omgjengelig, vidsynt, innsiktsfull og ikke minst tolerant på en måte som måtte få noen og enhver av hans meningsmotstandere til å revidere sin fordomsfulle oppfatning av kristne vestlendinger.

Jon delte mange av de sosialdemokratiske verdiene. Det er ikke overraskende at han hadde særdeles gode relasjoner til mange innenfor Arbeiderpartiet. Det gjorde unektelig et sterkt inntrykk da Thorbjørn Jagland etter Jons død sa at Jon ble som en bror for ham og at han var hans beste venn i politikken.

I likhet med mange andre Krf’ere som har hjertet på venstre side, ble det imidlertid umulig for Jon Lilletun å slutte seg til Arbeiderpartiet på grunn av dette partiets syn på viktige spørsmål som abortloven og friskolene. Jon Lilletun illustrerer i så måte noe av det som etter min mening må sies å være en beklagelig side ved det politiske liv i Norge i etterkrigstiden – at Ap og KrF aldri har kunnet finne sammen i et regjeringssamarbeide. På KrF-siden har antagelig de ”blå” kreftene vært for sterke til at KrF’s ledere har våget å samarbeide til venstre. I Ap har lederskapet aldri våget å utfordre partiets kulturradikale og kristendomskritiske fløy ved å gi KrF det de måtte ha i en del verdispørsmål for at samarbeidet skulle kunne bli mulig.
Jeg tror ingen beklaget dette mer enn Jon Lilletun.

Barnet som symbol

Tre av forskerne som har deltatt i evalueringen av forsøksfasen av Trosopplæringsreformen i Den norske kirke, har nylig lagt fram ny rapport – i form av boka ”Når tro skal læres. Sju fortellinger om lokal trosopplæring”. Som tittelen antyder, dreier det seg om resultatet av sju såkalte case-studier. Forskerne har fulgt sju av forsøksmenighetene på nært hold over flere år med deltakende observasjon og intervjuer. I boka gir de inngående beskrivelser av trosopplæringsforsøkene i disse menighetene, og i avsluttende kapitler drøfter de mer tverrgående tema.

Dette er meget interessant lesning, og mange viktige observasjoner og vurderinger kunne vært trukket fram. Her skal jeg nøye meg med Olaf Aagedals interessante drøfting av ”barnet som symbol”. Barnet som symbol på nasjonen er velkjent fra 17. mai-feiringen. Barnetoget – som er selve hovedsymbolet eller hovedritualet i den norske nasjonaldagsfeiringen – er antagelig vel så viktig for dem som ser på, som for barna. ”Det gir mening å si at voksne og særlig foreldre og slektninger feirer dagen gjennom barnas representasjon i toget”, skriver Aagedal. ”Barnet og barnetoget blir et symbol på nasjonen som former våre følelser og forestillinger om hva det vil si å være norsk.”

Vi ser en parallell i kirken. Når barna går i lysprosesjon opp midtgangen i kirken er de ikke de eneste deltakerne. Foreldrene, som sitter i kirkebenkene, er på en måte selv med i prosesjonen gjennom sine egne barn. Dette er et eksempel på at barns religiøse praksis fungerer som en representerende religiøsitet på vegne av voksne. På samme måte ved kveldsritualet ved barnesenga. Når foreldrene synger en aftenbønn med barnet, ber de kanskje også ”for sin egen del”. En kan si det slik at foreldrene tror gjennom barna.

Barnet i menigheten

Våren 2003 vedtok Stortinget den såkalte Trosopplæringsreformen, som skulle sikre alle menigheter i Den norske kirke muligheten til å tilby en systematisk trosopplæring til alle sine døpte. Reformen skulle gjennomføres over ti år, og den skulle starte med en femåring prosjektorganisert forsøks- og utviklingsfase. Denne fasen er nå inne i sin avslutning, og forskergruppen som har fulgt prosjektet med sine evalueringer, har nettopp lagt fram sin sluttrapport i boka ”Kunnskap, opplevelse og tilhørighet”.

Rapporten inneholder en mengde interessante resultater og vurderinger. Her skal vi bare trekke fram forskernes påpeking av at kanskje den mest signifikante endringen som har skjedd i og med Trosopplæringsreformen, er forståelsen av barnets plass i menigheten: ”Det er et gjennomgående trekk ved de fleste tiltakene at barn og unge ikke lenger betraktes som tilhørere, men som deltakere. De er ikke lenger objekter for tiltak, men er aktive subjekter i tiltakene. Underveis i reformen blir dette synliggjort ved en økende språklig endring i forsøksmenighetene fra tiltak for barn til tiltak med barn”, skriver forskerne i rapporten.

Ikke minst kommer forståelsen av barn som subjekter til uttrykk i barnets plass og deltakelse i kirkens gudstjenesteliv. Vi opplever nå stadig mer at barn på ulike måter får en aktiv funksjon i gudstjenesten. Slik blir det døpte barnet tatt på alvor som et fullverdig medlem av menigheten.

Staurbæreren Per Borten

Jeg har nettopp lest Harald Berntsens biografi om tidligere statsminister Borten. En murstein av en bok. Men midt detaljrikdommen om Bortens befatning med ulike politiske saker klarer også Berntsen å skape et levende bilde av en politiker som hadde en utrolig evne til å være nær folket.

Mange av Bortens samtidige politikerkollegaer – ikke minst i den regjeringskoalisjonen han ledet – ergret seg nok til tider grønne over hans noe underlige form, der han ofte var mer opptatt av å lytte enn til å få drevet sakene fram mot et vedtak. Men evnen til å lytte er ingen dårlig egenskap for en politiker – og ikke minst å lytte til vanlige folks synspunkter og meninger. Her har nok mange av dagens politikere mye å lære av Borten.

På grunn av slektskapsbånd mellom Per Bortens slekt på farssiden og min egen på morssiden hadde jeg i unge år gleden av å møte Per Borten flere ganger i bygda der både han selv og mine besteforeldre hørte til. Når han var hjemom mellom øktene på Stortinget, passet han alltid på å besøke min gamle bestefar, der jeg var fast sommergjest. Det slo meg alltid hvor opptatt Per Borten var av å høre på hva folk hadde å si. Jeg tror politikere av mer A-4 format aldri helt skjønte at nettopp her lå hemmeligheten i Bortens popularitet blant folk.

Harald Berntsen har kalt boka ”Staurberaren Per Borten”. Tittelen har han hentet fra Bortens berømmelige utsagn da han i 1971 overleverte nøkkelen til statsministerkontoret til Trygve Bratteli. Borten sammenlignet da jobben som regjeringssjef med å bære staur. Det går greit hvis en klarer å samle stauren. Men når stauren spriker til alle kanter, blir det omtrent umulig. Dette fikk nok Borten sanne til fulle i den regjeringen han ledet. Så mye sprikte det etter hvert at en bagatell, som ifølge John Lyng knapt var verdt en fotnote i Norges-historien, felte Borten som regjeringssjef, riktignok godt hjulpet av en noe klønete takling av saken fra Bortens side.

Senere har også andre statsministere fått prøve seg på den samme staurbæringen. De som har taklet det best, er nok de to KrF-statsministrene, Lars Korvald, og fremfor alt Kjell Magne Bondevik. Begge var mestere i samarbeidets kunst.