En viktig beklagelse og en betimelig advarsel

I dag markeres det at det er 70 år siden 532 norske jøder ble deportert fra Norge med skipet D/S Donau. Totalt ble 771 norske jøder sendt til tyske konsentrasjonsleire under andre verdenskrig, og bare 34 vendte tilbake i live. Dette er en av de aller største tragediene i nyere norsk historie, og det er all grunn til at vi blir minnet om katastrofen.

Det norske politiet spilte en viktig rolle under deportasjonen av jødene. Over 300 norske politifolk deltok i arrestasjonene for 70 år siden og arrestasjonene ble organisert av en norsk politiinspektør. Gjennom vårt rettsvesen sviktet det norske samfunnet da denne politiinspektøren etter krigen ble frifunnet for denne misgjerningen.

På Holocaustdagen 27. januar ba statsminister Jens Stoltenberg om unnskyldning for at norske borgere medvirket i arrestasjonene og deportasjonene av norske jøder. Nå kommer det også for første gang en offisiell unnskyldning fra politiet. En blomst til den nye politidirektøren Odd Einar Humlegård for det. En kan si at dette var i seneste laget, og det er ikke vanskelig å være enig med Samuel Steinmann, den eneste som fortsatt lever av de norske jødene som overlevde nazistenes konsentrasjonsleire, som sier at en kan si at det var på tide. Unnskyldningen burde selvfølgelig ha kommet før. Men viktigere enn å dvele ved det, er det å lytte til forstander Ervin Kohn, som sier til NRK at det aldri er for sent å gjøre noe riktig.

Ved minnehøytideligheten i dag morges på Akershuskaia, der M/S Donau la fra i dag for 70 år siden, deltok også biskop Ole Christian Kvarme. Biskopen erkjente at også Den norske kirke var unnfallende i sitt forhold til jødene før og under okkupasjonen, til tross for kunnskap om det som skjedde i Det tredje rike. Kirkens protest mot forfølgelsen og overgrepet kom for sent, sa biskopen.

Kvarme talte på vegne av et samlet bispekollegium. I en uttalelse for vel en måneds tid siden erkjenner biskopene at kirken ikke var særlig opptatt av de norske jødenes truede situasjon i krigens to første år. Først etter at alle jødiske menn over 15 år ble arrestert den 26. oktober samme år, reagerte kirken. I et skarpt brev til Quisling, datert 10. november 1942, protesterte kirken ved Den midlertidige kirkeledelse med støtte av biskopene, de teologiske fakulteter, de frivillige kristelige organisasjoner og de fleste andre kirkesamfunn i Norge. Kirken oppfordret ministerpresidenten til å stanse jødeforfølgelsen og til å stoppe det rasehatet som spres i folket. Brevet, som på folkemunne gikk under navnet ”Hebreerbrevet”, vakte betydelig oppsikt både i vårt land og i utlandet. Det ble lest opp i de fleste norske kirker og fikk betydelig utbredelse i folket. I Norge var kirken den eneste institusjon som kom med en kollektiv protest mot behandlingen av jødene.

Biskopene avslutter sin uttalelse med å peke på at det forferdelige som skjedde med jødene den gang, er en alvorlig påminnelse om å være på vakt mot ideologiske krefter som truer menneskeverdet og alle menneskers likeverd.

Advarselen er meget betimelig, for å si det forsiktig. I vår la Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) fram en kartlegging av den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter. Rapporten ”Antisemittisme i Norge?”, avdekker at 12,5 prosent av de spurte har utpregede fordommer mot jødene. Michael Melchior, sier at det ryster ham i grunnvollene når han blir konfrontert med at rapporten også viser at nesten 40 prosent av de spurte likestiller Israels behandling av palestinerne med nazistenes behandling av jødene under 2. verdenskrig.

Ps. Et eksempel på at advarselen er meget aktuell: Lokallag vil ekskludere Ap-politiker etter jødehets.

En rådmanns lovstridige anbefalinger

Drammen er en by med en stor andel innvandrere, og byen har fått mye ros for at den har taklet integreringsutordringene ganske bra. Men når det gjelder spørsmålet om livssyn og religion, har man verken i pedagogikken eller politikken hatt en like heldig hånd med utfordringene. Et par skoleepisoder som røper stor svikt i vurderingsevnen, har vakt nasjonal oppsikt. Da elever ved en av byens barneskoler sist jul skulle ha en juleavslutning, ble barna nektet å ha på seg nisselue med den begrunnelse at man måtte ta hensyn til alle med en annen kultur og tro. Ikke bare det, da lærerne ønsket velkommen, ble det sagt klart ifra at det fra nå av ikke lenger kunne kalles en juleavslutning – det skulle hete "vintermarkering". Rimeligvis reagerte både foreldre og lærere, og skolens rektor møtte massiv kritikk.

For noen år siden ble en annen barneskole i Drammen nasjonalt kjent fordi noen klasser ved skolen ble nektet av skolens rektor å se et julespill i en lokal kirke i skolens nærområde. Julespillet var en mangeårig tradisjon og av høy kvalitet. En foreldre-aktivist full av fordommer overfor kristne trossamfunn klarte gjennom en krass e-post å skremme rektor nok til at rektor avlyste elevenes besøk i kirken. Det hjalp ikke at flere av elevene ved skolen var med i julespillet, heller ikke at Foreldreutvalget ved skolen mente elevene burde få se det eller at elevene hadde gledet seg. Rektors offisielle begrunnelse var syltynn, hun hadde ikke informert foreldrene godt nok om julespillet, hevdet hun.

Nå er det Drammens rådmann og politikere som dummer seg ut. I et høringsnotat om kommunens forhold til kirken og ulike tros- og livssynssamfunn, foreslår rådmannen bl a at kommunen tar over ansvaret for gravferdsforvaltningen og drift av gravplasser og krematorium, at kommunens ansvar for å skaffe og drifte presteboliger avvikles, at det ikke legges opp til særbehandling av Den norske kirke i de politiske organenes budsjettbehandling, at Den norske kirke får "tilskudd pr medlem", at en bør sikte på å redusere antall kirkebygg i byen og vurdere sambruk av bygninger med andre tros- og livssynssamfunn, m.m. Rådmannen legger fram sitt høringsnotat uten overhode å konferere med Kirkelig fellesråd i byen, og en bystyrekomité sender uten videre notatet ut til høring.

Tidligere ekspedisjonssjef i Kirkeavdelingen i departementet, Ole Herman Fisknes, som kanskje er vår fremste ekspert på kirkejuss, legger ikke fingrene i mellom i sin karakteristikk av rådmannens forslag. "Det er ille at en rådmann begår så grove, juridiske tabber. Det tyder på total svikt i forståelsen av norsk lov", sier han i et intervju i Vårt Land. Etter å ha blitt gjort oppmerksom på alle de misforståelsene notatet bygger på, går en representant for rådmannen går likevel i helforsvar for tabbene. Det er uforståelig, like uforståelig som at bystyrekomitéen sender notatet uendret ut til høring. Jeg tviler på at noe lignende ville skjedd på et annet saksområde.

I en artikkel i Drammens Tidende i dag (bare i papirutgaven) påviser prosten i byen, Øystein Magelsen punkt for punkt alle misforståelsene, og avslutter artikkelen med et hjertesukk, som en bare kan slutte seg til: "Jeg gleder meg til den dagen vår folkekirke ikke er i hendene på kunnskapsløse kommunale byråkrater og lokalpolitikeres forgodtbefinnende."

Kirke og politikk

Det er det samme hver gang. Hvis biskoper eller andre representanter for kirken ytrer kritikk mot et politisk standpunkt i en konkret sak, er politikere der med en gang og ber kirken holde fingrene av fatet. Ingen sammenblanding av politikk og religion, takk! Denne gangen er det Fremskrittspartiet som ikke tåler at kirken ytrer seg. I NRK i dag uttaler et par biskoper og generalsekretæren i Mellomkirkelig Råd seg kritisk om Frps forslag om å opprette norske asylmottak i Afrika. Kritikken går på denne konkrete saken, og det blir presisert at det ikke dreier seg om noen generell oppfordring til folk om ikke å stemme Frp.

Representantene for kirken er negative til forslaget og utfordrer Frp på om de mener en slik behandling av asylsøkere er i samsvar med de kristne verdier partiet sier de bygger sin politikk på. Biskoper er ikke noen hvem som helst når det gjelder innsikt i den kristne tro og kristne verdier. Da bør politikere tåle å bli utfordret på en politikk som oppfattes problematisk i forhold til nettopp slike verdier.

Kirken blir ofte kritisert, også av politikere, for å være fraværende i samfunnsdebatten. Når de så ytrer seg på en måte noen ikke liker, blir de bedt om å holde munn, bl a under henvisning at de representerer folkekirken, der er det mange meninger. Ja vel, men hva så? Ikke minst nettopp derfor har ledere i Den norske kirke et særlig ansvar for å tale inn i norsk virkelighet. Det forekommer meg at det måtte være atskillig mer konstruktivt av politikere å ta kritikken på alvor, lytte til den og avvise den med saklige argumenter, eventuelt endre politikken.

Bør kirken mene?

Diskusjonen om hvorvidt kirken bør mene noe om aktuelle stridsspørsmål i samfunnet er et stadig tilbakevendende tema. Satt på spissen er holdningen ofte denne: Hvis kirken ytrer en mening jeg er enig i, er det storartet at kirken ytrer seg. Hvis ikke, bør kirken holde munn. Politikere kan ha en påfallende tendens til å vise denne holdningen.
Bispemøtets preses drøfter spørsmålet i en kronikk i Aftenposten. Med forankring i luthersk teologisk tenkning viser biskopen at her er det viktig både i skille og skjelne. Gud styrer både i det ”verdslige rom” (i samfunnslivet, der mennesker fungerer som Guds medarbeidere i det godes tjeneste) og i det ”åndelige rom” gjennom Ordet, tolket og forkynt. Dermed blir det for enkelt å si at kirken har alle svarene, slik det blir for enkelt å si at kirken skal holde seg unna de kontroversielle samfunnsspørsmålene.
Les Skjeveslands kronikk. Den er til å bli klok av. I det hele tatt, preses Skjevesland framstår som en meget reflektert kirkelig deltager i den offentlige debatt – med innsiktsfulle og velformulerte meninger, der vanskelige spørsmål aldri blir behandlet lettvint.